I Lucies fotspor: Møhlenpris

Like utenfor bygrensen, på beitemarkene som skrånte fra det som i dag heter Nygårdshøyden og ned mot Damsgårdssundet, opprettet Jørgen thor Møhlen et stort industriområde da han i 1689 fikk kongelig privilegium til å starte opp. På Møhlen-Priis ble det etterhvert trankokeri, spikerverk, kipperverksteder, olje- og kruttmøller, ullveveri, reperbane, saltbrenneri og såpekokeri. Mellom 700 og 1000 mennesker bodde på området – menn og kvinner og deres barn.

Men det varte ikke. I 1696 var Jørgen thor Møhlen fallitt, og hans omfattende virksomheter måtte innstille. Ingen hadde kapital – eller mot nok – til å overta Møhlenpris, og et stykke ut på 1700-tallet lå anleggene der brakke og forfalne. Bare reperbanen levde videre.

Se egen sak om Jørgen thor Møhlen.

Møhlenpris (Fotograf: ukjent, årstall: ukjent. Kilde: Marcus/UiB)

Møhlenpris sett fra vest (Fotograf: ukjent, årstall: ukjent. Kilde: Marcus/UiB)

Kartutsnitt, Møhlenpris (MLR 2013)

Kartutsnitt. Møhlenpris sett fra øst (MLR 2013)

Fra Nattmannens datter 2:

Lucie hadde ikke vært på Møhlenpris tidligere, men hun visste litt om stedet. Alle guttene snakket om muligheten for å få seg arbeid hos commercedirektør thor Møhlen. De hadde fulgt nøye med på utviklingen, og fikk noen høre nytt om tilstanden på Møhlenpris, fikk snart alle rede på det.

Jørgen thor Møhlen var den største forretningsmannen byen hadde sett. Han var opprinnelig tysk, og kom til Bergen og slo seg opp på tørrfisk, sild og trelast. Han fikk kongens brev på Vestre Sydnes som han kalte opp etter seg selv – Møhlenpris. Der bygget han opp en stor virksomhet og hadde arbeiderboliger til seks–syv hundre mennesker. Alle hadde fulgt eventyret, helt til de siste årene da det hadde begynt å gå nedover.

Lucie var overveldet av hvor stort det var. Det var som en liten by. Det var hundrevis av bygninger, de fleste små og slitne, men de virket tomme. Det var heller ikke så mange folk her som hun hadde trodd at det skulle være.

Hun rynket brynene da de kom nærmere. Hun så mest menn, men også en del kvinner og barn. Alle så skitne og slitne ut. Barna var kledd i filler og var møkkete i ansiktet. Både små gutter og jenter sprang over plassen mellom bygningene, bærende på ting eller trekkende på små kjerrer. Ikke var de gamle, heller. De yngste så ikke ut til å være mer enn fem–seks år. De kastet bare forte blikk på Lucie og Lars, og så løp de videre.

Området besto av mange bygninger. Trankokeriet var det eldste, visste Lucie. Det var etter at Jørgen thor Møhlen hadde begynt med hvalfangst i havet langt nord at han hadde startet her nede. Det hadde gått bra, og snart hadde han utvidet med produksjon av tønner, tau, såpe og salt, i tillegg til at han hadde pakkboder og dypvannskai. Han drev også med utenlandshandel og hadde flere skip.

Arbeiderboligene var ikke mer enn små skur. Hun så noen småjenter som ikke kunne være eldre enn fire år, som passet på spedbarn. En mager kvinne satt og ammet sitt nyfødte barn, mens to andre smårollinger satt ved siden av og lekte med noe som lignet fiskeslo. Manufakturhuset var rene lyststedet i forhold til dette!

• • •

Noen bilder fra Møhlenpris anno 2013

IMG_9803

Nygårdsparken i enden av Møhlenpris. Videre sør (mot høyre på bildet) kommer man til Store-Strømmen (gamle Nygårdsbro).

IMG_9804

Thormøhlensgate mot nord

IMG_9805

Thormøhlensgate mot nord

IMG_9807

Et gammelt anker, Thormøhlensgate

IMG_9811

Thormøhlensgate

IMG_9812

Fotballbaner og hus

IMG_9819

Nytt og gammelt. I bakgrunnen ligger Puddefjorden med Gyldenpris på den andre siden.

IMG_9822

Tidligere Sporveiens garasje

IMG_9826

IMG_9827

IMG_9829

IMG_9833

IMG_9837

IMG_9839

IMG_9841

Den gamle trikkehallen

IMG_9847

Sett fra Nygårdshøyden og ned mot Puddefjorden. Gyldenpris i bakgrunnen.

• • •

Kilder: Marcus/billedsamlingen UiBWikipedia: Møhlenpris

Foto: May Lis Ruus 28.05.2013

Den dansk-norske slavehandelen

Mens jeg har holdt på med slektsgranskning, har det dukket opp flere interessante temaer, blant annet støtte jeg  på en kvinnelig slavehandlerreder. Med henne ble den 100 år lange dansk-norske slavehandelen innledet, der også Ludvig Holberg og Jørgen thor Møhlen var involvert.

I 1670 overtok Danmark-Norge den karibiske øyen St. Thomas fra England, og året etter ble Vestindisk-guineisk Kompagni etablert i København. Nå skulle St. Thomas koloniseres, og skipet «Færø» ble lastet med materialer til å oppføre en liten landsby, samt 190 menn og kvinner, de fleste tukthusfanger. Men skipet var i dårlig forfatning, og måtte gjøre et stopp i Bergen. Der stakk flere av mannskapet av, og nye ble hentet inn. Et halvt år etter ankomsten på St. Thomas var 161 av de opprinnelige 190 døde. De hadde bukket under på reisen, eller av sykdommer og klimaet. Myndighetene innså at det ikke nyttet å bruke arbeidskraft fra det kalde nord.

Illustrasjonsbilde: Medioimages-Photodisc

Etter alle vanskelighetene, så en velstående kvinne muligheter. Else Hansdatter Montagne søkte kongen om å utruste en ekspedisjon til Gullkysten for å hente arbeidskraft der. I 1673 seilte «Cornelia» sørover til Vest-Afrika. Der hadde Danmark-Norge allerede et handelsfort, Christiansborg, der hensikten var å drive handel med afrikanerne. Området var ingen koloni, og handelen med afrikanerne skjedde på likeverdig basis. Slavene som kom til fortene på kysten, var fanger fra stammekriger, men med en økende etterspørsel av slaver, ble det nok også grunnlag flere kriger.

«Cornelia» hadde med seg 103 slaver over Atlanteren til St. Thomas. Den dansk-norske trekantfarten var i gang. Jørgen thor Møhlen var også involvert i handelen, og Ludvig Holberg skal ha hatt aksjer i Elses selskap.

 

Else slavehandler

Else Hansdatter Lillienskiold (1645-1728) var gift med Peder Pedersen Montagne (1638-1672) som ble toller. Else kom fra Smith-slekten, og Peder fra Ruus-slekten.

Lillienskiold-slektens våpenskjold på forsiden av en bok. Elses bror var amtmann i Finnmark og sterkt imot handelsmonopolet som bergenserne hadde bygget opp i nord.
(Fra Digitalarkivet)

Elses far var Hans Hanssen Smith som kom fra Kiel-området i 1630-årene. Han ble slottsskriver, rådmann, borgermester, lagmann, befalingsmann, overhoffretsassessor og stiftamtsforvalter for Bergenhus. I 1676 ble han adlet med navnet Lilliensskiold. Han bodde i et herskapshus med stor hage i 11. Rode, omtrent der Konsertpaleet ligger i dag. Da han døde i 1681 var totalformuen på flere hundre millioner kroner etter dagens verdi. Han ble begravet i Domkirken i et eget kapell som han fikk murt bak alteret i 1673.

Elses mor var Margrethe Jonasdatter Mechlenburg, søster til Christine Mechlenburg som var stemor til den før nevnte forstanderfruen Anna Stud. Slik sett var Ruus-slekten forbundet til Else både på morssiden og på mannens side.

Peder var i 1659 løytnant under Christen Holberg (Ludvigs far), og ble senere toller. Peder og Else fikk tre barn, og han døde som 34-åring. To år etter giftet Else seg igjen, og fikk ett barn med sin nye mann.

Else ble 83 år gammel og ble begravet i farens gravkapell i Domkirken i Bergen 28. mai 1728. Kisten ble tatt ut og begravet på kirkegården like etter 1800, og gravstedet ble murt igjen.

Else Hansdatter går også under navnene Lillienskiold/Lillienschiold og Smith/Smed.

Slaver kommer om bord på slaveskip
Illustrasjonsbilde: Photos.com

Kilder: Bergens Tidende 2003, Digitalarkivet, ‘Portretter fra norsk historie’ Universitetsforlaget 1993, Bergen bys historie II, Wikipedia, look.no/anita.

• • •

Fakta og fiksjon i Nattmannens datter: Det forstander Galle forteller om slavehandelen i bok 3, er fakta.

• • •

May Lis Ruus 2012