Bok 40 – Gode netter

Siste bok! ND – bare 4 ukers salgsperiode i butikkene.

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 20. mars til ca 20. april 2017
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

Omtalen og utdraget inneholder avsløringer.


Omtale

Det har vært store omveltninger og dramatikk i Lucies liv den siste tiden. Til tross for alle tapene innser hun at hun har mye å være takknemlig for. Hun tenker på Ditlef og barna og vennene hun har. Så begynner hun å skrive på en minnetalen for faren. 

«Min far gikk fra meg, for aldri å komme tilbake. I drømmene ser jeg ham. Min kjære, umistelige far. Den trygge hånden hans leier meg mens vi går langs landeveien. Han stanser og plukker liljekonvall til meg. Han er der når jeg er trist. Han er der når jeg er redd. Han tar imot meg når jeg faller. Han er hos meg, selv om han er borte.
Gode netter, Nestor Natmand.»

Utdrag

Det var så vidt Lucie klarte å glede seg over hverdagslivet. Hun sørget så over faren at det føltes som en umulighet å utføre sine daglige plikter, så hun gjorde bare det som ga glede, og det var å være sammen med barna sine. Da fikk hun fred for sorgen som stadig dultet i henne og ville ha oppmerksomhet.

Etter at hun hadde innsett at faren virkelig var borte for alltid, var Lucie blitt sikker på at hun aldri ville klare å smile igjen. Hun orket ikke tanken på å ta imot visitter, selv ikke da Karen Malene hadde vært innom om formiddagen. Lucie hadde avvist visitten og bedt Kirsten si at hun sov.

Nå satt hun i dagligstuen sammen med Clara og prøvde å lære henne å lage sløyfer, men det var ikke så lett med glatte silkebånd. Med sine ivrige, små fingre prøvde seksåringen å knytte sløyfen, men det gikk galt hver gang.

«Lille venn, jeg tror vi må finne en hyssing av hamp å øve med,» sa Lucie og reiste seg. «Dette skal vi klare å få til i dag.»

Datteren merket nesten ikke at Lucie forlot værelset. Så snart Lucie ble alene, møtte hun den grå muren av sorg igjen. Faren ville ikke få se barnebarna vokse opp. Han ville ikke oppleve å se dem bli gift og gi ham oldebarn.

Han ville ikke sett mye til dem uansett, sa hennes indre stemme. For han var nattmann. Avsondret og avskydd av alle. Og etter avsløringen i Domkirken for hele sulamitten snakker hele byen om at han hadde en hemmelig datter. De vet at det er meg. Lucie Lyche er nattmannens datter. Hun syntes hun hørte dem.

Lucie ble stående som lammet en liten stund og kjempet med å roe hjertebanken. I det samme hørte hun at hoveddøren ble åpnet. Like etter stakk Tilly hodet frem.

«Åh, Lucie. Er Emme kommet hjem?» Stemmen var unaturlig lett, syntes Lucie.

«Nei. Hun og Mariche er med Ziri til Leopold Lorentzen. De kommer sikkert hjem til middag.»

Hun så undersøkende på Tilly. Kinnene var rødmusset etter å ha vært ute i kulden, og øynene var glansfulle, som om hun ikke var preget av den siste tidens hendelser.

«Går det bra borte på Signes Hus?» spurte Lucie vaktsomt.

«Det gjør det. De er opptatt med juleforberedelser. Alle er i sving med å vaske ned hele huset.»

Lucie nikket. «Det er godt at de ikke trenger å feie gater lenger. Galle burde fått på pukkelen for den hendelsen.»

«Herr Walmann snakker om å ta det videre til retten.» Tilly ble enda rødere i ansiktet, selv om hun nå var innendørs. «Slik at det ikke kan skje igjen.»

«Jeg forstår. Det gjør det forhåpentlig ikke.» Lucie lette i en av de små skuffene i disken etter nøstet med hampetau hun visste var der et sted. Da hun fant det, så hun på Tilly igjen. «Jeg må inn igjen til Clara. Adelis hviler, og jeg må holde et øye med henne. Var det noe annet?»

Tilly ble stående, nølende, som om det var noe hun hadde på hjertet.

«Tilly?»

Det var som om piken tok sats, for hun flyttet litt på seg og rettet ryggen. «Madam Moll hadde sagt til Emme på Manufakturhuset at det var Vivike som fødte meg. Jeg er ikke Molls datter.»

Lucie hadde ikke ventet noe slikt, og ble paff. «I alle dager! Det er jo storartet!» Så rynket hun pannen. Hvis det var Moll som hadde sagt det, kunne de trolig ikke stole på det. «Tror du … det er sant?»

Øynene ble blanke da Tilly nikket. «Jeg har vært på Manufakturhuset nå og fikk snakket med Madam Moll. Jeg tror henne. Det var virkelig Vivike som var fruktsommelig med meg.»

«Det var gode tidender, Tilly! Jeg er så glad på dine vegne.» Lucie gikk bort og la den friske armen om halsen henne. Da hun slapp, la hun til: «Ikke at det hadde betydd noe, for du er deg, og du er en enestående ung kvinne som alltid har spredd glede rundt deg. Hvor vi stammer fra, er ikke så viktig. Men jeg forstår at det betyr mye likevel, for vi som kjenner Moll, vil vel helst ikke knyttes til henne på noen som helst måte.»

Tilly virket rørt da hun nikket. «Det er også en annen sak … Moll sa noe mer.»

Lucie rynket brynene, for hun fornemmet at det kunne være dårlige nyheter. Hun visste ikke om hun kunne ta imot mer av dem nå.

«Moll sa at Vivike var svanger før ekteskapsinngåelsen med Martinius. Og at det ikke var han som var min kjødelige far. Det var …» Hun tidde brått.

Bok 39 – I den siste time

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 23. januar til 20. mars 2017
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

Omtale

Det smeller på Rakkerhaugen, og Emme og de tre nattmannkvinnene blir blåst over ende. Med ett forsvinner grunnen under dem, og de frykter at de skal bli begravet under jord og stein. De er tynnkledde, og det er kaldt. Emme ber en bønn om at de må overleve.

«Forsiktig! Det er ikke trygt …» Lenger kom ikke Leopold.
I neste øyeblikk oppfattet Emme at noe rullet forbi henne i stor fart.
Leopold lå på rygg med hendene strakt ut foran seg. Rystelsen sto skrevet i ansiktet hans.
Ava satt og knuget Leopolds jakke i armene som om hun vugget et spedbarn.
«Nei!» skrek Emme idet hun skjønte at Christine hadde falt utfor. «Nei, nei, nei!»

Utdrag

En kråke skrek fra den kullsorte fjellsiden ovenfor dem. Snart fløy det opp flere fugler enn Emme kunne telle. De flakset og sirklet i luften høyt over dem. Hun kjente et kaldt gufs stryke over ansiktet, og gyste. Det var som om kråkene fornemmet noe. Noe var i gjære.

Laurens tok av fra veifaret og inn på et tråkk som ikke så ut til å være mye brukt, for det var nesten gjengrodd. Men Laurens visste nøyaktig hvor han skulle gå.

Sikten var dårlig, men Emme visste noenlunde hvordan det så ut rundt henne. På nedsiden var en skråning som strakte seg ned mot Store Lungegårdsvann. Foran dem var denne grimme utmarken som ikke folk engang brukte som beite for dyrene sine, og på toppen skimtet hun et skogholt.

Alt rundt dem var dødt. Det ulendte underlaget besto av vissent gress som høstregnet og frostnettene hadde slått til bakken. Stive, stikkende kvister rev opp skjørtekanten hennes. Brune bregner gjorde ingen motstand da de ble tråkket på. Laurens bød henne hånden uten et ord, og Emme tok den.

Da de nærmet seg trærne som tronet på toppen, sakket Laurens farten og slapp hånden hennes. Han kikket seg rundt, som om han lette etter noe.

Emme så ingenting uvanlig. Ingen nygravde hull i bakken. Det var vel et godt tegn?

«Hva ser du etter?» Det var som om ordene ble for dagligdagse. De hørte ikke hjemme på dette stedet som var fylt av gru, sorg og død. «Ligger de under her?» hvisket hun.

Laurens så ikke rett på henne, men litt til siden for henne. De grå øynene fortsatte å søke mens han nikket taust.

«Å …» Emme grøsset. Med ett følte hun at de ikke var alene. Likevel var det ikke tegn til en levende sjel noen steder.

«Ava har ikke vært her. Nå står vi på rakkerkulen Nestor brukte mens han bodde på Nordnes.»

«Før dere flyttet til Rakkerhaugen?» Det var en selvfølge, for hun visste allerede svaret.

Laurens svarte ikke. Det var som om han var andre steder i tankene. Emme, derimot, var svært til stede. Hun følte seg mutters alene på det grimme stedet.

«Jeg vil gå opp til skogholtet og se,» sa rakkerdrengen ut i luften.

Han gikk uten å spørre om Emme ville vente eller bli med. Å stå igjen der alene var det siste Emme ville, så hun trakk opp skjørtene og småløp etter ham.

«Vent, Laurens! Vær så snill!» Hun hørte selv at stemmen lød skrekkslagen.

Han stanset og snudde seg mot henne. Ansiktet var alvorlig, og han gjorde ingenting for å berolige henne. Det lot til at alt Laurens kunne tilby av trøst, var en utstrakt hånd, og den var urovekkende klam.

Så snart de kom i ly av de høye granene, var bakken dekket med brune barnåler og kongler. Ingenting vokste der, og selv om Emme visste at hun kunne gå uten en hånd å holde i, klamret hun seg til Laurens likevel. Det føltes trygt. Særlig på et sted som dette, der luften kjentes enda kjøligere, som om de døde sjelene pustet på dem.

Uten et ord slapp han hånden hennes, men selv fortsatte han å gå.

«Hva er det?» spurte Emme andpusten. «Ser du noe?»

Laurens stanset henne med håndflaten. «Bli der du er.»

Selv fortsatte han et stykke til.

Emme skjønte at det var noe galt, akkurat som hun hadde hatt på følelsen en stund allerede.

Det var ikke en lyd å høre, unntatt de nesten uhørlige stegene til Laurens’ såler i den myke skogbunnen, samt kråkene som kretset over dem, som om noen truet matfatet deres. Men det var også en annen lyd … en Emme ikke med sikkerhet kunne definere, enda hun hadde hørt den før.

Fra NorskeSerier

• • •

Noen tilbakemeldinger på Bok 39: 

Monica R: Veldig spennende bok nr 39.😃Gleder meg til nr. 40!

Edel M: Fikk boken på fredag! Hatt en travel helg og lånte bort boken min til naboen! «Det var den beste og mest spennende boken» til nå sa hun😁😻Gleder meg stort til jeg får lest den👍 Hun hadde satt oppe til kl. 5 om natten for å lese👍Det pleier hun aldri å gjøre😘Godt jobbet May Lis Ruus

Berit : Det er en fantastisk serie. Men kjenner på at det er vemodig at det snart er slutt.

Veronica M: Er det virkelig bare en bok igjen? Kommer til å føle at noe mangler i livet. Beste serien forlaget har hatt. Uten tvil.
Jeg tenker at egentlig er antallet sunt. Når seriene blir for lange har de ofte lange dødperioder. Hvor jeg hvertfall ofte lurer på hvorfor jeg orker å lese mer. Men her har det vært spenning fra dag 1. Må bare også få rose deg May Lis Ruus for skildringene dine av historiske fakta og hvordan du fletter dette inn. Jeg er historiker og mektig imponert

Turid M: Da er det bare å vente i spenning på den siste boken

Tanja B: Bok 39 var kjempebra! Grugleder meg til 40. Det blir nok tomt når siste bok er lest. Håper neste serien din også blir fra Bergen og omegn.

Edel O: Gratulerer med flott serie.. blir trist når denne slutter av. Du skriver fantastisk bra.

Liv M: Er halvveis i nest siste bok, er så spennende at jeg nesten ikke klarer å legge den fra meg. Det har vært en utrolig reise å følge Lucie. Begynte på serien fordi mine forfedre bodde i Bergen på 1700 tallet. Har nå fått et godt innblikk i hvordan de hadde det. Så tusen takk 🙂

Liv A: Gratulerer med en fantastisk serie!

Helga K: Den var bare helt utrolig 😀 ❤ Nå er det å vente med «lengsel og smerte» på den siste 😀 Og så må vi snart få vite om neste serie fra deg

Aase N: skal begynne på Nattmannens datter nr 39, e leit at den snart e ferdig, May Lis Ruus skriver utrolig godt !

May-Liss B: venter på siste bok i Nattmannens Datter 😢 Kommer til å bli kjempetrist å avslutte denne FANTASTISKE serien ! Anbefales på det varmeste ❤ Venter i spenning på ny serie fra May Lis Ruus 😉👍

Katrine H: Off dette blir trist 😞😢 håper det blir lykkelig slutt. Hadde vært utrolig bra om det hadde blitt laget film serie av boken 😄

Gro J: Gleder meg til de to siste også. Takk for fine bøker.

Kirsten L: I dag fikk jeg nattmannens datter i postkassa, og jeg klarte ikke å vente med å lese den. Det er igrunnen godt å bli satt tilbake til 1700-tallet av en forfatter som skriver så bra og som er hennes 1 serie på 40 bøker, den siste kommer i Mars. Serien er skrevet av May Lis Ruus, en flott forfatter, med flott innhold.<3

Anita W: Leste ut bok 39 idag ❤ tenk at nå er det bare ei bok igjen 😢❤ jeg er så utrolig glad i denne serien ❤

Marthe F: Fantastisk bok som vanlig, men jeg hater slutten…

Annlaug K: Har ikke lest den ennu, men til betre den er når den slutter, ja da ser eg for meg køen som venter på en ny serie snarest. Det som har imponert meg er at dette er hennes første bok og klarer det hun har klart. En stor aplaus til May Lis.

Siw B: Gleder meg begynne på den 🙂

Hege S: Du May Lis du May Lis vet ikke hva jeg skal gjøre med deg!!!! Denne boken var den desidert beste boken! Hvordan i svarte granskauen skal du kunne avslutte dette i neste bok? Jeg regner med neste bok er på 6-800 sider

Kirsten L: Fikk den i dag jeg også, og leste så øyet ble både stort og vått. Ikke forstår jeg hvordan du kan skrive så bra, og få oss leserne tilbake i tid så godt at man ser det hele for seg. Du er fabelaktig god forfatter. Fantastisk er du 🙂
Etter denne nest siste boken, kan jeg bare si : Sukk hjerte, men brist ikke

Helga K: Dette er mer spennende enn godt er 😀 Tenk på lesere med dårlig hjerte May Lis 😉 Og hvorfor må det gå såååå lenge til siste bok

Nadia: Yohooo endelig fått bok. Jeg har hengt litt etter siden jeg var på ferie i Oktober👍. Men nå har jeg heldigvis fått tatt igjen. Ble akkurat ferdig med bok 39igår… er litt trist at bøkene snart tar slutt…

 

Åse S: Når i all verden mener du man ska sove med en slik SPENNENDE bok. Tror dette MÅ være den mest spennende av ALLE 39. Er ikke ferdig med den for klokken piper jo snart og eg MÅ sove

Mary Ann: Helt enig, leser og leser og leser ❤ ❤

Anne-Britt: Kan nesten ikke vente 🙂

Solveig B: Jippi , ny bok idag 👏👌bare å sette seg godt tilrette i godstolen og kose seg

Anita W: For en utrolig fin tittel på siste bok ❤❤ gruer meg veldig til serien er over ☺ har fulgt Lucie i flere år og føler nesten at hun er ei venninne av meg ❤ dette er min favorittserie nr 1 så det blir trist ❤ tusen takk for at du delte historien din med oss