Lungegården

«Nonnesætter, som nu er Lunggarden, findes at have været til i 1134, udi Kong Magnus Blindes Tiid. I Kong Fredriks den førstes Tiid var det alt øde, og blev det av ham foræred til Hr. Vincentz Lunge, som deraf lod bygge den skiønne Gaard som nu kaldes Lungegaarden.»

– Ludvig Holberg, Den Berømmelige Norske Handelsstad Bergens Beskrivelse, 1737


Nonneseter kloster

Klosteret ble trolig opprettet på 1150-tallet av cisterciensernonnene. Cistercienserordenen hadde ca. 350 klostre rundt omkring i Europa på denne tiden.

Nonneseter lå i utkanten av byen, som på den tiden var sentrert rundt Vågen. Klosteret hadde store jordeiendommer, og trolig ble det drevet jordbruk i tilknytning til anlegget. Trolig dyrket de grønnsaker til mat og urter til medisinske formål.

På en odde ut i Ålrekstadvannet (senere Store Lungegårdsvann) lå klosterets Mariakirke.

Nonnene opprettet Sankt Jørgen Hospital i Marken, som tidligere var beitemarker for klosteret.

I 1507 forlot cisterciensernonnene Nonneseter. Angivelig ble de jaget på grunn av «løsaktig og dårlig oppførsel». Antoniusbrødrene, som drev med sykepleie og herbergsvirksomhet, overtok Nonneseter, inntil den katolske kirke ble erstattet av den lutherske og klostrene ble overtatt av kongen.

Lungegården

I 1528 avsatte kong Frederik I lensherren sin, Vincens Lunge, men ga det forfalne Nonneseter kloster til ham og hans arvinger til evig eie. Lunge fikk bygget en privat residens på eiendommen, som ble kalt Lungegården.

Da Vincens Lunge døde i 1536, arvet datteren Blansefloor eiendommen. Gjennom 200 år var den i Lunge-slekten. Bruk ble skilt ut, og nye navn som Fantoft, Huckland (Haukeland) og Tarildboe (Tarlebø) dukker opp. I skråningen under Fløyfjellet ble det ryddet flere gårder. De største var Kalfaret, Nubben og Starefossen.

På slutten av 1600-tallet var det Anna Juel som eide Lungegården. Hun kom opp i økonomiske vanskeligheter, og overdro eiendommen til sin søsterdatter, Blanzefloor Scott og hennes mann, tollinspektørformann Heinrich Cortz. Blanzefloor eide allerede Kalfaret som hun hadde arvet etter sin mor.

Blanzefloor Scott, herr Vincens Lunges dattersønns datterdatter, ble den siste av Lungeætten som satt på eiendommen. Også hun hadde økonomiske problemer, og i 1702 solgte hun Årstad og Møllendal til presten Ole Storm. I 1705 solgte hun Lungegården også, til borgermester Hans Schreuder. I 1711 overtok Schreuder også Kalfaret.

I 1724 var Lungegården eid av Abraham Wessel, en rik handelsmann. Han rev bygningen som Vincens Lunge hadde fått oppført på klosterkirkens grunn, og bygget en stor herregård. Wessel døde i 1732 og hans kone Margaretha kjøpte i 1741 tilbake Nubben og Kalfaret. Datteren hennes fra første ekteskap satt på eiendommen til sin død i 1772. Da overtok hennes dattersønn.

Da han døde i 1786, ble Lungegården solgt på auksjon til Danckert Danckertsen Krohn for 12 701 rigsdaler. De underliggende gårdene solgte han. Lungegården ble i Krohn-slekten til 1843, da den ble solgt på auksjon til staten. Hovedbygningen ble solgt til Joakim Friele, mens det på Lungegårdsmarken ble opprettet to gravplasser; Assitentkirkegården og Kolerakirkegården, som begge eksisterer i dag. Staten bygget to store leprahospitaler på Kalfaret, langs veien, til stor forargrelse for borgerne som pleide å gå søndagspromenader der.

Wessels herregård sto til 1891. Tårnfoten av Nonneseterklosteret står fremdeles og er det eneste som er synlig av klosteranlegget.

Se kart over eiendommen på Fotomuseum Bergen

Lungegården 1816 slik den var knappe hundre år etter at Wessel bygget praktgården. I bakgrunnen er Store Lungegårdsvann og fjellet er Løvstakken. Hagen i forgrunnen er nå Bergen Jernbanestasjon, og der hovedhuset lå, står nå Brødrene Lohnes sølvvarefabrikk. (J.F.L. Dreier)


Vincens Lunge

Vincens Lunge (1483-1536) var en dansk adelsmann og medlem av riksrådet. Høsten 1523 ble han sendt til Norge av kongen i et viktig politisk oppdrag. Han skulle få hele det nordafjeldske Norge, fra Lindesnes til Vardøhus, til å slutte seg til den nyinnsatte kong Frederik I.

Han hadde allerede tilknytning til Norge, for alt i utgangen av september 1523 var Vincens Lunge trolovet med en av de fornemste og rikeste adelsdamer i landet. Han ble sent på året gift med Margreta Nilsdatter Gyldenløve som var kammerjomfru hos Christian IIs dronning Elisabeth.

At Jomfru Elisabeth var et godt parti for den eiendomsløse og ærgjerrige adelsmannen, er sannsynlig. Hennes far var Nils Henrikssøn, og hans tittel var Norges rikshovmester, en av landets mest fornemste menn. Nils hadde store jordegods over hele landet, og en del av dem hadde han fått gjennom ekteskapet.

Margaretes mor var fru Inger til Østråt, en av de fremste adelskvinnene i Norge. Sammen med sin svigersønn Vincens, spilte hun en betydelig rolle i at reformasjonen ble innført i Norge.

Konge i landflyktighet

Christian II, konge av Danmark og Norge 1513–1523 og av Sverige 1520–1523

Christian II var konge av Danmark, Norge og Sverige, og hadde før det vært visekonge av Norge. Blant annet traff han sin store kjærlighet i Bergen, Dyveke.

Christian var 34 år da han i 1515 giftet seg med den 14 år gamle Isabella av Østerrike, som senere fikk navnet Elisabeth. Fru Inger av Østråts datter Margrete ble dronningens kammerpike, og senere ble Margrete gift med Vincent Lunge.

Kong Christian II fortsatte forholdet til Dyveke selv om han hadde giftet seg. I 1517 døde hun brått, og kongen beskyldte lensmannen på København Slott for å ha forgiftet Dyveke. Lensmann Oxe ble halshugd. Dette førte til at kongen neglisjerte adelen, og brukte Dyvekes mor Sigbrit Willoms som sin nærmeste rådgiver.

Striden med de danske adelsmennene var en av grunnene til at kongen, dronningen og deres tre barn dro i landflyktighet i 1523, og de var borte i åtte år. Den danske adelen og geistligheten tilbød tronen til Christians onkel, den 52 år gamle Frederik.

Norge sto nå uten styre. Dette var foranledningen til at riksrådet sendte Vincens Lunge til Norge for å få landet til å slutte seg til den nye kongen.

Opptøyer i Bergen

I Bergen benyttet hanseatene anledningen da riket var uten ordnet styre, til store opptøyer. De plyndret borgerne, spesielt skottene. De tyske kjøpmennene brøt ned hus, kirker og klostre, fanget folk og drev andre ut av byen. De planla også å erobre slottet på Holmen og bryte det ned. Slottsbefalingsmannen var i utlendighet med kongen, og hans stedfortreder, Hans Knudsen hadde 50 bevæpnede knekter på borgen. Forhandlinger mellom de norske og de tyske endte med at Vincens Lunge ble slottsherre på Bergenhus julen 1523. Hans far Nils var også med i forhandlingene, men døde før de var avsluttet.

Lunge fikk lensmennene til å bøye seg, og de som ikke godtok Frederik I som ny konge, måtte gi opp sine len.

13. mai 1524 kunne Vincens Lunge skrive til kong Frederik i København at oppdraget var fullført, uten sverd og blodsutgytelser. Han skrev at han hadde mest lyst til å vende tilbake til sitt fedreland og hadde kommet i stor gjeld på grunn av sitt fravær hjemmefra. Men rikets tyske, danske og norske råd ville ikke at han skulle reise, skrev han. Siden han måtte bli i Norge, «borte fra arv og eie, gods og penger, slekt og venner», ba Lunge kongen om å få en rekke eiendommer og len: Kongsgården i Bergen, Ryfylke og Jæren, Sogn, Færøyene, Søndhordland, Nordhordland og Helgeland unntatt Namdalen og Tromsø. I tillegg ba han om et årlig beløp på 1000 mark i sølv for å bygge, vedlikeholde og drive kongsgården i Bergen. Hvis han ikke kunne få dette, så han ingen annen utvei enn å måtte reise tilbake til sitt gods i Danmark. Han avsluttet brevet med å si at han har «talt vel om Eders naades kongelige majestæt og ilde om kong Kristiern i alle maader.»

Vincens Lunge fikk omtrent alt det han hadde bedt om.

Christian II ble formelt avsatt som konge i august 1524 i et riksråd i Bergen. Frederik I ble nå konge av tvillingrikene. Betingelsene var at det Vincens Lunge og erkebiskopen i Bergen, Olav Engelbrektsson ønsket; at den nye kongen skulle utstede en egen håndfestning for Norge, og den norske adelen skulle ha enerett til å delta i styre og befaling av norske slott og len.

Lunge og erkebiskop Olav ble venner i de kommende årene, og disse to mennene hadde all makt i det nordafjeldske Norge.

Mer rikdom i sikte

Rundt 1528 kjølnet vennskapet med erkebiskop Olav, og gikk etter hvert over til bittert fiendskap. En av grunnene var at Lunge og hans slekt begynte å vise lutherske sympatier – som ble betraktet som kjetteri av kirkens menn. Dette førte til et brudd mellom erkebiskopen og Lunge. En av grunnene til Lunges valg av side i trosstriden, var at et brudd med katolisismen ville frigjøre mye jordegods og store rikdommer som kirken hittil hadde vært i besittelse av. Klosterinndragningen hadde begynt alt i Christian IIs tid, og Lunge ønsket sin del av byttet.

Vincens Lunge var allerede herre over Bergenhus med underliggende len, og i Bergen lå både Munkeliv kloster og Nonneseter med mye land og verdier. I tillegg satt bispestolen og domkapitlet på store eiendommer. Alle ga gode inntekter i form av tiender.

Kong Frederik I bekjente seg mer og mer til den lutherske kirke, mens den avsatte kong Christian som var den tyske keiserens svoger, sto på katolsk side. Erkebiskop Olav innledet etter hvert en forbindelse med den avsatte Christian II, som i 1530 offisielt gikk tilbake til katolisismen.

Nedgangen

Vincens Lunges ekstreme egennytte gjorde at han svekket sin posisjon overfor Frederik 1.

Den falske Daljunkeren Sten Sture d.y. skulle gifte seg med Eline, datter av Fru Inger og svigerinne til Vincens.

Daljunkeren (junker = adelsmann) var en opprører som i 1525 hadde samlet et parti i Dalarne mot kong Gustav, men som ble slått tilbake. Opprørerne flyktet til Norge, men ble utlevert av ekrkebiskop Olav etter sterkt press. Den ekte Daljunkeren ble henrettet i 1527.

I 1527 dukket det opp en mann i Norge som utga seg for å være denne Daljunkeren. Sven Sture den yngre ble godt mottatt av Vincens Lunge og hans svigermor Fru Inger, som hjalp ham med klær og utstyr for å reise dalkarene igjen. Samtidig avtalte de ekteskap mellom en av Fru Ingers døtre, Eline, og den falske Daljunkeren. Målet var at Daljunkeren skulle bli svensk konge. Men forsøkene mislyktes, og Daljunkeren kom tilbake til Norge.

Jomfru Eline ble giftet med Vincens søstersønn, Nils Lykke. Dette var et rent fornuftsekteskap, for etter skandalen med Daljunkeren, var det viktig å få hene gift med en mann som den danske regjeringen ikke hadde så mye å innvende mot. Lykke hadde vært lojal til kong Christian II, men var blitt forsonet med Frederik I i 1528. Med dette ekteskapet kunne danskene stole på at Lykke ville være tro mot kong Frederik.

Kong Frederik I og svenskekongen Gustav Vasa inngikk et forbund mot den avsatte Christian II, men i avtalen måtte Frederik gå med på at de som hadde støttet Daljunkeren, blant andre Vincens Lunge og hans svigermor Fru Inger av Østråt, samt Vincens bror Ove Lunge, skulle straffes alvorlig.

I 1528 avsatte kong Frederik høvedsmannen på Akershus, Olav Galle, og overdro embedet til Vincens bror, Ove Lunge. Samtidig forverret forholdet til Sverige seg.

Nå hadde kong Fredrik fått nok av norsk politikk og sin lensherre. Vincents Lunge ble høsten 1528 tvunget til å gi fra seg Bergenhus, men fikk til gjengjeld Jemtland og Sogn, samt Nonneseter kloster i Bergen, med hele bygningsmassen og alle tilhørende eiendommer. Munkene i St. Antoniusordenen ble beskyldt for et umoralsk levnet, og det ble ikke tatt noe hensyn til dem. At overdragelse av kirkens eiendom gikk over i private hender, og attpåtil til en luthersympatisør, falt tungt på erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Med disse eiendommene eide Lunge 272 gårder i Hardanger, Sunnhordland og Nordhordland, Voss og Sogn. Han var nå så rik at han kunne bygge om klosteret til en en staselig og befestet residens for seg selv. Som herre på Lungegården var Vincens Lunge fremdeles en stor maktfaktor i Bergen.

Vincens mangeårige fiende, Henrik Krummedike fikk noen av Lunges len, og Krummedikes svigersønn, Eske Bille, ble ny lensherre på Bergenhus, noe som gjorde Eske Bille til hersker over Norge. Vincens Lunge hadde til tross for store rikdommer og mye jordegods, mistet den store makten han hadde hatt. Han hadde tapt sin innflytelse hos kongen og erkebiskopen, samtidig som hans gamle uvenn fikk mye av den makten Lunge selv hadde sittet med.

Allerede i 1529 var Vincens Lunge i gang med byggingen av herregården som han ga sitt navn. Ikke lenge etter forsvant den gamle navneformen Ålrekstadvågen til fordel for Store- og Lille Lungegårdsvann. Eiendommen strakte seg østover til Årstad og sørover til Fjøsanger.

Fra vennskap til mord

Vincens Lunge skal ha røvet et stort parti tørrfisk i Finnmark fra erkebiskopens stedfortreder, og han ble dømt til døden for misbruk av sin myndighet. Han kom med kongens hjelp ut av dette, men i  julen 1535 ble han myrdet i Nidaros etter ordre fra sin tidligere venn, erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Med sin tøylesløse atferd hadde Vincens Lunge bidratt til å rive grunnen vekk under det norske selvstyret.

Vincens og Margrete fikk tre døtre; Blanzefloor, Anne og Abelone.

2011

30. september 2011 ble Vincens Lunges Plass åpnet i Bergen. Det er et byrom mellom de to byggene Statens hus og Nonnesetergaten 4. Byrommet er utformet som en oase, med sildrende vann og trær. Den har former i granitt som stiger og synker, og danner små fjell og daler. Det er også en fontene på plassen som varierer etter årstid og døgnrytme, og har forskjellige farger, intensitet og strålehøyde. (Les mer)

Se også egen sak om Virkelighetens Lucie og Lykke

Andre skrivemåter:
Vincens Lunge: Vincent/Vincentz. Noen av brevene signerer han med Vincentius Lungius, eques auratus, «gylden ridder».
Fru Ingrid til Østråt: Fru Ingegerd/til Austråt/Austrått/Østraad/Østeråd/Ingerd Ottesdatter (Rømer) (ca. 1475–1555).


Kilder: Historier bak fasadene, Anette Friis Pedersen • (Histos forlag 2004) • En kulturhistorisk perle på Kalfaret, Jo Gjerstad (Bodoni forlag 2008) • Slektssiden look.no/anita • LokalhistoriewikiWikipedia • Store norske leksikon • Vincens Lunge, Edvard Bull 1917 • Yrjar Heimbygdlag • Bergen Byleksikon: Lungegården • Norske slott og herregårder; Daljunkeren • Fru Inger til Austrått • Austråttborgen

Filmen om Martin Luther fra 2004 anbefales også, som bakgrunn til årsakene til innføringen av reformasjonen.

• • •

I Nattmannens datter er Lucie og de andre flere ganger ved Lungegården som på denne tiden sannsynligvis lå forfallen. Noen av navnene i serien er hentet fra kilder om Vincens Lunge; Lucie, Lyche/Lykke og Galle. (Brødrene Olav og Gaute Galle var slektninger av Vincens Lunges far, og fikk i oppgave å ta over styringen av Norge da Christian II rømte sine riker og Norge var uten styring.)

• • •

May Lis Ruus 2012

2 thoughts on “Lungegården

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s