“Lik av første klasse” og “fattiglik”

På 1600- og 1700-tallet viste begravelsene hvor folk var på rangstigen. “Lik av første klasse” var folk med rikdom og anseelse, mens “fattiglik” var de som verken fikk lov eller hadde råd til en kostbar begravelse.

Women placing harlot Kate Hackabout in coffin

Likskue (photos.com)

I 1629 brøt det ut pest i store deler av Norge. Bergen hadde mellom 12 000 og 15 000 innbyggere, og 3171 mennesker døde av sykdommen. Det vanlige hadde vært å bli begravet i merkede graver i eller utenfor kirken, men med så mange døde, ble det umulig. Bergens første fattigkirkegård, St. Jacobs, ble opprettet, og de fleste ble begravet i umerkede graver. Med opprettelsen av fattigkirkegården ble befolkningen i byen delt i tre grupper.

De mest velstående (2–5 %) begravde sine døde i familiegraver inne i gravkrypten i kirken. Også der var det forskjeller i status. De beste og mest kostbare stedene var under koret, og disse plassene var kun for dem som i tillegg til rikdom, hadde høy ære og anseelse. Plassene under stolene var mindre prestisjefylt og der kunne alle som hadde råd til det, betale for en plass. En fornem begravelse kunne gi kirken inntekter opp mot 50 rigsdaler.

Det øvre samfunnslag (20–25 %) var henvist til kirkegården utenfor kirken, i merkede graver. Familien betalte det de kunne for en verdig begravelse som ville sikre den dødes ettermæle og den gjenlevende slektens posisjon. Begravelser her ble mer eksklusive da fattigkirkegårdene ble anlagt.

Likfølge ved Stadsporten, Dreier 1822

De fattigste (60–70 %) ble begravet på fattigkirkegårdene og hadde ikke krav på en hederlig begravelse. Alle som hadde fått fattigunderstøttelse skulle begraves på fattigkirkegården. Kostnadene ved fattiglemmers begravelser skulle reduseres til det minimale, slik at forsorgsvesenet kunne få mest mulig igjen av dødsboet.

God inntektskilde

Det ble sett på som upassende at det for fattiges lik skulle benyttes noen form for seremoni. Denslags skulle forbeholdes andre som var seremoniene verdig.

Alle sider ved en begravelse var prissatt, og var en stor inntektskilde for kirken. Det var egne takster for antall kirkeklokker, lengden på seremonien, plasseringen av graven, likkledet, sangen, likprekenens lengde, tidspunktet for begravelsen og antall gjester. Alt kostet penger, fra våkekoner til likbærere.

Den sosiale rangstigen

Det var også egne regler for hva som sømmet seg. Fattige hadde ikke rett til overdådige begravelser, om de hadde hatt råd. Begravelser viste hvor man var på rangstigen, og en rik begravelse ga høy sosial status. Om en fattig familie hadde skyldsatt seg for å bedre på sin posisjon med en kostbar begravelse, hadde det gitt et galt bilde av den dødes ettermæle.

De rike kunne bruke kister av eik eller marmor, mens fattige ble begravet i furukister. Det var lov for rike å bruke fløyel som likklede, men for fattige var det forbud mot å bruke fløyelsklede, de måtte bruke et simpelt klede til å pynte kisten med.

Beslag av hamret messingblikk fra en likkiste fra 1600-tallet. Barokkstil med våpenmotiver (økser, kanoner, trommer, faner etc.). Én av tre beslag med samme innføringsnummer fra Nordiska museet
(Foto: Norsk Folkemuseum)

Rike kunne betale for at det brant vokslys i kirken under seremonien, og et vokslys kostet 4–6 rigsdaler. Til sammenligning kostet det 2 rd. å bli begravet på kirkegården. Til og med lysestaken de skulle bruke, var det forskjell på. Sølvstaken kunne brukes i stedet for den vanlige i messing, om familien til den døde betalte litt ekstra.

Sang ved begravelser var påbudt. Ingen grav kunne åpnes før de syngende katedralskoleelevene hadde fått sin betaling. Bare de aller fattigste som kunne fremvise attest, gikk fri for denne avgiften. Også sangoppvartningen hadde ulike takster. Jo finere begravelse, jo mer kostet sangen.

Anseelse versus rikdom

Men det var ikke bare penger som avgjorde hvordan begravelsen skulle foregå. Rike som manglet anseelse kunne kjøpe seg en plassering i gravkrypten, men fikk ikke under noen omstendighet lov til å begraves under koret. Men fattige med høy anseelse kunne få dispensasjon, og få full seremoni og bli gravlagt under koret, på kirkens eller myndighetenes regning.

• • •

Kilder: Begravelser i Bergen på 1700-tallet av Vigdis Stensby 1997, Digitalarkivet, Wikipedia, Bergen bys historie II.

Tekst: May Lis Ruus 2012


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s