3 Den som vender tilbake – utdrag

Den som vender tilbake

I salg fra 6. august til 16. september

Blant knokler og hodeskaller prøver Lucie å beholde både vettet og livet. Når det viser seg at Tilly er forsvunnet, søker Lucie trøst i Lars. Men fremdeles får hun ikke fred for tanken om at nattmannen må være faren hennes. På ny tar hun mot til seg og oppsøker ham på Nordnes.
• • •
Han slo ut med en hånd. «Det gjør meg vondt å høre historien din. Men du tar feil. Jeg har ingen datter. Hvis jeg hadde hatt det, hadde hun vært like dårlig stilt som jeg er. Hun kunne ikke ha gått på Torget og kjøpt fisk, for hadde noen solgt henne noe, hadde de blitt brennemerket selv. Folk ville ha spyttet etter henne og kalt henne rakkerunge. Hun hadde mistet alle muligheter til et anstendig liv. Et liv i fattigdom er bedre enn et liv som en levende død.»

Tårene rant nedover kinnene hennes. «Vil du fremdeles ikke ha meg?»

 • • •

UTDRAG FRA DEN SOM VENDER TILBAKE – NATTMANNENS DATTER 3

Det ringte i ørene hennes. En gjennomtrengende, øredøvende lyd som tvang sansene til å våkne. Hodet verket så kraftig at hun var redd for at det skulle sprenges. I ryggen kjente hun skarpe ilinger som forplantet seg til den armen hun hadde ligget på. Hoften var øm og vond.

Men samtidig med at kroppen våknet til liv, var det også noe annet som slo inn for fullt. Frykten.

Lucie kjente panikken bre seg i henne da hun ikke klarte å åpne øynene. Å, gode Gud, hva har hendt? jaget det gjennom hodet hennes. Hun våget ikke å røre seg så lenge hun ikke kunne se. Hun lå på rygg, på et bulkete underlag. Hun vætet leppene og prøvde å puste stille gjennom nesen. Det var kjølig, men ikke kaldt. Ingen vind. Hun fikk en fornemmelse av at hun var innendørs.

Hennes første innskytelse var å rope om hjelp. “Er det noen her? Hjelp! Hjelp meg!” Hun svelget hardt og tidde. Hvor var hun, og hvordan hadde hun havnet her?

Hun snuste ut i luften. Det luktet noe. En lukt hun ikke visste hva var, men som hun svakt erindret å ha kjent før. Men åndedrettet gikk for fort, og hun fikk ikke nok luft. Til slutt gispet hun i seg luft og begynte å puste med munnen.

Hvorfor klarte hun ikke å slå opp øynene? Hun beveget armen prøvende opp mot ansiktet, og hånden fant det ene øyet. En tett, ru masse lå stivnet over både pannen, tinningen og det ene øyet. Det andre øyet var dekket av sammenklistret hår. Hun røsket bort håret og fikk endelig opp øyet. Men likevel kunne hun ikke se noe.

“Å, Gud! Jeg er blind!” hvisket hun og kjente skrekken gripe om seg. “Gode Gud, ikke la meg være blind!”
Helt urørlig kikket Lucie rundt seg med det åpne øyet for å se hvor hun var. Men det var helt svart. Hvis hun var blind, ville det da ha vært svart? Eller den fargen som var bak øyelokkene når hun lukket øyet? Kanskje det var mørkt her, og at det var derfor hun ikke kunne se? Hun hørte små klynkelyder, og skjønte at de kom fra henne selv.

Hun lot hånden gli over kinnbenet og bakover til der den intense smerten kom fra. Mer stivnet masse, som tørket søle. Kunne det være størknet blod?

Hånden kom borti øret. Hun rykket til da hun kjente at det var revet opp. “Gud!” utbrøt hun, og kvapp like mye av lyden av sin egen stemme som av overraskelsen over det delte øret. Hun lot det være i fred, og smerten avtok.

Redselen satt hardt i henne, men hun tvang seg til ikke å la panikken ta overhånd.

Lucie lyttet. Hun forsøkte å høre forbi lydene som hun visste kom inne fra henne selv. Hjerteslagene hamret i hodet. Ringingen hun hørte, kom fra inne i øret. Ellers var det ingen andre lyder. Stillhet var et godt tegn, var det ikke? Hun levde, og hun var alene. Mangelen på lyder fikk henne til å roe seg. Tankene begynte å klarne.

Morgenstjernen! Hun husket kulen med de skarpe jernspissene som kom farende mot henne før alt ble svart. I det samme rullet synene foran øyelokkene hennes. Et bilde av mannen som Tilly hadde kalt bedemannen fra Sankt Jørgen kirke. Hun husket den pløsete huden med alle kopparrene og de fillete klærne. Det ondskapsfulle tonefallet og de truende ordene. Han hadde sagt noe om at han ville få enda et dødsbudskap å gi. Hva mente han? Hvem skulle dø?

Tilly! Hvor var hun? Var hun også her? Barnet hadde stått rett bak Lucie da morgenstjernen suste mot henne.

“Tilly?” Stemmen skalv av engstelse.

Stillhet.

• • •

May Lis Ruus 2012

2 thoughts on “3 Den som vender tilbake – utdrag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s