Lucie og jeg

Av og til blir humøret mitt påvirket av hvordan Lucie har det. Det er litt rart å innse. Når det går bra med henne, er jeg strålende blid, men når hun sliter, blir jeg rastløs og vil bare fortsette med skrivingen så hun kan komme seg ut av uføret. Stakkars de som bodde med meg i begynnelsen av bok 3. De første kapitlene der brukte jeg fire dager på å skrive, og jeg var ikke blid! Jeg gikk rundt og var gretten og småsur, og det bare fordi hovedpersonen min var oppe i en vanskelig situasjon. Den dagen hun kom ut av det, strålte jeg som en sol.

Nå er jeg rolig og avventende. Jeg hadde på siste bok en ganske hyggelig slutt, og nå gleder jeg meg til å skrive fortsettelsen.

Noen ganger lurer jeg på hvor mye av meg selv som ligger i Lucie. Hendelsene har vi heldigvis ikke til felles. Men noen av tenkemåtene hennes tror jeg hun har fra meg. Det ene smilehullet har hun fra min mormor og min eldste datter. 🙂

De andre personene er seg selv. De er vel en blanding av mange menesker. Både kjente jeg har møtt i fortid og nåtid, og ukjente på TV og bøker som jeg blir inspirert av. Noen har personlighetstrekk fra folk jeg kjenner, mens andre har elementer utseendet deres. Det er en fin miks, egentlig.

• • •

May Lis Ruus (skrevet 25. februar 2012)

2 thoughts on “Lucie og jeg

  1. Da har du et nydelig indre. Jeg har blitt så glad i Lucie for måten hun tenker og handler på.
    Jeg er er blitt så glad i den jenten.!!!!!
    Ja jeg synes du er flott utenpå også akkurat som Lucie 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s