Brennemerking

I slutten av bok 5 og begynnelsen av bok 6 befinner Lucie seg i fangekjelleren på Rådstuen sammen med politimesteren, nattmannen og den innsatte Madam Moll som blir forhørt.

“Lucie, har du noe du vil si før vi brennemerker skjøgen med det glødende jernet?”

Hjertet holdt på å slå seg ut av brystet mens hun vantro stirret på politimesteren. Hun syntes nesten hun kunne kjenne lukten av brent hud allerede, selv om hun visste at de ikke hadde gjort det ennå. Hun hadde mer enn nok med å holde kvalmen unna, og visste at hun ikke kunne klare mer. Hvis hun sa sannheten, ville skjøgens kroppsdeler settes på steile og hjul på utstilling for byens befolkning. Lucie ville ikke ha det på seg.

Hun reiste seg og stavret vekk fra politimesteren som satt på stolen, nattmannen med brennjernet og Moll i strekkbenken, mens hun holdt seg for munnen. Hun ravet mot døren uten å si ett ord.

Fra Nattmannens datter bok 6

Madam Molls forbrytelse var innbrudd i dragonens hus, siden de ikke har mer på henne. I loven var det forbudt å bryte seg inn og stjele i eplehager (Abildgaard) og kålåkre (Kaalgaard), på samme måte som det var forbudt å bryte seg inn i hus. Selv om dragonen ikke savnet noe av verdi, stjal hun og Janemann mat. Moll ble tatt, mens han kom seg fri. Men også hor kunne føre til brennemerking.

Bryder mand anden Mands Abildgaard, eller Kaalgaard, eller andet, som indhægnet er, og stæl Frugt, eller Kaal, eller andet, da bliver hand derfor Tyv, saasom hand stal i hans Huus andre Koster.

Chr. Vs norske lov av 1687, 6. bok, kapittel 7, artikkel 23

Tyvsmerke som ble brent inn på forbryterens kinn, panne eller rygg. Fra boken "I hine hårde dage" av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008.(Cappelens arkiv, gjengitt med tillatelse)

Tyvsmerke som ble brent inn på forbryterens kinn, panne eller rygg. Fra boken «I hine hårde dage» av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008. (Cappelens arkiv, gjengitt med tillatelse)

Brennemerking

En tyv ble som regel straffet med bøter. Hvis ikke tyven kunne gjøre opp for seg, ble han eller hun idømt fysisk avstraffelse. Begge disse straffene fratok forbryteren æren, men de hadde muligheten til å være en del av samfunnet, enten på sitt eget sted eller å starte på nytt igjen et annet sted. Men dersom man ble tatt for tyveri for annen gang, skulle man brennemerkes.

Ringe tyveri var mindre tyverier, og førte til disse straffene:

  • For første gangs ringe tyveri: Miste sin hud i fengselet (pisking).
  • For annen gangs ringe tyveri: Offentlig kagstrykning og brennemerking på ryggen.
  • For tredje gangs ringe tyveri: Offentlig kagstrykning og brennemerking på pannen.
  • For fjerde gangs ringe tyveri: Offentlig kagstrykning, brennemerking med tyvsmerket og arbeid på livstid i jern på Bremerholm.

Eksempel på ringe tyveri var å ri en annen manns hest uten tillatelse eller melke en annen manns ku, får eller geit.

Stort tyveri var verdien av en hest, hoppe, ku eller over 20 lodd sølv, og hadde disse straffene:

  • For første gangs stort tyveri: Offentlig kagstrykning og brennemerking på pannen.
  • For andre gangs stort tyveri: Offentlig kagstrykning, brennemerking med tyvsmerket og arbeid på livstid i jern på Bremerholm.

Dersom den livstidsdømte rømte fra slavearbeidet, og så ble tatt i å stjele igjen, skulle han eller hun straffes med galgen. Christiansholm var stedet der tyver ble hengt.

Christiansholm i Sandviken. Da holmen ble befestet i 1641befalte kong Christian den fjerde at Tyveholmen til offisielt skulle kalles Christiansholm. Utsnitt av et prospekt fra 1740. (Fritt pga. alder)

Christiansholm i Sandviken. Da holmen ble befestet i 1641befalte kong Christian 4 at Tyveholmen offisielt skulle kalles Christiansholm. Utsnitt av et prospekt fra 1740. (Fritt)

Brennjern med tyvsmerke. Den dømte ble merket i panne, på kinnet eller på ryggen med dette, så alle kunne se at vedkommende var en dømt forbryter. (Foto: Rune Aakvik / Arkivverket. Gjengitt med tillatelse.)

Brennjern med tyvsmerke. (Foto: Rune Aakvik / Arkivverket. Gjengitt med tillatelse.)

Med et glødende jern ble det brent inn et merke på forbryternes rygg, panne eller kinn, for at andre folk kunne ta seg i akt for dem og gjenkjenne dem hvis de på ny ble grepet i en forbrytelse. Tyvsmerket hadde som regel form som et hjul (steile og hjul-straffen) eller som en galge. I tillegg var det en kirkelig straff i form av skriftemål.

I tillegg til brennemerking, ble det i praksis også brukt lemlestelsesstraffer som avhogging av fingre og ører. Dette var utifra prinsippet fra moselovene; øye for øye, tann for tann. Straffen for å bite noen var å få trukket ut fortennene. Et hugg skulle straffes med tap av en hånd.

Skarpretteren fikk 4 rigsdaler for å brennemerke en forbryter, og 2 rigsdaler for knip med glødende tenger.

Barn under 14 år som stjal, skulle ikke straffes med bøter, men ha ris. Loven ble opphevet i 1815.

• • •

Kilder: I hine hårde dage av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008 • Store norske leksikon: brennemerking • Chr. Vs norske lov bok 6, kap. 17 • Kriminalitet og rettsvesen i Kristiania på slutten av 1600-tallet av Bodil Chr. Erichsen 1993 • Lokalhistoriewiki: Brennemerking • Lokalhistoriewiki: StraffWikipedia: Bøddel • Statsarkivet i Bergen: Barbari i Bergen – kilder fra Bergen Tinghus

• • •

May Lis Ruus 2012

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s