6 Forbannelsen – fakta

ND6-MLskisse

Min egen skisse til bok 6

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest boken.

Bok 6 ble skrevet i oktober 2011, og siste gjennomgang fra min side før trykk, ble gjort i juli 2012. Det var i ferien, og jeg benyttet fridagene til å koste på meg å lage en skisse som ble sendt til illustratøren som grunnlag for forsiden. Denne gangen ønsket jeg et mykere inntrykk på forsiden, siden det var litt hygge ved Store Lungegårdsvann.

Dragonen hadde jeg tenkt skulle være litt diffus og ikke ha like mye fokus som Lucie, men illustratør Vebjørn Strømmen er kjempegod å tegne menn, så det var bra at dragonen ble tydelig. Jeg så for meg Lucie med lukkete øyne, men redaktøren mente det var best med åpne øyne, og slik ble det.

Tittelen Forbannelsen henspeiler på scenen der den gamle konen som oppsøker Lucie. Les mer i eget innlegg om Trolldom.

• • •

Se også egne saker om:

Brennemerking

Trolldom

Ludvig Holberg og Nattmannens datter

Utdrag fra bok 6

Tilbakemeldinger fra leserne på bok 6

• • •

Galgemann

Alrune i Dioskorides’ De materia medica fra det 7. århunde (Fritt)

Galgemann var en alrunerot som ifølge folketroen vokste under galger. Den hadde menneskeskikkelse og kunne gjøre golde hustruer fruktbare. Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne.

Alrunen var kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp, så for å komme i trygg avstand, kunne man binde en svart hund til planten slik at den dro planten opp med roten.

Alruneroten ble også tillagt magiske evner. Den kunne brukes som personlig hjelpeånd – dradukker. Ved å dryppe litt av sitt eget blod på den, fikk den magiske evner og kunne trekke rikdom til eieren.

Alrunerot er giftig og ble brukt som bedøvende middel. Fordi roten lignet en menneskekropp, mente man at denne planten var et universalmiddel mot alt, og derfor ble det betalt godt for røttene.

Troen på galgemannen var alminnelig både i Vest-Europa og i Orienten og er meget gammel. Galgemann nevnes allerede av Homer, og Plinius forteller hvordan den skal graves ut.

Kilder: Store norske leksikon • Wikipedia: Alruner • Wikipedia. Dradukke • Wikipedia: Signaturlære 

• • •

“Jeg har to nyheter i kveld,” erklærte husmor. Den ene er at vi har fått en ny ferle, som jeg har tenkt å kalle Mester Pine. Som dere ser, er den mye vondere enn Broder Smerte. Mester Pine har små skinnpisker med knuter i enden, så slagene vil rive opp deres tynne, myke barnehud.”

Barnelemmene stirret med store øyne på husmors nye strafferedskap. Lucie kunne se at treverket var lyst og nytt, og i den skjeformede enden hang det en liten hale av fem–seks små pisker. Hun ristet på hodet. Den ville bli enda vondere på armer og rygg enn den forrige ferlen.

“Vokt dere vel for å bryte reglene, så slipper dere å stifte det nye bekjentskapet,” sa husmor og la fra seg ferlen på bordet. “Den andre nyheten er at det kommer to nye gutter hit i morgen tidlig. Det er forstander Galle som har bestemt at to unge husmannssønner skal tas inn, siden fire barn har rømt. Guttene kommer fra Nye Kirkens kirkesogn. De er født av ærlige foreldre, og er som dere skjønner ikke fattiglemmer som dere.”

Fra bok 6

Husmannssønner

Den virkelige forstanderen på Manufakturhuset, Jacob von Wida, fikk 26. februar 1687 amtmannens skriftlige erklæring på at han ved behov kunne beordre to husmannssønner fra hvert kirkesogn i byen til å gå i lære på Manufakturhuset. Det var straffbart å motsette seg det. Etter at von Wida overtok som forstander i 1684, ble inntjeningen viktigere enn opplæring av barn.

Husmannssønnene var ikke foreldreløse, men sønner av ærlige foreldre. De fikk velge hvilket håndverk de skulle læres opp i, og de fikk mat og underhold til de var over 20 år.

Begrepet husmannssønner er kanskje ikke så dekkende for det vi legger i det i dag. Den gang – som nå – var det meste av grunnen i byen festet, og sånn sett var de husmenn/leilendinger, selv om de var byfolk. Kirkesognene i Bergenhus amt var mange og de lå tett. Det er altså ikke landsens husmenn, men folk i byen det er snakk om.

Kilde: lokalhistorie.no

• • •

Ferle

I Nattmannens datter har husmor Halland gitt navn til sine ferler. Det er inspirert av Ludvig Holbergs karakter Mor Nille som har en pisk som hun kaller Mester Erich.

Om bruken skriver Den norske kirkeodinans av 1607:

«Ferle maa de ikke bruge at lemlæste Børn med, dog maa de vel have Ferler udi Skolerne, om nogen store Rebeller ville sætte sig op mod dem» (http://no.wikipedia.org/wiki/Ferle 

Se bilde av ferle her

• • •

Salmen som barnelemmene hører i spisesalen ved kveldsmaten i kapittel 6, heter  Jeg ved et evigt Himmerig. Det er en tysk salme fra 1612, med melodi fra 1640. Den ble senere skrevet om til norsk, og vi kjenner den som Eg veit i himmerik ein borg.

Sangen ble sunget på Byvandring II av barnelemmene i Domkirken. Hør sangen sunget i begynnelsen av video fra vandringen.

Havregrøten og flatbrødene ble som vanlig spist i stillhet, og en ny salme ble lest opp av en stående husmor Halland med andektig stemme:

“Jeg ved et evigt Himmerig,

som ej med guld det røde

omdraget er så prydelig,

men med Guds ord det søde.

Der bor min Herre Jesus Krist,

som er Guds Søn den fromme,

han al min tillid er for vist,

har bedt mig til sig komme.”

Lemmene lyttet som vanlig, for de visste at i morgen måtte de kunne disse to versene utenat, og i løpet av en uke skulle samtlige kunne alle versene på rams.

Fra Nattmannens datter bok 6

 

• • •

May Lis Ruus desember 2012

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s