Ekstraordinært utdrag fra bok 7

Nattmannens datter7_ForsideSiden bok 7 ikke kom i forrige uke på grunn av juleferien, kommer to ekstra utdrag fra boken her. Bildene er fra stedet der lemmene drar på utflukt, Hope på Grimstad.

Utdrag 1

Skipet la til ved innløpet til en lun vik med skogkledte, lave åser på hver side. Det var grunnere her enn de bratte kystlinjene Lucie hadde sett på veien, og hun kunne se skjærene som lysegrønne, undersjøiske øyer under vannflaten. Inne langs land var det en liten strand, og det var trukket flere småbåter opp i fjæren. På veggene av de tjæretekte nøstene hang det fiskegarn til tørk.

Det sto en liten ansamling mennesker inne på land og skygget for solen med hendene. Det var nok ikke hver dag de så et stort krigsskip kaste anker utenfor deres lille, fredelige vik.

To robåter hadde lagt til ved skipssiden, og en taustige ble låret. Dragonen sto ved siden av Svendsen, og forstanderparet sto like bak.

Svendsen ropte til lemmene. “Barn! Vi er fremme ved Hopsvika, og her slutter vår ferd med Feline. Vi skal fraktes i småbåter inn til land. Still opp her, så blir dere rodd inn i tur og orden.”

Noen av de eldste guttene som sto fremst, begynte å klatre i stigen, mens et par menn sto klar til å hjelpe. Lucie så på Klara, som holdt seg over det omfangsrike brystet. Ansiktet var hvitt som et laken.

“Å, gid! Den stigen kommer aldri til å holde meg!” Klaras stemme var høy og opprørt. “Jeg kan ikke gå ned der! Og båten, den er så liten. La meg bli igjen her på skipet Det skal vel til byen igjen snart. Si det til kapteinen, vær så snill,” ba hun.

“Sånt tøys. Det går bra, Klara. Båten er synkefri,” humret Svendsen.

“Men det er ikke jeg!” ropte Klara og klamret seg fast til den eldre mannen.

“Jeg skal passe på deg og ta samme båt som deg til slutt.”

“Hvis jeg må, så. Men da må du redde meg om vi velter.”

“Det skal jeg, Klara,” smilte vaktmannen og klappet Klara på ryggen.

Tilly kniste litt, og Lucie måtte smile, hun også. Elisabetta sto alvorlig og så ikke ut til å ha fått med seg det lille opptrinnet. Det måtte være noe viktig hun hadde på hjertet.

Utdrag 2

Lemmene hadde begynt å gå etter hvert som de kom i land. Lucie og de andre gikk bak roeren, som snakket med forstanderparet. Dragonen gikk bakerst, alene.

Stien hadde spor etter kjerrehjul, og gikk langs utkanten av en stor slåttemark. Lucie så en husklynge litt lenger oppe, og antok at det var hovedgården.

“Stedet her heter Hope, og gården er den største i området. Det har blitt drevet fiske og jordbruk her i uminnelige tider. Det er tre bruk her, og de har vært under Nonneseter kloster og senere Domkapitlet i Bergen. Deretter ble gårdene gitt til selveste Vincents Lunge. Den gamle lensherren på Bergenhus” Unggutten så på forstander Galle, som for å se om han kunne sin historie.

“Ja, Lungeætten eide mye land,” bekreftet Galle. “Du vet mye om stedet?”

Gutten nikket. “Ja, min pleiefamilie har vært leilendinger her i mange generasjoner, og vi er opptatt av historien til jorden vi dyrker.”

“Jeg skjønner,” sa forstanderen.

“Så måtte kongen selge unna eiendommer fordi statskassen var tom. Landkommisær Hans Christophersen Hjort kjøpte denne og andre gårder i nærheten for tyve år siden, men han døde ni år senere. Enken hans satt igjen med alt, men solgte til forskjellige godseiere.”

Lucie klarte ikke å høre etter. Igjen var hun tilbake i gravkrypten, men det var ikke skrekken hun følte, men en drøm hun hadde hatt der. Nei, ikke en drøm. Et minne.

Med ett sto det for henne. Hun hadde vært her før. Med faren.

Hun så rundt seg. Det var beitemark og utmark i alle retninger. Ovenfor var det en skogkledt ås som gikk så langt øyet kunne se. Gårdsbygningene sto tett sammen i enden av kjerreveien. Kyr beitet i skogkanten, og i en havnehage sto det hester.

Ja, det var her. Det kunne ikke finnes to steder som var så like. Hjertet begynte å banke fortere. Hadde Gud en mening med å føre henne tilbake hit? Hvilken mening kunne det være? Var det for at hun skulle minnes den lykkelige barndommen med faren, eller hadde det noe å gjøre med fremtiden hennes?

Minnene strømmet på, og halsen ble tykk. Lucie og faren gått på denne kjerreveien som førte opp til husene på haugen. Faren hadde visst nøyaktig hvor de skulle, og han hadde sagt at det var tre gårder der oppe. Lucie husket at hun hadde spurt hvorfor husene sto i en klynge når de hadde all denne jorden å bygge på. Faren hadde svart at det var best å bo slik, for det var ofte sønner som bygget seg nye hus når de stiftet familie, og så levde de sammen og delte på arbeidet og beitemarken.

Hun husket de fulle hesjene der solen tørket det nyslåtte gresset, duften av sommerblomster, og … bordet. Det skulle være et langbord dekket når de kom opp denne bakken.

Hun kjente igjen tunet med det hvite våningshuset, den røde løen, fjøsene, stallen, vognskjulet og de mindre uthusene. Like ved var det to tun til, med lignende bygninger.

Et lite sukk unnslapp henne. Faren skulle ha vært her, med skreppen sin og den store, gode neven som pleide å holde hennes lille hånd.

Men hesjene var tomme, og blomstene hadde levd sine korte liv. Bladene på trærne var ikke grønne, men gule. Det var ingen tunge humler som summet i sommervinden. Og da hun kom opp bakken, var det ikke noe langbord å se. Hun så bare lemmene som gikk etter hverandre som en flokk sauer på beite. Hvor var folkene som bodde her? Bortsett fra de som sto nede i viken, hadde hun ikke sett noen.

Med ett så Lucie for seg en hvithåret mann som hyttet neven mot faren hennes og ropte at han ikke ville se verken ham eller datteren hans igjen. Lucie kulset og ønsket seg med ett bort herfra.

“Hadde det vært sommer, kunne dere ha badet på Stamsneset, men det er vel for kaldt i vannet nå, for dere byfolk,” sa drengen. “Om vinteren fryser Storevannet til is, og vi står på skøyter og kjører slede på isen. Vinteren er den stille tiden, da har ungene tid til å leke.” Gutten pekte mot et mørkt vann der en flokk ender gled stille over vannflaten.

“Er dere mange barn her?” spurte fru Galle.

“Vi er da noen, med smått og stort. Og så er det pikene og drengene.” Gutten så mot alle lemmene. Han hadde ikke smilt en eneste gang. “Men vi har vel knapt sett så mange unger som dette. Det er dekket langbord i den ene løen. Det er mye høy der etter andreslåtten, og hvis det blir tid, kan ungene få hoppe i det.”

“Det vil de nok like,” sa Klara begeistret. “Det er så koselig her. Jeg minnes min barndom i Fane.”

MLR 14.01.2013

2 thoughts on “Ekstraordinært utdrag fra bok 7

Legg igjen en kommentar til May Lis Ruus Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s