Åletust/sjøorm

Man kommer ikke utenom å skrive om menneskenes forestillingsevne når man går noen århundrer tilbake i tid, som til begynnelsen av 1700-tallet. Åletusten – eller sjøormen – er et av de vesenene det var spunnet mange myter om. De fantes i havdypet rett utenfor Norge kyst. Men sjøormen var mer enn bare folkelig overtro. 

«Men hun følte seg ikke trygg. Det var nok av overnaturlige vesener i verden, alt fra åletust i havet utenfor byen, til småfolk og tusser i fjell og skoger som var de barna Eva hadde skjult for Gud. Djevelen hadde stor makt, og noen mennesker hadde gitt seg hen til ham og lot ham gi dem krefter. Den gamle konen måtte ha sine krefter fra Den onde. Det fantes mer mellom himmel og jord enn forstanden kunne gripe.»

Fra bok 7 Brennemerket

Tresnitt av en sjøorm laget i Firenze etter anvisning av Olaus Magnus, for hans historieverk om Nordens folk og natur. (Wikipedia/fritt)

1555: Tresnitt av en sjøorm laget i Firenze etter anvisning av Olaus Magnus, for hans historieverk om Nordens folk og natur. (Wikipedia/fritt)

Sjøorm, sjøslange, åletust eller Serpens Marinum, finnes det mange beretninger om i Norge. Det er blitt sagt at sjøormer oppstår når vanlige ormer får smake blod. Da søker de til innsjøer der de kan vokse seg til store uhyrer. Slike ormer slutter aldri å vokse. Sjøormens verste fiende er havhesten, og i en kamp mellom dem taper alltid sjøormen.

Sjøormer angriper kuer og sluker dem. Det er dårlig fiske der sjøormen holder seg, så det tyder på at de også spiser fisk. Sjøormer er farlig for mennesker, men særlig for brud og brudgom fordi de befinner seg i en overgansfase mellom ugift og gift. Man kan jage sjøormer ved å tenne bål.

1555: Sjøorm etter den katolske erkebiskopen Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus. (Wikipedia/fritt)

1555: Sjøorm etter den katolske erkebiskopen Olaus Magnus’ Historia de gentibus septentrionalibus. (Wikipedia/fritt)

Berømte sjøormer

En av de mest berømte sjøormene beskrives i Hamarkrøniken fra 1500-tallet (ukjent forfatter). Sjøormen viste seg på høylys dag i Mjøsa i 1522.

«Sammeledes lod sig til Syne om lys Dag en forferdelig stor sjøorm udi Mjøs som syntes at naa fra øens Land og ind i Kongens Land.»

Hamarkrøniken, utgitt 1774

Kroppen hadde flere farger, lang og svart man, og øyne så store som tønnebånd. Sjøormen strandet på et skjær, og en av biskop Mogens menn drepte udyret med en pil. Da rant det grønn væske fra såret, og sjøen rundt ble farget grønn. Kadaveret ble liggende på land og stinke, og ble senere brent. Skjelettet lå i mange år på stranden, til noen tyske kjøpmenn fikk overta det. Den minste delen av ryggraden var så stor at en voksen mann knapt kunne bære den.

1734: Sjøormen tegnet ut etter Hans Egedes anvisning.

1734: Sjøormen tegnet ut etter Hans Egedes anvisning.

Biskop i Bergen, Erik Pontoppidan (1698–1764), var lenge skeptiker, men skiftet mening: «… min Tviil er bleven mig gandske betagen ved tilstrekkelige Beviiser.» Han samlet vitnesbyrdene i boken Det Første Forsøg paa Norges Naturlige Historie fra 1755.

Flere hundre sjøfolk og fiskere hevdet at de hadde sett disse store skapningene langs Norges kyst. Særlig utenfor Vestlandet var det mange observasjoner. Noen fortalte at de hadde hørt om andre som hadde sett sjøormer, og at de ikke nødvendigvis hadde sett dem selv. Og de avviste at det kunne være snakk om ål eller torsk. Pontoppidan skrev at ved siden av kraken, var dette den største skapningen av Herrens gjerninger. Dessuten nevnte han havmenn.

Sjøorm tegnet av Hans Strøm for biskop Erik Pontoppidans Norgeshistorie, 1755. (Wikipedia/fritt)

1755: Sjøorm tegnet av Hans Strøm for biskop Erik Pontoppidans Norgeshistorie. (Wikipedia/fritt)

Den kongelige sjøkaptein, Commandeur og Oberlos Hr. Lorentz de Ferry fortalte Pontoppidan at han selv hadde vært i tvil, men så hadde han sett ormen med egne øyne.

Lorentz de Ferry forklarte i bytingretten i Bergen at han hadde reist i en jekte fra Trundhiem en dag i august 1746. Det var stille vann og varmt vær da han nærmet seg Molde. Han satt og leste i en bok da han hørte mumling fra de åtte karene som rodde. Styrmannen kunne fortelle at sjøormen var forut. Lorentz befalte at de skulle ro mot land der sjøormen befant seg. Sjøormen passerte, og de måtte snu båten og ro etter den. Men ormen svømte raskere enn karene kunne ro. Kapteinen tok sin flint (gevær) som var ladet med hagl, og skjøt etter dyret. Det dykket ned i vannet med det samme. Roerne fikk beskjed om å ro over stedet der ormen hadde dukket under, i tilfelle den skulle komme opp igjen. Men alt de så var blod i vannet, så kanskje noe av haggelet hadde truffet den.

Sjøorm (Arkivverket/fritt)

Sjøorm (Arkivverket/fritt)

Kaptein Lorentz beskrev sjøormen slik: Hodet var mer enn en alen (62 cm) over vannet og lignet et hestehode. Fargen var grålig, og mulen ganske sort. Den hadde meget store, sorte øyne, og en lang, hvit manke som hang over halsen i sjøen. Man så 8–9 bukter av den tykke kroppen i vannskorpen, og han gjettet at det var en favns (1,88 m) avstand mellom hver bukt.

Sjøorm (Arkivverket/fritt pga. alder)

Sjøorm (Arkivverket/fritt pga. alder)

Jærtegn

På 1500-tallet var sjøormer et fenomen som inngikk i den vitenskapelige rasjonaliteten. Blant annet Sebastian Münsters verdensbeskrivelse fra 1543, Cosmographia, omtaler underlige sjø- og landdyr. Observasjonene av sjøormen som var omtalt i Hamarkrøniken, spredte seg raskt til utlandet, og ble oppfattet som et jærtegn, et forvarsel om at noe ondt skulle hende. Jærtegn var betydningsfulle, for de ga mennesker visdom over verden.

I et verk fra 1532 ble det fortolket som et forvarsel på Christian 2.s fordrivelse. Olaus Magnus mente i sitt verk om de nordiske folkene (1555) at sjøormen hadde varslet om reformasjonen.

«Olaus Magnus […] skriver om den store Søe-Orm, som er seet i Miøs for Kong Christiani II. Fengsel, og Canikernes Uddrivelse; og at samme Søe-Orm bliver altid seet for nogen Forandring i Riget, ligesom en Comet pleyer at være Forbud for noget Ondt.»

Jonas Danilssønn Ramus i Norriges Beskrivelse, 1715

En mulig forklaring

Sjødyrene som ble observert utenfor Norgeskysten kan ha vært verdens lengste beinfisk, Sildekongen. Sildekongen kan bli opptil 270 kg og 11 m lang, og regnes som den lengste beinfisk i verden. Den har opp gjennom historien sannsynligvis vært opphavet til myten om sjøormer. Den yngler mellom juli og desember, og dette kan forklare Pontoppidans observasjon om tidspunktet da den kom opp fra dypet.

Døde sildekonger ble av og til skylt i land langs de nordlige kystene i Atlanterhavet – inkludert Norge. Den har fått sitt latinske navn Regalecus glesne etter at to eksemplarer drev i land ved fiskeværet Glesnes utenfor Bergen i 1772.

sildekonge

Sildekonge (Wikipedia/fritt)

• • •

Kilder: ArkivverketHistorie som argument, Hamarkaupangen får nytt liv, av Mari Kristin Høilund, UiO 2007  • Svart katt over veien av Ronald Granbo, Cappelen Damm 2012 • Wikipedia: Sildekonge • Dykking.noWikipedia: PontoppidanWikipedia: måleenheter • Wikipedia: Hamarkrøniken 

Sjøorm i Marken i Bergen 2002 (Foto: May Lis Ruus)

Sjøorm i Marken i Bergen 2002 (Foto: May Lis Ruus)

Sjøormobservasjoner i moderne tid

• • •

May Lis Ruus 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s