Lucie på tur til Hope og Søreide

I slutten av bok 7 og begynnelsen av bok 8 er Lucie og de andre fra Manufakturhuset på dagstur. Det var naturlig å velge å legge det til Hope, stedet der jeg selv vokste opp.

Der var det fremdeles noen gårder med litt drift, med utmark, sjø på alle kanger, skog der vi hadde indianerleir, og tjern der nøkken bodde så vi måtte holde oss langt unna vannet. I de 15 husene var det mange barn, så vi lekte sammen alle sammen, uansett alder. På sankthansaften brente vi bål og hadde langbord og leker, vi badet og fanget småkrabber ved sjøen, og vi laget lokalavis og holdt basar i de uendelig lange sommerferiene. Det var ekorn og ender med unger i hagen, og noen ganger så vi hjort og rev. Til jul gikk vi opp i skogen og hogget juletrær og drakk gløgg i et av husene etterpå. Vi gikk julebukk på nyttårsaften og sto på skøyter på tjernet og hadde en fin ski- og akebakke. Det var en egen liten verden og det var aldri kjedelig.

• • •

Lucie-Tilly

Tilly (Selma Indine Strønen Damm) og Lucie (Julie Rusti) ved Hopevannet. Fra boktrailerinnspillingen mai 2012. (Fotograf: Janneche Strønen)

“Bro, bro brille, klokken ringer elleve.”

Jentene sang høyt og klart. Klara holdt takten ved å klappe i hendene, og Svendsen forsøkte å spille melodien. Det var Marte og Anna som sto og holdt hendene sine mot hverandre som en bro. De hadde allerede fått noen bak seg, begge to. Den glade forventningen lå i luften.

Ordene sank inn i Lucies tanker.

Klokken ringer elleve. Den siste time. Tiden renner ut. Dette er min siste høst med dem.

“Keiseren står på sitt høyeste slott, ser utover vann, ser utover land.”

Sto den hvithårete mannen i et vindu og så på dem? Husket han nå hvorfor Lucie hadde sett kjent ut? Når ville det gå opp for ham at barnebarnet ikke var dødt, men levde?

“Fare, fare krigsmann, døden skal du lide.”

Lucie stirret fortsatt på dragonen. Når høsten var over, ville permisjonen hans ta slutt, og han ville dra ut i krigen mot svenskene igjen. I julemåneden. Skulle han tilbringe helligdagene langt borte fra familien sin og alle han hadde kjær? 

Fra Nattmannens datter 8 Et streif av lykke, kap. 1

• • •

Hope (nå Stamsneset)

Hope på Grimstadneset er en gammel gård, fra antakelig ryddet ca. 200 e.Kr. På begynnelsen av 1600-tallet var det ett bruk her, og på slutten av århundret var det blitt tre bruk.

Folkene som bodde her eide ikke jorden selv. De var leilendinger som hadde gårdene i bygsel, og de betalte leie til jordeieren som bodde i byen.

Det var slike gårder Manufakturhuset fikk sine inntekter fra, og den virkelige forstanderen, Jacob von Wida hadde i tilegg til å være bestyrer, også ansvaret for å bokføre alle eiendommer i Bergen.

Alle personer som er med i handlingen herfra er oppdiktet. Men jeg har prøvd å danne meg et bilde av hvordan det kan ha vært der i 1701 utifra de få opplysningene jeg har funnet fra akkurat denne tiden.

Se også intervju i Fanaposten januar 2013: En skrivende reise i tenkte fotspor

• • •

færinger

Færinger. (Foto: MLR)

Fra Hope til Straume og Nordåsen

De rodde langs land, og Lucie så en vakker vik, der en liten, grå sandstrand brøt kysten som ellers besto av bratte berg. Snart krysset de fjorden og satte kursen inn mot en annen vik. Da de forserte en stor og stri strøm gjennom et smalt sund, gikk tankene hennes tilbake til Storelungeren. Blikket brant seg fast i dragonens nakke, der den lille hestehalen fremdeles ble holdt sammen av en skinnrem. Kanskje det var fordi han merket at han hadde følelser for henne at han hadde vært så rastløs de dagene da hun satt modell i hans venninnes kjole. Det kunne ikke ha vært lett å se sin trolovedes klær på en annens kropp. 

Fra Nattmannens datter bok 8

Hope-Straume1951

Hope til Straume bro og Nordåsen. (Flykart fra 1951, finn.no, historiske kart)

Fra Hope drar de i småbåter videre innover Grimstadfjorden mot Dolviken og så inn mot Nordåsstraumen. Det er der jeg bor nå. Det passet fint å la dem ro forbi der jeg ser ut hver eneste dag. Rett over vannet (se bilder under) er Grimstad som fører til Hope. I ungdommen kjørte vi ofte denne veien i båt forbi her, gjennom Nordåsstraumen og inn i Nordåsvannet for å gå på Kyrkjetangen og bade.

På andre siden av strømmen der vi bor, er Ruskeneshelleren. Det var en fangstplass i yngre steinalder og bronsealder (funnene spenner fra 2150 – 800 f.Kr).

Utsikten fra skriveplassen min:

Sætteviken

Sætteviken ved Strømme bro om sommeren (Foto: MLR)

Strømme3

Sætteviken ved Strømme bro en sommerkveld (Foto: MLR)

Straume

Sætteviken ved Strømme bro i solnedgang (Foto: MLR)

I bok 8 dro de videre inn til Nordåsvannet, forbi Marmorøyene og til vannets slutt ved Langebekken. Og der var det min interesse for arkeologi ble vekket. Etter at vi flyttet, ble jeg kjørt til den gamle skolen der jeg gikk de siste ukene av første klasse. Ved Kråkenes/Langebekken var det sår i jorden etter utgravninger, og jeg spurte og grov og min far fortalte alt han visste om arkeologiske utgravninger.

Det er på dette stedet at Lucie har sitt minne om hun og faren på deres nest siste kveld sammen, der hun har den fine blå kjolen og hun ser tyvegodset blant sakene hans.

• • •

Fordypning for spesielt interesserte

Hope

Historikk

Gårdsnavnet Hope kommer fra det gammelnorske «hopr» som betyr «liten innestengt vik eller bukt», gammelnorsk «hopr». Det er Hopsviken som sannsynligvis har gitt gården navnet.

Hopsvika: Viken er delt i to, der Hope har nøstene på den ene siden, og Grimstad har de på den andre siden. Trolig var Hope den eldste gården siden Hopr er et eldre stedsnavn enn Grimstad, og på grunn av navnet på viken.

Etter 1500-tallet ble det føyd til en e i navnet, til Hope. For å skille det fra Hop ved Nordåsvannet, fikk det navnet Ytre Hope.

Hope-gården var trolig blant de første gårdene som ble ryddet i området, og Grimstad ble sannsynligvis skilt ut fra Hope-gården i ettertid. Den har trolig strukket seg fra Hammersland, utover hele Grimstadneset og mot Flesland.

Grimstad er muligens fra tiden før 800 e.Kr.

I Dolviken lå en annen gård, og den er sannsynligvis like gammel som Hope.

Hammarsland ble bosatt senere, kanskje i vikingtid (ca. 800e. Kr.)

• • •

Eldre historie

Hovednæringen i området var fiske og trolig husdyr (hest, sau/geit, ku) sammen med jakt (hjort, sel, bever, fiskeørn, rype, tiur (litt bein i heller på Grimstad fra 500 e.Kr, se eget innlegg om Tippen)). Linplanter ble også dyrket i eldre jernalder.

Det var lite åkerareal til korndyrking. Folk satset på å bytte til seg husdyrprodukter og fisk med korn i Bergen. I tillegg kan tømmeret som ble brukt i byen, ha kommet fra bygdene rundt. For eksempel ble Tollboden i Bergen delvis oppført av bønder fra Fana.

En Mons på Grimstad solgte ferdig tilskåret plank i byen, noe som tyder på at de hadde sag på Grimstad.

• • •

1500-1600-tallet

Mesteparten av jorden var på denne tiden eid av kirken og kongen (1620).

Etter reformasjonen (1537) beslagla kronen det meste av kirkens eiendommer, og det ble gitt til jorddrotter (jordeiere). Domkapitelet eide fremdeles en del eiendommer i 1620, deriblant Hope-gården og Hammarsland (domkapitel = organisert presteskap, det de eide underholdt de geistlige).

Nonneseter eide Grimstad-gården, Dolviken og Søreide. Få (6 %) av gårdene var i bøndenes eie (kun Søvik og Midtun i 1620).

Halve Øvsttun var eid av De søfarendes fattighus.

I 1528 skjenket kong Frederik I alle eiendommene som hadde tilhørt Nonneseter til Vincent Lunge og hans etterkommere. Datteren til Vincent, Blanzefloor fikk det meste av jordegodset i Fana, og det var i hennes slekt til 1680.

Søreide, Grimstad og en del andre gårder ble overtatt av en annen datter av Vincent, Abelone, men disse kom tilbake til Blanzefloor før 1647.

Det lille huset i veikrysset mellom Grimstadveien og Stamsneset er fra 1600-tallet. (Foto: May Lis Ruus)

Det lille huset i veikrysset mellom Grimstadveien og Stamsneset er fra 1600-tallet. En tid bodde det 8-10 mennesker der. (Foto: May Lis Ruus)

• • •

Bruk 3 – Stamsneset

1450-1500: Leien var på 1 laup smør = 1 gylden/12 skilling = 2 sauer

1617: Fellesgodset ble oppløst, og biskopen fikk Hope, Hop, Øvre og Nedre Nattland

1625: Kun én gårdbruker/ett bruk. I 1665 var det tre.

1645: En bonde og en husmann på Hope, antakelig en eldre bonde og hans kone som har hadde tilhold hos dem som hadde overtatt gården.

Frem til 1660-årene begynte kongen å selge krongods til embedsmenn og borgere. Bakgrunnen var de mange krigene og behov for å frigjøre penger.

I 1650 var flesteparten av kronens gods i Fana pantsatt ved at borgere og rikfolk fikk inntektene mot å betale sølv til kongen. Kongen var ikke innstilt på å selge eiendommene.

Kongen fikk lite inntekter siden 37,8 % av gårdene var pansatt. Fra 1660 ble mye av dette solgt.

• • •

Hope og Manufakturhuset

Den virkelige forstanderen på Manufakturhuset, Jacob von Wida er også nevt i forbindelse med Hope:

18. Junij 1703 til Manufactur Directeuren udi Bergen S/igneu/r Jacob van Wida paa dend gaard Hope udi Schiold Schibrede Schyldende aarlig landschyld 3 løb 18 march Smør, Saasom hand der imod har wederlagd andet gods dobbelt saa meget til BispeStolen

1705: S/igneu/r Jacob van Wida Loed dernest for Retten ved fogden formane opsidderne paa gaarden Hope til dend tilbørlige lydighed och pligt, som Lowen *Leilendiger tilholder, och dernest ting liuste och forbød dennem her eftter at hugge eller bruge mere af Schougen (skogen) end loven tillader, Ligesaa iche at brende Kul eller hugge weed eller baand och anden træfang, at føre til Byen och selge, imod loven och uden hans minde och vilie, men hvis (det som) de eftter Loven maa hugge, och føre til at Selgis i byen bøed hand Self af dem at Kiøbe och beholde, och forbød dem at Selge til andre noget deraf, dette hand begierte at protocolleris, til loulig paamindelse for dem, nemblig begge Oler Laers och Michel til eftterretlighed for dem hereftter.

I 1705: Tollev Hope hadde innstevnet Ole Eide for overlast ved slagsmål.

1716: ble det holdt ekstra-ting på gården Hope. Ole Olsøn og Brite Olsdatter tvende halvsødskende der haver haft en fader, men hver hver sin Moder, for begangne imod Guds og Kongens lov, horeri og Barneavling, til strafs lidelse efter Loven og deris Midlers forbrydelse. (Kilde: Digitalarkivet)

Ca. 1900

Gamletunet på Hope lå omkring innkjøringen til Stamsneset, og det nåværende bruket (bruk 1) er det første bruket som de andre ble skilt ut fra.

Når nye bruk ble skilt ut, ble gårdshusene bygget i tun på og rundt haugen ved bruk 1.

Før utskifting i 1904 var det tolv hus her. Ved denne utskiftingen måtte Hans Pedersen på bruk nr. 3 flytte våningshus, løe med fjøs, vedhus og vognhus 150 m fra bruk 1. Husene sto ferdig ca. 1908.

• • •

Søreide

Søreide gård ble sannsynligvis ryddet før Kristus. Det gamle tunet lå der bruk 5 ligger i dag, rett sørøst for Søreide skole, like ved veien.

I middelalderen hørte gården til Nonneseter kloster i Bergen. På slutten av 1520-tallet ga Fredrik I klosterjordegodset til den danske adelsmannen Vincent Lunge. Lungeættaen hadde gården frem til 1667, da ble 3⁄4 av den solgt til Katarina Munthe som var gift med Herman Garman på Fjøsanger. Jørgen Thormølen kjøpte denne delen i 1675. Ti år senere solgte han til Ludvig Middelstrup. Resten av gården kjøpte han få år før 1700 av enken etter Hans Hjort på Stend. Hjort hadde kjøpt denne delen i 1680 av Lungeætten.

Den gamle innmarken på Søreide lå i bø med innmarka både til Nordeide og Dolvik. Grensen mellom Dolvik og Søreide markeres ennå av et godt bevart steingjerde nord for Dolviksveien.

Fra gammelt av hadde Søreide, Nordeide og Haukeland felles utmark sør og øst for innmarken på Søreide. Denne delen kalte de Øvremarka.

Etter utskiftingen i 1880-årene ble mye av utmarken på Søreide ryddet og oppdyrket.

Folketall

På 1500-tallet var det bare en bruker på Søreide gård. Omkring 1600 var det to, i 1635 var det tre som hadde hver sin tredjedel av gården. På 1800-tallet økte tallet fra tre til seks brukere, og etter 1900 var det en tid syv gårdsbruk.

Omkring 1690 ble den første husmannsplassen tatt opp, i 1730 var det to husmannsplasser. På tidlig 1800-tall var det fire husmannsplasser på Søreide. Ved folketellingen 1900 var det 8 husstander på Søreide, og etter at bussforbindelsen til Bergen kom i 1917, økte tallet på husstander. Særlig på 1950-60-tallet kom det mange husstander, noe som gjenspeiles i villabebyggelsen fra denne tiden.

De siste tyve årene har det vært en ekspansiv økning i folketallet på Søreide. I 2001 var folketallet i grunnkrets 1620 Søreide oppe i 3020 (Kilde: SSB Folke- og boligtelling 2001), mens det i 2003 var økt til 3558 (Kilde: Bergen kommune).

Ved siden av jordbruket har fiske vært den viktigste næringen for beboerne på Søreide.

(Kilde: Bergen kommune)

• • •

Kilder:
Fana Bygdebok bind 4 av Jacob T. Larsen, Fana Bygdeboknemnd 2001, der sidehenvisningene er fra
Fyllingsdalen i forhistorien av Kari Klæboe Kristoffersen
Wikipedia: Ytrebygda
Ellers har jeg brukt heftet «Hope-gårdene» av Torbjørn Damm.

• • •

May Lis Ruus 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s