Den urene nattmannen

Rakkere og nattmenn var foraktet i samfunnet i sin tid, selv om deres arbeid gjorde dem uunnværlige. Urenheten og æreløsheten de var omgitt med, kom av de oppgavene de utførte, som tømming av dokagger og som bøddelens medhjelper. Men det var også to andre oppgaver som gjorde at de ble  foraktet og fryktet. 

Det ene var fordi de ofte måtte kagstryke tyver, og tyver ble sett på som uærlige. Dermed var kagen forbundet med uærlighet, som smittet over på dem som håndterte avstraffelsen. Det andre var oppgaven med å avlive hester, hunder og katter, og utnyttelsen av selvdøde dyr.

A Dead Horse on a Knacker's Cart av Thomas Rowlandson (1756–1827) (Fritt, Wikimedia Commons)

Det var nattmannens oppgave å hente selvdøde dyr og få dem gravd ned så de ikke ble liggende til sjenanse. («A Dead Horse on a Knacker’s Cart» av Thomas Rowlandson (1756–1827) (Fritt, Wikimedia Commons))

Nye yrker

Nattmennene var ofte omstreifende folk som gikk fra sogn til sogn for å utføre sine tjenester. I Danmark var en del glararbeidere, en tresmed som arbeidet mest med glass. Folk så med forakt på de omstreifende nattmannfolkene, som levde på kanten av loven. De stjal, levde i synd og fikk uekte barn.

Nattmennenes opprinnelige oppgaver var å fjerne ådsler og kloakk fra byene. Den eldste betegnelsen på nattmann i Tyskland var det latinske ‘cloacarius’ – den som har med spillvannskanaler å gjøre. Den nordiske og nordtyske betegnelsen ‘rakker’ stammer fra ordet ‘raken’ som betyr å bortskaffe urenlighet. På høytysk betyr det å strekke eller torturere. Den mest brukte betegnelsen på nattmenn i Tyskland på 1600–1800-tallet var ‘skinner’ og ‘avdekker’ eller ‘flåer’. (Kilde)

I 1496 finner man det første kildemessige belegg for at det fantes bødler i Danmark, og i 1516 omtales en rakker i København.

Christian II påbød i sin verdslige lov av 1521 alle kjøpsteder å ansette en bøddel og en rakker. Sistnevnte skulle føre bort ådsler og annet som stinket fra byene. På 1500-tallet ble det ansatt bødler i de største byer og sogn. Bødlene utførte også rakkergjerningen mange steder, men i de største byene var det en egen rakker ansatt. (Kilde)

Bøddel i 1554. (David van der Leyen and Levina Ghyselins 1554, Performer Thieleman van Braght) (Fritt, Wikimedia Commons)

Bøddel i 1554. Straffene var offentlige, og vekket avsky. Makthaverne så at voldsutgytelsene henspeilet på deres eget styresett. (David van der Leyen and Levina Ghyselins 1554, Performer Thieleman van Braght) (Fritt, Wikimedia Commons)

Bøddelen hadde foretatt straffene på byens torg til allmenn beskuelse. Det var også han som pinte de trolldomsdømte til bekjennelser og angiveri. Han ble sett på som en uærlig tyv og en morder, og denne håndhevelsen av kongens lover gikk også ut over synet på statsmakten. De herskende begynte etterhvert å vemmes av straffesceneriet. Bøddelen var tross alt statens forlengede arm. Jo mer grotesk han fremtrådte, dess mer hevngjerrig og blodtørstig fremsto staten og rettssamfunnet.

Skarpretterne overtok etterhvert oppgavene som bødlene hadde utført. (Antwerpen - Beller - 1562. Fritt, Wikimedia Commons)

Skarpretterne overtok etterhvert oppgavene som bødlene hadde utført. (Antwerpen – Beller – 1562. Fritt, Wikimedia Commons)

Med innføringen av eneveldet  i Danmark-Norge i 1660 ga kongen stadig flere tyske skarprettere rett til å utføre det arbeidet som bødlene hadde gjort frem til da. Skarpretterne var faglærte og hadde god vandel. Henrettelsene ble flyttet ut av byen, og skarpretteren skulle verdig og med profesjonell usvikelig treffsikkerhet gjøre volden så upersonlig som mulig. Det å utføre korporlige straffer og dødsstraffer ble nå et ærlig arbeid med embedslønn.

De fleste skarprettere på 1700-tallet var velstående, de foresto ansettelse og oppsyn med nattmennene, men de avgrenset seg skarpt fra dem. De som hadde fungert som bødler før, ble antakelig rakkere.

Byborgere som ansatte en nattmann, slapp å utføre de ubehagelige arbeidsoppgavene som bonden selv måtte ta. Godseiere på Jylland anviste nattmennene steder å bo, og på Sjælland bodde nattmennene utenfor kjøbstedene tett ved de store herregårdene.

Uærlighet

En av de mest uærlige forbrytelser var tyveri. Bødler og rakkere var de yrkesgruppene som hadde mest med tyvene å gjøre, og på den måten ble de besmittet med uærligheten.

I Danmark var det kun bøddel- og nattmannyrket som ble ansett som uærlig. I Tyskland var det langt flere yrker som ble sett ned på, som gjetere, møllere, omvandrende musikanter og gjøglere, bademestre, barberer og linvevere. Også en del offentlige embeder var lavt ansett. Det gjaldt tollere, kirkegårdsgravere, tårnvektere, tiggerfogder, nattvektere og bytjenere. Grunnen til dette kan ha vært fordi det historisk sett i Tyskland hadde vært en forskjell mellom frie borgere som bar våpen, og de fattigste som ikke tilhørte våpenbroderskapet.

Det var muligens vanskelig for folk flest å forholde seg til selvmotsigbarheten i det at bøddelen tok liv som sitt erverv. Det stred mot det 7. bud i Bibelen, og var altså et kristent lovbrudd. Det samme var ikke tilfellet for nattmannens vedkommende. Hans uærlighet og urenhet kom av hans befatning med døde dyrekropper.

Bøddlene og rakkerne sto for grusomme straffer i middelalderen (Fritt, Wikimedia Commons)

Bødlene og rakkerne sto for grusomme straffer i middelalderen (Fritt, Wikimedia Commons)

Selvdøde dyr

En av de viktigste oppgavene til nattmennene var håndteringen av selvdøde dyr. Ingen med aktelse for seg selv kunne tenke seg å ta på en død hest eller et annet selvdødt dyr.

I Det gamle testamentet var det et forbud mot å spise dyr som ikke hadde spaltede klover, samt selvdøde dyr. Man ble uren «inntil aftenen» om man hadde rørt ved et dyr som hadde dødd av naturlige årsaker. Å spise hestekjøtt var særlig ukristelig.

I 1685 kom det en dansk forordning som angrep folks aversjon mot å røre ved selvdøde dyr. Her bestemte kongen at de som utførte dette arbeidet heretter ikke skulle anses for uærlige, og at det ikke måtte anses for uærlig å utføre fra byen dødt kveg og annen urenlighet. Forordningen ble gjentatt flere ganger i løpet av 1700-tallet, men lite hjalp. Fordommene var like sterke.

Aversjonen mot «nattmenn og kjeltringer» fortsatte å være utbredt blant almuen, men forordningene ga ikke store resultater, siden «Fordommene nu engang ikke lod sig udrydde ved kgl. Forordninger”. (Kilde)

I hvert sogn fantes det en «rakkerkule» hvor selvdøde dyr skulle graves ned. De danske forordningene frem til 1739 sa kun at kadaverne skulle graves ned for å unngå stank, de ingenting om hudene. En senere forordning, i 1762, krevde at huden og talgen skulle tas av og anvendes. I 1794 ble det straffet med bøter å grave ned dyr der huden ikke var tatt av.

(Hans Baldung Grien -Kämpfende Hengste 1534 (fritt, Wikimedia Commons)

(Hans Baldung Grien -Kämpfende Hengste 1534) (Fritt, Wikimedia Commons)

Urent hestekjøtt

Den nordiske sagn- og sagalitteraturen tyder på at hester i hedensk tid ble ofret til gudene og spist som et hellig måltid. Ved overgangen til kristendommen ble hestekjøtt sett på som urent, og skulle ikke spises.

Oksen var lenge det foretrukne trekkdyret, men fra 1300-tallet gikk bøndene over til å benytte hester til dette arbeidet. Det førte til en voldsom økning i antall hester. Med denne veksten ble det også et press for å utnytte hestekroppene, og ikke bare la dem gå til spille. Men siden hesten var uegnet som mat, gikk store mengder kjøtt til spille. Ingen ville gjøre det urene arbeidet med å ta seg av skrottene.

Det ble dermed inntjeningsmuligheter for de personer som var villige til å utføre det urene arbeidet. Myndighetene ga nattmenn enerett til å utføre dette arbeidet. Den nattmann som mottok privilegiet fikk mot en årlig avgift rett til å ta alle selvdøde dyr i det området som privilegiet dekket. Det forbød eieren av kveg eller hester å selv ta huden av og grave ned de av hans dyr som døde av seg selv. Istedet måtte han betale nattmennene for å få det gjort, eller la nattmannen få skinnet som betaling for arbeidet.

Bonden kunne ikke selv ta seg av kadaveret når et dyr døde. (Giovanni Fattori 1903) (Fritt, Wikimedia Commons)

Bonden kunne ikke selv ta seg av kadaveret når et dyr døde. (Giovanni Fattori 1903) (Fritt, Wikimedia Commons)

Utnyttelsen av de døde dyrekroppene økte i omfang. Frem til ca år 1700 synes kun skinnet av de selvdøde dyrene å ha blitt anvendt, men i løpet av 1700-tallet ble det økende bruk av først horn og hover, så av fettet, og fra ca. 1800 av hele dyret til blant annet gjødning. Når nattmannen kunne beholde talgen og huden fra dyret, fikk han med dette inn omtrent en fjerdedel av dyrets verdi.

Nattmannervervet var et håndverk med privilegier på lik linje med andre håndverk. Det som gjorde dem utstøtt av samfunnet, var trolig deres økende utnyttelse av ådslene. Dette ga grobunn til nye beretninger, som at nattmenn og rakkere spiste kjøttet fra de selvdøde dyrene.

I opplysningstidens ånd så man et opplagt eksempel på det gamle tradisjonsstyrte samfunns skavanker. Det var ikke rasjonelt å la et nærende og velsmakende fødemiddel som hesten gå tapt. I Danmark begyndte lærere og elever på Veterinærskolen omkring år 1800 å slakte og spise hestekjøtt, og det ble opprettet et hesteslagteri.

Bekjempelsen av fordommene mot å spise hestekjøtt førte til den første vitenskapelige interessen for uærlighetsforestillingene, ved at man prøvde å forklare tabuets opprinnelse.

• • •

Noen danske nattmenn og nattmannskoner

Vagabonde og hund i Oslo - (Aksel W. Johannessen – The Vagabond and the Dog 1920) (fritt-Wikimedia Commons, repro fra kunstbok)

Vagabonde og hund i Oslo – (Aksel W. Johannessen – The Vagabond and the Dog 1920) (fritt-Wikimedia Commons, repro fra kunstbok)

Juliane Axeldatter var født i 1776 og vokste opp hos sin far, Axel Johansen i Thisted. Hun hadde fått en dårlig oppdragelse, for hun hadde fire uekte barn. Tre av disse barna hadde samme far, den omvandrende nattmannen Frederik Jensen, døpt i 1772. Under sine vandringer var han anfører for en bande av løse kvinner, og han giftet seg med en av disse, Ellen Hansdatter.

Gunhild Thomasdatter var en omvandrende nattmannskvinne. Hun fødte under sin omstreifing i 1789, to barn. Det ene ble født hos Christen Iversens Enke, og på grunn av den tilfeldighetem måtte sognet underholde barna ved å utsette dem som pleiebarn til de lavest bydende.

Kristen og Juliane ble det siste nattmannpar i Hundelev, Danmark. Kristen Kristensen var født i 1764 og var av god familie. Han hadde vært forvalter, men for at unngå straff for å ha forfalsket et skussmål ved å ta pennen mellom to tær på den høyre fot, valgte han å gi seg i rakkerlaget i stedet for å miste sin høyre hånd, som var straffen for forfalskning. Han giftet seg med den 25 år yngre Juliane, født 1789. Da Kristian døde 66 gammel  i 1830, tok Juliane over hans virke. Hun hengte seg i 1850, og ble 61 år gammel. Hun var ikke ukjent med hekseri, for hun hengte seg i «3 Traade Uldgarn».

Lene Diderichsen var en nattmannskvinne som hadde to uekte barn. I 1815 måtte fattigvesenet forsørge barna fordi barnas mormor, Mette Natmands, satt i arrest. Fattigvesenet underholdt dem i mange år, og ti år senere var den gamle bestemor i tukthuset, hvor hun hadde blitt dømt til å være i et år.

Natmandsfolkene Jens Nielsen og Karen Christensdatter opplyste i 1745 at de gikk til Guds Bord to ganger i året da Jens arbeidet for nattmannen Niels Roelsgaard i seks år. Jens kom senere i tjeneste hos en nattmannsenke, som han tjente i to år.

Steffen Roelsgaard var gift med en kvinne som var født av rakkere, men han selv var ikke av rakkerslekt. De hadde 16 barn. De hadde en hest som ingen helt visste hvordan de hadde fått tak i, men konen hadde visstnok fått den av en bonde. En dag døde hesten, og Steffen flådde den. Da ble han fullt og helt rakker i folks øyne. Han tok to skilling for hvert dyr han tok skinnet av, og i fellesskap skulle beboerne gi ham to skepper rug i året. Det siste man hørte til ham, var at han en vinterdag
var tilkalt for å ta skinnet av en hest og en stut. Det ble sent før han ble
klart til å gå hjem. Da han gikk, sa han at «i Aften kunde han nemt komme hjem», han ville nemlig gå over Lund Fjord. Han ble aldri sett igjen.

Lommetyv som stjeler en manns stokk. (William Hogarth 1735-1735 (Fritt, Wikimedia Commons)

Lommetyv som stjeler en manns stokk. (William Hogarth 1735-1735 (Fritt, Wikimedia Commons)

Ole Grød fra Langvad Bjerge var profesjonell hestehaletyv, og han holdt seg sammen med noen andre menn som ikke var særlig godt ansett. Peder Hove og Lars Horbo var rakkere og derfor vant til å bruke en kniv; men de var heller ikke redde for å bruke den mot mennesker. Skindriveren og hans sønn Hvævs (veps) var gode tekkemenn, men de stjal alt de kunne få fingrene i. Når noen i Langvad eller deromkring hadde mistet et redskap, kunne de alltid finne det hos tekkemennene.

Kjeltringbanden gikk med noen høye hatter som var fine å gjemme ting i. En gang hadde den ene samlet egg i hatten, og arbeidsformannen hadde blitt klar over dette. Han slo en neve i hatten, så eggeplommene rant nedover ørene på mannen.

Hvævs ble en dag sendt avgårde til smeden for å avtale et møte, men smeden ville ikke ha noe med folkene å gjøre, for det ville ingen. Men Hvævs kunne ikke komme hjem uten en beskjed fra smeden, og han sa: «Kom dagen mellom skjærtordag og langfredag.» Hvævs løp hjem, og faren ble ikke mye blid, noe guttens bakdel fikk merke.

Staffen, mesterrakker i Manstrup, var rakkerne i områdets konge. Rakkerne var som regel fredelige folk, med unntak av de nasket litt når de så sitt snitt til det. Når rakkerne hadde vært ute og tatt skinnet av et dyr, skulle Staffen ha en del av fortjenesten. Som regel var det 2 skilling, og noen ganger også litt gammelt tøy og matrester.

Rakker-Lars hadde  i Thy vært hesteskjærer i flere år, og etter hans død fortsatte konen hans håndtering.

Brød til nattmannen: Baker Bigum fik 4 mark 8 skilling for å bake ”Natmands Brød” hele året. I 1830 fikk nattmannen og hans folk 12 skilling for å bake deres eget brød av 6 tønner bygg, som de fikk årlig.

(Kilde)

En kvinne ble i Viborg rett dømt til hengning. Hun kunne få benådning hvis hun giftet seg med bøddelen, men hun foretrakk å bli hengt istedet. (Kilde)

Skulle rakkeren spise eller drikke på et sted, hvor man hadde behov for hans hjelp, måtte han benytte krus og skje som ingen andre rørte, for det han tok i ble betraktet som urent.

Sjællands stiftamtmann i 1698, Otto Krabbe, fortalte hvor umulig det var å få nattmennene i kjøpstedene ordentlig begravet:

«..de arme Mennisker (anseis) saa forachtelig som døde Hunde. Ingen wil røre endten Lægener heller Liig Kiste, omenskiøndt jeg hafver forholdt Byefogderne at de effter eders Kongl. Mayts Forordning icke skulde anseis saa u-erlig heller forachtelig, hvor for de derudj burde giøre god Anstaldt, om de end self skulde gaa j Huusset heller deris Hustruer, og andre til Exempel alleene først legge Haand paa Sengen, heller Ligkisten, men det maa indtet hielpe» (Kilde)

Vagabonder (Cerquozzi -Rest of vagabonds xa. 1655) (Fritt, Wikimedia Commons)

Vagabonder (Cerquozzi -Rest of vagabonds ca. 1655) (Fritt, Wikimedia Commons)

Relaterte saker:

• • •

May Lis Ruus 22.06.2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s