Prologen fra bok 13

På arrangementet på Nøsteboden etter byvandringen leste jeg høyt fra en av bøkene. Valget  falt på prologen i neste bok, «Den eneste stjernen». Det var helt tilfeldig at den handlet om nattmannen, som også var en del av vandringen.

Denne prologen ble skrevet rett etter den første byvandringen i juni 2012, og med nattmannens monolog på på årets byvandring, og høytlesningen på fredag er ringen sluttet.

Nattmannen (foto: Vibeke Seldal Kristiansen)

Nattmannen (foto: Vibeke Seldal Kristiansen)

Prolog

Bergen, sensommeren 1692
Tønnis ville ikke se på huset, som åpenbart var satt opp med en følelse av avsky for den forrige nattmannen. I stedet falt blikket på den brune hesten. “Hva heter den?” Stemmen hans var rusten, og han måtte kremte. “Hesten.”

“Det vet vel ingen andre enn han som eide hesten sist, og ham var det ingen som ville snakke med.” Politimesteren satt rakrygget på sin egen hest og gjorde ikke mine til å gå av. “Du får spørre dem som har sett etter den, soldatene på Frederiksberg.” Munnen kruset seg i et smil. “Å, så dumt av meg. Nei, det er klart. De vil vel ikke snakke med en som deg. Du er jo rakker nå. Eller foretrekker du å omtales som nattmann?”

Tønnis kjente det som om en kniv ble vridd om i brystet på ham. Det nye livet hans begynte i dag. Når politimesteren red tilbake til byen, kom han til å bli alene igjen her, uten annet selskap enn den navnløse hesten.

“Hva synes du om ditt nye hjem?” Stemmen lød ikke kun av skadefryd, det var en liten anelse nysgjerrighet i den. Det var tydelig at den nyinnsatte politimesteren var fornøyd med seg selv. Ikke bare hadde han klart å skaffe byen en ny nattmann, men han viste tydelig at han nøt sin nyervervede makt. Embedsmannen hadde et overlegent blikk på den benådede fangen som sto i skitne, illeuktende klær etter de lange ukene i fangekjelleren.

Tønnis svarte ikke.

“Du får gjøre det beste ut av det. Liklukten etter den forrige beboeren er sikkert borte nå. Selv om teppene kanskje har noen spor i seg fremdeles.” Politimesteren humret. “Det er i hvert fall bedre enn alternativet – en furukiste. Eller hva, Tønnis? Hm?” Øynene hans glitret av morskap. “Du skal vel finne deg et nytt navn nå? Så ikke folk får vite at den Tønnis som forlot sin datter på fattighuset, ikke ble hengt, men lever?”

“Nestor.”

“Hva?”

“Jeg skal fra denne dag av være kjent som Nestor.”

Politimannen hevet brynene. En antydning til en dobbelthake viste seg under skjegget. “Nestor? Hva slags navn er det?”

Tønnis’ blikk festet seg på et punkt langt borte. Munnen var lukket.

“Nestor nattmann? Ja, det klinger godt. Så da blir det slik. Jeg skal be byskriveren føre deg inn i protokollene som Nestor Natmand.”

Det ble en langtrukken pause.

“Vel, vel! Da får du se om du klarer å slå deg til ro her ute på Nordnes, da, Nestor Natmand. Du som er vant til å farte fra sted til sted, og opplever kjøpstadslivet den ene uken og gårdslivet den neste. Det blir nok ikke lett for deg. Du pleier vel å sove under åpen himmel? Men fangekjelleren har nok avvent deg med det. Ja, ja. Du får ha lykke til med ditt nye virke.”

Den nyslåtte nattmannen så fremdeles ikke på sin overordnede.

Politimesteren smattet på hesten for å snu den. “Og jeg skal holde på hemmeligheten din!” ropte han muntert idet han satte hesten i trav. Latteren hans runget over hele Nordnespynten.

Stillheten som politimesteren etterlot seg, ble en befrielse.

Tønnis svelget hardt og snudde seg mot hesten. Med langsomme bevegelser klappet han dyret over den kraftige halsen. “Jeg vil kalle deg Samson etter solens sønn, han med den store styrken.” Han smilte bittert. “Sammen skal vi utføre store dåder. Vi skal befri byen fra dens skitt og møkk, og gjøre saker som ingen andre kan gjøre uten å bli uren og avskydd. Vi er like æreløse, både du og jeg.”

Hesten sto urørlig, som om den lyttet og skjønte hva mannen sa til den. En lang stund ble Tønnis stående og tenke. Det var som om han kunne se for seg sitt kommende liv.

Så vendte han seg mot byen, trakk pusten dypt og sa med lav stemme:

“Jeg er nattmannen.

Jeg ble dømt til døden, men ble benådet – for å bli foraktet, utskjelt og fryktet.

Når alle andre sover, streifer jeg rundt i den stille, stinkende byen med hesten og kjerren min.

Det er jeg som gjør det ingen andre vil gjøre.

Det er jeg som plukker opp møkk fra gatene og tømmer kagger.

Det er jeg som tar meg av døde rotter, duer og katter.

Det er jeg som avliver hester og løshunder.

Det er jeg som tar meg av restene når skarpretteren har gjort sitt.

Det er jeg som begraver dødsdømte forbrytere, selvmordere og udøpte barn.

I taushet stikker jeg spaden i jorden og begraver dem. Uten prest, klokker, sang eller lys.

Jeg lever mitt liv i ensomhet. Avsondret fra samfunnet.

Jeg er æreløs, og omgir meg med skitt og skam.

Jeg er den som alle går i bue rundt.

Ingen tør å møte blikket mitt.

Ingen kan snakke med meg.

Ingen kan røre noe jeg har berørt.

For jeg er uren.

Jeg er den som ingen kommer til å ville gravlegge når jeg dør.

Skyggen min er lutende og utpint.

Hendene mine har gjort ting som dømmer meg til fortapelsen.

Ansiktet mitt bærer en usynlig sorg som ingen bryr seg om å se.

Lyset i øynene mine har brent ned.

Jeg valgte livet. Et liv i avsky, men også i frihet.

Jeg er nattmannen. Jeg har gjort det største offer en far kan gjøre.”

Da ordene hadde falt, var det som om skiftet var gjort. Tønnis var borte. Han var blitt Nestor Natmand.

Fra Nattmannens datter 13, Den eneste stjernen.

Nestor Natmand malt av Vegard Windsand 2013

Nestor Natmand malt av Vegard Windsand 2013

• • •

May Lis Ruus 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s