Luciemesse

Lussinatt og Luciadagen – fra mørke til lys

Feiringen av Luciemesse 13. desember er en blanding av to tradisjoner; den hedenske Lussi langnatt, og den kristne Luciadagen. Lussi og Lucia er bokstavelig talt som natt og dag. Den ene ond og den andre god.

Lussi

Lussinatt var årets farligste, fylt av overtro og uhygge. Ifølge folketroen var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden da julen ble innledet.

Lussi var en vette med demoniske trekk og et farlig temperament. Ifølge flere sagn hadde hun vært Adams første kone og var stammor til alle de underjordiske. Hun lusket rundt husveggene og speidet etter slemme barn, og hun fór over himmelen på ildsprutende hester sammen med sitt skrekkinnjagende følge.

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.  "Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.
Utsnitt av «Julereia», Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Juletiden begynner

I tillegg til å være navnet på en vette, er Lussi også en tidsangivelse, siden juleperioden begynner på Lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med Lussinatten åpnet man døren for årets skumleste periode.

Før Lussinatt skulle tresking og spinning være avsluttet. Man skulle også være godt i gang med baking og brygging av juleøl. Sent på kvelden var det like før Lussi viste seg. Hun smakte og undersøkte om arbeidet var gjort godt. Var hun ikke fornøyd, kunne folk se et heslig, fordreid ansikt presse seg mot vinduet.

Lussinatt var den eneste natten i året at dyrene kunne snakke med hverandre, enten på båsen eller ute. Timen rundt midnatt var så skummel at folk gjorde fra seg fjøsstellet tidlig den kvelden. De holdt seg inne i hovedbygningen, for ved midnatt «levde» fjøset.

Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

Trollkoner og gjenferd

Alle trollkjerringene var også ute denne natten, noen gikk i kirken forkledd som vanlige folk. Men man kunne avsløre dem ved å legge ut et hestebissel innenfor kirkedøren. Da ville trollkjerringen vrinske som en hest når hun kom inn, og på den måten avsløre seg selv.

På samme tid som Lussi og følget hennes viste seg, begynte også de døde å fare rundt. Også i tomme kirker på nattestid. Redselen for dette var så utbredt at den ble kalt «Kyrkjefælsla». På julenatten var det aller farligst, da hadde de døde gudstjeneste og gjenferdene satt tett i tett på kirkebenkene.

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Lussiferden

Blandingen mellom den hellige Lucia og den hedenske Lussi har blitt knyttet til djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden.

Lussiferden var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julens Åsgårdsrei, som var et broket følge av urolige, døde sjeler. I tiden rundt jul kom de ridende om natten på brennende hester eller glødende stenger, og laget mye støy og larm. Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i Lussis følge. 

Åsgårdsreien kom alltid fra nord, og når folk hørte larmen kunne de si: ”Dra nord og ned”, da var det håp om å slippe unna. Uttrykket ”nord og ned” kjenner vi den dag i dag.

For å beskytte seg denne natten, måtte man legge stål under sengen og male tjærekors på dørene i hus og i fjøs. Over stalldøren måtte man spikre opp en ihjelslått ugle. Hestene på gården var særlig utsatte, for de ble ofte skamridd om natten.

Men hvis man var så uheldig å være ute og fikk øye på Lussiferden, skulle man legge seg ned på bakken og rette armene strakt utover slik man var som et kors. Da ble man oversett av Lussi og hennes følge.

Sagnene forteller også at sjelen til de sovende kunne bli revet med og ført langt avsted.

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia

Luciadagen er den katolske markeringen av den hellige jomfru Lucia av Siracusa (ca. 286–304) som døde for sin tro. Hun hjalp de fattige, utførte et mirakel og nektet å gifte seg med en fornem, hedensk mann. For det ble hun dømt til å arbeide i et bordell. Da hun skulle føres dit, ble hun som en uflyttelig klippe og lot seg ikke rikke av verken vakter eller et kobbel med okser. Da bestemte stattholderen at Lucia skulle brennes på bålet. Men veden tok ikke fyr. Istedet drepte romerne henne med et sverd over strupen, og hun led martyrdøden den 13. desember 304.

Luciemesse ble feiret i hele Norden frem til reformasjonen (i Norge 1537). I Sverige har man feiret Lussenatten siden 1600–1700-tallet, mens Luciadagen med opptog er en tradisjon som oppsto i 1928 da man begynte å kåre Stockholms, og senere alle svenske byers, Lucia.

Den svenske tradisjonen med syngende barn med hvite kapper og lussekatter om morgenen 13. desember ble tatt opp i Danmark og Norge etter andre verdenskrig.

• • •

Kjekt å vite:

• Luciemesse er gammelnorsk for lúciemessa (Kilde)

• I Snorres saga står det at kong Haakon Haakonsen døde rundt Luciemesse. (Kilde)

• Lussinatt var årets lengste natt frem til 1700 da Danmark-Norge gikk over til den gregorianske kalender. Før det var vintersolverv den 13. desember, og Lussinatt var årets lengste. (Kilde)

• Kvinnenavnet Lucia og Lucie var i følge Norsk Personnavnleksikon «kjent i Norge siden 1300-tallet. Ganske vanlig på Nordvestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge på 1700-tallet, dels skrevet i de norske formene Lussi og Løssi (Møre og Romsdal)». Det var også i bruk i samiske områder i formen Lussjije. (Kilde)

• Lucia er skytshelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere og dørvoktere.
I England: skytshelgen for forfattere, advokater, tjenerinner og dørselgere, for blinde, syke barn, mot øyensykdommer, legemlig og sjelelig blindhet, blødninger, halsinfeksjoner og dysenteri. (Kilde)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.) (Bilde: kjøpt)

• • •

Kilder: 

Videre lesning: 

• • •

May Lis Ruus, desember 2013

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s