Lars i Vestindien

Siden vi er på tur i Lars’ fotspor, på Sankt Thomas, har jeg skrevet en liten stemningsrapport på hans gjøren og laden. Som bonusmateriell til de som følger Nattmannens datters nettsider.

🌴🌺☀️🐚🐠

Den dansk-norske koloniøyen Sankt Thomas i Vestindien, desember 1701

Luften var stinn av klam fuktighet, og usynlige mygg stakk den solbrune huden. Lukten av hans egen uvaskede kropp blandet seg med den søtlige lukten av rom fra den halvfulle kaggen som hvilte på det ene låret. Lars Ottesen prøvde å stenge ute lyden av buldrende latter og skrålende stemmer som ropte i munnen på hverandre, og heller lytte til gresshoppenes nattlige sang og de utrettelige bølgene som smalt mot sanden nedenfor. Han klarte det ikke. Den rytmiske musikken som fløt ut gjennom de åpne lemmene i taphuset i etasjen under ham, forstyrret tankene.

Over den smale tarmen av en inngjerdet balkong som franske murere hadde bygget på dette huset, strøk en varm bris. Den brakte med seg eimen av illeluktende fiskeslo, inntørkede konkylier og skilpaddeskall i forråtnelse, og ikke minst stanken av menneskelig skarn. Bare utenfor byen kunne man kjenne de sterke duftene av blomster og planter som kunne få ham til å stanse opp, lukke øynene og trekke pusten dypt inn. I slike øyeblikk føltes det som om han hadde funnet paradis, og han ønsket aldri å reise herfra.

Lars hadde delt et enkelt rom sammen med dansken som også hadde forlatt sitt hjem og alt han kjente, for å prøve lykken i den dansk-norske kolonien i Vest-Indien. Sammen hadde de karret seg over havet og sett hvordan skjørbuken tok livet av flere av mannskapet og vanlig forkjølelse fikk mange av slavene til å bli så syke at de døde. Herr Nyhavn hadde sagt at selv om de sorte slavene var sterke, tålte de ikke alltid kontakten med de de hvite.

Lars gned seg over skjeggstubbene og sukket tungt. Kameraten hadde heller ikke klart seg.

De to hadde hatt store planer. De skulle sørge for å få hvert sitt stykke land i nærheten av hverandre, og dele på utgiftene, arbeidet, redskapene og slavene. Det var bomullsdyrkning Lars og Søren ville satse på, slik som de fleste nyankomne. De hadde fått velmenende råd og anbefalinger fra erfarne menn. Mange mente at det var bedre å prøve seg på sukker, for bomullsdyrkning egnet seg ikke på denne kuperte øyen med alle fjellsidene og åsene. Selv om sukker var ettertraktet og etterspurt, var det også mer krevende. To unge menn med lite annet enn drømmer og pågangsmot ville ikke ha noen mulighet til å komme i gang med selv den minste plantasje.

Raskt hadde de innsett at de trengte mye mer penger enn de hadde hatt med seg. Så de hadde blitt værende i Amalienborg for å arbeide. Noen by kunne det knapt kalles. Bortsett fra festningen og tollboden var det ikke stort annet enn de mange tvilsomme taphusene, handelsbodene og slavemarkedet. Nye bygninger spratt opp nesten over natten, for å huse de stadige nyankomne som ville prøve lykken her, langt borte fra sine hjemland.

De rike hvite, som ble kalt grand blancs, holdt seg på sine plantasjer rundtom på øyen. De kom inn til Amalienborg når det ankom nye handelsskip, enten for å kjøpe flere slaver, proviantere eller høre nytt hjemmefra. De vanlige hvite var ikke bare danske og norske, men også mange franske som var fordrevet fra sine egne kolonier fordi de hadde gått over til den lutherske lære. For å klare å få en fast bosetning på Sankt Thomas, var det likegyldig for kongen i København hvilken tro befolkningen hadde, bare de kunne bidra med ulike håndverk og bygge den opp, og ikke minst betale skattene sine. Ellers var det nederlendere, tyskere, engelskmenn her. Den danske kolonien var nøytral, og alle var velkommen til å drive handel på øyen. Spania hadde alltid vært fienden, men etter at spanjolene for tre år siden hadde fått en ny konge som var fransk, var også de franske fiender.

Innbyggerne i Amalienborg var en broket forsamling. Pirater og skjøger utgjorde en stor del av befolkningen i byen. Så lenge piratene ikke plyndret og kapret kongens skip, fikk de gjøre stort sett som de ville. De var viktige handelspartnere, med sine stjålne varer.

Skjøgene var et nødvendig onde, akkurat som hjemme. Få plantasjeeiere hadde koner, og de som var gift, hadde ikke tatt dem med seg. Mange kom til vestindien for å starte opp, og så overlot arbeidet til en oppsynsmann. Det var store penger i kolonivarer, og mange ville være med på eventyret.

Det var et behagelig liv på øyen, om man bare overlevde reisen og unngikk å få en av de grimme sykdommene som tok livet av storparten av dem som bosatte seg her. Ryktene om alle farene hadde nådd hjemlandet og skremte folk fra å slå seg ned her. De tok ikke feil. Den dirrende heten når solen brant og vinden ikke forbarmet seg over landjorden, var i seg selv ulidelig, selv med hvite bomullsklær og bredbremmede stråhatter.

Følelsen av alltid å være klam og våt på huden var noe Lars hadde vent seg til. Også det skarpe lyset som stakk i øynene hadde føltes verre i begynnelsen. Nå tenkte han sjelden på de store forskjellene fra livet i Bergen. Han savnet ikke lenger det kjølige regnet, eller lukten av høst, ei heller gleden over de første tegnene på vår.

Også minnene av dem han hadde tilbrakt flere år av livet sitt sammen med, hadde bleknet. Det hendte at han tenkte på dem. Even, Sivert, Lucie, Elisabetta. Selv den innesluttede jentungen Tilly som nesegrust beundret ham, sto for Lars i et lite blaff nå og da. Men de var langt borte på alle måter.

Lars lurte om om de tenkte på ham. Om de håpet at han skulle vende hjem en gang. Hadde de kjent sannheten, hadde de ledd. Tukthusgutten med svulmende drømmer og storslåtte vyer, han som skulle vrenge seg ut av fattigdommen og bli rik … han var ikke annet enn en løpegutt for de fornemme. Hans eneste fortrinn var at han selv var en av dem de kalte blanke. I dette mylderet av farger og nyanser etter mange tiår med sammenblanding mellom europeere og afrikanere, var det ikke mange som man med sikkerhet kunne si var helt hvit. Her hvor ære var til salgs til høystbydende, var også den bleke hudfargen jevngodt med det som hjemme var et æresord.

Og det var dette som var grunnen til at herr Nyhavn hadde hjulpet de to unge mennene som kom til kolonien med samme skip som ham. Selv om de ikke hadde mye penger med seg, og heller ikke mestret et håndverk, gikk han god for dem overfor eieren av taphuset, slik at de fikk leie rommet til en lav sum. Også guvernøren hadde gitt dem arbeid innenfor Fort Christians murer. Søren ble innlemmet i vaktstyrken, og Lars ble fangevokter. En del av oppgavene hans var å forberede avstraffelsene av ulydige slaver og plantasjeeiere som ikke betalte skattene de var pålagt. Men for det meste løp Lars med bud mellom festningen, utkikkstårnet Skydsborg oppe i åsen, og skipene som lå til i Havensight, samt til taphusene der mennene oppholdt seg når de hadde fri.

«Plantasjeeier,» sa han halvhøyt, og lo bittert. Hvordan kunne han ha innbilt at han kunne klare det? Med pengene fra Nestor Natmand ville ikke Lars ha kommet langt, selv om han hadde latt være å ødsle dem på rom, hasardspill og skjøger, slik han hadde gjort. Med det han ville ha igjen når han hadde betalt gjelden sin, kom han ikke engang til å ha nok til å kjøpe et esel, langt mindre å ha penger til å bygge et hus, skaffe innbo, kjøpe slaver, utstyr til å rydde jorden, og planter til å få sin første avling.

Og nå var han alene. I dag, i den stekende heten hadde Lars, noen av soldatene og en prest fulgt Søren til hans siste hvile på den lille dansk-norske kirkegården. Oppå den røde jordhaugen hadde de lagt pipen hans, en kagge rom og stråhatten. I morgen skulle Lars levere kameratens saker til myndighetene, som skulle sende dem med neste skip til Danmark, til Sørens familie.

«Pokker,» utbrøt han og la hodet bakover. Med et dunk traff han den harde murveggen.

I taket oppdaget han en liten firfirsle. Den sto så stille at den kunne ha vært naglet inn i treverket.

«Pokker ta deg, Søren. Hvorfor måtte du gå hen og krepere?»

Selv om de ikke hadde kjent hverandre lenge, hadde de to fått et vennskapelig bånd, slik mange av lemmene på Manufakturhuset hadde. Felles skjebne, felles mål. De var like. De kjente hverandres livshistorie. Lars hadde fortalt vennen alt. Vel, nesten alt. Han hadde fortalt om Lucie og at de to hadde tenkt å gifte seg, men ingenting om hvem som var hennes far, eller at Lars hadde tatt imot penger av rakkeren.

Virkeligheten slo mot ham som opprørske bølger i det blå havet. Nå ville alt endre seg. Alene ville det ta årevis å bygge seg opp noe. Når Lars hadde gjort opp gjelden sin til taphuseieren for leien og det han hadde drukket for, ville pungen bli så slunken at det ville være slutt på det livet han hadde levd til nå. Vel, han kunne selvsagt betale litt og fortsette å skylde penger som herr Nyhavn hadde gått god for. Lars kunne fortsette å drikke, spille og hore. Han klarte å gjennomføre arbeidet sitt, og han ville fortsette å få lønn. Lønn som ville gå til nye stunder med horer og nye krus med billig rom.

Det var bare det at fortsatte han slik, ville han ende opp som en avdanket drukkenbolt, slik det allerede fantes mange av her på øyene. De fleste var pirater som hadde mistet en fot, en arm eller et øye og ikke lenger kunne være til nytte for sine feller. De levde alene i sine ynkelige skur, og drakk seg til en tidlig grav. Andre døde av franzoser etter altfor mange hyrdestunder med skjøgene.

Lars visste hva som måtte til. Han måtte skikke seg. Han måtte arbeide alt han kunne, spare og legge planer. Han hadde gitt et løfte til Lucie, og til hennes far. Her skulle de leve som mann og kone. De skulle nyte godt av det jorden ga dem, for uansett hva de dyrket, var det ettertraktet der hjemme, og de ville bli rike. De skulle eie sorte slaver, hester og kveg, og de skulle sammen skape seg et vakkert hjem, slik de begge alltid hadde drømt om. Lucie skulle gi ham vakre, hvite barn som de andre plantasjeeierne ville misunne ham, for deres eget avkom var mulatter og samboer og alle de andre graderingene av hudfarge som han knapt klarte å huske navnet på.

Det var på tide å begynne et forstandig liv! Oppløftet av at beslutningen var tatt, reiste han seg og rettet ryggen. Men den sorte skyen hang over ham. Gjelden. Den var for stor. Som jernlenker om anklene ble han holdt nede.

Lars snudde seg mot døråpningen. Øynene lette i mørket etter Sørens kiste. Hva om … hva om Søren hadde betalt det de skyldte? De hadde jo bodd der sammen, og de hadde begge drukket.

Jo mer han tenkte på det, jo mer fristende ble tanken. Sørens familie klarte seg vel uten pengene hans, og muligheten for at noen tok dem på den lange veien hjem, var stor.

«Han er død begravet og trenger ikke pengene.» Lars kvapp av lyden av sin egen stemme.

Han gikk innenfor, kikket i den skyggelagte kroken innenfor, skottet mot døren og snudde seg og så bakover.

Han måtte le litt av sin egen frykt. Hvem skulle se ham? Sørens spøkelse?

Han stilte seg foran reisekisten der Dansken hadde hatt sakene sine.

«Du har ikke noe imot det, har du vel, kamerat?» Lars rettet blikket oppover mot taket der fuktigheten hadde begynt å spise opp treverket.

Så bøyde han seg og åpnet lokket. Det skrek i hengslene.

«Hadde det vært meg som hadde krepert, hadde jeg villet at du skulle tatt det du trengte av mine saker.»

Han visste at han prøvde å overbevise seg selv om at dette ikke var galt. Hendene skalv lett mens han lette gjennom tøyet i kisten. Det luktet en blanding av salt svette og de opprevne gresstråene med den skarpe lukten som man puttet i skap, skuffer og kister fordi den tok knekken på allslags dårlig lukt.

Fingrene hans traff skinn. Der var den. Pengepungen dansken hadde sølvmyntene sine i. Lars nøkket den til seg og lukket igjen lokket på kisten så stille han kunne.

Idet han reiste seg opp i stående og stirret på pungen, hørte han med ett fire harde knakk på utgangsdøren.

«Svarte satan!» utbrøt han og oppdaget at han ikke hadde kniven i beltet.

Det banket igjen.

«Ottesen? Lars Ottesen, er De der inne?»

Fremdeles uten å røre seg, lurte Lars på hva han skulle gjøre. Pengepungen kjentes med ett fuktig.

«Det er meg, Nyhavn. Jeg så Dem på balkongen. Er De der inne?»

Lars lot luften sive langsomt ut gjennom munnen. Så, uten å nøle, gjemte han den døde kameratens penger under sin egen stråhatt som lå på kommoden.

«Et øyeblikk, herr Nyhavn,» ropte han, og tørket de klamme hendene over bomullsstoffet på brystet sitt. «Jeg kommer!»

Den bergenske handelsmannen hilste med et nikk. «God aften.»

«God aften,» mumlet Lars og følte at skylden sto skrevet i øynene hans. «Hva bringer Dem hit?»

«Jeg fikk dessverre ikke kommet i begravelsen til den unge mannen fordi jeg var opptatt på en plantasje vest på øyen. Jeg har blitt bedt om å hente Sørens saker. Et skip med kurs til København legger fra ved soloppgang i morgen.»

Herr Nyhavn trådte inn i det lille værelset, og en rufsete kledd sjømann kom til syne bak ham.

«Det er reisekisten hans.» Lars pekte og håpet at den eldre mannen ikke så rødmen i kinnene. Han angret med ett på at han hadde tatt vennens penger, men herr Nyhavn så ikke ut til å merke utilpassheten hans.

Mannen kom med en kort kommando til sjømannen, som gikk bort og løftet opp kisten som om den skulle vært et palmeblad.

«Ottesen. Det er en sak jeg ønsker å ta opp med deg.»

Svetten rant fra armhulene. «Ja vel?» spurte Lars og forsøkte å se ubesværet ut.

«Som du sikkert vet, overlever ikke slavene lenge, og man må stadig erstatte dem som bukker under, med nye.»

«Ja …» Lars sto avventende mens han håpet at de var ferdig med å snakke om Søren og hans eiendeler.

«Jeg har et oppdrag for en av kjøpmennene i Bergen nå som jeg er her, og skal på slavemarkedet i morgen. Jeg vet jo at du ønsket å skaffe deg en liten plantasje her og forsøke å få den til å gå rundt. Nå vet ikke jeg hva du har av midler …»

Bergenseren gjorde et lite opphold, og Lars følte seg usikker på hva som skulle komme.

«Vel, jeg har lagt litt til side …»

Herr Nyhavn nikket anerkjennende. «Det er godt. Men i tillegg trenger du erfaring. Denne kjøpmannen har en formann som driver plantasjen for seg, men han har fått en skade i ryggen og kunne trengt hjelp med det daglige i en måned eller to. Kanskje lenger. Jeg tror det ville vært en nyttig erfaring for deg om du får livet på en plantasje tett innpå livet en stund. Det er mange som har et ønske om å starte med vestindiske varer, menn som har penger til å starte en plantasje, men ikke ønske om å bosette seg her. Om du setter deg inn i driften, vil du kunne bli oppsynsmann eller formann for en som har råd til å satse her.» Han så undersøkende på Lars. «Hvis ikke du vil fortsette som nå, med … det du bedriver dagene med …?»

«Nei, jeg er interessert, herr Nyhavn. Det er en ære å bli spurt om en så viktig oppgave.» Lars følte at han vokste flere tommer der han sto.

Herr Nyhavn smilte for første gang. «Da sier vi det slik. Jeg er sikker på at eieren av plantasjen vil føle det betryggende at han får en ivrig, oppadstormende og kvikk ung mann som medhjelper på plantasjen sin. Han har skutt inn store summer i dette, og har store forventninger om god inntjening.»

«Jeg forstår,» smilte Lars og kjente at lettelsen overtok for skyldfølelsen.

«Da blir du med meg til slavemarkedet i morgen tidlig. Der skal vi møte formannen, om han klarer å ri inn til byen. Etterpå blir du med til bomullsplantasjen som ligger en times gange vest for Amalienborg.»

«Ja vel!» Lars hadde mye han ville spørre om, men la bånd på seg. Han visste at han ville få svarene underveis.

«Møt meg i enden av Dronningens gade i morgen ved soloppgang. Du får lytte og lære. Formannen er en røff kar, men han styrer Den blå sommerfugl på en utmerket måte. Du skal være glad over å få lære under hans veiledning.» Han nikket og snudde seg mot døren.

«Den blå sommerfugl, herr Nyhavn?»

Mannen nikket. «Det er navnet på plantasjen til herr Povel Broch-Wagner.»

* * *

Noen av mine bilder fra St. Thomas og St. John. Klikk på bildene for å se dem større.

Alle foto: May Lis Ruus

• • •

May Lis Ruus, Sankt Thomas, 18. april 2014

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s