Bok 29 – Lykkens lerret

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 31. august til 19. oktober 2015. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

29 Lykkens lerret

Lucie, Ditlef og Tilly drar til Lucies slekt på Hope, der de blir tatt imot med åpne armer. Det stelles i stand til gjestebud for å feire trolovelsen mellom Lucie og dragonen, og for Tilly, som fyller år. Da Lucie får bud om at nattmannen er sett nede ved sjøen, blir hun engstelig for hva som bringer ham til gården.

«Far?» Han vendte seg mot henne. Kappen så ny ut, uten flekker og fremdeles med bretter i det mørkegrå vadmelstoffet. Vinden rusket i kanten, og Lucie så at han var kledd i sort under. Også det så nytt og helt og rent ut. Mannen som ikke trengte pentøy fordi han ikke hadde noen steder å bruke dem, hadde kledd seg opp. Som om han skulle i begravelse …

• • •

Lucie rev av seg forkleet, tråkket i støvlene sine og løp ut.
Sara løp etter. «Lucie, kappen din! Kastet!» Hun viftet med Lucies yttertøy.
Lucie tok imot kappen, men ikke sjalet.
Unge David sto på tunet med en kjepp som han slo mot håndflaten. Blikket hans var mørkt. «Skal jeg bli med deg og kjeppjage ham?»
«David, da!» skjente søsteren. «Selv om han er rakker, er han samtidig faren hennes. Mor sier at han ikke skal opp til gården, men Lucie får treffe ham om hun velger det.»
Lucie hørte stemmene deres bli fjernere da hun løp. Uten å tenke over hvilken vei som var best, oppdaget hun først da hun hadde passert havnehagen at hun hadde tatt stien ned til sjøen i stedet for kjerreveien som gikk på den andre siden av Storamyri. Den ene veien var like rask som den andre, slo det henne, og hun fortsatte å løpe. Hun klarte å hoppe over bekken uten å bli våt, men gresset var fuktig, og skjørtekanten ble våt.
Det kunne også ha noe med Karen Malene å gjøre. Tenk om røverne hadde kommet tilbake? Å, hvorfor hadde de skiltes som uvenner? Eller … hva om Christence hadde kommet seg fri fra fangehullet hun skulle sitte i frem til avreisen til Trondhjem? Hun ville nok ikke nøle med å gå på hevntokt mot den som hadde overtatt hele formuen. For Christences del var det bedre at Kronen fikk Povel Broch-Wagners formue enn den spillsyke fattigjenten Karen Malene.
Lucie fikk øye på ham innerst i viken, og stanset, engstelig for hva som ventet. Mannen som en gang hadde hett Tønnis, sto med ryggen til på det lille berget nede i fjæren og skuet ut mot sjøen, som om han var dypt inne i sine egne tanker. Kanskje var det minnene om hans første kjærlighet som hadde blitt vekket.
Der viken åpnet seg mot fjorden, så Lucie baugen på Leoparden. Hadde Ditlef sett at hans kommende svigerfar hadde rodd forbi? Hadde han latt som ingenting for ikke å avsløre det for mannskapet sitt? Hva ville de si når de fikk vite at rederen var trolovet med nattmannens datter?
Lucie stålsatte seg, forberedt på det verste.
«Far?»
Han vendte seg mot henne. Kappen så ny ut, uten flekker og fremdeles med bretter i det mørkegrå vadmelsstoffet. Vinden rusket i kanten, og Lucie så at han var kledd i sort under. Også det så nytt og helt og rent ut. Mannen som ikke trengte pentøy fordi han ikke hadde noen steder å bruke det, hadde kledd seg opp. Som om han skulle i begravelse …
Lucie glippet med øynene og kjente hvordan hun skalv. Hun måtte ikke tro det verste. Kanskje var det kun for å gjøre et godt inntrykk dersom Hope-folkene så ham. Emmelies slekt, og nå Lucies slekt.
«Far, hva er det? Hvorfor er du her?» spurte hun åndeløst, uten å røre seg av flekken.
Han smilte og gikk mot henne.
«Har det hendt noe?»
Det gikk en rykning over ansiktet hans, og adamseplet hoppet. Var det tårer i øynene hans?
«Nei, jenta mi.»
Han la armene rundt henne og klemte henne lenge og inderlig, som om de ikke skulle se hverandre på lang tid.
I det samme slo tanken ned i henne. Han skulle reise! Dra fra byen, for å slå seg ned et sted der ingen kjente ham. Slik måtte det være, for hvorfor skulle han ellers ha nye klær, han som var nattmann og ikke hadde adgang i kirken. Hun hadde mye å spørre om, men klarte ikke å omgjøre tankene til ord som ble uttalt høyt.
– Hvorfor er du her?
– Hvor er Christine?
– Hva med tvillingene?
Innerst inne hadde hun svarene. Hun kunne nesten høre stemmen hans mens han tålmodig svarte på spørsmålene hennes.
– For å ta farvel.
– Hun pakker og forbereder vår reise.
– Bo er tilbake.
Faren sa ingenting, bare sto der og holdt om henne, mens han ventet på at hun langsomt forsto at det ikke var noen annen mulighet for å sikre hennes lykke. Den var ikke forenlig med at hun fikk ha faren sin nær.
Hva med oss?
– Jenta mi …
Han kom ikke til å ha svar på det.
Hva med meg?
Lucie ville skrike ut spørsmålet, hyle og gråte og slå. Men hun gjorde det ikke. I stedet klamret hun seg til ham, for slapp hun ham ikke, kunne han ikke forlate henne. En gang til.
Faren var den første som sa noe høyt. «Jeg er glad for at det ble her.»
Stemmen hans skalv, og han måtte kremte. Han var like følelsesladet som Lucie var.
«Ikke jeg. Nå vil dette stedet for alltid minne meg om avskjeden. Den dagen jeg mistet deg for andre gang.» Tårene trillet, men hun brydde seg ikke om å tørke dem.

Utsnitt av forsiden på bok 29

Utsnitt av forsiden på bok 29

• • •

Fra Norske Serier 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s