Bok 30 – Hemmelig oppdrag

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 19. oktober til 7. desember 2015. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

30 Hemmelig oppdrag

30 Hemmelig oppdrag

Fru Modesta oppsøker Lucie og tvinger henne til å ta seg inn i politimesterens hus for å hente noe. Dette må holdes skjult, selv Ditlef kan ikke få vite det. Modesta sier at hun vet noe om Emme, og at hun skal sørge for at de får barnet tilbake dersom Lucie gjør som hun får beskjed om.

«Nå skal vi inn i varmen, kjære Dem,» utbrøt fru Modesta hjertelig. Lucie sendte Ditlef et blikk i håp om at han skulle forstå at hun helst ville gå. Men Ditlef forsto ikke hennes ønske. «Rasmus venter på oss på Nøstet med båten,» opplyste han med en håndbevegelse. «Vidunderlig! Slik var det ikke i min tid, da en hustru måtte kjempe for å få bestemme over seg selv. De er heldig, De, fru Lucie.» Hun la viften på Lucies rygg og førte henne med seg mot inngangsdøren. Det føltes som om Lucie hadde et pistolløp rettet mot seg.

• • •

Utdrag

Det var et skremmende syn å se røyken som veltet ut, men like etter gikk faren ut og lot døren stå på gløtt. Den svarte kappen hans var nesten usynlig der han beveget seg hurtig over gårdsplassen og søkte ly bak vognen som sto der.
«Hvordan skal han komme seg inn?» hvisket Lucie for seg selv og myste ut i mørket. «Innbrudd hos politimesteren … det er galskap.»
Hun kvapp litt da hun så bevegelse på hustaket. Hun strakte hals og myste. Det var ikke til å ta feil av. Faren klatret oppover det bratte skråtaket!
«Far … nei …» Hun slo hånden for munnen. Hvis han falt og slo seg halvt i hjel og ble krøpling, kunne hun aldri tilgi seg selv.
Han feier skorstener også, sa hun inni seg. Han vet hva han gjør.
Lucie orket nesten ikke å se, og holdt fingrene over øynene mens hun så at han klatret høyere opp, helt til arkens tak. Der balanserte han på en smal gesims over vinduene i andre etasje. Skikkelsen stanset midt på, foran det enslige vinduet i midten av arken. Faren hadde tenkt å knuse det vinduet og ta seg inn gjennom det, skjønte hun.
Hvis han knuser loftsvinduet og går inn der, er det mindre sjanse for at beboerne hører det. Det var lurt.
Det eneste var … hvordan skulle han senere forklare hærverket?
Dette kom til å ende i fordervelse, det var Lucie overbevist om.
Lyden av vinduet som knuste, var ikke så øredøvende som hun hadde trodd. Bare ikke tjenestekaren sov der oppe … det skulle ha tatt seg ut. Selv om åpningen var mindre enn de andre, kom han seg inn, for brått var han borte.
En lang stund passerte uten at noe skjedde. Byen var stille, og det var ikke liv å se i den lange gaten. Husene rundt lå i mørke. Det eneste bevegelsen hun så, var en rotte som pilte mot en skarnkiste som sto ved et hus lenger borte.
Det var godt selskap i Balder. Han la seg ned ved Lucies føtter, og hun knuget de kalde hendene mot fanget og prøvde å finne ly mot nattekulden.
Da det ble tent et lys i to av vinduene på kortsiden, rykket Lucie til. Var det faren eller en av husets beboere? Hun angret på at hun hadde insistert på å bli med, for denne uvirksomme ventingen tok hardt på. Et par ganger gled en skygge forbi vinduet, og Lucie trodde det var faren.
Var det politimesterens arbeidsværelse? Ja, det måtte det være. Tyges sovekammers var de tre vinduene nærmest døren, for de vendte ut mot gaten.
Hadde hun bare husket å fortelle det til faren før han gikk inn!
«Tyge sover i naboværelset,» hvisket Lucie, som om budskapet på overnaturlig vis skulle kunne trenge frem til faren. «Å, jeg orker ikke å se mer.» Hun begravde ansiktet i hendene og lukket øynene.
Slik satt hun lenge.
Da nakken begynte å verke av den unaturlige stillingen, løftet hun hodet og så mot huset igjen. Hun blunket flere ganger. Det var lys i vinduene i Tyges soveværelse!
Uten å tenke seg om gled hun ned fra kuskesetet og løp bak til nattkistens lasteplan. Det eneste som sto i hodet på henne, var å velte noen kagger, for å lage mest mulig støy. Hun gapte da hun så at planet var tomt. Ikke en eneste kagge!
Han skulle hjelpe meg i kveld, og ikke skifte ut dokaggene.
Lucie løp frem til vognlykten. Den var av messing, og ville lage støy om hun kastet den mot bakken. Det fikk bare våge seg om blyglasset knuste.
Larmen var verre enn Lucie hadde forventet, og et lite skrik unnslapp henne idet flammene sto opp da oljen rant ut.
«Gudskjelov,» mumlet hun da ilden døde ut. En hund begynte å gjø, og i det samme husket hun hva planen egentlig var. Hun skulle få Balder til å gjø.
«Gjø, Balder. Gjø!»
Den hadde reist seg opp, men sto og peste med tungen ut.
«Gjø, da!» Ikke et pip kom fra den. «Pokker og.»
Lucie gjorde det eneste som falt henne inn. Hun løp bort til politimesterens port, smatt innenfor og rev opp døren til privetet. Det røk fortsatt fra bøtten, og under mosen ulmet glørne.
«Gud hjelpe meg om jeg gjør noe galt nå,» sa hun halvhøyt og ga bøtten et spark, slik at den veltet.
De glødende kullstykkene rant ut på det grove tregulvet, men røyken var skuffende svak. Lucie blåste på det med et par kraftige pust, og det hjalp.
Bøtten. Den måtte ikke bli funnet. Lucie grep tak i det tykke læret og helte resten av kullstykkene ut, og deretter tok hun bøtten med seg og gikk ut fra veslehuset. Hun lot døren stå åpen slik at røyken ble synlig, og så løp hun over plassen mot huset.
Tankene var usammenhengende. Hva mer?
Vinduet oppe i arken. Det måtte forklares. De kunne si at Nestor hadde kastet stenen for å vekke folkene inne i huset. At den havnet i arkvinduet i stedet for i vinduene under, kunne ha skjedd fordi han hadde bommet.
Det lå noen bygningsrester utenfor et uthus. Uten å nøle tok Lucie en halv mursten og løp til fremsiden av huset. Med god beregning kastet hun den opp mot det øverste vinduet. Den var for tung, og traff veggen.
«Fanden,» sa hun og flyttet seg for ikke å bli truffet av den da den falt ned igjen med et dunk mot skiferhellene.
Hodet var underlig kaldt, og tankene var klare. Glasset og stenen måtte bli funnet på innsiden, så hun var nødt til å prøve igjen.
Hun plukket opp murstenen igjen, og ga mer kraft. På andre forsøk lyktes hun. Vinduet knuste, og Lucie syntes at det bråkte forferdelig. Om Tyge og tjenestefolkene med rette påpekte at lyden kom lenge etter at de hadde hørt lyder fra politimesterens arbeidsværelse, var Lucie og nattmannen i vansker. Men det fikk bare stå sin prøve.
De må tro at nattmannen var utenfor i denne stund.
Hun banket på døren, men ikke særlig hardt, og hun ropte ikke at det var ild løs.
Det viktigste nå var å knuse et vindu i første etasje, slik at man senere skulle tro at nattmannen hadde tatt seg inn i huset for å varsle. Deretter kunne hun rope «brann», og vente på at folk løp ut.
Bare han hadde hatt nok tid til å lete etter skrinet! Alt dette var forgjeves om han ikke hadde funnet det ennå. Hva da? Lucie kunne ikke regne med å komme seg inn i huset igjen.
Kanskje øvrigheten burde få vite hva fru Modesta von Horn hadde bedt Lucie om.
Emme. Det står om min datters liv, sa hun til seg selv.

Scenebilde fra forsiden på Nattmannens datter 30

Scenebilde fra forsiden på Nattmannens datter 30

Fra NorskeSerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s