Bok 34 – Vindens røst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 9. mai 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

NB: Inneholder spoilere

Baksidetekst

Nestor-ND34Lucie har endelig fått visshet om hvem hun er, men det er vanskelig å forsone seg med at sannheten må forbli en hemmelighet. Og det gjør vondt å vite at Ditlef har løyet for henne.

La oss lage en pakt, du og jeg, pustet vinden mot Lucies øre.

Det slo henne at trærne ikke suste. Sjøen lå blank og rolig. Vinden snakket kun til henne. 

Du får møte ham igjen i et annet liv. I dette livet hører dere ikke sammen. I dette livet har deres veier allerede skilt lag. Du har det bedre uten ham, fortsatte vinden med sin lokkende stemme.

• • •
Utdrag

Salomon Grimstad stilte seg ved vinduet, slik at ansiktet hans lå i skygge. Lucie visste at hennes var opplyst, både fra lyset og vinduet.

Mannen hadde et beger i hånden, men han drakk ikke av det.

«Jeg hadde tenkt å tale med Dem i kveld, så da jeg så at De gikk opp hit, tok jeg meg den frihet å følge etter så snart jeg kunne. Jeg håper det ikke er upassende.»

Lucie ristet på hodet. «Jeg ønsket å tale med Dem også.»

Salomon virket ikke overrasket. «Jeg er klar over at jeg stirrer mye på Dem, men som jeg har sagt, er De Deres mor opp av dage. Det er rart å se henne igjen i Dem. Jeg mener … å se Emmelies datter.»

Det siste ordet ga Lucie hjertebank. Det var forståelig at han var nysgjerrig på henne, hun var tross alt hans førstefødte datter.

«Særlig slik De sitter nå, med Deres datter i armene. Slik kunne også Emmelie ha sittet, om ikke Herren hadde tatt henne til seg så tidlig.»

Lucie visste ikke helt hva hun skulle svare til det. Han hadde opplevd et tap, han også, da hans gamle venninne sovnet inn.

«Når fikk De vite at min mor var svanger?» Det var ikke lett å finne riktige ord, men det fikk bære eller briste. Lucie trodde ikke at han kunne se det som uhøflig at hun spurte.

«Det viste seg mot høsten. Da var jeg allerede blitt gift med min kone.»

Lucie-34Det var ikke så mye å si, følte Lucie, så hun bare nikket. Mannen i kammerset hadde blitt bestefar. Det var nok en høytidsstund for ham å se sitt barnebarn for første gang.

Han drakk ut og satte kruset fra seg i vinduskarmen. «Jeg fikk aldri se henne slik. Med barnet i sin favn.» Nå tok han et steg nærmere Lucie i stolen.

«Vil du holde henne?» spurte Lucie.

Det var som om han ikke hørte. Han var kun opptatt av sine egne tanker. «Du er ikke mye eldre enn hun var. Håret var lysere, og nesen litt større. Men øynene … det er som å se inn i Emmelies sjel. Jeg undres på om ungpikekroppen hennes endret seg etter fødselen …» Blikket hans gled ned til utringningen og stanset ved kløften.

Lucie kjente at kinnene ble varme, ikke bare for at en far kunne glane på sin datters byste, men fordi hun hadde sin bestefars galskap friskt i minne. Han hadde også sett Emmelie i Lucie.

«Jeg må legge henne,» mumlet Lucie og reiste seg.

Uten å se på Salomon gikk hun bort til krybben og la Emme ned. Piken var fremdeles våken, men glippet med øynene da hodet traff den lave puten. Lucie bredte over den lille kroppen, og ble stående og påse at datteren fant roen.

Bak seg kunne hun høre at Salomon pustet. Hun skottet bakover et par ganger, men han rørte seg ikke. Da Lucie så at Emme hadde lukket øynene, vendte hun seg mot mannen som var hennes kjødelige far.

«Hvis De har tid, vil jeg gjerne klare opp i forholdet vårt. Hvor vi står.» Hun kjente at hjertet banket fortere, for egentlig ville hun ikke ha denne samtalen, men hun måtte få det ut av verden. «Kan vi gå ut i korridoren?»

Et nesten umerkelig rykk syntes i Salomons ansikt.

«Jeg forventer intet fra Dem, herr Grimstad. Jeg vil bare at vi skal snakke om det, en gang for alle, og så går vi hver til vårt.»

«Forventer …» begynte han, men Lucie ville ha ham ut fra kammerset der de to barna sov.

Hun gikk mot døren og ventet at han skulle komme etter.

Blikket hans var inngående da han langsomt gikk over gulvet. Med den ene hånden rettet han på halstørkleet sitt, før han dro neven gjennom det lange, løse håret. Han sveipet så vidt borti Lucies hånd da han passerte. Var det med vilje?

Da døren til kammerset var lukket, gikk Lucie bort til vinduet. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle begynne, for nærværet av ham fylte all luften omkring henne. Det var vanskelig å puste.

Idet hun snudde seg for å stå ansikt til ansikt med ham, løftet han hånden sin. Før hun fikk stanset ham, hadde han berørt det ene brystet hennes med håndbaken.

«Herr Salomon!» utbrøt Lucie og trakk seg unna. Hva var dette? Hadde hun ikke visst bedre, hadde hun trodd at han gjorde kur til henne.

«Emmelie hadde større bryster enn deg,» sa han lavt. Han stirret på dem.

«Hva behager?» Var han drukken? Eller var han like forrykt som hennes bestefar hadde vært?

«Hun var vakker uten klær.»

Lucie følte seg skammelig behandlet, nesten skitten. «Herr Salomon. Vil De vennligst se meg i øynene?»

«Om forladelse. Jeg skulle ønske jeg hadde sett deg før …»

Han tiltalte henne ikke høflig, og Lucie visste ikke om hun burde påpeke det. Han visste jo hvem hun var. En dannekvinne. Men også hans egen datter.

Lucie prøvde å samle seg. «Jeg har naturligvis også tenkt på Dem, herr Grimstad.»

«Si Salomon.»

«Salomon …»

Grimstad-bonden sto med ett så nær at hun kunne kjenne pusten hans. Hvordan hadde det skjedd? Lucie sto helt inntil vinduet og følte seg trengt inn i et hjørne.

«Jeg vil ikke at Deres kone skal bli skadelidende, ei heller Deres døtre … så hvis vi kan tale om vårt forhold i minnelighet, hadde jeg satt pris på det.»

Snuste han inn lukten av henne? Nesen hans var ved pannen hennes, og hun kunne ha sverget på at leppene nærmet seg huden.

«Min mann kommer snart … han vil også gjerne tale med Dem om hva … om tingenes tilstand.» Lucie hørte at hun vrøvlet. Utsagnet ga ingen mening. «Jeg vet at han bekreftet sannheten, noe jeg mener han ikke burde ha gjort.»

«Hadde du bare … jeg fikk vite at du bodde i skogen i flere måneder. Barntung … slik hun var.»

«Herr Salomon?» Lucie trodde ikke at han var drukken, og i motsetning til morfaren visste denne mannen tydeligvis at hun ikke var Emmelie.

«Jeg vet at du er gift, men … men gi meg denne lille gleden.» Det virket som om han knapt klarte å styre seg.

«Hvilken glede? Nå synes jeg at det er nok, herr Grimstad.» Lucie satte hendene mot brystet hans for å få avstand.

«Du er så lik henne. La meg nyte gjensynet.»

Sinnet veltet opp i Lucie, og hun skubbet ham fra seg. «Hva er du for en mann? Jeg er din datter, ikke Emmelie som du delte leie med!»

nd 34-med

Fra NorskeSerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s