Bok 38 – Nattevandreren

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 28. november 2016 til 23. januar 2017
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

38 Nattevandreren

38 Nattevandreren

Omtale

De høye herrer misliker Emmes påfunn, og har sendt henne til tukthuset. Mens Ditlef prøver å snakke Gregorius Galle til fornuft for å få datteren ut, bestemmer Lucie seg for å handle selv, og får hjelp fra faren. Om natten går Nestor Natmand med sin hånkjerre til Manufakturhuset, og under lerretsduken ligger Lucie gjemt. 

Vel inne på Manufakturhuset skulle hun løpe mot trappene, opp på loftet og finne sovesalene. Hvis det var slik som i hennes tid, visste hun hvor kvinnene sov. Bare ikke døren var låst!
Ikke tenk mer, sa Lucie til seg selv, selv om hun visste at hun ville gjøre alt som sto i hennes makt for å redde sin datter.
Plystringen fortsatte, men hun var ikke sikker på om den kom fra faren eller fra vakten.
Tiden var inne. Lucie var rede.

• • •

Utdrag

Et par av mennene skottet opp da de to kvinnene ankom.

«Hvor er garvermesteren?» ropte Elisabetta for å overdøve ståket som fylte garvestuen.

Mannen med hatten slapp skinnet ned i tønnen. «Jeg sa at jeg ikke vil ha jentungen her, selv om hun er datter av en garver. Karene blir avledet fra arbeidet om en tøtte skal sprade rundt blant dem. Kom dere vekk!»

Elisabetta grep Emme om armen og trakk henne inn i brakken. «Det får De ta opp med forstander Galle. Nå etterlater jeg henne her.» Hun så på Emme. «Te deg ordentlig, hører du? Jeg vil ikke høre at det er noe tull med deg. Gjør som du får beskjed om.»

Elisabetta nærmest flyktet ut fra garveriet.

Emme hadde knapt hørt de formanende ordene. Hun ville bare vekk. Likevel ble hun stående, med munnen lukket og med ermet foran nesen.

Fremdeles sto arbeiderne og skottet nysgjerrig på Emme, men hun overså dem.

Garvermesteren kom spankulerende over gulvet mens kjevene beveget seg fra den ene siden til den andre. Da han stanset en alen foran Emme, spyttet han en brunsvart tobakksklyse på gulvet mellom dem.

«Jeg tror ikke et øyeblikk på at du er datter av noen garver. Det ser ikke ut som om du har satt din fot i et garveri før. Hva er du egentlig for en tøtte?» Han glodde mistroisk på henne, og med en grov, skitten neve tok han et fast grep om Emmes håndledd og studerte håndflaten og fingrene hennes.

Emme skulte på mannen og visste ikke om hun skulle være den høflige piken hun var opplært til å være, eller om hun skulle trekke til seg hånden som han ikke hadde bedt om tillatelse til å berøre. Hun foretok seg ingenting. Også da han studerte den andre hånden hennes, ble hun stående og lot det skje.

«Nei, du er slett ikke den de sier at du er. Disse hendene er ikke vant til hardt arbeid. De er ikke vant til noe arbeid.»

Fremdeles svarte ikke Emme, men hun løftet hendene sine og så på dem, på innsiden og utsiden. De var tørre og sprukne et par steder, og vannblemmene fra forgangen uke var bare svakt røde flekker i huden, men ellers var de myke og feilfri som et barns.

«Nå?»

Emme senket hendene igjen og så fast på mesteren. «De har rett i at jeg ikke har vært inne i et garveri før. Jeg har passet barn.»

Han fnøs hånlig. «Det var det jeg så med det samme. Så du er tjenestepike? Vel, her inne blant mannfolkene har du intet å gjøre. Du kan gå ut og rydde på plassen.»

«Rydde?» gjentok Emme og så for seg haugene med stinkende innvoller. «Rydde hva?»

Mesteren himlet med øynene og brummet lavt. «Jeg skal vise deg.»

Han hektet ned et godt brukt forkle fra en spiker på veggen. Den grove sekkestrien var grisete av det som ikke kunne være annet enn blod.
«Ta det på, for dette er et skittent arbeid.»

Emme skar en grimase da hun tok imot forkleet, men tok det på seg utenpå sitt eget og fulgte etter mesteren ut. De stanset midt på plassen. Der slo mannen ut med armen mot haugene av garveavfall.

«Alt dette skal vekk. Det er innvoller fra kreaturene. Spa det opp i trillebåren der, kjør det ut, og dump det i vannet. Blodet og slimet lager du en renne til, så tar regnet seg av det.»

Alt Emme hørte, var ordet ut. Hun skulle få gå ut! Ned til vannet. Alene?

Mesteren tråkket over en haug med noe Emme ikke orket å tenke på hva var og gikk mot døren i gjerdet. Vakten åpnet den mens han holdt blikket på Emme, som om han vurderte hvor rask hun var til bens om hun satte av gårde.

Emme sto i døråpningen og tenkte det samme. Hun søkte med blikket langs bredden. Det var mulig å løpe både den ene og den andre veien langs vannet. Selv om landskapet var åpent, ville det finnes gjemmesteder. Enten innover mot byen, opp mot takemarken eller i retning byporten.

Mesteren sto og betraktet Emme mens han tygget skråtobakk.

«Manufakturhuset har hatt garverivirksomhet i mange år i stedet for å kjøpe ferdige preparerte skinn fra garverne ved Corduanberederdammen, som man muligens burde. Vi kjøper råhuder fra slakterne og bearbeider dem selv, for slik sparer forstanderen mange penger.»

For å late som om hun var interessert, mumlet Emme. «Jeg forstår.»

«Kronen skylder herr Galle mange penger, og nå vil han ikke betale ut mer før han får noe tilbake. Nåvel.» Mannens røde ansikt ble enda litt rødere, som om han hadde forsnakket seg. Han spyttet ut en ny klyse tyggetobakk, som landet i det døde gresset.

Emme var ikke så opptatt av Gregorius Galles pengenød. Hun tenkte mer på hvor fort hun kunne løpe i langt skjørt og to forklær.

«Det er som det skal være siden vi er en straffeanstalt, men det byr på problemer. Det er kun de som arbeider her frivillig som kan skylle garvesyren av hudene nede ved vannet. Du skjønner vel hvorfor.»

Så var det ikke fanger som slapp utenfor, innså Emme. «Skal jeg iføres jern når jeg triller slakteavfallet ned til vannet?»

Mesteren lukket det ene øyet, som om han tenkte.

«Hva sier De, vakt? Kan tøtten gå til bredden uten jern?»

Vakten målte Emme og så lenge på støvlene hennes. «Hvis jeg står i døren med muskedunderen ladd, så.»

Garvermesteren nikket. «Da sier vi det. Da må du ikke finne på noe dumt, jente.»

Emme prøvde å skjule skuffelsen da portdøren ble lukket og låst.

Da mesteren trasket inn igjen, og vakten stilte seg i skjulet sitt, ble Emme stående og stirre mismodig på de spredte ansamlingene med slakteavfall. Det var et kvalmende syn, og hun merket at magen var i ulage allerede. Om hun ikke kastet opp før dagen var omme, ville det være et under.

Emme arbeidet i en time med å rake kjøttrester, trevler, fett og hår i større hauger. Hun gjorde sitt beste for ikke å se så nøye på det, for det var ekkelt. Stadig pilte rotter store som kattunger ut mellom avfallet. Innimellom kom hun over døde rotter, kvestede, som om noen hadde slått dem flate med en spade. Hele tiden kravlet det frem småkryp og larver som hadde overlevd frosten inne i kjøttet. Det var så vemmelig at Emme en stund trodde hun aldri mer ville orke å spise kjøttmat.

På kanten av gjerdet sto kråker og måker og ventet på en anledning til å stupe ned og ta seg en kjøttbit. Flere ganger var det fugler som flakset så nær henne at hun måtte slippe det hun hadde på spaden og jage dem vekk.

Da husmorens bjelle kimet, var det som musikk i ørene hennes. Endelig var det frokost.

Mesteren viste seg i døren.

«Orker du mat, jente?» I det svette ansiktet hadde han et ertende smil.

Emme var slett ikke sikker på om hun kunne få ned noe i den ugne magen. Hun satte fra seg spaden ved plankegjerdet og tørket hendene på strieforkleet. De lengtet etter vann og såpe.

«Det er vassgraut til frokost, og alle er like skitne,» sa mannen, som om det skulle være en trøst.

Det gikk med ett opp for Emme at snart ville garveriet tømmes for folk. Hvis hun fortsatte å arbeide og fylte trillebåren, måtte hun snart ut og tømme den. Ved vannets bredd.

«Jeg vet ikke …» Emme la hendene over mellomgulvet. Hun var sulten, men trolig ville det komme opp igjen.

«Du bør ete, jente. Det er lenge til middag. Kvalmen gir seg snart,» sa mesteren, og stemmen var mildere nå, forståelsesfull.

«Jeg klarer meg,» sa Emme og lot som om hun var dårlig. Hvis det gikk som hun planla, kunne hun spise nonsmat hjemme på Bjerget.

«Jeg skal ordne det så du får litt hjelp og selskap, så slipper du å gjøre alt alene.»

Det var nok av medlidenhet at mannen foreslo det, men Emme likte det ikke. Hvis hun fikk muligheten til å stikke av, ville det bli vanskeligere om en annen var her sammen med henne, i tillegg til vakten. Med mindre … kanskje hun kunne bruke den andre til å avlede vakten lenge nok til at hun fikk kommet seg utenfor skuddhold?

«Mange takk,» sa hun og grep spaden igjen.

I sidesynet så hun at garverne forlot brakken og gikk mot kjellerdøren. De kastet noen blikk mot henne, men så var hun glemt.

Både kvalme og avsky kom i bakgrunnen da Emme med raske spadetak skuflet avfallet opp i trillebåren. Den var ikke stor, så det ville bli mange turer ned til vannet. Da den var full, ropte hun mot vaktboden.

«Hoi, vakt! Jeg skal tømme trillebåren. Kan De åpne portdøren?»

nattmannens-datter-38-portretter

• • •

Fra NorskeSerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s