Bok 35 – Månepiken

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 27. juni til 15. august 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

Omtale

Nattmannens datter 35 - MånepikenEmme sitter ved vinduet på Signes Hus og ser ut på fullmånen. Hun tenker på at en natt vil hun gå ut i mørket, helt alene. Med ett bestemmer hun seg for at denne natten er perfekt. Hun lister seg gjennom sovesalen og kommer ut uten å bli oppdaget. På sin nattlige vandring hører hun et halvkvalt skrik.

«Frue? Hører De meg?» Kvinnen hadde på seg en kappe, og et rutete, blått ullstoff var synlig. Under koneluen stakk det frem noe lyst hår. Hun kunne være på morens alder, kanskje litt yngre. Kvinnens ansikt var nesten lysende blekt, og huden knudrete av arr.

Emme rykket til da hun så det. Sott! Med et gisp trakk hun seg unna. Frykten hun så modig hadde overvunnet litt tidligere, lammet henne for fullt.

• • •

Utdrag

På vei nedover Fjellsiden stanset Emme flere ganger for å se på de utallige bygningene som lå der nede, tett i tett. Måneskinnet fikk alt til å se magisk ut, som om det var et barn som hadde lekt seg og kastet utover små lekehus, og så skrittet opp noen veier og åpne plasser innimellom.

Synet fylte Emme med en letthet som fikk henne til å føle seg glad … og fri. Mest fri. Hun kunne gå her uten at noen ante noe om det. På dagtid var det alltid noen som glodde nysgjerrig på henne, og innerst inne mente de nok at hun burde holde seg inne, og ikke menge seg med allmuefolk i de skitne gatene.

Slik var livet til folk flest her i byen. De kunne ikke streife ute om natten, for det var ingenting å gjøre ute, og det var sikkert ikke tillatt heller. Men det var noe med de mørklagte, øde gatene som tiltrakk henne.

Følelsen av frihet vokste da Emme kom ned til bebyggelsen på Vetrlidsallmenningen. Tomme gater, mørke hus. Dette synet var ikke for folk flest. Bare nattens løse fugler og vektere så det Emme så nå. Ingen dannekvinner.

Hadde moren opplevd å gå i en mørk, folketom gate, omgitt av skygger og kun hørt lyden av sin egen pust og knasingen av sand og småsten under skosålene? Sikkert ikke, for hun hadde vært et barnelem på Manufakturhuset, og de fikk neppe gå ut om natten. Etter det hadde hun vært i tjeneste hos han som var Karen Malenes far, og så hadde hun bodd på Hope et halvt år, og så ble hun gift. Hun hadde gått fra forstander til husbond til slekt til ektemann. Lucie Tønnisdatter hadde neppe noen gang våget seg ut en måneskinnsnatt alene.

Med ett lød det stemmer. Mannsstemmer. Det var sikkert tre eller fire stykker, og de virket oppøst. Trolig i en krangel.

«Full? I fandens navn, mann, jeg er ikke full!» var det en som ropte iltert.

«Han er ikke drukken.» Den andre stemmen var lysere, som om den tilhørte en yngre mann.

Det neste kunne ikke Emme oppfatte, men de dempet seg noe.

Hun kunne skimte et par lys, så enten var det folk på vei hjem fra et lystig lag, eller så var det fanter som rekte rundt. Det kunne også være noe som hadde hendt, og at vektere var kommet til.

«Kom dere videre,» hørtes en annen stemme, men de andre lot ikke til å adlyde.

I det samme singlet det i en flaske som ble knust. Et høyt rop skar igjennom mørket, og det lot til å oppstå håndgemeng.

Med hånden over munnen skjulte Emme et forskrekket utrop. Bare de ikke begynte å slå hverandre ned! Tenk om det var fulle voldsmenn som ikke likte å bli tiltalt av øvrigheten?

Nei, det var sikkert noen stavkarer, noen som hadde fått seg noen krus for mye. De som ikke kunne arbeide, fordi de var syke eller vanføre, hadde rett til å tigge. Disse ble utstyrt med en stav som viste at de var verdige fattige. Kjøpstaden hadde mange slike stavkarer som streifet rundt eller satt hele dagen på streter og allmenninger med luen i hånden. Hvor de var om natten, ante ikke Emme. Det fantes vel noen fattighus for dem også, antok hun.

Hun holdt seg inntil husveggene, og så snart hun hadde begynt å gå innover Lille Øvregate, glemte Emme alt om ståket hun hadde hørt.

Det var en trivelig gate. Husene lå tett, adskilt med ett og annet smau innimellom. De fleste boligene hadde inngang fra gaten, og om de hadde gjerde og port rundt en hage, lå de nok på den andre siden. Et av husene lå litt tilbaketrukket, og hadde en mur rundt seg. Det var nok det som var politimesterens bolig.

Emme gikk litt saktere forbi eiendommen. Tenk at Karen Malene ble kurtisert av den ufyselige mannen!

Tyge Arnoldussen var en narr. Da var faren hans mye hyggeligere. Emme hadde sett gamle Arnoldus Berg fra vinduet mange ganger. Han smilte og lo godslig når han støtte på barn, han bukket dypt for kvinnene, og løftet på hatten og slo av en prat med mennene. Nå som han var en gammel mann og sønnen hadde overtatt vervet hans, hadde den forhenværende politimesteren all verdens tid, og den brukte han på å spasere rundt i byen i nesten all slags vær.

Så vidt Emme visste, bodde herr Berg i huset, slik de fleste gamle gjorde når barna ble voksne og stiftet familie. Kanskje han bodde der oppe på kvisten, slik Emme gjorde? Hun så et svakt skjær i en sprekk mellom forhengene. Noen var der oppe, og de hadde lys på. Det var ikke lov, men hvem skulle forby den tidligere politimesteren å brenne lys om natten? Hun smilte for seg selv og gikk videre.

Det hørtes en lyd, og Emme ble på vakt. Først snudde hun seg, men fordi hetten var oppe, så hun ingenting. Redselen grep fatt i henne som en renneløkke. Hun rev hetten av seg, og stirret inn i skyggene som med ett så uhyggelig dype og lange ut.

«Det er ikke fare på ferde, det er bare hjertet som dunker fortere,» sa Emme halvhøyt til seg selv. «Det er ikke frykt jeg føler.»

Hun svelget hardt. Det var ikke mye hun var redd for. Ikke mørket, ikke vevkjerringer eller orm, heller ikke usynlige vesener, for de fantes ikke. Og mennesker var stort sett snille. Selv hadde hun aldri støtt på noen som ville noen andre vondt, selv om hun selvsagt hadde hørt om både dødelige slagsmål og knivstikkinger.

Det Emme var redd for, var dagligdagse hendelser som falt lett for de fleste andre. Som å være omgitt av mange mennesker, eller å bli spurt om noe mens alle i et værelse så på henne. Ukjente steder og spennende eventyr gjorde henne ikke noe, så lenge det ikke var for mange mennesker rundt henne.

En hurtig tanke fór gjennom henne. Skulle hun snu og gå ned Vetrlidsallmenning? Der var det i det minste folk, og den brede gaten tillot ingen skygger på mange titalls alens avstand.

Nei. Hun så Domkirketårnet rage over hustakene. Det var folk i alle husene her, og hun kunne gjøre anskrik og søke tilflukt et sted om noe hendte.

Hun begynte å gå igjen, men kikket bakover flere ganger. Det gjorde at hun ikke kunne gå så fort.

I det samme hørte hun en ny lyd, og bråstanset. Det var … et halvkvalt skrik?

En katt. Det måtte være en remjende katt. En som satt på et hustak og ikke kom seg ned, eller som kranglet med en annen katt om et fiskehode eller …

På nytt var det der. Som et stønn … et rop om hjelp.

Emme sto helt stille og prøvde å områ seg. Hvor kom det fra? Bak henne. Det kom fra der hun allerede hadde gått.

Kanskje noen var i nød? Under klærne ble hun varm og kald på samme tid. Hun småløp tilbake mens hun gransket alle skyggene.

«Er det noen her?» spurte hun ut i tomheten. Hun kunne ikke rope, for det var midt på natten. Hun ville ikke bli oppdaget, men samtidig var hun nødt til å finne ut om noen var i nød.

«Hjelp … hjelp meg …»

• • •

Fra NorskeSerier

• • •

Et knippe tilbakemeldinger på bok 35 fra Nattmannens datter på Facebook:

Henriette F: Snart er eventyret over, og det er så trist. Jeg oppdaget Nattmannens Datter i fjor ved en tilfeldighet, var på nattevakt og Frostrosen sto i personalbibloteket. Hekta. Så på dette året har jeg nå lest 34 bøker, i kveld starter jeg på bok 35. Bare fem bøker unna slutten. Littskryt 🙂

Turid J: Nettopp ferdig med Månepiken. Utrolig spennende, Emme er datter av sin mor. Fantastisk jente.

Elisabeth S: Ja, no blir det spennende. Gleder meg til neste bok, herlig

Vibeke L: gleder meg masse til å starte på boken, du gjør det jo så spennende for oss som leser 😀 takk for det 🙂

Marit L: gleder meg til neste bok 🙂

Eva F: Jeg leser nummer 35 nå. Herlig serie 🙂

Monica A: Her koses det og

Aase: Eg fikk Nattmannens datter idag ❤ Bare elsker den serien

Hilde O: spennende

Charnette: Fått ny bok i dag,gleder meg til å lese den.

Andea: Hurra. Fått ny bok i dag 😀 Og så har jeg spart opp to-fire mange til sommerferien

Camilla T: Gled deg til den.

Anne-Kjersti: Lykke

Bok 32 – Lille hjerte

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 25. januar til 18. mars 2016. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

 

Nattmannens datter 31Lucie vet ikke om hun kan stole på Duved, som lokker henne med nyheter om Emme, noe hun ikke kan si nei til, selv om hun aner fare. Underveis til Austråttborgen prøver Lucie å finne ut hva svensken har i sinne.

Det undret Lucie at han virket så tilfreds. Var det fordi det hadde lykkes ham å få henne med seg helt inn hit? Det var ingen steder å flykte nå. Borgen var bygget for å holde folk ute … og på samme måte holdt den også alle som var innenfor, fanget her. Plutselig hørte hun en kjent stemme rope: «Lucie? I himmelens navn … Lucie!»

• • •

Ikke lenge etter sto Lucie og den middelaldrende mannen ute i den stille gaten. Det dryppet litt fra de grå skyene, men ikke så mye som tidligere. En raggete løshund gjødde et par ganger og luntet mot de to, men så mistet den interessen og streifet videre. Lyden av banking nådde dem, og Lucie trodde det måtte være smeden lenger borte i gaten som hamret på metall. Den samme lyden hadde hun hørt tidligere. Hun ønsket at Ditlef skulle komme, for hun ville ha følt seg tryggere om han ble med. Men det var ikke et menneske å se.

«Kan vi ikke vente på …» begynte hun, men i det samme tok Duved ordet.
«Denne vei,» sa han og la hånden på ryggen hennes, som om de skulle være fortrolige.

Lucie likte det ikke. Det var på et vis faretruende at han berørte henne. Tenk om hun var hans fange nå? Hva om hans egentlige mening med alt dette var å bytte Lucie mot Christence? Han hadde trolig vært den som skulle hjelpe Christence med å flykte, men så hadde Ditlef grepet inn og forpurret planen. Det var ikke umulig at Duved ville bruke Lucie som byttemiddel.

Hun innså at dette ikke bare var uklokt, men rett og slett korttenkt. Den kvikke og handlekraftige gjestgiveripiken hadde sett at ikke alt var som det skulle, og det hadde vært en gyllen mulighet til at de tre kunne sette svensken ut av spill, ta brevet og komme seg vekk fra ham.

ND32 LucieDu er et fehode, sa Lucies indre stemme. Lar deg friste av et brev som kanskje ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt.

Men innerst inne visste hun at det ikke bare var brevet som lokket. Hun hadde et stort og inderlig ønske om å være den som gjenforente Ditlef med sin far.

«Litt fortere, er De snill», sa Duved innbitt. «Vi har mistet mye tid på den tossete krojenten.»

Han styrte Lucie mot en stor, toetasjers bygård på den andre siden av gaten. Huset var omkranset av et gjerde, høyt som en husvegg, som skjulte det som lå bak, trolig en gårdsplass eller en hage.

I stedet for å sette kursen mot bygningens inngangsparti gikk Duved mot portdøren midt på gjerdet. Døren var åpen, som om han hadde avtalt det med gårdeieren.

Portdøren ble lukket bak dem, og de sto inne i en hage. Rundt dem var det ikke annet enn kålåkre og uthus, og nedenfor lå sjøen.

«Skal vi ut i båt?» spurte Lucie forbauset. Hun hadde ikke trodd at de skulle langt. Kanskje kjøre et stykke med karjolen hans, eller gå inn til byen.

En rekke småbåter var trukket opp i sanden, og utenfor lå skipene for anker. Noen robåter gled bedagelig forbi, og en jekte lå og duppet ved en trebrygge mens noen menn vaset rundt og gjorde båten klar for seilas.

«Vi skal seile til Austrått. Er vinden god, rekker vi frem i kveld.»
«I kveld? Men jeg kan ikke være borte så lenge. Ditlef kommer til å …»

Svensken lot ikke til å høre etter. Han tok henne bestemt i armen og førte henne mot bryggen.

Lucie prøvde å stanse. «Herr Duved, jeg er redd jeg ikke kan bli med likevel. Flere timer på sjøen er en lang tur. Tilly og Kirsten fikk ikke vite hvor vi skulle, og da vil min mann bli engstelig for meg. Jeg beklager så meget. Hadde De sagt dette, ville jeg ha sagt nei tidligere. Jeg går tilbake til gjestgiveriet.»

«Det gjør De ikke.» Han klemte hardere om armen hennes, og bryskt halte han henne over den sleipe bryggen. «Oppi med Dem. Det ble ikke Christence som fikk friheten sin i dag, men jeg er likeglad. Hun ville neppe ha klart å gjøre opp for seg likevel. Med Dem i min varetekt har jeg med ett flere ben å stå på. Te deg nå, så slipper jeg å kaste Dem over bord midt ute på fjorden.»

Lucie knep sammen munnen. Hun hadde latt seg lure.

Om bord i jekten var det fem mann. Den ene tok imot Lucie uten et ord og uten å fortrekke en mine. Han slapp ikke taket da hun hadde kommet på dekk, men fulgte henne frem til baugen. Der ble han stående med armene i kors og vokte over henne.

Blikket hennes vandret utover mot fjorden. Det var nok av båter og skip rundt dem, men var det ikke enda mer uklokt å påkalle mannskapets oppmerksomhet? Duved hadde helt sikkert fortalt dem at kvinnen som var i hans varetekt, skulle passes på. Kanskje han også hadde en plan for hva de skulle gjøre om hun gjorde anskrik. De kunne enkelt vippe henne over bord og senere skylde på at det var en ulykke. Lucie ville uansett trekkes under av skjørtene og kappen.

Det eneste lyspunktet var at Tilly ikke var her sammen med henne.

Mennene heiste de to seilene i masten, og vinden tok tak i dem med det samme. Duved sto høyreist og så på mens han stadig kastet blikk på Lucie.

Det var først da de hadde kommet et stykke utpå at Lucie klarte å fange tanken som hadde svevet over henne.
Den kvelden på Manufakturhuset … Gry og Giertrud hadde blitt hentet av secondmajoren og kumpanen hans … svensken Duved. Lucie orket ikke å tenke på hva de to søstrene hadde gjennomlevd av redsler.

Gode Gud! Hvordan kunne hun glemme den natten?

ND32-austraatt

• • •

Fra NorskeSerier