Bok 31 – Havfruenes trøst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 7. desember 2015 til 25. januar 2016. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

ND31-medLucie og Ditlef seiler til Trondhjem i Den hvite jomfru. De vil finne Ditlefs far, og om bord har de Christence, som skal sone sin dom. Underveis kommer de ut for et skrekkelig uvær, og skipet grunnstøter. I en liten livbåt kjemper de mot bølgene for å berge livet.

Brått ble de på ny løftet opp, og det kjentes som om de svevde i løse luften. Kjempebølgen lekte med båten som om den skulle ha vært en kork. Overlegen og mektig løftet den bydende båten med de hjelpeløse menneskene i, og overga dem til en ukjent skjebne.

• • •

Ute drønnet tordenen så kraftig at det kjentes som om skipet ristet. Stormen tiltok, og det samme gjorde sjøsyken for de to jentene. Lucie kunne ikke huske å ha vært så dårlig noensinne, selv ikke da hun var svanger med Emme. Tilly hadde kastet opp utallige ganger, og hun gråt og var redd. Urteavkoket så ut til å hjelpe, for omsider falt barnet i søvn, utmattet etter alle påkjenningene.
Selv satt Lucie i stolen i mørket. Hun våget ikke å ha lys på, i frykt for at oljen skulle renne ut og ta fyr.

I halvmørket kunne hun se hvor urolig Tillys søvn var, for det var ikke bare skipets krengning som gjorde at hun nesten gled ut av køyen. Flere ganger måtte Lucie reise seg brått for å hindre at Tilly skulle ramle ut, og til slutt skjøv hun stolen bort til sengekanten. Først da fikk hun litt blund på øynene, men det var ikke annet enn korte øyeblikk, for hun ble revet ut av hvilen før søvnen fikk overtaket.

Ditlef så til dem når han kunne. Han var gjennomvåt av regn og sjøsprøyt, og tennene klapret av kulde. Når han hadde forvisset seg om at Lucie og Tilly hadde det bra, forsvant han igjen, uten å skifte.

Det verste var frykten. Den ble forsterket av sjømennenes rop på dekket over dem. Lucie hørte redselen i stemmene deres. Trampene var hurtige og tunge, og hun kunne se for seg hvordan de løp rundt for å berge løse gjenstander, feste løsnede rep og sikre seilene. Hvordan visste de hva de skulle gjøre? Hva var tryggest, å ta ned seilene eller å forsøke å styre dem? Lucie ante ikke, og hun var takknemlig for at kapteinen lot til å være en erfaren og dyktig sjømann og at mannskapet visste hva de drev med.
Likevel snek de skremmende tankene seg inn i henne, og bilder dannet seg for hennes indre blikk.

Skip forliser stadig vekk. De rives i stykker av de sterke kreftene som mennesker ikke kan styre. De synker til bunns på havdypets våte gravplass, og med seg tar de mann og mus. 

Synet fikk hårene til å reise seg på armene hennes, og hun gispet etter luft. Det var verst å sitte inne i denne trange, mørke, innestengte lugaren. Helst ville Lucie gått ut på dekk i den friske luften, der hun kunne se hva som skjedde … og bundet et tau om livet så hun ikke blåste på sjøen. Men det var midt på natten, og hun måtte være her inne med Tilly. Dessuten hadde nok mennene mer enn nok med sitt, om de ikke skulle ha henne virrende rundt seg.

Gid søvnen kunne forbarme seg over henne, slik at hun kunne sove seg gjennom dette fryktelige uværet. Lucie håpet at Kirsten hadde fått sove. Og Christence … fangen måtte være fra seg av angst der hun lå med lenker av jern om hender og føtter. Lucie kunne høre en lav jamring fra naboveggen. Satt hun der sammenkrøpet og livredd, ute av stand til å tenke klart, uten å klare å rope?

Brått var det som om alt skjedde samtidig. Skipet krenget så voldsomt at Lucie trodde det skulle kullseile. Stolen hun satt i, som var av tung eik, skled bortover gulvet til den ble stanset av veggen. Hyllen som hang oppunder taket, løsnet, og loggbøkene regnet over henne. Fortumlet kom hun seg opp av stolen og krøp bort til køyen der Tilly hadde satt seg opp.

I neste øyeblikk kom rystelsen. Det var som om en ildkule hadde slått ned i skipet, og etterlot seg en lav, men tydelig brumming. Den faretruende lyden var bare opptakten. Buldringen steg og steg og steg til den ble avsluttet i et øredøvende brak.
Oppe på dekk hørtes mennenes brøl, som om de sto foran avgrunnen som førte til dødsriket.

ND32-storm

• • •

Fra NorskeSerier

Bok 29 – Lykkens lerret

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 31. august til 19. oktober 2015. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

29 Lykkens lerret

Lucie, Ditlef og Tilly drar til Lucies slekt på Hope, der de blir tatt imot med åpne armer. Det stelles i stand til gjestebud for å feire trolovelsen mellom Lucie og dragonen, og for Tilly, som fyller år. Da Lucie får bud om at nattmannen er sett nede ved sjøen, blir hun engstelig for hva som bringer ham til gården.

«Far?» Han vendte seg mot henne. Kappen så ny ut, uten flekker og fremdeles med bretter i det mørkegrå vadmelstoffet. Vinden rusket i kanten, og Lucie så at han var kledd i sort under. Også det så nytt og helt og rent ut. Mannen som ikke trengte pentøy fordi han ikke hadde noen steder å bruke dem, hadde kledd seg opp. Som om han skulle i begravelse …

• • •

Lucie rev av seg forkleet, tråkket i støvlene sine og løp ut.
Sara løp etter. «Lucie, kappen din! Kastet!» Hun viftet med Lucies yttertøy.
Lucie tok imot kappen, men ikke sjalet.
Unge David sto på tunet med en kjepp som han slo mot håndflaten. Blikket hans var mørkt. «Skal jeg bli med deg og kjeppjage ham?»
«David, da!» skjente søsteren. «Selv om han er rakker, er han samtidig faren hennes. Mor sier at han ikke skal opp til gården, men Lucie får treffe ham om hun velger det.»
Lucie hørte stemmene deres bli fjernere da hun løp. Uten å tenke over hvilken vei som var best, oppdaget hun først da hun hadde passert havnehagen at hun hadde tatt stien ned til sjøen i stedet for kjerreveien som gikk på den andre siden av Storamyri. Den ene veien var like rask som den andre, slo det henne, og hun fortsatte å løpe. Hun klarte å hoppe over bekken uten å bli våt, men gresset var fuktig, og skjørtekanten ble våt.
Det kunne også ha noe med Karen Malene å gjøre. Tenk om røverne hadde kommet tilbake? Å, hvorfor hadde de skiltes som uvenner? Eller … hva om Christence hadde kommet seg fri fra fangehullet hun skulle sitte i frem til avreisen til Trondhjem? Hun ville nok ikke nøle med å gå på hevntokt mot den som hadde overtatt hele formuen. For Christences del var det bedre at Kronen fikk Povel Broch-Wagners formue enn den spillsyke fattigjenten Karen Malene.
Lucie fikk øye på ham innerst i viken, og stanset, engstelig for hva som ventet. Mannen som en gang hadde hett Tønnis, sto med ryggen til på det lille berget nede i fjæren og skuet ut mot sjøen, som om han var dypt inne i sine egne tanker. Kanskje var det minnene om hans første kjærlighet som hadde blitt vekket.
Der viken åpnet seg mot fjorden, så Lucie baugen på Leoparden. Hadde Ditlef sett at hans kommende svigerfar hadde rodd forbi? Hadde han latt som ingenting for ikke å avsløre det for mannskapet sitt? Hva ville de si når de fikk vite at rederen var trolovet med nattmannens datter?
Lucie stålsatte seg, forberedt på det verste.
«Far?»
Han vendte seg mot henne. Kappen så ny ut, uten flekker og fremdeles med bretter i det mørkegrå vadmelsstoffet. Vinden rusket i kanten, og Lucie så at han var kledd i sort under. Også det så nytt og helt og rent ut. Mannen som ikke trengte pentøy fordi han ikke hadde noen steder å bruke det, hadde kledd seg opp. Som om han skulle i begravelse …
Lucie glippet med øynene og kjente hvordan hun skalv. Hun måtte ikke tro det verste. Kanskje var det kun for å gjøre et godt inntrykk dersom Hope-folkene så ham. Emmelies slekt, og nå Lucies slekt.
«Far, hva er det? Hvorfor er du her?» spurte hun åndeløst, uten å røre seg av flekken.
Han smilte og gikk mot henne.
«Har det hendt noe?»
Det gikk en rykning over ansiktet hans, og adamseplet hoppet. Var det tårer i øynene hans?
«Nei, jenta mi.»
Han la armene rundt henne og klemte henne lenge og inderlig, som om de ikke skulle se hverandre på lang tid.
I det samme slo tanken ned i henne. Han skulle reise! Dra fra byen, for å slå seg ned et sted der ingen kjente ham. Slik måtte det være, for hvorfor skulle han ellers ha nye klær, han som var nattmann og ikke hadde adgang i kirken. Hun hadde mye å spørre om, men klarte ikke å omgjøre tankene til ord som ble uttalt høyt.
– Hvorfor er du her?
– Hvor er Christine?
– Hva med tvillingene?
Innerst inne hadde hun svarene. Hun kunne nesten høre stemmen hans mens han tålmodig svarte på spørsmålene hennes.
– For å ta farvel.
– Hun pakker og forbereder vår reise.
– Bo er tilbake.
Faren sa ingenting, bare sto der og holdt om henne, mens han ventet på at hun langsomt forsto at det ikke var noen annen mulighet for å sikre hennes lykke. Den var ikke forenlig med at hun fikk ha faren sin nær.
Hva med oss?
– Jenta mi …
Han kom ikke til å ha svar på det.
Hva med meg?
Lucie ville skrike ut spørsmålet, hyle og gråte og slå. Men hun gjorde det ikke. I stedet klamret hun seg til ham, for slapp hun ham ikke, kunne han ikke forlate henne. En gang til.
Faren var den første som sa noe høyt. «Jeg er glad for at det ble her.»
Stemmen hans skalv, og han måtte kremte. Han var like følelsesladet som Lucie var.
«Ikke jeg. Nå vil dette stedet for alltid minne meg om avskjeden. Den dagen jeg mistet deg for andre gang.» Tårene trillet, men hun brydde seg ikke om å tørke dem.

Utsnitt av forsiden på bok 29

Utsnitt av forsiden på bok 29

• • •

Fra Norske Serier