Julenovelle med handling fra Nattmannens datter

Denne julen kommer NorskeSerier/Cappelen Damm ut en samling julenoveller skrevet av elleve serieromanforfattere. I boken Julestemning har jeg skrevet et bidrag, og det er Emme fra Nattmannens datter er hovedpersonen i min novelle. 

I historien Juletussen og Gardvorden får vi møte Emme 12 år, når hun og søsteren sammen med foreldrene skal stå på skøyter på Rakkerdammen en vakker desemberkveld.

Det er min aller første novelle noensinne, og det var veldig gøy å skrive den.

julestemning-forside

• • •

Omtale:

Julestemning – Julenoveller som lukter og smaker jul!

I Julestemning har elleve av våre mest kjente og kjære serieforfattere skrevet til sammen tolv noveller der julen spiller en sentral rolle. Her får du hjertevarme, rørende og underfundige fortellinger som vil gi den rette stemningen i adventstiden.
(Fra Les, oktober 2016)

• • •

 

Fra NorskeSerier:

La disse julenovellene bli en del av årets juleforberedelser! Her får du lune, hjertevarme, stemningsfulle og morsomme fortellinger fra elleve av våre mest kjente og kjære forfattere.

Bli med Frid Ingulstads Reidar på jakt etter en forsvunnen sjakkbrikke, stå på skøyter med May Lis Ruus’ Emme, dra til fjells med Lise i Jane Mysens fortelling og i juleselskap på Røros med Annikki Øvergårds Maren. Kjenn fortvilelsen til Magnus i Ann-Christin Gjersøes historie, overraskelsen da Ellinor Rafaelsens Lillian åpner kofferten sin, hjertelaget til Martine Strømsnæs’ Agnes og hvordan blodet bruser hos Yvonne Andersens Silja. Utvid horisonten og se på stjernene sammen med Venke og Jorunn Johansen, dra til Sydpolen med Olum og bestemoren i Annikki Øvergårds fortelling, nordover til Emmeline og Trine Angelsen og på bytur til Bergen med Torill Børnes’ Ingrid.

Tolv julenoveller som setter deg i ordentlig julestemning – og gir deg ekte juleleseglede!

Boken koster kr 129,- og kan bestilles på NorskeSerier. Den kommer i salg 28. november. 

Nattmannens datter-opplevelsen

Jeg lever virkelig et parallelt liv, det er ikke bare noe jeg sier. Selv om jeg fysisk befinner meg i på 2000-tallet fordi jeg ikke kan annet, er jeg mentalt mye tilstede i Lucies tid.

Først og fremst er jeg inni handlingen når jeg skriver. Det er nok noe av grunnen til at man trenger tiden det tar å skrive og det går noen uker mellom hver bok. Jeg kan ikke skynde meg gjennom handlingen, for jeg må finne alt som er verdt å skrive. Hvordan er det akkurat der vi er i handlingen? Hvordan ser det ut, hvilke lyder høres, hvordan lukter det, hvordan har Lucie det?

Først føler jeg, så skriver jeg det ned. Det jeg håper, er at leserne klarer å fange opp stemningene og leve seg inn i handlingen.

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.  Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.
Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Ekkoet

Men det er ikke bare når jeg har et manus foran meg at jeg får Lucie-opplevelsen.

Når jeg går i Bergen kan jeg se for meg ting hun har opplevd på det stedet jeg befinner meg på. For mitt indre blikk fjerner jeg alt det nye og setter opp husene, stretene og  allmenningene slik det ser ut i mitt hode etter å ha lest mye om Bergen gjennom flere år.

Når jeg er i naturen, har jeg begynt å få en vane med å se for meg landskapet og se forbi menneskelagde strukturer og tenke meg til hvordan det ville vært der på Lucies tid.

Hvordan ville dagen deres vært, og ikke minst, natten? Det er de små tingene, som følelsen av å være kald på fingrene, gleden ved å se den første vårblomsten, lukten av høst og forventningene til en kommende begivenhet.

Det er disse tingene jeg har begynt å legge mer merke til etter at jeg begynte å skrive, etter at Lucie kom inn i livet mitt.

Historiens ekko er over alt. Det er bare å stanse opp og lytte.

Tinglykke er også lykke

Det gir meg stor glede å eie ting som er omtalt i Nattmannens datter, slik at jeg kan se, holde, lukte og kjenne på noe av det hun har hatt. Selvsagt kan jeg dikte opp en såpe, en sabel eller et ravstykke, men det aller beste er å oppleve tingene selv. Så jeg er alltid på utkikk etter ting som Lucie kan ha brukt og hatt i sin verden, for det gir meg en egen følelse av nærhet til den fortiden jeg delvis lever i.

Jeg har steinen med IS-runen som Nestor ga Lucie til beskyttelse, jeg har drikkeflasken Moll brukte i en bok, jeg har glassene med bringebærknopper som Lucie og Ditlef drakk av i huset hans sommeren 1701. Også ringene og halssmykket som Lucie eier, ravstykket hun finner på stranden, og til og med en leidarstein. Jeg har lukteflasker, apotekerglass, urter, Kingo-salmebok, skrivetavle med griffel, krittpipestilker, Gnav og Hneflatafl, en stein fra Mareminehollet, og en pose sand fra Vestindien hvor Lars reiste til. Det meste er reproduksjoner, noe er gammelt og noe er håndlaget.

Jeg ønsker å dele opplevelsen det er å være nær Nattmannens datters verden. Men det meste av dette kan ikke selges i Lucies lille krambod. Men det som egner seg, har jeg tatt inn. Og jeg håper det kan bli mer.

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod, og noen andre ting som hører til i hennes verden.

 

Andre opplevelser

Byvandringene der nattmannen og barnelemmene er med, er en annen opplevelse som gir glimt av Lucies tid. Stemningen på gårdsplassen på Sankt Jørgens Hospital. Lyden av barnelemmenes salmesang under det høye taket i Domkirken. Vissheten om menneskene som ble stedt til hvile på fattigkirkegården. Den kjølige luften mellom murveggene i Rådstukjelleren. Fornemmelsen av alle skjebnene av de som tidligere har gått over Manufakturhusets plass. Og gåsehuden jeg får av synet av nattmannens ansiktet under hetten. Alt dette og mer til gir en nærhet til menneskene jeg har skildret i Nattmannens datter-bøkene.

Det kan gi samme følelse å gå på noen av disse stedene alene, der det er mulig. Jeg tar meg ofte slike små turer, men stundene er så flyktige og forsvinner så lett. Byvandringene har for meg vært mimring fra Lucies liv, siden jeg har mange bilder i hodet som nesten føles som minner. Jeg håper at det også blir det for dere som leser, på den neste gratis byvandringen (29. august 2014). Da vil de som har lest jevnt, ha kommet nesten like langt som jeg er nå. Dere vil ha de samme minnene som meg.

Det er kanskje bare én byvandring igjen, det kommer an på hvor lang serien blir. Men hvem vet, kanskje blir det noe til slutt også, når serien er ferdig. Ingenting er planlagt, for vi har ikke kommet så langt ennå. I alle fall håper jeg at det blir en siste Nattmannens datter-opplevelse også når historien er rundet av.

En annen kilde til mimring og inspirasjon, er musikken jeg noen ganger hører på når jeg skriver. Det er kanskje hundre sanger, og et tyvetalls er så sterkt forankret til spesielle scener at jeg blir dradd tilbake til den aktuelle stunden sammen med Lucie. Jeg føler det hun følte.

Det er i sannhet en gave å få leve i to verdener.

• • •

May Lis Ruus, 18. mai 2014