Nattmannens datter-opplevelsen

Jeg lever virkelig et parallelt liv, det er ikke bare noe jeg sier. Selv om jeg fysisk befinner meg i på 2000-tallet fordi jeg ikke kan annet, er jeg mentalt mye tilstede i Lucies tid.

Først og fremst er jeg inni handlingen når jeg skriver. Det er nok noe av grunnen til at man trenger tiden det tar å skrive og det går noen uker mellom hver bok. Jeg kan ikke skynde meg gjennom handlingen, for jeg må finne alt som er verdt å skrive. Hvordan er det akkurat der vi er i handlingen? Hvordan ser det ut, hvilke lyder høres, hvordan lukter det, hvordan har Lucie det?

Først føler jeg, så skriver jeg det ned. Det jeg håper, er at leserne klarer å fange opp stemningene og leve seg inn i handlingen.

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.  Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.
Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Ekkoet

Men det er ikke bare når jeg har et manus foran meg at jeg får Lucie-opplevelsen.

Når jeg går i Bergen kan jeg se for meg ting hun har opplevd på det stedet jeg befinner meg på. For mitt indre blikk fjerner jeg alt det nye og setter opp husene, stretene og  allmenningene slik det ser ut i mitt hode etter å ha lest mye om Bergen gjennom flere år.

Når jeg er i naturen, har jeg begynt å få en vane med å se for meg landskapet og se forbi menneskelagde strukturer og tenke meg til hvordan det ville vært der på Lucies tid.

Hvordan ville dagen deres vært, og ikke minst, natten? Det er de små tingene, som følelsen av å være kald på fingrene, gleden ved å se den første vårblomsten, lukten av høst og forventningene til en kommende begivenhet.

Det er disse tingene jeg har begynt å legge mer merke til etter at jeg begynte å skrive, etter at Lucie kom inn i livet mitt.

Historiens ekko er over alt. Det er bare å stanse opp og lytte.

Tinglykke er også lykke

Det gir meg stor glede å eie ting som er omtalt i Nattmannens datter, slik at jeg kan se, holde, lukte og kjenne på noe av det hun har hatt. Selvsagt kan jeg dikte opp en såpe, en sabel eller et ravstykke, men det aller beste er å oppleve tingene selv. Så jeg er alltid på utkikk etter ting som Lucie kan ha brukt og hatt i sin verden, for det gir meg en egen følelse av nærhet til den fortiden jeg delvis lever i.

Jeg har steinen med IS-runen som Nestor ga Lucie til beskyttelse, jeg har drikkeflasken Moll brukte i en bok, jeg har glassene med bringebærknopper som Lucie og Ditlef drakk av i huset hans sommeren 1701. Også ringene og halssmykket som Lucie eier, ravstykket hun finner på stranden, og til og med en leidarstein. Jeg har lukteflasker, apotekerglass, urter, Kingo-salmebok, skrivetavle med griffel, krittpipestilker, Gnav og Hneflatafl, en stein fra Mareminehollet, og en pose sand fra Vestindien hvor Lars reiste til. Det meste er reproduksjoner, noe er gammelt og noe er håndlaget.

Jeg ønsker å dele opplevelsen det er å være nær Nattmannens datters verden. Men det meste av dette kan ikke selges i Lucies lille krambod. Men det som egner seg, har jeg tatt inn. Og jeg håper det kan bli mer.

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod, og noen andre ting som hører til i hennes verden.

 

Andre opplevelser

Byvandringene der nattmannen og barnelemmene er med, er en annen opplevelse som gir glimt av Lucies tid. Stemningen på gårdsplassen på Sankt Jørgens Hospital. Lyden av barnelemmenes salmesang under det høye taket i Domkirken. Vissheten om menneskene som ble stedt til hvile på fattigkirkegården. Den kjølige luften mellom murveggene i Rådstukjelleren. Fornemmelsen av alle skjebnene av de som tidligere har gått over Manufakturhusets plass. Og gåsehuden jeg får av synet av nattmannens ansiktet under hetten. Alt dette og mer til gir en nærhet til menneskene jeg har skildret i Nattmannens datter-bøkene.

Det kan gi samme følelse å gå på noen av disse stedene alene, der det er mulig. Jeg tar meg ofte slike små turer, men stundene er så flyktige og forsvinner så lett. Byvandringene har for meg vært mimring fra Lucies liv, siden jeg har mange bilder i hodet som nesten føles som minner. Jeg håper at det også blir det for dere som leser, på den neste gratis byvandringen (29. august 2014). Da vil de som har lest jevnt, ha kommet nesten like langt som jeg er nå. Dere vil ha de samme minnene som meg.

Det er kanskje bare én byvandring igjen, det kommer an på hvor lang serien blir. Men hvem vet, kanskje blir det noe til slutt også, når serien er ferdig. Ingenting er planlagt, for vi har ikke kommet så langt ennå. I alle fall håper jeg at det blir en siste Nattmannens datter-opplevelse også når historien er rundet av.

En annen kilde til mimring og inspirasjon, er musikken jeg noen ganger hører på når jeg skriver. Det er kanskje hundre sanger, og et tyvetalls er så sterkt forankret til spesielle scener at jeg blir dradd tilbake til den aktuelle stunden sammen med Lucie. Jeg føler det hun følte.

Det er i sannhet en gave å få leve i to verdener.

• • •

May Lis Ruus, 18. mai 2014

Forfatterspiren May Lis 11 år

Som mange andre forfattere har også jeg hatt en forfatterspire i magen siden jeg var barn. Jeg skrev serier som 11-åring. Her er min første fullførte bok, og noen påbegynte.

Min mor tok vare på noe av det jeg skrev på fritiden i 11-årsalderen. På den tiden leste jeg mest Tuppen og Lillemor-tegneseriene og Frøken Detektiv. Disse var nok også inspirasjonen, for temaene er mystiske hendelser, forbrytelser og farer. Noen av bøkene leste jeg etter sigende opp i klassen i spisetiden, selv om jeg knapt nok kan huske det. Jeg var veldig sjenert og stille av meg, så jeg kan knapt tro at jeg turde det.

noenbøker

Trekløveren var en serie der jeg skrev om meg og to klassevenninner, Lene og Linda. Jeg har bare bok 2 av denne, som heter «Trekløveren i spøkelseshuset».

Beskrivelsen av hovedpersonene var ikke akkurat godt variert:

De tre jentene som kalte seg Trekløveren var bestevenninner. Nå lå de hos May Lis . Hun hadde blå øyner, blondt hår og hun var slank, Lene som var slank og lyst hår og blå nydelige øyner. Linda var også slank med blå øyner, hun hadde et flott, blondt hår med fall i. 

Innholdsfortegnelsen røper hva som venter:

Hvem ringer  – side 1

Lene forsvunnet – side 3

Spøkelset ved pianoet – side 5

Funnet – side 7

Fantasien var også begrenset:

De lette huset rundt med spindelvev, rotter og mye annet vemmelige ting. 

Men kapittel-cliffene hadde jeg skjønt allerede den gang. De slutter spennende, slik at man skal få lyst til å lese videre. Boken kom ikke lenger enn til at jentene skulle hente May Lis’ foreldre og to brødre på flyplassen.

Klasse 5A på klassetur var en historie om vår klasse som skulle på klassetur. Turen skulle koste 2250 kr, og «da mener jeg med hotellregningen og tilbaketuren», skrev liksom læreren i brevet som elevene fikk med hjem.

Her er det både forsvinninger og dramatiske skipsforlis, før boken brått slutter. Men utifra forsidetegningen var det nok en øde-øy-historie, for der er det tegnet inn enkle hytter og palmetrær, og det er selvsagt en jenteleir og en gutteleir – frykten for guttelus var godt utbredt den gang. Det var også fra det virkelige liv, for vi barna som vokste opp på Hope, hadde indianerleir i skogen. Der var det en jenteleir og en gutteleir.

5apåklasetur-side

En annen serie var Sissel. Den ble også på to bøker. Den handlet om noen oppdiktete personer, der Sissel var hovedperson. Hennes venner hadde engelske navn, tydelig inspirert av det jeg likte best å lese. Det var sikkert også mye tøffere enn norske navn.

Den første var nok tenkt til å bli mystisk, for baksideteksten lyder slik:

Sissel, Annica og Helene var på landtur. Plutselig hørte Sissel rop om hjelp. Hun undersøkte det alene, men det skulle hun ikke gjort …

Sissel1

Bok 2 i Sissel heter «Sissel, Annica og Helene forelsker seg», og her er det søt romatikk i luften.  På forsiden er de tre jentene tegnet inn med hver sin gutt, hhv. Per, Tore og Radier (?!)

Søt romantikk

Søt romantikk i Sissel 2

Tvillingserien ble på to bøker, med sirlig tegnede forsider. Bare den første boken ble fullført, den heter «Ferie til Spania.» Det handler om en engelsk familie med mor, far, tvillingjentene Susan og Sandy på 12, og lillebroren Bob på 3 år. De skulle på bilferie til Spania. Etter mange avskjeder med ymse venner, kommer de seg avgårde. Når de har sovet seg gjennom det meste av bilturen fra England til Frankrike, blir de vitner til en ulykke.

Faren haddde ikke sagt mye, men nå sa han opphisset:

– Alice, se der borte, bilen foran oss krasjet med en stor lastebil! De to står omtrent midt i begge kjørebanene.

– Å, stakkars folk, bilen er jo nesten helt flat!

Det så ut som om de også var på ferie. Nå våknet Bob også. De var rett foran bilene nå. Det var ingen andre biler å se nå. Bare en lengre borte, som kom samme vei som de selv.

Reggie Bedford løp ut av bilen, fulgt av sin kone.

– Det ser ut til at de er døde alle sammen, Reggie.

 – Nei, ikke den lille gutten der, Alice. Han er riktig nok blodig og fæl, men han puster. Foreldrene er døde, lastebilsjåføren også. Men nå løper jeg bort til den telefonkiosken der og ringer til ambulanse, og du ser etter gutten og forsøker å få ham ut derfra og forsøker å holde liv i ham. 

Så har den unge forfatter May Lis plutselig kommet på at noe viktig er glemt. Og i en tid med håndskreven tekst må man prøve å redde stumpene og la bakgrunnen for en kommende forbrytelse gli helt naturlig inn. Så midt i all gruen, spør fruen med ett om noe hun lurer på.

Han var sikkert ikke mer enn 7 år gammel, han var mørk i huden og hadde svart, krøllet hår. Han var veldig pen å se på. 

– Han er bare bevisstløs nå.

– Reggie, låste du døren i antikvitetsbutikken? 

– Ja, vær trygg.

Bedfords eide en antikvitetsbutikk og den butikken tjente de godt på. Men nå hørte de ambulansen komme. 

– Nå kommer ambulansen, pappa, sa Bob. 

Men plutselig snakket de mørkhårete gutten: – Tante og onkel, hvor er dere? Så lukket han øynene. 

Gutten kommer på sykehus, og har bare brukket hånden. Legen snakket tilfeldigvis engelsk og stiller mange spørsmål. Familien tar inn på et hotell, og ved frokosten dagen etter får barna vite at gutten heter Tony og at foreldrene døde i en flyulykke for tre år siden. Og her kommer barna rekende på en fjøl.

– Og hvis dere er enige i å adoptere ham kan vi jo gjøre et forsøk. Hva sier dere?

– Jeg har veldig lyst, sa Sandy.

– Jeg har kjempelyst, sa Susan. 

– Jeg vet ikke, men vi kan jo atopptere ham likevel, sa Bob.

– Det heter adoptere, vennen min, sa moren. 

Herr og Fru Bedford gikk opp i resepsjonen og lånte telefonen. De ringte rundt til forskjellige steder: Barnevernsnemda og andre steder som de spurte om tillatelse for å adoptere Tony. 

Barna er på tivoli og har det gøy, selv om Tony blir litt redd når han kjører radiobil og krasjer første gang. Men det går fort over, og han er ikke traumatisert.

Dagen etter får de brev om at de kan adoptere Tony.

Videre kommer de til Spania og alle koser seg. Barna går på oppdagelsesferd, og i en tømmerhytte i skogen hører de stemmer. To menn som snakker om at Hank klarte å ta livet av herr og fru Williams. Tony reagerer, for det er bare han som forstår språket. Han oversetter det som sies, selv om han ikke kan alle de engelske ordene. Det ender med at barna blir oppdaget av skurkene, og Sandy og Bob blir tatt med inn i hytten.

Skurkene er beskrevet, og det konkluderes med at:

Begge så veldig skurkaktige ut. 

De kommer seg vekk ved at Susan later som om hun er tvillingsøsteren Sandy, og mens hun løper og mennene løper etter, hjelper Tony de to andre fri. De kommer seg til hotellet og varsler foreldrene.

Dagen etter går faren, jentene og Tony tilbake til hytten i skogen. Der har skurkene lastet mye ting på to sykler, som er fluktfremkomstmidlene.

Det er ikke bare i Nattmannens datter at karakterene mine må ordne opp uten politiets hjelp. I «Ferie til Spania» er det 12-åringer som er lokkeduer og politifolkene skal holde vakt et sted. Men skurkene blir i hvert fall tatt.

Det hele ender med planlegging av neste års ferie, og faren sier godslig: «Kanskje det, Susan, men la oss forvisse oss om at det ikke skjer en ulykke så vi får enda et barn.»

Det manglet ikke på spenning og action, i hvert fall.

Planlagte titler i serien

Planlagte titler i serien 🙂

• • •

Og slik så forfatteren ut den gang da Månestråle var den store heltinnen. Her i min Månestrålekjole (den hadde splitt i siden, slik som Månestråle hadde.) Og på veggen bak er det en katt som ligner veldig på Tinka, den lille pumaen som aldri ble større. Tegningen av dådyret og Holly Hobby-etterligningen hadde min mor tegnet til meg. Kaninen hadde jeg sydd selv.

May Lis ca. 11 år (ca. 1979)

May Lis ca. 11 år (ca. 1979) <- som ikke den gang visste at hun skulle skrive ordentlige serieromaner når hun ble voksen, og dessuten skulle adoptere sine barn. 🙂

• • •

May Lis Ruus 22.08.2013