Overnatting i et 1700-tallshus

Å kunne bo en natt eller flere i en bygning fra 1700-tallet, er en sjeldenhet. Det er nå mulig i Bergen, i en fredet trebygning fra senbarokken. Enorme ildsteder, solide tømmervegger, deltaljrike jernbeslag og praktfulle dører med intrikate låser er noe av det som gir oss glimt av fordums tider. 

Da Zander Kaaes Stiftelse for eldre trengende var nytt i 1770, fikk huset faste beboere. Men det var også rom for andre å leie seg inn her for et kortere eller lengre opphold.

Tekst og foto: May Lis Ruus

Zander Kaaes Stiftelse, tegnet av Thorvald Olsen, fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolp Berg, utgitt 1924

Zander Kaaes Stiftelse, tegnet av Thorvald Olsen, fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolp Berg, utgitt 1924.

I 2016 kan man igjen leie seg inn i det staselige huset som gjest, for den vakre, hvite trebygningen har fått nytt liv som Villa Terminus, som er en del av Grand Hotel Terminus.

Villa_Terminus_MayLisRuus1

Opplevelsen

Villa_Terminus_MayLisRuus3143På folkemuseer og i andre miljøer der gamle hus er bevart, kan man bare ta inn synet av alt det gamle, og opplevelsen blir flyktig. I Villa Terminus varer følelsen av historiens sus mye lenger, også etter at man har forlatt den sjarmerende perlen.

Husets sjel ligger kanskje tilbaketrukket bak gråfargen som ikke blir brutt mange steder, men den titter frem her og der, i form av rødmalte utgangsdører, hvite fløydører med vakre rosetter, ujevne trappetrinn og trebjelker med sjarmerende sprekker.

Det slo meg at bygningens sjel har sin egen stemme, for stemningen var veldig spesiell. Gjestene smiler og hilser på hverandre, og slår gjerne av en prat. Det var helt unikt, men samtidig helt naturlig i et hus med bare 18 gjesteværelser.

Vi kom i snakk med noen som var på venninnetur i Bergen, og vi kom inn på stedets historikk. Jeg fortalte at jeg skrev bøker fra 1700-tallet og at jeg hadde hadde donert alle Nattmannens datter-bøkene til biblioteket, fordi jeg synes de hører hjemme der siden det er mye handling fra området.

Nattmannens datter 1–34 ble gitt til Villa Terminus' bibliotek

Nattmannens datter 1–34 ble gitt til Villa Terminus’ bibliotek

Dagen etter traff vi et par av dem igjen, og vi hilste på hverandre. Hun kunne fortelle at to av venninnene leste Nattmannens datter og ventet spent på fortsettelsen, så nå ville hun også gjerne lese bøkene. Det var gøy å høre.

Jeg håper at bøkene kan bli lest av flere. Leseren trenger bare å kikke ut av vinduene, eller rusle ut i det som i Lucies tid var Portgaden, og se fattigkirkegården, Stadsporten, og stedet der Emmaus lå.

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 54

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 54

Gjennom Stadsporten

Etter at vi hadde vært og spist på restaurant i byen, tok jeg meg en midnattstur i strøket der jeg fra Lucies perspektiv har opplevd dramatiske hendelser. Jeg krysset veien og gikk bort til Stadsporten, berørte veggen og gikk igjennom den store hvelvingen, og kom ut igjen på den andre siden. Det er et praktfullt bygg som utallige mennesker i snart 400 år har sett og passert.

På kirkegården etter midnatt

Det som før var St. Jacobs kirkegård for de fattige lå mørk og regntung denne natt til søndag i mai. Lyset fra gaten kastet lange skygger fra de gjenstående gravminnene. Jeg gikk gjennom den åpne porten og tok inn den tause stemningen og tenkte på Lucies opplevelser der. Og egne minner fra nattmannvandringene, når Nestor Natmand med innlevelse har fortalt hvordan det er å være nattmannen.

AdolphBerg-GamleBergensbilleder1924-s56

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 56

Suset fra den gang da

Tilbake i Villa Terminus kunne jeg sette nøkkelen i døren og låse meg inn. En uvanlig opplevelse i seg selv.

Inne hadde roen senket seg. Ingen var å se da jeg listet meg gjennom stuene, og tok enda flere bilder av det gjennomførte interiøret. Innredningen er moderne, men samtidig tidløs og smakfull, og alt i alt skaper det nye og det gamle en trivelig stemning.

Sporene av det opprinnelige ligger der, man kommer ikke langt før man blir minnet på at dette er et bygg med en nesten 250 år gammel historie.

Der jeg gikk, har de gått, lemmene som den gang bodde der. Gjennom korridorene under buene, til de kunne sette seg i en stol i stuen med håndarbeid mens de småpratet om stort og smått.

På et av de to kjøkkenene laget de maten sin under de store ildstedene. Brensel hentet de i kjelleren. De spiste enkel hverdagsmat og var takknemlig for selskapet de hadde i hverandre.

Villa_Terminus_MayLisRuus26

Etter måltidene satt de og leste i dagslyset ved de store vinduene, eller i skinnet av blafrende lys.

Utenfor i veifaret hørte de rett som det var lydene av skramlende kjerrer og dyr som ble ført inn til byen. Noen netter hørte de ståk og bråk fra vertshuset og herberget lenger borte i gaten, Emmaus. Da, som nå, ergret de seg nok over hoing og larm som skjenkestedet førte med seg. Kanskje trakk de gardinene tilside og kikket ut for å se hva som skjedde. Innimellom spaserte byvekterne forbi, og ropte ut tid og vær.

AdolphBerg-GamleBergensbilleder1924-s59a

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 59

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 59

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 59

Om sommeren kunne de stelle vekstene i kjøkkenhagen, som ga et kjærkomment avbrekk fra ensidig kost vinterstid. Når pliktene var unnagjort og været tillot det, kunne de sette seg ut i hagen under de store trærne og nyte varmen fra solen og lytte til summende bier og syngende fugler.

Zander Kaaes' hage. (Fra boken Gamle Bergensbilleder utgitt 1924)

Zander Kaaes’ hage. (Fra boken Gamle Bergensbilleder utgitt 1924)

Fra hagen kunne de se den storslagne Lungegården, herregården som hadde ligget der i et par århundrer allerede, og før det, var et nonnekloster.

Tok de seg en spasertur i strøket, passerte de St. Jørgens Hospital der de spedalske bodde, og Tukthuset, der mannlige fanger sonet sine dommer i 1770-årene.

Når dagen var på hell for lemmene på Zander Kaaes Stiftelse, ønsket de hverandre gode netter og takket for dagen de hadde delt. Noen gikk ovenpå til kammeret sitt, som de enten bodde alene på, eller sammen med sin ektefelle. Andre gikk gjennom kjøkkenet for å komme til fløyen de bodde.

Kanskje de kikket ut av vinduet over på fattigkirkegården som lå på den andre siden av veien og sendte en tanke til noen de savnet, de som ikke var blant dem lenger. Noen ganger lå en av beboerne i likstuen på huset, og de aldrende lemmene deltok nok ofte i gravferder.

Nå og da kunne de kanskje se nattmannen gå forbi med sin håndkjerre, på vei ut av byen med hva enn han hadde med seg.

Så gikk lemmene til ro på sine romslige kammers, under skråtak og tømmerbjelker som kan sees den dag i dag.

Et overnattingssted med kvalitet og egenart

Som gjest på Villa Terminus kommer en kokk til det smakfullt innredete kjøkkenet og lager frokost, som inntas i stuen ved siden av.

Da vi var på der, var det ikke kokk tilstede, så vi skulle spise frokost på selve Grand Hotel Terminus fra 1928. Jeg så kun resepsjonen og spisesalen, men omgivelsene der er storslagne. Interiøret er holdt i klassisk stil, tro mot tiden hotellet er fra.

Og frokosten var like praktfull som resten av hotellet, med bugnende bord med alt man kan ønske seg etter en god natt og en kommende dag.

Uteområdet foran Villa Terminus og mellom det og Hotel Terminus var ikke ferdig da vi var der, men jeg tviler ikke på at det blir en kjærkommen oase for både hotellets gjester og byens befolkning.

Villa_Terminus_MayLisRuus8

Selv med moderne innredning klarte jeg å fange opp husets sjel som var allestedsnærværende. Slikt opplever man ikke ofte på et konformt kjede-hotell.

Det er bare å håpe at Terminus forblir i den dedikerte familien Smørås’ eie som nå, og at gløden og iveren etter å drive et unikt hotell, fortsetter.

Takk for oss!

• • •

Zander Kaaes-huset mellom 1918 og 1924 (Foto: Olai Schumann Olsen. Universitetsbiblioteket, ubb-so-0255)

Zander Kaaes-huset mellom 1918 og 1924 (Foto: Olai Schumann Olsen. Universitetsbiblioteket, ubb-so-0255)

FAKTA

Zander Kaaes Stiftelse

Zander (egentlig Alexander) Kaae (1712–1765) var kjøpmann og filantrop og opprettet Zander Kaaes stiftelse i 1750.

I testamentet står det at han:

«giver den Capital 16 000 Rigsdaler til et Fattighuuses Opbyggelse og Indretning for gamle, Gudfryktige og reputerlige Folk, der har levet skikkelig og har et ustraffet Navn og Rygte, men ere komne i Trang og Nødlidenhed, hvilke i bemeldte Fattighus skal indkommes og nyde Underholdning, hvorom en ordentlig Fundats forlanges forfattet»

I 1769 ga Christian 7. sin confirmation til stiftelsens opprettelse.

Bygningen stod ferdig i 1770, men etter noen år kom den i økonomiske vanskeligheter. I 1785 skjøt Danckert Krohn inn betydelige nye midler, og reddet stiftelsens videre drift.

kongensconfirmation1769

Bygningen

Bygget som frem til 2012 var eid av Zander Kaaes Stiftelse ligger i Kong Oscarsgate 67 i Bergen. Bygningen ble oppført i 1769-1770 etter tegninger av den tysk‐norske arkitekten Johan Joachim Reichborn, født i 1715 i Hamburg, død 18. juni 1783 i Bergen. Han tegnet også Manufakturhuset i 1768, samt kjente bygniner som fremdeles står: Nykirken, Tollboden, Latinskolen, Stranges fattighus, og St. Jørgen Hospital og kirke.

«Bygningen bestaaer af 16 rummelige Kammere, eet til hver person, et Værelse til Portneren, en Liigstue, en Bønnestue, et Forsamlings=Værelse for Inspecteurerne, og et dito Værelse ledigt for hvem der for Penge vil lade sig indlemme. Ved Huuset er en smuk og rummelig kiøkken=have til fælles Brug og Nytte for Lemmerne, ligesom og for hver Person er indrettet ved afdelinger en liden Kielder under Huuset, og et Brændekammer oven paa med Laase og Lukkelser for.»

(Fra Christopher Frimanns bok «Almindelig Samling af Stiftelser og Gavebreve i Kongeriget Norge: med fornødne Oplysninger», fra 1774-1777)

Zander Kaas Stiftelse mellom 1950-1965 (Foto: Gustav Brosing / UBB-BROS-01381)

Zander Kaas Stiftelse mellom 1950-1965 (Foto: Gustav Brosing / UBB-BROS-01381)

Nyere tid

I 1927 ble bygningen fredet av Riksantikvaren. I 1978 ble bygningen tilpasset ny bruk. I førsteetasje ble opprinnlig plan i stor grad behold, men det ble skåret ut åpninger for nye dører mellom to og to kammers og installert små baderom. I andre etasje ble det også gjort endringer på plan og innredet med noen større rom.

Fra 1983 ble bygningen brukt som eldreboliger, flyktningemottak og studentboliger.

Zander Kaaes stiftelse la i juni 2011 bygningen ut for salg med en prisantydning på 10. mill. kroner og solgt til Grand Hotel Terminus.

Eierne av hotellet vil innlemme 1700-talls-bygningen i hotelldriften. Innvendig var Villa Terminus ferdig i april 2016 og hotellrom leies ut, mens den utvendige restaureringen og hagen forventes ferdigstilt i løpet av sommeren 2016.

(Kilde: Kunsthistorie)

Zander Kaaes Stiftelse og Lille Lungegårdsvann ca. 1875-1882. (Foto: Knud Knudsen / ubb-kk-2127-0075)

Zander Kaaes Stiftelse og Lille Lungegårdsvann ca. 1875-1882. (Foto: Knud Knudsen / ubb-kk-2127-0075)

Milde stiftelser

Milde stiftelser er en eldre betegnelse på filantropiske stiftelser som driver veldedighet. Grunnleggingen av slike milde stiftelser ble gjort av rike borgere og stiftelsene var i hovedsak beregnet for respektable borgere og enker som var svekket av alderdom.

I Bergen finner man i dag fire bevarte anlegg: St. Jørgens Hospital er den eldste institusjonen med røtter tilbake til middelalderen, Stranges stiftelse fra 1600-tallet og Zander Kaaes stiftelse og Danckert Krohns stiftelse fra 1700-tallet.

(Fra wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Milde_stiftelser)

Zander Kaaes Stiftelse, Kong Oscars gate 67, ble opprettet ved en testamentarisk gave fra Zander (eg. Alexander) Kaae (1712–65). Gaven omfattet 16 000 riksdaler og en eiendom, samt midler til å oppføre en bygning som skulle romme 18 «lemmer» – eldre ektefolk og enslige av begge kjønn.

Senere ble opptaksreglene endret til bare å omfatte kvinner. Da stiftelsen kom i økonomiske vanskeligheter i 1780-årene, fikk den en gave på 6000 riksdaler fra hoffagent Danckert D. Krohn, som gjorde det mulig å fortsette driften.

(Fra Bergen byleksikon)

Kong Oscarsgate med Zander Kaaes Stiftelse. (Foto: Ralph L. Wilson / ubb-wil-a-019_md)

Kong Oscarsgate med Zander Kaaes Stiftelse. (Foto: Ralph L. Wilson / ubb-wil-a-019_md)

• • •

Brosing_ubb-bros-07271dKilder:

WikipediaKunsthistorieBergen byleksikonvillaterminus.no/historie, Marcus – spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Les mer:

• • •

May Lis Ruus 22. mai 2016

Jakten på den festglade kongen som gikk uinnbudt i bryllup

Selveste kong Christian IV av Danmark-Norge, forkledd som en vanlig mann, gikk i et bryllup han ikke var invitert i. Her på Grimstadneset, utenfor Bergen. 

Denne historien fikk jeg høre om da jeg gikk en kveldstur i mitt nye nabolag. Det måtte jeg finne ut mer av!

Slik så den unge Christian den fjerde ut da han i 1599 reiste på en tre måneders ekspedisjon til det nordligste Norge. (Bilde fritt)

Slik så den unge Christian den fjerde ut da han i 1599 reiste på en tre måneders ekspedisjon til det nordligste Norge. (Bilde fritt)

I 2015 flyttet jeg tilbake til området jeg vokste opp, Grimstad, ca. 20 minutters kjøring fra Bergen sentrum. Grimstad er nabogården til Hope gård, som det er en del handling fra i Nattmannens datter.

Her bor det en del bekjente, og en kveld jeg gikk tur, traff jeg en jeg husket fra skoletiden, og vi slo av en prat. Hun leste Nattmannens datter og vi snakket litt det. Jeg sa at det var morsomt å bo her, siden jeg hadde hatt handling i nærheten, og nå skulle skrive enda litt mer herfra. Hun og mannen hennes nevnte at det fantes en historie herfra, om at en av kongene i dansketiden var i bryllup på Grimstad gård.

Grimstad gård, trolig på begynnelsen av 1900-tallet (faksimile fra boken Fana II av Hermod Hjellestad, 1933)

Grimstad gård ca. 1930-tallet. (Fra boken Fana II, av Hermod Hjellestad)

Det var ikke så mye å gå på, men jeg gjorde et forsøk på å finne ut om det var noe i historien. Ingenting å finne i bygdebøkene jeg hadde. Heller ikke på nettet, eller i gamle bøker på Nasjonalbibliotekets nettside fant jeg noe, fordi alt om gården Grimstad, Bergen drukner i byen Grimstad, Sørlandet. Men jeg ga meg ikke, og til slutt fant jeg det.

 

Kongen fant seg et bryllup

I 1599 hadde den da 22 år gamle kong Christian 4. reist på ekspedisjon langs kysten til Nord-Norge for å inspisere sine undersåtters levemåte og renske kysten for sjørøvere og handelsskip uten seilingstillatelse.

Med seg hadde han kamerater, og to skrivere, som skrev dagbok fra Norges-turen. Under hele reisen ville kongen tiltales som kaptein, og hvis noen kalte ham noe annet, skulle de bli straffet på livet.

På returen sørover ble følget værende i Bergen i 9 dager, på en skikkelig fyllekule.

Kongens skriver Sivert Grubbe ordlegger seg slik 1. juli 1599:

«Efterat vi i de foregaaende Dage havde slaaet os alvorlig løs og levet højt med Gilder i Bergen baade ved Dag og ved Nat, vendte vi endelig tilbage med Kaptejnen til vore Skibe.»

Men de kom ikke så langt, for et stykke ut i fjorden ble de liggende på været.

«Da vi ikke kunne komme videre for Modvind, gik Kaptejnen og nogle andre i Land for at kjøbe frisk Smør og Ost i en nærliggende Bondegaard. Da vi kom derhen, var Bonden og hans Hustru til Bryllup i Landsbyen Grimstad, der efter hvad man sagde os laa i Nærheden.»

Brudepar på 1500-tallet. (Fra boken Dagligt Liv i det 16nde Aarhunde av Troels-Lund)

Brudepar på 1500-tallet. (Fra boken Dagligt Liv i det 16nde Aarhunde av Troels-Lund)

Kongen og hans kamerater fant ut at å gå i bryllup var ingen dum idé, så de dro dit med båten sin. Der fant de brud og brudgom sittende ved bordet. Brudeparet ba de fremmede om å tre innenfor. Danskene var likt kledd, og ingen visste at det var selveste kongen som var blant dem.

«Kapteinen» ville sitte nederst ved bordet, og skafferen, han som ledet bryllupet, spurte om danskene ville følge sedvanen og drikke med dem. Det ville gjerne adelsmennene, og dermed hentet skafferen like mange følgesvenner som de ubedte var i antall, og hver av dem bar på et sølvbeger.

Deretter skålte de på Sankt Olavs minne, den hellige trefoldighet, og til den tredje gang på den nådige konge og ønsket ham en lykkelig hjemkomst.

Bryllup (fra Dagligt Liv i Norden i det 16nde Aarhundre av Troels-Lund)

Bryllup (fra Dagligt Liv i Norden i det 16nde Aarhundre av Troels-Lund)

Det var strenge pålegg om at alle måtte drikke skålen, menn, koner og piker, det var ingen unnskyldning for ikke å tømme tilbunns.

«Denne gode Skaffer og hans Kammerater trakterede os saa vel, at vi vare temmelig fuktige, da vi kom tilbage til Baaden.»

Hopsvika mot Grimstad-siden (Foto: May Lis Ruus

Hopsvika mot Grimstad-siden (Foto: May Lis Ruus

Kanskje kongen og hans følge gikk i land i Hopsvika, der Lucie har vært mange ganger. Muligheten er stor for at gamletunet, der Grimstad gård lå da kongen var der, lå litt ovenfor naustene på bildet. Kongen har ganske sikkert sett neset som kalles Liljekonvallhaugen i Nattmannens datter. 🙂

Grimstad gård sett fra neset som i Nattmannens datter kalles "Liljekonvallhaugen". (Foto: May Lis Ruus 2015)

Grimstad gård sett fra neset som i Nattmannens datter kalles «Liljekonvallhaugen». (Foto: May Lis Ruus 2015)

Så langt var jeg fornøyd med å ha fått bekreftet historien. Jeg tok den med i Nattmannens datter 32, der Lucie får den fortalt av de lokale.

Grimstad gård ble ryddet rundt år 800 e.kr, mens Hope gård antas å være fra 200-tallet e.Kr. (Faksimie fra Fana Bygdebok – Fra de eldste tider til 1650)

Grimstad gård ble ryddet rundt år 800 e.kr, mens Hope gård antas å være fra 200-tallet e.Kr. (Faksimie fra Fana Bygdebok – Fra de eldste tider til 1650)

 

Hvor lå gården?

Grimstad gårds historie strekker seg tilbake til før år 800 e. Kr., og først rundt 1550 ble det tre bruk. På 1800-tallet var det vanlig å dele opp gårdene og gjerne flytte alle gårdshusene. I dag kan man se flere gamle gårdshus og låver, men det kunne være flere av dem som var gården der kongen og hans kamerater hadde vært.

To gårdshus fra henholdsvis 1800-tallet og ca. 1920-tallet. (Foto: May Lis Ruus)

To gårdshus fra henholdsvis 1800-tallet og ca. 1920-tallet. (Foto: May Lis Ruus)

En dag i april var jeg med til fots mens min datter red på hest, og vi gikk forbi et par gamle, forfalne hus som jeg bare har sett fra veien til tidligere.

Etterpå gjorde jeg flere undersøkelser, og ved hjelp fra Facebook-venner og tidligere studiekamerat på arkeologien, Espen Kutchera ved Bymuseet, ble det klart at det var dette som var bruk 1, og at det til og med fantes et minne fra kongens besøk i 1599.

 

Den kongelige dørhelle

På denne dørhellen satte Christian IV sin kongelige fot det herrens år 1599. (Foto: May Lis Ruus 2016)

På denne dørhellen satte Christian IV sin kongelige fot det herrens år 1599. (Foto: May Lis Ruus 2016)

Gamletunet, altså den opprinnelige gården, lå egentlig et annet sted, nærmere sjøen. På 1800-tallet ble bruket flyttet, og husene ble bygget et annet sted. Men som minne etter kongens besøk på gården, tok de med seg dørhellen som Christian IV en gang hadde satt sin fot.

Et eldre ektepar bodde på gården det meste av 1900-tallet, og da de gikk bort, var husene allerede i stekt forfall.

Bymuseet var der i 2000-2001 for å hente ut gamle ting som burde bli tatt vare på for ettertiden. En del av disse gjenstandene befinner seg i husene på Hordamuseet nå. Skapet som står i huset fra Litloksa på museet, er fra dette våningshuset.

Jeg fikk kontakt med de som eier eiendommen nå, og de sa at planen er å restaurere husene. Ingenting hadde vært bedre enn det.

Uansett hva bygningenes fremtid blir, lever historien som er knyttet til gården, videre.

Meg og Ricardo på den kongelige dørhellen. (Foto: privat)

Undertegnede på den kongelige dørhellen. (Foto: privat)

Vakkert i sin forgjengelighet ❤

• • •

May Lis Ruus 2016