Bok 39 – I den siste time

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 23. januar til 20. mars 2017
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

Omtale

Det smeller på Rakkerhaugen, og Emme og de tre nattmannkvinnene blir blåst over ende. Med ett forsvinner grunnen under dem, og de frykter at de skal bli begravet under jord og stein. De er tynnkledde, og det er kaldt. Emme ber en bønn om at de må overleve.

«Forsiktig! Det er ikke trygt …» Lenger kom ikke Leopold.
I neste øyeblikk oppfattet Emme at noe rullet forbi henne i stor fart.
Leopold lå på rygg med hendene strakt ut foran seg. Rystelsen sto skrevet i ansiktet hans.
Ava satt og knuget Leopolds jakke i armene som om hun vugget et spedbarn.
«Nei!» skrek Emme idet hun skjønte at Christine hadde falt utfor. «Nei, nei, nei!»

Utdrag

En kråke skrek fra den kullsorte fjellsiden ovenfor dem. Snart fløy det opp flere fugler enn Emme kunne telle. De flakset og sirklet i luften høyt over dem. Hun kjente et kaldt gufs stryke over ansiktet, og gyste. Det var som om kråkene fornemmet noe. Noe var i gjære.

Laurens tok av fra veifaret og inn på et tråkk som ikke så ut til å være mye brukt, for det var nesten gjengrodd. Men Laurens visste nøyaktig hvor han skulle gå.

Sikten var dårlig, men Emme visste noenlunde hvordan det så ut rundt henne. På nedsiden var en skråning som strakte seg ned mot Store Lungegårdsvann. Foran dem var denne grimme utmarken som ikke folk engang brukte som beite for dyrene sine, og på toppen skimtet hun et skogholt.

Alt rundt dem var dødt. Det ulendte underlaget besto av vissent gress som høstregnet og frostnettene hadde slått til bakken. Stive, stikkende kvister rev opp skjørtekanten hennes. Brune bregner gjorde ingen motstand da de ble tråkket på. Laurens bød henne hånden uten et ord, og Emme tok den.

Da de nærmet seg trærne som tronet på toppen, sakket Laurens farten og slapp hånden hennes. Han kikket seg rundt, som om han lette etter noe.

Emme så ingenting uvanlig. Ingen nygravde hull i bakken. Det var vel et godt tegn?

«Hva ser du etter?» Det var som om ordene ble for dagligdagse. De hørte ikke hjemme på dette stedet som var fylt av gru, sorg og død. «Ligger de under her?» hvisket hun.

Laurens så ikke rett på henne, men litt til siden for henne. De grå øynene fortsatte å søke mens han nikket taust.

«Å …» Emme grøsset. Med ett følte hun at de ikke var alene. Likevel var det ikke tegn til en levende sjel noen steder.

«Ava har ikke vært her. Nå står vi på rakkerkulen Nestor brukte mens han bodde på Nordnes.»

«Før dere flyttet til Rakkerhaugen?» Det var en selvfølge, for hun visste allerede svaret.

Laurens svarte ikke. Det var som om han var andre steder i tankene. Emme, derimot, var svært til stede. Hun følte seg mutters alene på det grimme stedet.

«Jeg vil gå opp til skogholtet og se,» sa rakkerdrengen ut i luften.

Han gikk uten å spørre om Emme ville vente eller bli med. Å stå igjen der alene var det siste Emme ville, så hun trakk opp skjørtene og småløp etter ham.

«Vent, Laurens! Vær så snill!» Hun hørte selv at stemmen lød skrekkslagen.

Han stanset og snudde seg mot henne. Ansiktet var alvorlig, og han gjorde ingenting for å berolige henne. Det lot til at alt Laurens kunne tilby av trøst, var en utstrakt hånd, og den var urovekkende klam.

Så snart de kom i ly av de høye granene, var bakken dekket med brune barnåler og kongler. Ingenting vokste der, og selv om Emme visste at hun kunne gå uten en hånd å holde i, klamret hun seg til Laurens likevel. Det føltes trygt. Særlig på et sted som dette, der luften kjentes enda kjøligere, som om de døde sjelene pustet på dem.

Uten et ord slapp han hånden hennes, men selv fortsatte han å gå.

«Hva er det?» spurte Emme andpusten. «Ser du noe?»

Laurens stanset henne med håndflaten. «Bli der du er.»

Selv fortsatte han et stykke til.

Emme skjønte at det var noe galt, akkurat som hun hadde hatt på følelsen en stund allerede.

Det var ikke en lyd å høre, unntatt de nesten uhørlige stegene til Laurens’ såler i den myke skogbunnen, samt kråkene som kretset over dem, som om noen truet matfatet deres. Men det var også en annen lyd … en Emme ikke med sikkerhet kunne definere, enda hun hadde hørt den før.

Fra NorskeSerier

• • •

Noen tilbakemeldinger på Bok 39: 

Monica R: Veldig spennende bok nr 39.😃Gleder meg til nr. 40!

Edel M: Fikk boken på fredag! Hatt en travel helg og lånte bort boken min til naboen! «Det var den beste og mest spennende boken» til nå sa hun😁😻Gleder meg stort til jeg får lest den👍 Hun hadde satt oppe til kl. 5 om natten for å lese👍Det pleier hun aldri å gjøre😘Godt jobbet May Lis Ruus

Berit : Det er en fantastisk serie. Men kjenner på at det er vemodig at det snart er slutt.

Veronica M: Er det virkelig bare en bok igjen? Kommer til å føle at noe mangler i livet. Beste serien forlaget har hatt. Uten tvil.
Jeg tenker at egentlig er antallet sunt. Når seriene blir for lange har de ofte lange dødperioder. Hvor jeg hvertfall ofte lurer på hvorfor jeg orker å lese mer. Men her har det vært spenning fra dag 1. Må bare også få rose deg May Lis Ruus for skildringene dine av historiske fakta og hvordan du fletter dette inn. Jeg er historiker og mektig imponert

Turid M: Da er det bare å vente i spenning på den siste boken

Tanja B: Bok 39 var kjempebra! Grugleder meg til 40. Det blir nok tomt når siste bok er lest. Håper neste serien din også blir fra Bergen og omegn.

Edel O: Gratulerer med flott serie.. blir trist når denne slutter av. Du skriver fantastisk bra.

Liv M: Er halvveis i nest siste bok, er så spennende at jeg nesten ikke klarer å legge den fra meg. Det har vært en utrolig reise å følge Lucie. Begynte på serien fordi mine forfedre bodde i Bergen på 1700 tallet. Har nå fått et godt innblikk i hvordan de hadde det. Så tusen takk 🙂

Liv A: Gratulerer med en fantastisk serie!

Helga K: Den var bare helt utrolig 😀 ❤ Nå er det å vente med «lengsel og smerte» på den siste 😀 Og så må vi snart få vite om neste serie fra deg

Aase N: skal begynne på Nattmannens datter nr 39, e leit at den snart e ferdig, May Lis Ruus skriver utrolig godt !

May-Liss B: venter på siste bok i Nattmannens Datter 😢 Kommer til å bli kjempetrist å avslutte denne FANTASTISKE serien ! Anbefales på det varmeste ❤ Venter i spenning på ny serie fra May Lis Ruus 😉👍

Katrine H: Off dette blir trist 😞😢 håper det blir lykkelig slutt. Hadde vært utrolig bra om det hadde blitt laget film serie av boken 😄

Gro J: Gleder meg til de to siste også. Takk for fine bøker.

Kirsten L: I dag fikk jeg nattmannens datter i postkassa, og jeg klarte ikke å vente med å lese den. Det er igrunnen godt å bli satt tilbake til 1700-tallet av en forfatter som skriver så bra og som er hennes 1 serie på 40 bøker, den siste kommer i Mars. Serien er skrevet av May Lis Ruus, en flott forfatter, med flott innhold.<3

Anita W: Leste ut bok 39 idag ❤ tenk at nå er det bare ei bok igjen 😢❤ jeg er så utrolig glad i denne serien ❤

Marthe F: Fantastisk bok som vanlig, men jeg hater slutten…

Annlaug K: Har ikke lest den ennu, men til betre den er når den slutter, ja da ser eg for meg køen som venter på en ny serie snarest. Det som har imponert meg er at dette er hennes første bok og klarer det hun har klart. En stor aplaus til May Lis.

Siw B: Gleder meg begynne på den 🙂

Hege S: Du May Lis du May Lis vet ikke hva jeg skal gjøre med deg!!!! Denne boken var den desidert beste boken! Hvordan i svarte granskauen skal du kunne avslutte dette i neste bok? Jeg regner med neste bok er på 6-800 sider

Kirsten L: Fikk den i dag jeg også, og leste så øyet ble både stort og vått. Ikke forstår jeg hvordan du kan skrive så bra, og få oss leserne tilbake i tid så godt at man ser det hele for seg. Du er fabelaktig god forfatter. Fantastisk er du 🙂
Etter denne nest siste boken, kan jeg bare si : Sukk hjerte, men brist ikke

Helga K: Dette er mer spennende enn godt er 😀 Tenk på lesere med dårlig hjerte May Lis 😉 Og hvorfor må det gå såååå lenge til siste bok

Nadia: Yohooo endelig fått bok. Jeg har hengt litt etter siden jeg var på ferie i Oktober👍. Men nå har jeg heldigvis fått tatt igjen. Ble akkurat ferdig med bok 39igår… er litt trist at bøkene snart tar slutt…

 

Åse S: Når i all verden mener du man ska sove med en slik SPENNENDE bok. Tror dette MÅ være den mest spennende av ALLE 39. Er ikke ferdig med den for klokken piper jo snart og eg MÅ sove

Mary Ann: Helt enig, leser og leser og leser ❤ ❤

Anne-Britt: Kan nesten ikke vente 🙂

Solveig B: Jippi , ny bok idag 👏👌bare å sette seg godt tilrette i godstolen og kose seg

Anita W: For en utrolig fin tittel på siste bok ❤❤ gruer meg veldig til serien er over ☺ har fulgt Lucie i flere år og føler nesten at hun er ei venninne av meg ❤ dette er min favorittserie nr 1 så det blir trist ❤ tusen takk for at du delte historien din med oss

Bok 38 – Nattevandreren

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 28. november 2016 til 23. januar 2017
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

38 Nattevandreren

38 Nattevandreren

Omtale

De høye herrer misliker Emmes påfunn, og har sendt henne til tukthuset. Mens Ditlef prøver å snakke Gregorius Galle til fornuft for å få datteren ut, bestemmer Lucie seg for å handle selv, og får hjelp fra faren. Om natten går Nestor Natmand med sin hånkjerre til Manufakturhuset, og under lerretsduken ligger Lucie gjemt. 

Vel inne på Manufakturhuset skulle hun løpe mot trappene, opp på loftet og finne sovesalene. Hvis det var slik som i hennes tid, visste hun hvor kvinnene sov. Bare ikke døren var låst!
Ikke tenk mer, sa Lucie til seg selv, selv om hun visste at hun ville gjøre alt som sto i hennes makt for å redde sin datter.
Plystringen fortsatte, men hun var ikke sikker på om den kom fra faren eller fra vakten.
Tiden var inne. Lucie var rede.

• • •

Utdrag

Et par av mennene skottet opp da de to kvinnene ankom.

«Hvor er garvermesteren?» ropte Elisabetta for å overdøve ståket som fylte garvestuen.

Mannen med hatten slapp skinnet ned i tønnen. «Jeg sa at jeg ikke vil ha jentungen her, selv om hun er datter av en garver. Karene blir avledet fra arbeidet om en tøtte skal sprade rundt blant dem. Kom dere vekk!»

Elisabetta grep Emme om armen og trakk henne inn i brakken. «Det får De ta opp med forstander Galle. Nå etterlater jeg henne her.» Hun så på Emme. «Te deg ordentlig, hører du? Jeg vil ikke høre at det er noe tull med deg. Gjør som du får beskjed om.»

Elisabetta nærmest flyktet ut fra garveriet.

Emme hadde knapt hørt de formanende ordene. Hun ville bare vekk. Likevel ble hun stående, med munnen lukket og med ermet foran nesen.

Fremdeles sto arbeiderne og skottet nysgjerrig på Emme, men hun overså dem.

Garvermesteren kom spankulerende over gulvet mens kjevene beveget seg fra den ene siden til den andre. Da han stanset en alen foran Emme, spyttet han en brunsvart tobakksklyse på gulvet mellom dem.

«Jeg tror ikke et øyeblikk på at du er datter av noen garver. Det ser ikke ut som om du har satt din fot i et garveri før. Hva er du egentlig for en tøtte?» Han glodde mistroisk på henne, og med en grov, skitten neve tok han et fast grep om Emmes håndledd og studerte håndflaten og fingrene hennes.

Emme skulte på mannen og visste ikke om hun skulle være den høflige piken hun var opplært til å være, eller om hun skulle trekke til seg hånden som han ikke hadde bedt om tillatelse til å berøre. Hun foretok seg ingenting. Også da han studerte den andre hånden hennes, ble hun stående og lot det skje.

«Nei, du er slett ikke den de sier at du er. Disse hendene er ikke vant til hardt arbeid. De er ikke vant til noe arbeid.»

Fremdeles svarte ikke Emme, men hun løftet hendene sine og så på dem, på innsiden og utsiden. De var tørre og sprukne et par steder, og vannblemmene fra forgangen uke var bare svakt røde flekker i huden, men ellers var de myke og feilfri som et barns.

«Nå?»

Emme senket hendene igjen og så fast på mesteren. «De har rett i at jeg ikke har vært inne i et garveri før. Jeg har passet barn.»

Han fnøs hånlig. «Det var det jeg så med det samme. Så du er tjenestepike? Vel, her inne blant mannfolkene har du intet å gjøre. Du kan gå ut og rydde på plassen.»

«Rydde?» gjentok Emme og så for seg haugene med stinkende innvoller. «Rydde hva?»

Mesteren himlet med øynene og brummet lavt. «Jeg skal vise deg.»

Han hektet ned et godt brukt forkle fra en spiker på veggen. Den grove sekkestrien var grisete av det som ikke kunne være annet enn blod.
«Ta det på, for dette er et skittent arbeid.»

Emme skar en grimase da hun tok imot forkleet, men tok det på seg utenpå sitt eget og fulgte etter mesteren ut. De stanset midt på plassen. Der slo mannen ut med armen mot haugene av garveavfall.

«Alt dette skal vekk. Det er innvoller fra kreaturene. Spa det opp i trillebåren der, kjør det ut, og dump det i vannet. Blodet og slimet lager du en renne til, så tar regnet seg av det.»

Alt Emme hørte, var ordet ut. Hun skulle få gå ut! Ned til vannet. Alene?

Mesteren tråkket over en haug med noe Emme ikke orket å tenke på hva var og gikk mot døren i gjerdet. Vakten åpnet den mens han holdt blikket på Emme, som om han vurderte hvor rask hun var til bens om hun satte av gårde.

Emme sto i døråpningen og tenkte det samme. Hun søkte med blikket langs bredden. Det var mulig å løpe både den ene og den andre veien langs vannet. Selv om landskapet var åpent, ville det finnes gjemmesteder. Enten innover mot byen, opp mot takemarken eller i retning byporten.

Mesteren sto og betraktet Emme mens han tygget skråtobakk.

«Manufakturhuset har hatt garverivirksomhet i mange år i stedet for å kjøpe ferdige preparerte skinn fra garverne ved Corduanberederdammen, som man muligens burde. Vi kjøper råhuder fra slakterne og bearbeider dem selv, for slik sparer forstanderen mange penger.»

For å late som om hun var interessert, mumlet Emme. «Jeg forstår.»

«Kronen skylder herr Galle mange penger, og nå vil han ikke betale ut mer før han får noe tilbake. Nåvel.» Mannens røde ansikt ble enda litt rødere, som om han hadde forsnakket seg. Han spyttet ut en ny klyse tyggetobakk, som landet i det døde gresset.

Emme var ikke så opptatt av Gregorius Galles pengenød. Hun tenkte mer på hvor fort hun kunne løpe i langt skjørt og to forklær.

«Det er som det skal være siden vi er en straffeanstalt, men det byr på problemer. Det er kun de som arbeider her frivillig som kan skylle garvesyren av hudene nede ved vannet. Du skjønner vel hvorfor.»

Så var det ikke fanger som slapp utenfor, innså Emme. «Skal jeg iføres jern når jeg triller slakteavfallet ned til vannet?»

Mesteren lukket det ene øyet, som om han tenkte.

«Hva sier De, vakt? Kan tøtten gå til bredden uten jern?»

Vakten målte Emme og så lenge på støvlene hennes. «Hvis jeg står i døren med muskedunderen ladd, så.»

Garvermesteren nikket. «Da sier vi det. Da må du ikke finne på noe dumt, jente.»

Emme prøvde å skjule skuffelsen da portdøren ble lukket og låst.

Da mesteren trasket inn igjen, og vakten stilte seg i skjulet sitt, ble Emme stående og stirre mismodig på de spredte ansamlingene med slakteavfall. Det var et kvalmende syn, og hun merket at magen var i ulage allerede. Om hun ikke kastet opp før dagen var omme, ville det være et under.

Emme arbeidet i en time med å rake kjøttrester, trevler, fett og hår i større hauger. Hun gjorde sitt beste for ikke å se så nøye på det, for det var ekkelt. Stadig pilte rotter store som kattunger ut mellom avfallet. Innimellom kom hun over døde rotter, kvestede, som om noen hadde slått dem flate med en spade. Hele tiden kravlet det frem småkryp og larver som hadde overlevd frosten inne i kjøttet. Det var så vemmelig at Emme en stund trodde hun aldri mer ville orke å spise kjøttmat.

På kanten av gjerdet sto kråker og måker og ventet på en anledning til å stupe ned og ta seg en kjøttbit. Flere ganger var det fugler som flakset så nær henne at hun måtte slippe det hun hadde på spaden og jage dem vekk.

Da husmorens bjelle kimet, var det som musikk i ørene hennes. Endelig var det frokost.

Mesteren viste seg i døren.

«Orker du mat, jente?» I det svette ansiktet hadde han et ertende smil.

Emme var slett ikke sikker på om hun kunne få ned noe i den ugne magen. Hun satte fra seg spaden ved plankegjerdet og tørket hendene på strieforkleet. De lengtet etter vann og såpe.

«Det er vassgraut til frokost, og alle er like skitne,» sa mannen, som om det skulle være en trøst.

Det gikk med ett opp for Emme at snart ville garveriet tømmes for folk. Hvis hun fortsatte å arbeide og fylte trillebåren, måtte hun snart ut og tømme den. Ved vannets bredd.

«Jeg vet ikke …» Emme la hendene over mellomgulvet. Hun var sulten, men trolig ville det komme opp igjen.

«Du bør ete, jente. Det er lenge til middag. Kvalmen gir seg snart,» sa mesteren, og stemmen var mildere nå, forståelsesfull.

«Jeg klarer meg,» sa Emme og lot som om hun var dårlig. Hvis det gikk som hun planla, kunne hun spise nonsmat hjemme på Bjerget.

«Jeg skal ordne det så du får litt hjelp og selskap, så slipper du å gjøre alt alene.»

Det var nok av medlidenhet at mannen foreslo det, men Emme likte det ikke. Hvis hun fikk muligheten til å stikke av, ville det bli vanskeligere om en annen var her sammen med henne, i tillegg til vakten. Med mindre … kanskje hun kunne bruke den andre til å avlede vakten lenge nok til at hun fikk kommet seg utenfor skuddhold?

«Mange takk,» sa hun og grep spaden igjen.

I sidesynet så hun at garverne forlot brakken og gikk mot kjellerdøren. De kastet noen blikk mot henne, men så var hun glemt.

Både kvalme og avsky kom i bakgrunnen da Emme med raske spadetak skuflet avfallet opp i trillebåren. Den var ikke stor, så det ville bli mange turer ned til vannet. Da den var full, ropte hun mot vaktboden.

«Hoi, vakt! Jeg skal tømme trillebåren. Kan De åpne portdøren?»

nattmannens-datter-38-portretter

• • •

Fra NorskeSerier