Latinskolen

Katedralskoler, ofte kalt latinskoler, var presteskoler tilknyttet bispedømmene. Bergen katedralskole ble stiftet ca. 1153, nevnt i kildene første gang 1268. Den lå opprinnelig på Holmen, nå Bergenhus. Etter reformasjonen flyttet Geble Pederssøn skolen til nordsiden av Domkirken.

Latinskolen var først og fremst en presteskole som skulle forberede studenter som skulle studere på universitetene i utlandet. Men mange elever vendte tilbake til Bergen som prester eller lærere ved sin gamle skole eller ved privatskoler.

Utsnitt av tegning av Bergen i 1741. Domkirken er merket med 6, og foran ligger Latinskolen. Korskirken er merket med 7. (Faksimine fra Bergen bys historie II)

Til katedralskolene har elevene kommet i ganske ung alder, trolig rundt 7 år gamle, og de fleste av dem var da bestemt for å gå inn i kirkelig tjeneste. Men siden det lenge var den eneste skolegangen som kunne tilbys, var det også den grunnleggende opplæringen for andre som skulle ha utdanning, for eksempel til tjeneste i statsapparatet eller innenfor handel.

Undervisningen var styrt av det som var målet for katedralskolene; å utdanne fremtidige prester. Det var ikke før tidlig på 1600-tallet det ble vanligere for studentene å reise utenlands for å studere. Latinen har hatt en sentral plass i katedralskolene, og det er derfor naturlig at de også har vært kalt latinskoler.

Det var ikke et stort behov for allmuen å kunne lese. Lover og forordninger ble lest opp for folk på rådhustrappen eller i kirken. Utropere var ansatt av byrådet, og de gikk rundt og ropte ut opplesningene gjennom forutgående trommevirvler.

Både Petter Dass og Ludvig Holberg har gått på Latinskolen.

En skolescene fra 1592. Også ved de bergenske skolene på 1500-, 1600- og 1700-tallet var riset et vanlig avstraffelsesmiddel. (Kilde: Nordens eldste barneskole 1740-1990)

En skolescene fra 1592. Også ved de bergenske skolene på 1500-, 1600- og 1700-tallet var riset et vanlig avstraffelsesmiddel. (Kilde: Nordens eldste barneskole 1740-1990)

1500-tallet

Ved reformasjonen ble en del av grunnlaget for katedralskolene endret, men ved kirkeordinansen i 1539 fikk skolen en fast ordning, nemlig fortsatt å være først og fremst presteskoler, men de fikk utvidet sitt verdslige innhold, og latinens plass ble noe mindre enn den hadde vært før.

Geble Pederssøn lette byen rundt etter evnerike gutter, også fattige. Han støttet dem økonomisk slik at de kunne gå på skolen. Dette fortsatte å være skolens politikk gjennom 1600- og 1700-tallet.

I 1647 støttet skolen 47 elever med klær, og i 1675 var det 72 stykker som fikk klær. Underholdet kom fra degnepenger og gjennom renteinntekter fra skolens formue. De fattigste fikk også synge i forbindelse med begravelser og gjestebud.

I 1562 gjorde Latinskolens peblinger, under ledelse av Absalon Pederssønn Beyer, en epokegjørende innsats for norsk kulturliv. Stykket «Adams fall» ble satt opp på kirkegården mellom Domkirken og skolen. I de følgende årene ble også andre stykker oppført samme sted.

Dans i 1588 (Illustrasjonsbilde: La Galliarde. From the Orchésographie of Thoinot Arbeau (Jean Tabourot), Langres. Fritt)

Jenter var utestengt fra alle skoler helt frem til fattigskolene kom 1740. Enkelte formuende menn engasjerte huslærere, domesticus pædagogus, men det var sjeldent, for å ha en privatlærer var for kostbart for folk flest, og ikke særlig nyttig siden man mente at jenter ikke trengte boklig lærdom.

I 1571 ble datteren til Absalon Pederssøn Beyer satt i skole hos en kvinnelig lærerinne. Absalon skriver i sin dagbok at Susanne leste sin ABC ut etter 12 ukers undervisning. Men jenter ble nok først og fremst undervist i musikk og håndarbeid.

Latinskolen i 1870-årene (Foto: Knud Knudsen, UBB-KK-M-029)

Latinskolen i 1870-årene (Foto: Knud Knudsen, UBB-KK-M-029)

1600-tallet

I 1607 kom den norske kirkeordinansen. I følge den skulle landets byer holde en dansk, tysk eller norsk skole, slik at undervisningen foregikk på morsmålet og ikke bare på latin. Det ble undervist i katekismen, lesing, skriving og regning.

I 1617 kom en bestemmelse fra slottsherren på Bergenhus om at biskopen skulle eksaminere nytilsatte lærere og følge deres undervisning. Tallet på elever skulle ikke være mer enn 60 pr. lærer, og det ble laget en tariff for hva hver enkelt elev skulle betale i skolepenger.

I 1632 kom flere bestemmelser, som også innbefattet «ærlige quindfolk som av fornødenhet lærer piker å sy kniple, læse». Biskopen skulle nå også uteksaminere huslærere fordi det noen ganger forekom «absurditeter og ulemper» ved deres virke.

I 1645 var det i Bergen syv mannlige og kvinnelige lærere, utenom latinskolens personale. En underviste i navigasjon, en i knipling, og de andre underviste i lesing og skriving. De rangerte lavt på sosiale rangstigen.

Ved Mortensmesse 11. november og i julen dro peblingene rundt i byen og underholdt med sang og spill. Opptredene var stort sett populære, men bøteregnskapet forteller om en sak i 1613 da læreren og hans diskanter overfalt av garpene (hanseatene) da de utøvde sine kunster på Bryggen.

Ikke alle satte pris på latinskoleelevenes sang og spill i byen. (Illustrasjonsbilde: "Enraged musician" av William Hogarth, 1741 (Kilde: wikipedia, fritt))

Ikke alle satte pris på latinskoleelevenes sang og spill i byen. (Illustrasjonsbilde: «Enraged musician» av William Hogarth, 1741 (Kilde: wikipedia, fritt))

Peblingene på Latinskolen fikk «Ligpenge og Brudepenge» når folk leide elevene for å synge i begravelser og bryllup. Men også de offentlig ansatte stadsspillemennene hadde plikt til å spille ved slike anledninger, og de skulle også la sine instrumenter tone fra Jonskirkens vektertårn hverdagskvelder og fra kirketårnene søndager og helligdager.

I 1668 klaget latinskolens rektor på denne konkurransen. Få år etter ble det ansatt en kantor som skulle «flittigen informere skolens disipler om å forstå musikk og moderere røsten etter den nå brukelige modell».

På slutten av 1600-tallet fremførte peblingene ukentlige oratorier i Domkirken, på initiativ av rektor Søren Linstrup, Holbergs lærer i mesterlektien. Dette kan sies å være de første kirkekonsertene i Norge. Oratoriene ble svært godt besøkt, ikke bare av folk i byen, men også av tilreisende.

Latinskolen tegnet av J.J. Reichborn i 1764. (Wikipedia-fritt)

Latinskolen tegnet av J.J. Reichborn i 1764. (Wikipedia-fritt)

1700-tallet

I 1702 brant latinskolen, og selv om bygningen ble reist igjen, var skolen i de følgende årene i sterkt forfall.

I 1714 var det i Bergen 13 lærere, tre av dem var kvinner. To av disse drev en liten skole, men de var i «slet tilstand». En av de mannlige lærerne hadde bare 6 elever, alle sammen fattigbarn.

1719 kom det en forordning fra kong Frederik 4 om at at det skulle opprettes skoler, Norges første skolelov.

1720 hadde Latinskolen 5 klasser og 27 elever, det var kun en fjerdedel av elevtallet tidligere. Mange barn ble sendt til latinskolen i Stavanger istedet. Grunnen var lærernes dårligere faglige kompetanse, som skyldtes den dårlig lønnen.

I slutten av 1730 ble det bygget en etasje til på latinskolebygget.

På 1730-tallet ønsket overklassen å omskape Latinskolen til en eksklusiv skole for sine barn, uten å ha fattige elever der. I 1739 kom det derfor nye opptaksbestemmelser. Det ble et krav om at elevene allerede skulle kunne lese og skrive før de begynte, noe som i praksis førte til at de fattige ikke ble tatt opp. Latinskolen ble nå forbeholdt overklassen.

I 1740 åpnet den første fattigskolen i Bergen, Christi Krybbe, i Korskirkens sogn.

Utsnitt av "Analysis of Beauty" av William Hogarth, 1753

Latinskoleelevene hadde mye annet fore enn å gå sitte på skolebenken. (Illustrasjonsbilde: Utsnitt av «Analysis of Beauty» av William Hogarth, 1753)

I 1748 kom den danske biskopen Erik Pontoppidan til Bergen. Han fant latinskoleelever på steder de ikke skulle være, midt i skoletiden. Istedet hadde de sammenkomster. De unge peblingene betalte for at kareter plukket opp kvinnfolk som ble kjørt til dem, og ved døren ble de mottatt av musikanter, som senere spilte opp ved deres danselag.

Et populært skjenkested lå like ved, det het «Skolen» og ble hyppig brukt av latinskoleelevene.

Karet (Kilde: snl, fritt)

Karet var en stor, lukket flerspent gallavogn med lakeier. (Kilde: snl, fritt)

Bergen Katedralskole har hatt kontinuerlig drift, men har flere ganger flyttet tilholdssted. Den nåværende skolebygningen er fra 1840, men med flere om- og påbygginger.

Ludvig Holberg, malt i 1847 av Jørgen Roed (1808-1888) Nasjonalgalleriet, København

Ludvig Holberg, malt i 1847 av Jørgen Roed (1808-1888) Nasjonalgalleriet, København

Ludvig Holberg om Latinskolen

Ludvig Holberg forteller om sin skolegang på Katedralskolen i sin levnetbeskrivelse. Der får vi et bilde av en hard skole. Hver lærer var en suveren konge, og elevene levde under streng tukt. Deres stripete rygger, buler i pannen og hovne kinn viste at skolen var som «et lacedæmonisk gymnasium». Foreldrene oppmuntret lærerne og spurte daglig om guttene fikk «brav hugg».

Mye av dagene gikk ellers med til å delta i gudstjenester og følge lik til graven med sang.

Til tross for dette ser det ut til at Holberg trivdes på skolen og hadde utbytte av undervisningen. Da han senere ble huslærer på Voss, brukte han selv de samme metodene med avstraffing.

Ludvig Holberg gikk på Latinskolen til han som 18-åring ble sendt til København da skolen gikk tapt i bybrannen i 1702.

Se eget innlegg om Ludvig Holberg og Bispegården i Bergen

Latinskolen-Domkirken-MLR

Den oransje bygningen er Latinskolen, og i bakgrunnen er Domkirken. Bildet er tatt fra lille Øvregate. (Foto: MLR)

• • •

Kilder: DNS’ sider om Holberg • Arkivverket • Store norske leksikon: hestekjøretøy • Nordens eldste barneskole 1740-1990 av Anders Bjarne Fossen, J.W. Eide forlag 1989 • Bergen bys historie II av Anders Bjarne Fossen, Universitetsforlaget 1979

May Lis Ruus 2014

Lettferdige Quinder

På Manufakturhuset delte barnelemmene hjem og arbeid med løse kvinner. Det var ikke bare prostituerte som bodde der, men også de som hadde blitt tatt for hor, altså alt utenomekteskapelig samkvem. 

«Døden og kurtisanen» er beskrevet i Nattmannens datter 4. Motivet er et uttrykk for hvor sterkt prostitusjonen ble oppfattet som en syndig handling. Skjelettet i bakgrunnen forteller samtidig at syndens lønn var døden. (Tresnitt av Nicholaus Meldemann, død 1552)

Prostitusjon – et nødvendig onde

I middelalderen var Bergen en stor by med et dårlig rykte på seg på grunn av mye vold og umoral. Med hanseatene og andre handelsfolk og sjømenn ble det et godt grunnlag for prostitusjon. Øvregaten var på 1400-og 1500-tallet sentrum for prostitusjon, med mange bordeller og skjenkesteder.

Med fare for verre forbrytelser som overfall og voldtekt, var prostitusjon et nødvendig onde. Noen av bordellene var også offentlige og tjente som en ventil for de enslige mennene. Det ble ikke gjort særlig store forsøk på å få en slutt på prostitusjonen før reformasjonen ble innført i 1537.

«The rise of sexual freedom», detalj fra «The Bed» av Rembrandt 1646 (British Museum)

Ekteskapet blir ideal

Med Den lutherske renselse ble sølibatet ikke lenger det mest hellige. Istedet ble ekteskapet sett på som den ideelle leveform. Den reformerte kirke så ekteskapet som kvinnens kall og en naturlig tilstand. Gjennom ekteskapet tjente kvinnen Gud. Hun skulle føre et ærlig, kristelig og fromt liv, være en kjærlig og god hustru,  tukte sine barn og lære dem gudsfrykt, og leve i fredsommelighet med sine naboer.

Den ugifte kvinnen tapte anseelse i forhold til den gifte. All utenomekteskapelig samkvem mellom mann og kvinne ble sett på som forbrytelser mot kirke og konge. Prostitusjon ble nå fordømt over hele Europa, og de prostituerte ble dømt til korporlige straffer.

En kvinne ble bedømt utifra sin ære. Enten hadde man ære, eller så hadde man det ikke. Alt utenomekteskapelig samkvem betydde tap av ære. Hun ble sett på som løsaktig og lettferdig. En løs kvinne møtte mange begrensninger i forhold til en hederlig kvinne med æren intakt, også kalt dannekvinner. For mange av disse løse kvinnene som hadde blitt tatt for hor, kan prostitusjon ha vært den eneste måten å overleve på.

En manns anseelse hadde ingenting med hans seksuelle adferd å gjøre. Han kunne få bøter eller måtte gifte seg med kvinnen han hadde hatt leiermål med, men æren hans ble ikke berørt.

Umoral og dobbeltmoral

Med reformasjonen skulle moralen i samfunnet styrkes ved hjelp av de kristne idealene. Dette, sammen med utbruddet av en syfilisepidemi gjorde at myndighetene fikk stengt mange bordeller. Men prostitusjonen fortsatte, delvis i det skjulte.

Umoralen gjaldt ikke bare prostitusjon, men all hor, altså seksuelle aktiviteter utenfor ekteskapets rammer. Hor innbefattet både skjøger, friller (elskerinner de ikke var gift med) og løsaktige kvinner som var ugifte kvinner som hadde hatt flere leiermål.

Christoffer Valkendorf ble slottsherre på Bergenhus i 1556, og fikk flyttet skjøgene fra Øvregaten til et område ved Sverresborg festning som ble kalt Hekkelfjeld. Fra slottsparken kunne slottsherren og hans menn følge med på hva som foregikk.

«Cupid Undoing Venus’ Belt» (Joshua Reynolds 1788)

Byens embetsmenn unnlot ikke å drive hor selv om det var de som skulle håndheve loven på dette området. Absalon Pederssøn Beyer skriver i sin dagbok i om høytstående menn som hadde friller, så dobbeltmoralen var stor. I dagboken hans kan vi lese at lagmann Guttorm Nilson hadde en frilledatter som kapellanen Peder «forkrenkte» (1563), skolemesteren Jon hadde en frille som døde av pestelenze/pest (1665), byfogdens frille var en trollkone som tok livet av seg i fangekjelleren (1566), rådmannen Nils Guttormsen begravet sitt frillebarn (1569), og lagmannen Axil hadde en  frilledatter som døde av småpocker/kopper (1572). Også de kirkelige hadde friller og frillebarn, deriblant Iver Munk som hadde vært biskop i Ribe. I 1563 skriver Absalon at den gamle skjøge Kastibrog døde. Hun hadde tjent munker, kanniker, prester, hoffmenn og andre.

I 1569 kom en bestemmelse som sa at alle løse kvinner som ikke rømte byen på byfogdens befaling skulle bøtelegges og deretter forvises eller dra opp til Øvregaten. Det kan tyde på at Christoffer Valkendorfs forsøk  på å rydde Øvregaten tretten år tidligere, ikke førte frem.

I 1593 klaget kongen over at tilstrømningen av fattige folk til byen hadde ført til «slemme, utilbørlige og uchristelige Handel, Gierning og løsaktighet, hvoraf meget ondt foraarsages, og Guds vræde, Hævn og Seraf vekkes,…»

Fra Øvregaten til Nøstet

I første halvdel av 1600-tallet forsvinner plutselig ord som hore og andre betegnelser som vitner om prostitusjon, fra regnskapslister og lignende kilder. I 1628 fikk Bergen en ny byfogd, Laurits Markvadsen. Sammen med Ove Wollertsen, som tiltrådte byfogdembedet i 1620, begynte de å rydde opp i umoralen i Øvregaten.

Nøstet overtok som byens horestrøk etter at de prostituerte ble fjernet fra Øvregaten. Mangelen på henvisninger om prostitusjonen i kildene kan skyldes at trafikken fikk foregå i fred i byens utkant der vaktholdet var mindre enn i sentrumsområdene.

I 1637 var det 330 skjenkesteder i Bergen. Noen av disse har vært skjenkestuer, vertshus og herberger, og har fungert som «letferdige Huuse» og bordeller. Herberget Emmaus ved Stadsporten var på 1700-tallet et bordell, og andre var Steinkjelleren og Kaldekullen nær Øvregaten.

Hor ble straffet med kakstrykning, halsjern, forvisning eller med tukthusarbeid på Manufakturhuset i Bergen, og med spinnehus i andre byer.

Skjøger og drukne menn på Sankt Johannisfeiring på Rakkerhaugen i Bergen i 1818 (J.F.L. Dreier)

• • •

Begreper:

• Hor, opprinnelig betydning: Seksuelt forhold der begge (‘helt hor’) eller den ene parten var gift (‘halvt hor’).

• Andre ord for bordeller var horehus (Horrehuus), rufferier og porthus.

• Kvinnene ble kalt for horer, skjøger, løsførkjer, løse/lettfeldige quinder/quindfolk/quindisperson, løsaktige fruentimmere, ruffersker og portkoner. Betegnelsen prostitusjon var også i bruk. Det er latinsk og betyr «å stille frem offentlig».

Bordellet Sølveplet er et oppdiktet navn. To andre kjente bordeller var Vestindien og De fire løver, men de kom senere, på 1800-tallet.

• • •

Kilder: Tatt og forlatt – Lettferdige kvinner i Bergen, Det hanseatiske museum 2000-2001 •  «Væ dig Bergen du fule Sodomæ oc Gomorræ søster». En analyse av utenomekteskaplige forhold i Bergen 1597-1669″ –  Gro E. Bastiansens hovedfagsoppgave 1995Absalon Pederssønn Beyers dagbokBergenskartet • wikipedia: leiermål

• • •

May Lis Ruus 2012