Apoteket

Det som frem til 1705 het Apoteket, er sannsynligvis Norges eldste bedrift. Det har hatt kontinuerlig drift siden 1595 da apoteket fikk bevilling til drift av Kong Christian IV, og har sin forløper i det første apoteket som ble åpnet i 1588.

Johan de Besche 1688 (May Lis Ruus)

Apoteket lå i Strandgaten, som var Bergens hovedgate. Butikklokalene var på 1600-tallet svært primitive. Kremmerne holdt til i kjellere, boder eller i rom som egentlig var en del av privatboligen. Apoteket var det første virkelige butikklokale, og skulle komme til å danne mønster for annen handelsvirksomhet. Apoteket hadde disker, vekter og hyller. Det var samtidig et slags konditori hvor en kunne få servert blant annet forskjellige krydderkaker og drikkevarer. Det var vanlig at apotekerne fikk løyve til å servere hetvin og rhinskvin sammen med bevilgningen til å drive apotek.

17. mai 1688 overtok Johan de Besche privilegie på å drive Apoteket etter Heinrich Blat som senere ble Bergens første politimester. Johan var den første apoteker med formell utdannelse. Han hadde en urtehage på nordsiden av Lille Lungegårdsvann.

I 1705 fikk Bergen sitt andre apotek, kalt Løveapoteket, og Apoteket skiftet navn til Svaneapoteket.

16. januar 1712 fikk hans kone Karen privilegiet for sin sønn Johan Peter de Besche, og 11. mai 1731 overtok sønnen det. Han hadde læretid  i hele 12 år i utlandet.

Lille Lungegårdsvann og området rundt. (Bildet er manipulert, i 1720 var Manufakturhuset halvparten så stort som i 1701.)

Johan de Besche bygget et hus på ved apotekerhagen, antakelig i 1702, men det er mulig at det var sønnen som bygget det slik det senere fremsto. På et prospekt fra 1740-årene er husets karakteristiske fasade tydelig tegnet inn. Det er byens eldste bolighus i tre med symmetrisk plan.

Bilder fra utstilling på Svaneapoteket i Strandgaten, Bergen:

Madame de Besche lignet i 14. rode i 1720 til 300 riksdaler. Ved Formuestakseringen i 1657 var denne roden var en av de områdene med mest velstand. Rode 14 som nå er Torgallmenning, hadde 63 hus, og lå i Domkirkens sogn. Apotekdriften var i familien i tre generasjoner, til 1787.

Olav Kyrresgate ble anlagt langs bygningens sydside. Hovedfasaden lå mot nord, og den berømte hagen som ble lovprist av Johan Nordahl Brun, strakte seg fra Lille Lungegårdsvann opp mot det som i dag er Ole Bulls Plass.

Det hvor Ole Bull-statuen står nå, lå apotekerhagen og senere de Besches hus. (Foto: May Lis Ruus)

Huset og hagen fikk senere navnet Maartmannshuset etter daværende eier, ølbrygger Kristian Maartmann, som giftet seg med en etterkommer av de Besche i 1802. I 1891 ble siste del av hagen solgt til Bergen kommune, og Ole Bulls Plass ble anlagt her. Huset ble flyttet til Wergeland i 1890, men ble revet da Fina-stasjonen skulle bygges ved Tveitevannet.

• • •

Kilder: Apoteket, kunsthistorie.com  •  Bilder fra Svaneapoteket  •  Strøk og hushistorie, Statsarkivet i Bergen  •  Gamle borgerhus i Bergen, Kristian Bjerknes  •  Gammelt foto av Maartmannshuset

• • •

May Lis Ruus 12. juli 2012. Oppdatert 4. november 2013

Helse og helbred

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest Liljejomfruen.

I bok 5 får Lucie behandling av to leger, en skipslege og stadsfysikusen. Sistnevnte var en administrativ stilling som ikke nødvendigvis innebar mye kontakt med pasienter. Det tilsvarer i dag fylkeslege.

Ble man syk, var hjemmet det beste stedet å motta pleie i. De fattige ble henvist til hospitaler som Katarinahospitalet, som også fungerte som et fattighus. Der florerte sykdommer og elendighet, og det var ikke det beste stedet å bli frisk på.

Sykehus på 1800-tallet (fritt)

Sykehus på 1800-tallet (fritt)

Leger

Stadsfysikusen som virket i Bergen på Lucies tid het Jakob Woldenberg (1649-1737). Legestillingen var offentlig og ble opprettet i 1606. I Kristiania ble stillingen opprettet i 1626, og i Trondheim og Kongsberg i 1660. I tillegg var betegnelsene lege og doktor brukt på medisinutdannede menn.

Legene kunne latin og la vekt på innvortes behandling med medisin, og de hadde ingenting å gjøre med kirurgiske inngrep. Det ble forbudt allerede i 1163 da den katolske kirke nedla forbud mot at datidens leger – som regel munker – gjorde blodige inngrep.

I en dansk-norsk forordning av 1619 som ble gjentatt i 1672, ble det nedlagt forbud mot at andre enn leger kunne gi innvortes behandling.

I en leges hus (middelalder) (fritt)

I en leges hus (middelalder) (fritt)

Bartskjærene

Bartskjærene kunne foreta amputasjoner og andre kirurgiske inngrep, samt drive med barbering, årelating, koppsetting og tanntrekking.

Utdannelsen begynte i 14-15-årsalderen der drengen fikk opplæring hos en mester. Etter tre års lære ble drengen forfremmet til svenn, og fikk et anbefalingsbrev som skulle sikre at han fikk opplæring i nye teknikker i andre land. Utenlandsoppholdet måtte vare i minst et år. Etterpå kunne han utføre mesterstykke i form av en amputasjon eller et annet kirurgisk inngrep. For å drive som bartskjær i en by, måtte man i tillegg løse borgerbrev.

Årelating og behandling av hudsykdom hos en bartskjær på 1500-tallet (tresnitt, fritt)

Årelating og behandling av hudsykdom hos en bartskjær på 1500-tallet (tresnitt, fritt)

Bartskjærene hadde skjenkebevilning, og bodene deres fungerte også som sosiale treffsteder med spilling og drikking.

I Bergen var det på 1500-tallet tyskerne som dominerte med sine laug, men i 1597 ble det opprettet et norsk bartskjærlaug fordi det tyske ble tvunget til å oppløses. Bergen var den eneste norske byen som var stor nok til at det var aktuelt å organisere håndverkerne innen faget. De som var medlem av lauget, var autorisert til å drive som bartskjær.

Bartskjærene hadde ikke lov til å gi innvortes medisiner. Det var det apotekeren som hadde bevilning til. Likevel hendte det at bartskjærer ga sine pasienter medisiner. Absalon Pederssønn Beyer omtaler 22. august 1570 en sak der en mann hadde blitt stukket i tarmene, og en bartskjær ga ham en drikk som var så sterk at hjertet ble brutt sønder og sammen. Mannens død var så voldsom at avføringen som skulle gå ut bak, sto ut av munnen hans. Han sier at «sådanne leger har vi».

Andre yrker

Også skarpretteren, som ofte hadde sin bakgrunn i bartskjæryrket, hadde kunnskap om anatomi. Etter å ha utført straffer som å skjære av fingre, ører eller hender, var det ofte han som forbandt sårene og stanset blødninger. I Nattmannens datter er byens skarpretter, Augustus Høcker, en historisk person. Han hadde en dreng som overtok embedet i 1721, Johan Heinrich Helmschläger (1684-1760). Bartskjærlauget prøvde å fjerne Helmschläger, men han fikk kongelig bevilling som kirurg.

Også andre enn bartskjærene foretok kirurgiske inngrep, som for eksempel omreisende menn som var spesialister i operasjoner av brokk, stær og nyresten, samt militærkirurger (feltskjær), som også behandlet sivile. Apotekeren hadde tillatelse til å sette klystér.

Middelaldersk bartskjær som utfører behandling (fritt)

Middelaldersk bartskjær (fritt)

Kostbar behandling

I Nattmannens datter bok 5 sørger dragonen for at Lucie får behanding og pleie i hans hjem. Legen påpeker for henne hvor heldig hun er.

“Jeg forstår. Jeg får ønske deg god helbred, da. Men jeg håper at du er klar over hvor mye herren gjør for deg, fattiglem. En bartskjærs eller en doktors regning ville raskt kommet opp i en sum på femti-seksti daler.”

Fra Nattmannens datter bok 5

Fra 1723 er det bevart en regning fra bartskjær Jørgen Poulsen Berenhart som pleiet en mann som hadde blitt skutt i leggen. Regningen hans var på hele 80 rigsdaler, spesifisert slik:

  • Apotekets regning for medikamenter: 21 rdl 1 mark og 12 skilling.
  • Barberen for opvartning og kur, idet han oplyste at ha spaseret 196 gange fra Tyskekirken, hvor han bor, til Torvalmenningen hvor patienten bor
  • Brændevin til patientens lægedom og nytte: 2 rdl 5 mark og 8 skilling
  • Vin til samme: 1 rdl og 3 mark
  • Kost i 8 uker med anden opvartning i hans logemente 16 rdr og ugentlig ekstraudgift à 3 m er 4 rdl: tilsammen 20 rdl.

Til sammenligning var årslønnen til en tjenestekar 10-12 rigsdaler, og en middels gård kostet 100-150 rdl. Det ble protestert på regningen, og retten oppnevnte to bartskjærer og to kjøpmenn som sakkyndige. Men disse anbefalte kun en liten reduksjon av beløpet. Bartskjærer Berenhart ble senere dømt for dokumentfalsk i en annen sak. (Kilde: UiB – Fra bartskjærlaug til legeforening)

Satirisk bilde av en doktor anbefaler riktig kosthold til en rik mann på 1700-tallet. (iStock-fritt)

Satirisk bilde av en doktor anbefaler riktig kosthold til en rik mann på 1700-tallet. (iStock-fritt)

• • •

“Et stygt, blått merke her, ser jeg. Og det er stort. Det kan være blod, eller svart galle. Gul galle er det nok ikke, etter fargen å dømme.”

“Å,” sa Lucie, og smilte litt av ordet. “Forstanderen på … der jeg bor, heter Galle. Det er navnet hans. Gregorius Galle.”

Legen så ikke ut til å lytte til hva hun sa, og Lucie tidde.

“Ja, du vet kanskje, eller det gjør du vel ikke, men allerede antikkens vise menn fant ut at menneskekroppen består av fire væsker. Det er blod, slim, gul galle og svart galle. Disse er også knyttet til de fire elementene jord, ild, vann og luft.”

Fra Nattmannens datter bok 5

Læren om de fire væsker 

Frem til den moderne medisinvitenskapen slo gjennom på 1800-tallet, trodde man at sykdom skyldtes ubalanse i kroppens væsker: blod, slim, gul galle og svart galle. Disse ble koblet til naturelementene ild, luft, jord og vann og til kvalitetene kulde, varme, tørrhet og fuktighet. Balanse kunne gjenvinnes ved bruk av årelating, svettekurer og brekkmidler.

• • •

Kilder: Tidsskrift for den norske legeforening •  UiB – Fra bartskjærlaug til legeforening • Absalon Pederssønn Beyers dagbok Lokalhistoriewiki: Helsevesen •  Store norske leksikon: koppsettingWikipedia: HumoralpatologiBymuseet: St. Jørgen • Wikipedia: Johan Heinrich Helmschläger

Se også egen side om bok 5

• • •

May Lis Ruus 7. desember 2012