Overnatting i et 1700-tallshus

Å kunne bo en natt eller flere i en bygning fra 1700-tallet, er en sjeldenhet. Det er nå mulig i Bergen, i en fredet trebygning fra senbarokken. Enorme ildsteder, solide tømmervegger, deltaljrike jernbeslag og praktfulle dører med intrikate låser er noe av det som gir oss glimt av fordums tider. 

Da Zander Kaaes Stiftelse for eldre trengende var nytt i 1770, fikk huset faste beboere. Men det var også rom for andre å leie seg inn her for et kortere eller lengre opphold.

Tekst og foto: May Lis Ruus

Zander Kaaes Stiftelse, tegnet av Thorvald Olsen, fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolp Berg, utgitt 1924

Zander Kaaes Stiftelse, tegnet av Thorvald Olsen, fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolp Berg, utgitt 1924.

I 2016 kan man igjen leie seg inn i det staselige huset som gjest, for den vakre, hvite trebygningen har fått nytt liv som Villa Terminus, som er en del av Grand Hotel Terminus.

Villa_Terminus_MayLisRuus1

Opplevelsen

Villa_Terminus_MayLisRuus3143På folkemuseer og i andre miljøer der gamle hus er bevart, kan man bare ta inn synet av alt det gamle, og opplevelsen blir flyktig. I Villa Terminus varer følelsen av historiens sus mye lenger, også etter at man har forlatt den sjarmerende perlen.

Husets sjel ligger kanskje tilbaketrukket bak gråfargen som ikke blir brutt mange steder, men den titter frem her og der, i form av rødmalte utgangsdører, hvite fløydører med vakre rosetter, ujevne trappetrinn og trebjelker med sjarmerende sprekker.

Det slo meg at bygningens sjel har sin egen stemme, for stemningen var veldig spesiell. Gjestene smiler og hilser på hverandre, og slår gjerne av en prat. Det var helt unikt, men samtidig helt naturlig i et hus med bare 18 gjesteværelser.

Vi kom i snakk med noen som var på venninnetur i Bergen, og vi kom inn på stedets historikk. Jeg fortalte at jeg skrev bøker fra 1700-tallet og at jeg hadde hadde donert alle Nattmannens datter-bøkene til biblioteket, fordi jeg synes de hører hjemme der siden det er mye handling fra området.

Nattmannens datter 1–34 ble gitt til Villa Terminus' bibliotek

Nattmannens datter 1–34 ble gitt til Villa Terminus’ bibliotek

Dagen etter traff vi et par av dem igjen, og vi hilste på hverandre. Hun kunne fortelle at to av venninnene leste Nattmannens datter og ventet spent på fortsettelsen, så nå ville hun også gjerne lese bøkene. Det var gøy å høre.

Jeg håper at bøkene kan bli lest av flere. Leseren trenger bare å kikke ut av vinduene, eller rusle ut i det som i Lucies tid var Portgaden, og se fattigkirkegården, Stadsporten, og stedet der Emmaus lå.

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 54

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 54

Gjennom Stadsporten

Etter at vi hadde vært og spist på restaurant i byen, tok jeg meg en midnattstur i strøket der jeg fra Lucies perspektiv har opplevd dramatiske hendelser. Jeg krysset veien og gikk bort til Stadsporten, berørte veggen og gikk igjennom den store hvelvingen, og kom ut igjen på den andre siden. Det er et praktfullt bygg som utallige mennesker i snart 400 år har sett og passert.

På kirkegården etter midnatt

Det som før var St. Jacobs kirkegård for de fattige lå mørk og regntung denne natt til søndag i mai. Lyset fra gaten kastet lange skygger fra de gjenstående gravminnene. Jeg gikk gjennom den åpne porten og tok inn den tause stemningen og tenkte på Lucies opplevelser der. Og egne minner fra nattmannvandringene, når Nestor Natmand med innlevelse har fortalt hvordan det er å være nattmannen.

AdolphBerg-GamleBergensbilleder1924-s56

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 56

Suset fra den gang da

Tilbake i Villa Terminus kunne jeg sette nøkkelen i døren og låse meg inn. En uvanlig opplevelse i seg selv.

Inne hadde roen senket seg. Ingen var å se da jeg listet meg gjennom stuene, og tok enda flere bilder av det gjennomførte interiøret. Innredningen er moderne, men samtidig tidløs og smakfull, og alt i alt skaper det nye og det gamle en trivelig stemning.

Sporene av det opprinnelige ligger der, man kommer ikke langt før man blir minnet på at dette er et bygg med en nesten 250 år gammel historie.

Der jeg gikk, har de gått, lemmene som den gang bodde der. Gjennom korridorene under buene, til de kunne sette seg i en stol i stuen med håndarbeid mens de småpratet om stort og smått.

På et av de to kjøkkenene laget de maten sin under de store ildstedene. Brensel hentet de i kjelleren. De spiste enkel hverdagsmat og var takknemlig for selskapet de hadde i hverandre.

Villa_Terminus_MayLisRuus26

Etter måltidene satt de og leste i dagslyset ved de store vinduene, eller i skinnet av blafrende lys.

Utenfor i veifaret hørte de rett som det var lydene av skramlende kjerrer og dyr som ble ført inn til byen. Noen netter hørte de ståk og bråk fra vertshuset og herberget lenger borte i gaten, Emmaus. Da, som nå, ergret de seg nok over hoing og larm som skjenkestedet førte med seg. Kanskje trakk de gardinene tilside og kikket ut for å se hva som skjedde. Innimellom spaserte byvekterne forbi, og ropte ut tid og vær.

AdolphBerg-GamleBergensbilleder1924-s59a

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 59

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 59

Et litterært stemningsbilde fra inne på Zander Kaaes fra boken Gamle Bergensbilleder av Adolph Berg, s 59

Om sommeren kunne de stelle vekstene i kjøkkenhagen, som ga et kjærkomment avbrekk fra ensidig kost vinterstid. Når pliktene var unnagjort og været tillot det, kunne de sette seg ut i hagen under de store trærne og nyte varmen fra solen og lytte til summende bier og syngende fugler.

Zander Kaaes' hage. (Fra boken Gamle Bergensbilleder utgitt 1924)

Zander Kaaes’ hage. (Fra boken Gamle Bergensbilleder utgitt 1924)

Fra hagen kunne de se den storslagne Lungegården, herregården som hadde ligget der i et par århundrer allerede, og før det, var et nonnekloster.

Tok de seg en spasertur i strøket, passerte de St. Jørgens Hospital der de spedalske bodde, og Tukthuset, der mannlige fanger sonet sine dommer i 1770-årene.

Når dagen var på hell for lemmene på Zander Kaaes Stiftelse, ønsket de hverandre gode netter og takket for dagen de hadde delt. Noen gikk ovenpå til kammeret sitt, som de enten bodde alene på, eller sammen med sin ektefelle. Andre gikk gjennom kjøkkenet for å komme til fløyen de bodde.

Kanskje de kikket ut av vinduet over på fattigkirkegården som lå på den andre siden av veien og sendte en tanke til noen de savnet, de som ikke var blant dem lenger. Noen ganger lå en av beboerne i likstuen på huset, og de aldrende lemmene deltok nok ofte i gravferder.

Nå og da kunne de kanskje se nattmannen gå forbi med sin håndkjerre, på vei ut av byen med hva enn han hadde med seg.

Så gikk lemmene til ro på sine romslige kammers, under skråtak og tømmerbjelker som kan sees den dag i dag.

Et overnattingssted med kvalitet og egenart

Som gjest på Villa Terminus kommer en kokk til det smakfullt innredete kjøkkenet og lager frokost, som inntas i stuen ved siden av.

Da vi var på der, var det ikke kokk tilstede, så vi skulle spise frokost på selve Grand Hotel Terminus fra 1928. Jeg så kun resepsjonen og spisesalen, men omgivelsene der er storslagne. Interiøret er holdt i klassisk stil, tro mot tiden hotellet er fra.

Og frokosten var like praktfull som resten av hotellet, med bugnende bord med alt man kan ønske seg etter en god natt og en kommende dag.

Uteområdet foran Villa Terminus og mellom det og Hotel Terminus var ikke ferdig da vi var der, men jeg tviler ikke på at det blir en kjærkommen oase for både hotellets gjester og byens befolkning.

Villa_Terminus_MayLisRuus8

Selv med moderne innredning klarte jeg å fange opp husets sjel som var allestedsnærværende. Slikt opplever man ikke ofte på et konformt kjede-hotell.

Det er bare å håpe at Terminus forblir i den dedikerte familien Smørås’ eie som nå, og at gløden og iveren etter å drive et unikt hotell, fortsetter.

Takk for oss!

• • •

Zander Kaaes-huset mellom 1918 og 1924 (Foto: Olai Schumann Olsen. Universitetsbiblioteket, ubb-so-0255)

Zander Kaaes-huset mellom 1918 og 1924 (Foto: Olai Schumann Olsen. Universitetsbiblioteket, ubb-so-0255)

FAKTA

Zander Kaaes Stiftelse

Zander (egentlig Alexander) Kaae (1712–1765) var kjøpmann og filantrop og opprettet Zander Kaaes stiftelse i 1750.

I testamentet står det at han:

«giver den Capital 16 000 Rigsdaler til et Fattighuuses Opbyggelse og Indretning for gamle, Gudfryktige og reputerlige Folk, der har levet skikkelig og har et ustraffet Navn og Rygte, men ere komne i Trang og Nødlidenhed, hvilke i bemeldte Fattighus skal indkommes og nyde Underholdning, hvorom en ordentlig Fundats forlanges forfattet»

I 1769 ga Christian 7. sin confirmation til stiftelsens opprettelse.

Bygningen stod ferdig i 1770, men etter noen år kom den i økonomiske vanskeligheter. I 1785 skjøt Danckert Krohn inn betydelige nye midler, og reddet stiftelsens videre drift.

kongensconfirmation1769

Bygningen

Bygget som frem til 2012 var eid av Zander Kaaes Stiftelse ligger i Kong Oscarsgate 67 i Bergen. Bygningen ble oppført i 1769-1770 etter tegninger av den tysk‐norske arkitekten Johan Joachim Reichborn, født i 1715 i Hamburg, død 18. juni 1783 i Bergen. Han tegnet også Manufakturhuset i 1768, samt kjente bygniner som fremdeles står: Nykirken, Tollboden, Latinskolen, Stranges fattighus, og St. Jørgen Hospital og kirke.

«Bygningen bestaaer af 16 rummelige Kammere, eet til hver person, et Værelse til Portneren, en Liigstue, en Bønnestue, et Forsamlings=Værelse for Inspecteurerne, og et dito Værelse ledigt for hvem der for Penge vil lade sig indlemme. Ved Huuset er en smuk og rummelig kiøkken=have til fælles Brug og Nytte for Lemmerne, ligesom og for hver Person er indrettet ved afdelinger en liden Kielder under Huuset, og et Brændekammer oven paa med Laase og Lukkelser for.»

(Fra Christopher Frimanns bok «Almindelig Samling af Stiftelser og Gavebreve i Kongeriget Norge: med fornødne Oplysninger», fra 1774-1777)

Zander Kaas Stiftelse mellom 1950-1965 (Foto: Gustav Brosing / UBB-BROS-01381)

Zander Kaas Stiftelse mellom 1950-1965 (Foto: Gustav Brosing / UBB-BROS-01381)

Nyere tid

I 1927 ble bygningen fredet av Riksantikvaren. I 1978 ble bygningen tilpasset ny bruk. I førsteetasje ble opprinnlig plan i stor grad behold, men det ble skåret ut åpninger for nye dører mellom to og to kammers og installert små baderom. I andre etasje ble det også gjort endringer på plan og innredet med noen større rom.

Fra 1983 ble bygningen brukt som eldreboliger, flyktningemottak og studentboliger.

Zander Kaaes stiftelse la i juni 2011 bygningen ut for salg med en prisantydning på 10. mill. kroner og solgt til Grand Hotel Terminus.

Eierne av hotellet vil innlemme 1700-talls-bygningen i hotelldriften. Innvendig var Villa Terminus ferdig i april 2016 og hotellrom leies ut, mens den utvendige restaureringen og hagen forventes ferdigstilt i løpet av sommeren 2016.

(Kilde: Kunsthistorie)

Zander Kaaes Stiftelse og Lille Lungegårdsvann ca. 1875-1882. (Foto: Knud Knudsen / ubb-kk-2127-0075)

Zander Kaaes Stiftelse og Lille Lungegårdsvann ca. 1875-1882. (Foto: Knud Knudsen / ubb-kk-2127-0075)

Milde stiftelser

Milde stiftelser er en eldre betegnelse på filantropiske stiftelser som driver veldedighet. Grunnleggingen av slike milde stiftelser ble gjort av rike borgere og stiftelsene var i hovedsak beregnet for respektable borgere og enker som var svekket av alderdom.

I Bergen finner man i dag fire bevarte anlegg: St. Jørgens Hospital er den eldste institusjonen med røtter tilbake til middelalderen, Stranges stiftelse fra 1600-tallet og Zander Kaaes stiftelse og Danckert Krohns stiftelse fra 1700-tallet.

(Fra wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Milde_stiftelser)

Zander Kaaes Stiftelse, Kong Oscars gate 67, ble opprettet ved en testamentarisk gave fra Zander (eg. Alexander) Kaae (1712–65). Gaven omfattet 16 000 riksdaler og en eiendom, samt midler til å oppføre en bygning som skulle romme 18 «lemmer» – eldre ektefolk og enslige av begge kjønn.

Senere ble opptaksreglene endret til bare å omfatte kvinner. Da stiftelsen kom i økonomiske vanskeligheter i 1780-årene, fikk den en gave på 6000 riksdaler fra hoffagent Danckert D. Krohn, som gjorde det mulig å fortsette driften.

(Fra Bergen byleksikon)

Kong Oscarsgate med Zander Kaaes Stiftelse. (Foto: Ralph L. Wilson / ubb-wil-a-019_md)

Kong Oscarsgate med Zander Kaaes Stiftelse. (Foto: Ralph L. Wilson / ubb-wil-a-019_md)

• • •

Brosing_ubb-bros-07271dKilder:

WikipediaKunsthistorieBergen byleksikonvillaterminus.no/historie, Marcus – spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen

Les mer:

• • •

May Lis Ruus 22. mai 2016

Bok 34 – Vindens røst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 9. mai 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

NB: Inneholder spoilere

Baksidetekst

Nestor-ND34Lucie har endelig fått visshet om hvem hun er, men det er vanskelig å forsone seg med at sannheten må forbli en hemmelighet. Og det gjør vondt å vite at Ditlef har løyet for henne.

La oss lage en pakt, du og jeg, pustet vinden mot Lucies øre.

Det slo henne at trærne ikke suste. Sjøen lå blank og rolig. Vinden snakket kun til henne. 

Du får møte ham igjen i et annet liv. I dette livet hører dere ikke sammen. I dette livet har deres veier allerede skilt lag. Du har det bedre uten ham, fortsatte vinden med sin lokkende stemme.

• • •
Utdrag

Salomon Grimstad stilte seg ved vinduet, slik at ansiktet hans lå i skygge. Lucie visste at hennes var opplyst, både fra lyset og vinduet.

Mannen hadde et beger i hånden, men han drakk ikke av det.

«Jeg hadde tenkt å tale med Dem i kveld, så da jeg så at De gikk opp hit, tok jeg meg den frihet å følge etter så snart jeg kunne. Jeg håper det ikke er upassende.»

Lucie ristet på hodet. «Jeg ønsket å tale med Dem også.»

Salomon virket ikke overrasket. «Jeg er klar over at jeg stirrer mye på Dem, men som jeg har sagt, er De Deres mor opp av dage. Det er rart å se henne igjen i Dem. Jeg mener … å se Emmelies datter.»

Det siste ordet ga Lucie hjertebank. Det var forståelig at han var nysgjerrig på henne, hun var tross alt hans førstefødte datter.

«Særlig slik De sitter nå, med Deres datter i armene. Slik kunne også Emmelie ha sittet, om ikke Herren hadde tatt henne til seg så tidlig.»

Lucie visste ikke helt hva hun skulle svare til det. Han hadde opplevd et tap, han også, da hans gamle venninne sovnet inn.

«Når fikk De vite at min mor var svanger?» Det var ikke lett å finne riktige ord, men det fikk bære eller briste. Lucie trodde ikke at han kunne se det som uhøflig at hun spurte.

«Det viste seg mot høsten. Da var jeg allerede blitt gift med min kone.»

Lucie-34Det var ikke så mye å si, følte Lucie, så hun bare nikket. Mannen i kammerset hadde blitt bestefar. Det var nok en høytidsstund for ham å se sitt barnebarn for første gang.

Han drakk ut og satte kruset fra seg i vinduskarmen. «Jeg fikk aldri se henne slik. Med barnet i sin favn.» Nå tok han et steg nærmere Lucie i stolen.

«Vil du holde henne?» spurte Lucie.

Det var som om han ikke hørte. Han var kun opptatt av sine egne tanker. «Du er ikke mye eldre enn hun var. Håret var lysere, og nesen litt større. Men øynene … det er som å se inn i Emmelies sjel. Jeg undres på om ungpikekroppen hennes endret seg etter fødselen …» Blikket hans gled ned til utringningen og stanset ved kløften.

Lucie kjente at kinnene ble varme, ikke bare for at en far kunne glane på sin datters byste, men fordi hun hadde sin bestefars galskap friskt i minne. Han hadde også sett Emmelie i Lucie.

«Jeg må legge henne,» mumlet Lucie og reiste seg.

Uten å se på Salomon gikk hun bort til krybben og la Emme ned. Piken var fremdeles våken, men glippet med øynene da hodet traff den lave puten. Lucie bredte over den lille kroppen, og ble stående og påse at datteren fant roen.

Bak seg kunne hun høre at Salomon pustet. Hun skottet bakover et par ganger, men han rørte seg ikke. Da Lucie så at Emme hadde lukket øynene, vendte hun seg mot mannen som var hennes kjødelige far.

«Hvis De har tid, vil jeg gjerne klare opp i forholdet vårt. Hvor vi står.» Hun kjente at hjertet banket fortere, for egentlig ville hun ikke ha denne samtalen, men hun måtte få det ut av verden. «Kan vi gå ut i korridoren?»

Et nesten umerkelig rykk syntes i Salomons ansikt.

«Jeg forventer intet fra Dem, herr Grimstad. Jeg vil bare at vi skal snakke om det, en gang for alle, og så går vi hver til vårt.»

«Forventer …» begynte han, men Lucie ville ha ham ut fra kammerset der de to barna sov.

Hun gikk mot døren og ventet at han skulle komme etter.

Blikket hans var inngående da han langsomt gikk over gulvet. Med den ene hånden rettet han på halstørkleet sitt, før han dro neven gjennom det lange, løse håret. Han sveipet så vidt borti Lucies hånd da han passerte. Var det med vilje?

Da døren til kammerset var lukket, gikk Lucie bort til vinduet. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle begynne, for nærværet av ham fylte all luften omkring henne. Det var vanskelig å puste.

Idet hun snudde seg for å stå ansikt til ansikt med ham, løftet han hånden sin. Før hun fikk stanset ham, hadde han berørt det ene brystet hennes med håndbaken.

«Herr Salomon!» utbrøt Lucie og trakk seg unna. Hva var dette? Hadde hun ikke visst bedre, hadde hun trodd at han gjorde kur til henne.

«Emmelie hadde større bryster enn deg,» sa han lavt. Han stirret på dem.

«Hva behager?» Var han drukken? Eller var han like forrykt som hennes bestefar hadde vært?

«Hun var vakker uten klær.»

Lucie følte seg skammelig behandlet, nesten skitten. «Herr Salomon. Vil De vennligst se meg i øynene?»

«Om forladelse. Jeg skulle ønske jeg hadde sett deg før …»

Han tiltalte henne ikke høflig, og Lucie visste ikke om hun burde påpeke det. Han visste jo hvem hun var. En dannekvinne. Men også hans egen datter.

Lucie prøvde å samle seg. «Jeg har naturligvis også tenkt på Dem, herr Grimstad.»

«Si Salomon.»

«Salomon …»

Grimstad-bonden sto med ett så nær at hun kunne kjenne pusten hans. Hvordan hadde det skjedd? Lucie sto helt inntil vinduet og følte seg trengt inn i et hjørne.

«Jeg vil ikke at Deres kone skal bli skadelidende, ei heller Deres døtre … så hvis vi kan tale om vårt forhold i minnelighet, hadde jeg satt pris på det.»

Snuste han inn lukten av henne? Nesen hans var ved pannen hennes, og hun kunne ha sverget på at leppene nærmet seg huden.

«Min mann kommer snart … han vil også gjerne tale med Dem om hva … om tingenes tilstand.» Lucie hørte at hun vrøvlet. Utsagnet ga ingen mening. «Jeg vet at han bekreftet sannheten, noe jeg mener han ikke burde ha gjort.»

«Hadde du bare … jeg fikk vite at du bodde i skogen i flere måneder. Barntung … slik hun var.»

«Herr Salomon?» Lucie trodde ikke at han var drukken, og i motsetning til morfaren visste denne mannen tydeligvis at hun ikke var Emmelie.

«Jeg vet at du er gift, men … men gi meg denne lille gleden.» Det virket som om han knapt klarte å styre seg.

«Hvilken glede? Nå synes jeg at det er nok, herr Grimstad.» Lucie satte hendene mot brystet hans for å få avstand.

«Du er så lik henne. La meg nyte gjensynet.»

Sinnet veltet opp i Lucie, og hun skubbet ham fra seg. «Hva er du for en mann? Jeg er din datter, ikke Emmelie som du delte leie med!»

nd 34-med

Fra NorskeSerier