Trolldom

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest bok 6 Forbannelsen.

Hekser var allerede på slutten av 1500-tallet definert som stygge. Skjønnhet var en gave fra Gud og tilkommer fromme kvinner. I tillegg mente man at de stinket, og at dette kom av deres omgang med Satan.

Hekser var allerede på slutten av 1500-tallet definert som stygge. Skjønnhet var en gave fra Gud til fromme kvinner. I tillegg mente man at hekser stinket, og at dette kom av deres omgang med Satan.

Tittelen på bok 6, Forbannelsen, ble valgt etter scenen der Lucie blir oppsøkt av en gammel kone.

“Vil du kjøpe en rose av en gammel, fattig kone?” sa den gamle kvinnen med en stemme som minnet om breking. Munnen hadde ikke en eneste tann, og hun lespet mens hun snakket. Huden i ansiktet var full av skitt og sot, og rynkene var dype og mange. Øynene var blasse, men blikket var klart.

“Jeg skulle gjerne ha gitt deg noen skillinger, men jeg har ingen på meg. Jeg er svært lei for det.” Lucie tok et skritt nærmere konen. “Det er en vakker rose.”

“Da skal du få den, barn,” sa kvinnen og rakte den mot Lucie. “Se, ta den.”

Fra Nattmannens datter bok 6

• • •

Den gamle konens trolldomskunst er inspirert av en beskrivelse av en hendelse i 1566. I sin dagbok skrev Absalon Pederssønn Beyer den 19. august om en trollkone som satt i Rådstuens fangekjeller. Der var det en egen celle for trollfolk, kalt Trollkjerringarresten. Hun begikk selvmord ved å kvele seg selv. Kvinnen hadde vært byfogdens elskerinne, og hun etterlot seg 400 sølvdaler og kontanter.

Da hun sto for retten tok byfogden av henne hodekledet, og der fant de et bånd med tre knuter i. Det inneholdt hår, jord og annen trolldom. Dette ble for sikkerhets skyld gravd ned under galgen på Tyveholmen. Hennes trolldomsprosess ble nr. 606, men må ha vært et av de første dødsfallene i den gryende heksetiden.

trollkone-APB

Fangekjelleren i Gamle Rådhus (Foto: MLR)

Fangekjelleren i Gamle Rådhus har fire slike celler der opptil 12 fanger kunne sitte, samt to celler til som fungerte som arrest for trollfolk og en dårekiste for de gale og avsindige. (Foto: May Lis Ruus)

Tidlige lover om trolldom

Allerede i vikingtiden er det i Snorresagaene omtalt noe som trolig er en trolldomssak. Eirik Blodøks (895-954) gikk hardt frem mot trollfolk, og han brant sin bror Ragnvald levende, sammen med 80 seidmenn på Hadeland.

De eldre norske lovene fra 1100–1200-tallet inneholdt bestemmelser mot å fare med trolldom eller å reise til Finnmark for la seg spå. Ifølge Gulatingsloven måtte den som ble funnet skyldig i å drive med galdresang og trolldom, forlate kongens land. Likevel kjenner vi til få tilfeller av dødsstraff som følge av trolldom i norsk middelalder.

Befindis nogen Troldmand, eller Troldqvinde, at have forsoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastis paa Ilden og opbrændis.

Christian Vs norske lov av 1687, 6. bok, 1. kapittel, artikkel 9

Trolldomstiden

"Die Hexe" av Albrecht Dürer ca. 1500 (fritt)

Tiden for hekseforfølgelse hører først og fremst til etter reformasjonen (1537). I store deler av middelalderen ble hekser oppfattet som ufarlige, drømmende mennesker. På 1400-tallet oppsto et nytt syn, der heksene ble Guds jordiske fiender fordi de hadde allianse med djevelen.

I 1487 utkom boken Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren i Tyskland. Den ble raskt fordømt og forkastet som en forfalskning, og forfatteren ble dømt av inkvisisjonen. Men det var stor etterspørsel etter retningslinjer for hva man skulle gjøre med trollfolk og deres hekseri, og boken fortsatte å bli utgitt i mange opplag over hele Europa. Heksehammeren var den viktigste referansen i jakten på Satans medsammensvorne og håndlangere.

Frykten bunnet ut i forestillingen om en eldre, ufruktbar kvinne i seksuell omgang med djevelen. Hun dreper og spiser småbarn, gjør menn impotente og folk og fe syke, samtidig som hun har hemmelige medsammensvorne.

Men også omstreifende menn som levde på kanten av loven utgjorde hovedtyngden av dem som ble anklaget. I et samfunn med mye fattigdom der det ikke skulle mange ulykker til før folk mistet sitt livsgrunnlag, var det lett å lete etter syndebukker som forklaring.

Overtro

Det fantes god trolldom (signing) og ond trolldom (maning). Den gode var for å helbrede, lindre og få gode ting til å skje. Den onde var for å skade folk, eiendom og dyr.

Tidens forestillingsverden besto av overnaturlige vesener i mange former. Forestillingene var så inngrodde at man visste at det fantes troll, nisser, hulder, tusser, draug, nøkk og haugfolk. Det var naturlig at det fantes mennesker som gikk i ledtog med djevelen for egen vinnings skyld. Gikk det bra for noen, kunne det forklares med at djevelen hadde belønnet en av sine undersåtter. De som var fattige, kunne ty til det onde for å bedre sin situasjon.

heksetortur-Das Recht im bild (tritt)Etter hvert som folk ble anklaget og forhørt, kom det tilståelser og angiveri, og det ble «bevist» at prester og øvrighet hadde rett. Ny kunnskap om djevelens metoder og bestialske spill kom frem under pinlig forhør (tortur).

Ingen skal pinligen forhøris, uden hand tilforn er dømt til Døde for nogen Ugierning, med mindre det er in crimine Majestatis i højeste Grad, hvor Sagens Beskaffenhed ikke lider, at den almindelig Lands Proces kand følgis.

Christian Vs norske lov av 1687, 1. bok, 18. kapittel

Tortur var ikke en tillatt forhørsmetode. I følge loven var det først når en person hadde blitt dømt til døden at han eller hun kunne pines i den hensikt at vedkommende skulle avsløre sine medsammensvorne. Men for en så viktig sak som å avsløre andre djeveltilbedere, ble tortur likevel brukt. Det viktigste var å få frem sannheten.

Til Norge kom impulsene via Danmark, men det var først fra 1570 at demonologien slo om seg. Mellom 1570 og 1700 ble 2000 mennesker i Norge stilt for retten mistenkt for trolldom. En fjerdedel ble dømt til døden ved brenning. De fleste var fattige, eldre kvinner som ikke hadde forankring i lokalsamfunnet. Men også ressurssterke mennesker kunne bli utsatt for mistanker og anklager, ofte på grunn av misunnelse, krangler og dårlig behandling.

I saken mot Birgitte Hansdatter i 1631, var det antakelig hennes ektemann, fogden Laurits Markvadsen som var årsaken til at hun fikk to anklager om trolldom mot seg. Han hadde utnyttet folk og skaffet seg mange fiender. Alminnelige folk fikk gjennom trolldomsanklager makt til å slå tilbake – bevisst eller ubevisst – mot øvrigheten. Laurits fikk to dødsdommer kom de seg ut av det ved å betale erstatning til kongen. Birgitte fikk to trolldomsanklager mot seg, og selv om hun ikke ble dømt, fortalte mannen hennes at det hadde vært en stor påkjenning for henne, og hun døde noen måneder etter siste frikjennelse.

heksebrenning ca. 1692 (fritt)

Rensende bål

Hva tenkte folk når de sto foran bålet og så et medmenneske bli brent levende? Klarte de å se forbi den utpekte og dømte heksen, og se mennesket bak? Så de lidelsen til kvinnen, eller så de samfunnets befrielse av et ondt vesen?

I lys av at alle trodde på det overnaturlige og at man «visste» at mennesker kunne inngå pakt med djevelen, tror jeg at de kan ha sett et vesen som var forgjort av ondskap og som ikke lenger var et fromt kristent menneske. Personen som var utpekt, som sto i rettsalen, som satt i fangecellen eller var bundet til pælen i flammene, var ikke et menneske som de selv. De var fienden, djevelens undersått.

Hekserettsak på 1600-tallet (Photos.com)

Hekserettsak på 1600-tallet (Photos.com)

For de pårørende tror jeg ikke det ble sett på slik. De har nok sett en mor, en bestemor, en søster, en nabo osv. som av ulike grunner ble anklaget og trukket ned i dragsuget.

Men om det skulle bli for brutalt å se på den dødsdømtes lidelse på bålet, ga kirken trøst. For ilden var ikke bare en straff, men også den eneste redning mot evig pine for den dødsdømtes sjel. Gjennom flammene ble heksen renset, og djevelen mistet grepet om sin undersått. Ilden var barmhjertig.

Prestefrue og heks

Absalon Pedersssønn Beyer som skrev om byfogdens frille som viste seg å være en trollkone, var gift med Anne Pedersdatter (ca. 1530–1590). Hun ble Norges mest berømte heks, og hennes skjebne er kjent langt utenfor landegrensene.

Fra forestillingen Anne Pedersdatter, Festspillene i Bergen 2010. (Foto: May Lis Ruus)

Fra forestillingen Anne Pedersdatter, Festspillene i Bergen 2010. (Foto: May Lis Ruus)

Magister, prest, lektor og slottsskriver Absalon Pedersssønn Beyer (1528–1575) og hans kone Anne  tilhørte overklassen i landets største by, Bergen. De var omgangsvenner med lensherren, Erik Rosenkrantz og hans hustru fru Helvig. Absalon og Anne fikk åtte barn, men bare tre levde opp.

Absalon var opptatt av overnaturlige fenomener og gudommelige tegn. Tolkning av skyformasjoner var en av hans spesialiteter, og han var dessuten opptatt av astrologi. Men han skriver lite om trolldom i sine skrifter. Han nevner byfogdens frille, samt saken om Anna på Bierget og hennes mor Ingeborg. De ble anklaget for trolldom av forstanderen på Sankt Jørgens Hospital. Mor og datter skulle ha brukt trolldom for å starte en stor bybrann i 1561. Absalon skriver i sin dagok i 1570 at kvinnene ble frifunnet, mens forstanderen ble dømt til døden i for falske anklager.

I begynnelsen av 1570-årene fikk Anne Pedersdatter kongens brev på at hun var frikjent for beskyldninger om trolldom, men ryktene hadde skadet hennes ære.

Los caprichos, Francisco Jose de Lucientes y Goya, 1799 (photos.com)Absalon døde i april 1575, og Anne ble senere samme år anklaget for å ha drevet med trolldom. Det ble rettsak, men bevisene var for svake, og saken ble avvist. De neste 15 årene merket hun sladderen og beskyldningene i nabolaget, og hun ble bitter og ilsken. Hun slo tilbake med sinne og forbannelser, noe som gjorde henne enda mer upopulær og fryktet. Til slutt kom det nye anklager, og ny rettssak.

Det var mange som kunne vitne om at Anne og hennes tjenestepike hadde drevet med trolldomskunster. De hadde blitt sett ridende på sin tjenestepike Elina til fjellene Lyderhorn og Føien for å delta på heksesabbat tre julenetter på rad, hun hadde tatt livet av seks mennesker – deriblant et lite barn – ved hjelp av trolldom, hun hadde skadet avlinger og husdyr og planlagt oversvømmelse og brann. Dessuten skulle Anne med vitende og vilje ha forhekset et pæretre ved å gå rundt det flere ganger, slik at det visnet og døde.

I april 1590 ble hun dømt til døden ved brenning, og dommen ble fullbyrdet.

Andre saker

Hexen av Hans Baldung, 1508 (fritt)Saker i Bergen (Hordaland):

  • 1539: 1
  • 1560-årene: 3
  • 1570-årene: 2
  • 1580-årene: 5
  • 1590-årene: 8
  • 1600-årene: 6
  • 1610-årene: 2
  • 1620-årene: 4
  • 1630-årene: 7
  • 1640-årene: 7
  • 1650-årene: 8
  • 1660-årene: 16
  • 1670-årene: 1
  • 1680-årene: 5
  • 1690-årene: 4
  • 1701-1754: 7

Anne Pedersdatter var den femte trolldomssaken i Bergen. Den første trolldomssaken foregikk 50 år tidligere, i 1539 mot Brita Bjørnsdatter. Den neste kom ikke før i 1556 med den ovenfornevnte Byfogds frille. De to neste var Ingeborg og Anna på Bjerget i 1568, som er i slekten vår. Den neste var Anne Pedersdatter, men også hun ble frikjent den gangen. Åtte nye prosesser fulgte mellom 1575 og 1590, da Anne Pedersdatter ble brent på Nordnes.

I 1632 ble Herlofs Anne dømt til døden, og denne saken hører vi om i Nattmannens datter bok 5, kap. 13. I denne saken ble også en tredje kvinne fra vår slekt anklaget, Birgitte Hansdatter Ruus, som var gift med byfogd Laurits Markvadsen (se egen sak: Gode og onde fogder).

Mellom 1536 og 1754 ble det ført 78 trolldomssaker i Bergen. Ikke alle førte til dom, og den siste dødsdommen var på midten av 1600-tallet. Men heksebålene brant fremdeles andre steder i landet, spesielt hardt rammet var Finnmark, der de fleste dømte var menn. I loven sto det om trolldomskunster, og folks overtro var sterk. Trolldom var i Lucies tid en høyst reell trussel.

• • •

Hadde Hansine vært av trollkoneslekt? Djevelen tok mange former. Hadde denne gamle konen virkelig noe å gjøre med Den onde? Hekser hadde blitt brent i hopetall på Nordnes i hundre år, og geistligheten og myndighetene hadde fremdeles årvåkne øyne for trolldom. Selv i loven sto det om hekser og hvordan de skulle behandles og straffes. Hun husket dragonens fortelling om kvinnen som ble pint i Trollkjerringarresten i Rådstuen, fordi hun hadde fått et skip til å forlise. Ingen var trygge. Trollfolk og kjettere gikk iblant dem, og Bergen hadde fostret mange av dem.

Fra Nattmannens datter bok 6

• • •

svartebok, Trolldomsarkivet, UiO

Oppskrift fra svartebok

Pergamentet Siprianus Kunste Bog ble skrevet på Wittenbergske Accademie i 1345, og senere gjenfunnet på Københavns Slott i 1665 i en Marmorstenskiste. Her er et par oppskrifter hvordan gjøre seg usynlig i 9 timer, og hvordan kurere seg for forkjølelse:

At være usynlig

Tag Øret, at en
sort Haand kat, kog det i sød melk og
smør dit ansigt over med flager mus-
blod, og drik, eller æd det kogt øre, saa
er du usynlig 9 Timer.

Om For Kiøllelse i Legeme:

Skal de
Tage en bødte af sin urin, og lege deri
endeke sig vel over hovedet
med et tet klæde Runt om, og side over
den damp til du sveder, slaae
det bort paa envei.

• • •

Video fra Whitch Witch av Dollie de Luxe

«Who do you want to burn» med Jahn Teigen fra forestillingen Whitch Witch av Dollie de Luxe.

«She Devil» fra 1987

• • •

«Når en kvinne tenker alene, tenker hun ondt.»
Fra Heksehammeren. (Rune Blix Hagen, «Heksen»)

«En trollkvinne skal du ikke la leve»
2. Mosebok 22:18

• • •

Kilder: I hine hårde dage av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008 • Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen, Humanist Forlag 2003 • Heksen og humanisten av Nils Gilje, Vigmostad & Bjørke 2003 • Absalon Pederssønn Beyers Dagbok • UiO Trolldomsprosessene • Bymuseet i Bergen: Anne Pedersdatter • UiO: Trolldomsprossessen mot Herlofs Anne • Wikipedia: Heksehammeren • UiO: Chr. Vs norske lov 1687

• • •

May Lis Ruus, 9. desember 2012

Gode og onde fogder

Slektshistorien vår inspirert til små faktaopplysninger i serien. Også når jeg ikke leter, men gjør research om et tema, hender det at jeg snubler over saker som har med slekten å gjøre. En av dem er en spennende sak som handler om hekseanklager og dødsdommer, og  den andre er om en mann som jeg hadde hørt om, men som jeg ikke visste at hadde forbindelse til min slektshistorie. Her kommer en utdypning,

Slekten vår starter rundt år 1500 som er et cirka fødselsår for Thomas Ruus som kom fra Nederland. Han giftet seg med Anna på Bjerget. De fikk en datter, Elsebe Thomasdatter Ruus, som ble gift med slottsskriver Hans Hanssøn. Han tok senere sin kones slektsnavn, Ruus. De fikk 5 barn; en sønn og fire døtre.

Den gode fogden

Den ene av Elsebe og Hans Hanssøn Skrivers døtre, Sidsel (1559–1615) ble gift med dansken Strange Jørgensen (1539–1610). Han kom til Norge i 1572 og var fogd over Lysekloster, Munkeliv klostergods og Gidske gods, og fra 1598 fogd over Nordhordlen.

Først 1601 løste Strange Jørgensen borgerskap i Bergen, og året etter ble han valgt inn i byrådet som en av de 12 rådmennene, de fleste danskfødte menn. Embedet var dårlig lønnet, men som kjøpmann ga det ham muligheter til å fremme egen næringsvirksomhet.

Gjennom fødsel og giftermål var Strange Jørgensen knyttet til byens og slottslenets dansk-norske stand av fogder, skrivere, byfogder og lagmenn. Blant disse var svigerfaren Hans Hanssøn (Ruus), slottsskriver på Bergenhus, og Stranges svogere – Laurits Markvardsen, byfogd i Bergen, senere fogd i Nordhordland, Ove Wogensen, byfogd i Bergen, og Hans Rasmussen, skriver på Bergenhus og senere fogd i Sogn. Både Laurits og Ove ble senere beryktet for sin hardhet mot bøndene.

Strange Jørgensen fikk etter hvert et betydelig jordegods, bl.a. forpaktet han gårdene Espeland, Unneland og Fjøsanger utenfor Bergen, samt krongården Fitjar på Stord. I 1606 fikk han skjøte fra Bergen byråd på en vel 20 dekar stor grunn av Munkeliv klostergods på Nordnes, et område som senere fikk navnet Strangehagen. Her opprettet han i 1609 Stranges Fattighus for fattige kvinner, med plass til 9 beboere.

Stranges fattighus, tegnet av Johan Joachim Reichborn i 1768

Det opprinnelige fattighuset ble ødelagt av brann, men ble bygget opp igjen. Bygningen som står i dag er i hovedform lik hospitalsbygningen på St. Jørgens Hospital; et stort åpen rom med sovekammer i to etasjer på begge sider. I 1721 var det plass til 31 beboere der det bodde to på hvert kammers. Senere ble antallet redusert til 15. Det nåværende bygget står i Klostergaten 28 og huser Fortidsminneforeningen i Bergen.

I tillegg ga Strange Jørgensen skipet Svarte Ravn med alt utstyr slik at det kunne selges. Det ble solgt for 300 rdl, og rentene gikk til fattighuset. Hans velgjørenhet omfattet også større testamentariske pengegaver, bl.a. til et nytt orgel i Domkirken og til et legat for fattige latinskoleelever. Blant andre gaver var ettergivelse av 200 rdl som svogeren Thomas Hanssøn Ruus hadde lånt til studier. (Omsatt til vår tids penger vil det si ca. 250 000 kr.)

Strange Jørgensen ble delvis lam etter et slagtilfelle 1609 og ble sengeliggende til sin død året etter. Han hadde fem barn, men bare en datter, Margrethe, overlevde ham.

Margrethe Strangesdatter, datter av Sissel Hansdatter Ruus (1559–1615) og Strange Jørgensen (1539–1610). Hennes mor var en av Ruus-kvinnene som ble hekseri-anklaget. (Foto: faksimile fra Fana Bygdebok – 1. Fra de eldste tider til 1665)

Margrethe Strangesdatter, datter av Sissel Hansdatter Ruus (1559–1615) og Strange Jørgensen (1539–1610). Hennes mor var en av Ruus-kvinnene som ble hekseri-anklaget. (Foto: faksimile fra Fana Bygdebok – 1. Fra de eldste tider til 1665)

Les mer om Stranges fattighus

Den onde fogden

Illustrasjonsbilde, fritt.

Den andre datteren til Elsebe og Hans, Birgitte (ca. 1570–1636) ble gift med en annen dansk fogd, Laurits Markvadsen. Hun blir rundt 1630 omtalt som en “meget forstandig matrone” av en lege. Han fikk råd av Birgitte om hvordan han skulle gå frem for å vinne sin utkårede.

Birgitte ble to ganger, av to forskjellige menn, anklaget for å drive med trolldom, og hennes mann ser ut til å ha vært i krangel med både bønder og likemenn.

I 1608 ble Laurits Markvadsen skriver på Bergenhus, og han og konen fikk kongebrev på gården Valestrand med underliggende ødegårder Eide og Elviken på Osterøy for livstid. Men de hadde allerede tatt gårdene i sin besittelse, og dette førte til en langvarig strid som til slutt endte med at fogden fikk dødsstraff.

Før jeg kommer nærmere inn på det, skal jeg kort nevne de andre døtrene til Elsebe og Hans og deres ektefeller.

De andre svogrene

En tredje datter var Ingeborg. Hun ble gift med Hans Rasmussen (–1633) som var skriver på Bergenhus. Han ble senere fogd i Sogn. Han rottet seg sammen med sin svoger Laurits Markvadsen, og det ble en langvarig strid med den gode fogden, Strange Jørgensen.

En Kirsten var gift med Ove Wogensen, som er omtalt som svogeren til de ovennevnte, og er antakelig en av Elsebes og Hans’ døtre. Ove tok borgerskap i Bergen i 1609 og ble utnevt til byfogd i Bergen i 1620. De bodde i 12. rode ved Markegaten på Engen. I 1642 blir Kirsten omtalt som enke.

Det var en svoger til, Jørgen Jørgensen, som Lauritz Markvardsen i 1631 kaller sin svoger. Det kan bety at Jørgen var gift med enda en datter av Hans Hansen Ruus, eller at han var gift med en søster av den danske Laurits. Jørgen var fogd i Sunnfjord. Jørgen Jørgensens gravplate finnes i Bergen museum og forteller om hans fødsel og død.

Dødsdom

Birgitte Hansdatter Ruus og Laurits Markvardsen må ha hørt til Bergens fremste familier og spilte en fremtredende rolle i byens liv. Dette bekreftes av formuesforholdene til slekten gjennom flere generasjoner, valgene av ektefeller og deres stillinger som skrivere, fogder, byfogder og lignende.

Som nevnt havnet noen av svogrene i en langvarig krangel. På den ene siden var det Laurits Markvadsen og Hans Rasmussen, og på den andre siden Strange Jørgensen. Det er mulig det gjaldt arven etter svigerfaren Hans Hanssøn Ruus. Borgermestre og råd i Bergen ble bedt om å forsøke å løse svogrenes strid, men først på Strange Jørgenssens dødsleie ble det gjort en avtale mellom dem, og det var deres koners bror, Thomas Hanssøn Ruus, som meglet mellom dem.

Men det var ikke bare seg i mellom de kranglet.

Illustrasjonsbilde, Photos.com

Fra ca. 1612 og utover brukte både Laurits Markvadsen og svogeren Hans Rasmussen sine stillinger som fogder til å skaffe seg gods, samt til ulovlig utplyndring, trusler og utpressing av bøndene. I 1616 ble Laurits Markvadsen dømt til døden for sitt misbruk av embedet. Laurits’ slekt og venner ba om at han ble benådet. Kongen aksepterte at saken kunne ordnes ved at lensherren skulle få mest mulig penger, men ikke mindre enn 4000 riksdaler.

Men Laurits’ formue var under halvparten av dette beløpet. Likevel, i et kongebrev av 4. februar 1617 får Laurits Markvardsen full oppreisning, etter at kongen ved lensherren hadde fått sin betaling. Saken skulle ikke lenger kunne holdes mot ham i noen sammenheng, og hans ære ble gjenopprettet.

Det er ikke sannsynlig at bøndene i Nordhordland fikk noen erstatning for forbrytelsene som ble begått mot dem.

I 1618 tok Laurits borgerskap i Bergen, og bygget seg snart opp en ny formue. Han og hans kone Birgitte fikk igjen gårder i forlening, og i 1628 ble han byfogd i Bergen.

«Døden og kurtisanen» viser hvor syndig løsaktighet ble ansett som. Skjelettet i bakgrunnen forteller at syndens lønn var døden.
Tresnitt fra 1522 av Meldemann

De prostituertes tilsynelatende forsvinning

Bergen hadde gjennom flere århundrer hatt et stort antall prostituerte. De hadde holdt til i Øvregaten, like bak Bryggen der hanseatene bodde og arbeidet. På midten av 1500-tallet ble byen omtalt som verre enn Sodoma og Gomorra av Absalon Pedersen Beyer. Myndighetene ønsket usømmeligheten til livs, men visste at volden ville øke om skjøgene forsvant.

Men etter 1629 ble ingen kvinner lenger kalt for horer i byfogdens regnskaper.

Laurits Markvadsen ble byfogd i Bergen i 1628, omtrent samtidig med at denne «nedgangen» blir synlig. Hans svoger Ove Wogensen var allerede byfogd, og de to svogrene og kan være årsaken til at de prostituerte tilsynelatende ikke lenger synes i kildene.

Forklaringen kan ligge i at det fra denne tiden ikke ble skilt mellom prostituerte og løse kvinner. I kildene blir det brukt benevnelser som løsaktige og lettferdige kvinner, løse kvinner, beryktede kvinner, kvinnepersoner og andre uttrykk om kvinner som ikke direkte var prostituerte, men som hadde flere leiermål bak seg. Det kan igjen bety at de prostituerte kvinnene ikke er borte, men at de fra da av ble omtalt på en slik måte at det er umulig å skille dem fra andre æreløse kvinner.

Laurits Markvadsen mente at trolldomsanklagene mot hans kone Birgitte hadde berørt henne på ære, liv og velstand. (Illustrasjonsbilde: Library of Congress))

Trolldomsanklager

Det er mulig at det er Laurits’ fiender som har ført til at Birgitte fikk anklager om trolldom mot seg. Birgittes mormor og oldemor hadde også blitt anklaget for kjetteri og trolldom etter en bybrann, og det var Birgittes far Hans Hanssøn Ruus som fikk dem renvasket. Nå rammet anklagene igjen familien.

Beskyldningene mot Birgitte skal ha hatt utgangspunkt i en langvarig krangel mellom Laurits og en billedmaler. Det må ha vært en æressak, for maleren omtalte Birgitte i negative vendinger.

Maleren Roluf Olavssøn var i Bergens byrett 18. august 1629, men byfogden Laurits hadde arrestert maleren allerede før dommen falt. For dette kom Laurits til domstolen i august 1631, og han fikk en bot på 5 mark sølv. I desember samme år sendte Laurits et brev til slottsherre, lagmann, borgermestre og råd i Bergen om saken, som hadde “berørt hans kone Birgittes ære, liv og velferd”.

En kvinne blir torturert mens en slektning må se på. I dansk-norsk lov het det at kun dødsdømte kunne utsettes for pinlig forhør. (Illustrasjonsbilde: Das Recht im bild)

Også borgermester Rasmus Lauritsen (Stud) var kommet i krangel med Laurits Markvadsen. Borgermesterens skip forliste, og en pike ble i 1632 arrestert for å ha forårsaket forliset med trolldom. Piken ble dømt til døden og utsatt for pinlig forhør. Under torturen tilsto hun at den skyldige var Anne Christensdatter, en kvinne av god slekt og enke etter Herlof Lauritsen.

Anne ble dømt og pint på Bergenhus, og under torturen anga hun byfogdens kone Birgitte Hansdatter som medskyldig i trolldomskunstene. Herlofs Anne døde på mystisk vis i cellen natt til 19. juni 1632 ved at halsen ble “omdreiet” – mord eller selvmord.

Det var byfogden som hadde ansvaret for fangehullet, og Laurits Markvadsen kan dermed ha vært medvirkende til til Anne døde i fangehullet. En gjentakelse av anklager og dom ville ikke være fordelaktig for familiens ære.

Onsdag ettermiddag ble hun brent på Nordnes, og piken ble halshugget dagen etter.

Slapp fangehull og tortur

Birgitte var fri inntil saken hennes kom opp for retten. Det hadde kanskje sammenheng med at ektemannen var byfogd og at de tre svogrene ville borge for at hun stilte i retten. Kongen krevde at dersom Birgitte ble dømt til døden, skulle saken forelegges ham før hun ble utsatt for pinlig forhør.

Dette var andre gang Birgitte ble anklaget for trolldom. Først av maleren i 1629, og så av Herlofs Anne i 1632. Saken pågikk fra 1632 til 1636. Flere dommere ville ikke ta oppgaven, og Birgitte og Laurits holdt seg også borte fra Bergen. Tilslutt påla kongen lensherren å tvinge ekteparet tilbake til Bergen.

I 1634 ble byfogd Laurits Markvadsen for andre gang avsatt fra sitt embede. Laurits hevnet seg på borgermestre og råd ved å angi dem til kongen for ikke å ha betalt en bot de var idømt.

Kongen ber i et brev 12. mai 1636 lensherren om å sørge for at Laurits betaler penger eller av sitt gods til Roluf maler. Striden om gården Valestrand pågikk ennå, og Laurits ble fradømt gården. Men han betalte kongen 500 rdl. for å få oppreisning. For å betale oppreisningen begge gangene, hadde Laurits lånt penger av familien, og det ble delvis betalt tilbake ved overføring av eiendommene han satt på.

Birgitte Hansdatter ble frikjent for anklagene, men hun døde sommeren 1636, kort tid etter frifinnelsen.

Det ble flere strider og saker rundt Laurits Markvadsen, senest i 1643. Laurits ser ut til å ha utnyttet situasjonen med hyppig skiftende lensherrer som var ukjent med den lokale situasjonen. Dermed kunne han skaffe seg økonomisk fordel av forhold han som embetsmann ikke hadde rett til å utnytte, til skade for bøndene.

Laurits Markvadsen døde ca. 1644.

• • •

Kilder: 

Anna på Bjerget og Thomas Ruus, Elsebe og Hans Hansen og hans svigersønner er omtalt i artikkelen «Bergenske studier. Folk og Forholde i 15- og 1600-tallet.» av A. M. Wiesener, trykt i Bergens historiske forenings skrifter, nr. 38, 1932/Knut Geelmuydens slektshistoriske nettsted www.geelmuyden.info. Ellers er informasjonen hentet fra Digitalarkivet, Osterøy sogelag, Bergen bys historie II, og Absalon Pedersen Beyers dagbok.

Strange JørgensenStrange Jørgenssøn – utdypning (Norsk biografisk leksikon). Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Strange Jørgenssøn • Wikipedia: Stranges stiftelse • Fortidsminneforeningen i Bergen + bilder • geni.com • Bergen byleksikon 2009 • Fana Bygdebok 1. Fra de eldste tider til 1665

Laurits Markvadsen: «Væ dig Bergen du fule Sodomæ oc Gomorræ søster». En analyse av utenomekteskaplige forhold i Bergen 1597-1669″ hovedfagsoppgave av Gro E. Bastiansen 1995, kap. 5 • 

NB. Det er mange forskjellige skrivemåter på både for- og etternavn, så jeg har valgt å bruke den enkleste formen der flere skrivemåter er brukt i kildene.

 • • •
Fakta og fiksjon i Nattmannens datter:
Saken om Herlofs Anne blir gjenfortalt i serien.
Ellers ser vi litt av den nære historien til Lucie og de andre som fiktivt lever ved århundreskiftet til 1700-tallet. Blant annet viser historien hvordan samfunnet skilte sterkt mellom de velstående og de fattige. De bedrestilte borgerne kunne bruke sin makt og sine ressurser på enten godt eller vondt. Også hekseanklagene tyder på at  folk i alle samfunnslag kunne ramme både fattige og rike når de ikke hadde så mye å tape selv.
Se også egen sak om Trolldom
• • •
May Lis Ruus, september 2012