Forstanderboligen

Forstanderboligen i Nattmannens datter. Det henger sammen med et annet hus, som i serien er tenkt til å være Ole Salmakers hus. Nede i veien kan Manufakturhuset skimtes. (Foto: May Lis Ruus)

Det som la grunnlaget for Nattmannens datter, var de åtte årene vi bodde i det 300 år gamle bergenshuset som ligger nærmest Manufakturhuset. I de årene leste jeg alt jeg kom over om huset, Manufakturhuset og strøket på den tiden, men først da vi flyttet, kom idéen om å skrive bok. Og siden jeg hadde mye på hjertet, måtte det bli serieroman. 

Beskrivelsene i forstanderboligen er inspirert av dette huset som vi ble fortalt at en gang hadde vært bolig for forstanderen på Manufakturhuset. Det er ikke sikkert at dette stemmer, eller når det i så fall var det, men en mulighet er at det ble bygget omtrent samtidig med Tugt- og Børnehuset i 1646, som en forstanderbolig.

Det opprinnelige huset brant i 1702, men ble bygget opp igjen på den gamle grunnmuren. Hagen som er beskrevet er nå garasje med terrasse over, oppført på 1980-tallet. Bygningene som ligger nedenfor og innenfor er nokså nye, så det er ikke godt å vite hvor stor eiendommen var opprinnelig. I følge et rodekart (se under) kan eiendommen ha vært ganske stor og muligens hørt til Manufakturhuset.

Jeg har studert gamle tegninger av dette og andre lignende hus, og prøvd å se for meg hvordan det så ut da det ble bygget opp igjen i 1703.

Det som beskrives som forstanderparets soverom ble bygget om til bad på 1980-tallet, men var i følge eldre tegninger et sovekammer. På loftet var det også et sovekammer, det som er beskrevet i boken som pikekammeret, og resten var tørkeloft. Det er nesten full kjeller under, og tidligere eier fortalte oss at han hadde funnet ut at det hadde vært skjenkestue der.

Skjenkestuer

I kjelleren var det i de fleste gamle hus i Bergen enten lager, butikk eller utskjenking. Det var så mange skjenkesteder at myndighetene i 1596 forbød små hus i Marken, på Nøstet og ved Erkebispegården å ha skjenkestuer i kjelleren «fordi der skjer allermest Slagsmaal, Horeri, Rufferi, Tyveri og andet Skjelmeri».

I 1623 nevnte slottsherren at det var 400 skjenkesteder i Bergen og understreket at de mange drikkestedene medførte «stor Guds Fortørnelse, med Sues» (sus og dus), og hevdet at han flere ganger hadde bedt sine overordnede «om at slig forbandet Kroeri og letferdige Huuse maatte avskaffes». Istedet mente han at det måtte bli innrettet vertshus: «noen særdeles vertshuuse som den gemene Mand, saa og fremmde kunde have deres Logering udi naar Behov gjordes, saa og visse Personer ordineres som skulde holde Øltap».

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Restaurering

Da vi kjøpte huset i 1999, var det et oppussingsprosjekt. Forrige oppussing var på 1980-tallet, da blant annet kjelleren ble gjort i stand. Vi brukte over åtte år på restaureringen, og det var med tungt hjerte vi flyttet i 2007. På kjøkkenet var det en stor grue som var stengt igjen. Vi åpnet den opp, satte inn spjel og fikk kjøpt en skjerding og en stor, svart gryte. 80-talls flisene ble tatt bort og erstattet med skifter som vi tok fra en av hellene utenfor. Det var mye arbeid, men gruen ble veldig fin etterpå. Den ga mange varme og koselige stunder på kjøkkenet.

Bak gipsplatene fant vi gammelt tømmer, mitspist og støvete, men svært så sjarmerende. Det var lag på lag med gamle aviser og mørke 1800-talls tapeter som var limt opp som isolasjon. Også mose og hestehår var stukket inn mellom tømmerstokkene. På innerveggene fikk tømmeret komme frem i dagen igjen og vise litt av husets sjel.

I ytterveggen mot gaten fant vi en vindusåpning. Den siden ble isolert på nytt og platet igjen, men tømmeret er der fremdeles. I husets hjerte var det en murvegg med håndhugde murstein. Også disse fikk komme frem.

Kjelleren var som sagt tatt på 1980-tallet, men en liten blindkjeller var igjen. Der var det grunnfjell og litt jordgulv innimellom. Da vi tok vekk noe av dette for å gjøre kjelleren ferdig, fant vi ting i den tørre jorden som antakelig hadde vært fyllmasse da huset ble bygget opp igjen etter 1702-brannen. Det var glasskår, jernspikre, pipestilker, opptenningsflint og keramikkskår. Det var skrot på 1600-1700-tallet, men likevel små skatter for oss. Vi silte jorden og tok vare på alt.

IMG_7604

 

I ettertid har jeg lagt noen av disse gjenstandene på glass, slik at flere kan eie en ting fra Lucies tid og sted. Les mer i eget innlegg: Nattmannens skatter eller se dem i Lucies lille krambod

 

Rester av tapeter fra 1800-tallet fra stuen

Gamle aviser fra veggene i stuen. Spikrene fant vi også i veggene.

Noen beboere

Vi «arvet» noen papirer da vi kjøpte huset, og et av dem er et brev fra Bergen Byarkiv 08.02.1991. Der står det at de finner svært lite i arkivene om huset på denne adressen. De skriver at fordi løpenumrene ble endret, kompliserer det undersøkelsene ytterligere. Brevet nevner en kjøpmann Diedrich Andersen som døde 28,04,1783, 74 år gammel. Han hadde et landhandleri, og året etter hans død er det en Robine Jensdatter/Andersen som står som eier. I manntallet står hun oppført som «handelshusmand».

I 1801-tellingen står det under Rode 18 tomt 10:

  • Hans Michael Tilgner, huusfader. Alder: 81. Enkemand af 1te Ægteskab. Yrke: gartner.
  • Malena Nielsdtr. Alder: 50. Ugift. Yrke: Tienestepige.
  • Maria Jordan, logeerende. Alder 45. Enke af 1te Ægteskab. Yrke: Haandarbeide.

I 18. rode på 1720-1730-tallet er disse yrkene representert:

  • Vice-biscop
  • Major og General Wejmester
  • Corduanbereeder
  • Skredder
  • en som «holder vertshus»
  • gartner/urtegaardsmand
  • Vever (flere)
  • Smed
  • Vagtmester
  • Bager
  • Høker (flere)
  • Brendeviinshandler
  • Snedker
  • Øltapper /en som holder øltap (flere)
  • Slagter
  • Farver
  • Doctor
  • Krammer
  • Peruqvemager (parykkmaker)
  • bedemand
  • undermæter

1888: Rode 18, utsnitt. Tomt 10 er ganske stor og «forstanderboligen» er tegnet inn. Eiendommen ser ganske stor ut, så det kan ha vært en stor hage eller utmark, eller kanskje det har stått flere bygninger på eiendommen. Merk også «Biskoppens nøst», der Bispebryggen antakelig lå, ovenfor teksten «Kaigaten».
(Kartet er fra en print jeg hadde liggende.)

Marken

Marken kjennes som bystrøk allerede fra 1500-tallet, men det lå i utkanten av byen. Deler av strøket lå under Lungegården, men var opprinnelig jordbruksland for Nonneseter Kloster. Mange av husene i Marken har grunnbrev fra 1646, mens de første gang er nevnt på 1760-tallet. På Lucies tid sluttet bebyggelsen ved Sankt Jørgens Hospital, og resten var beitemark og utmark. I dag er Marken et populært sentrumsstrøk med mye særpreg. Gågaten består av små butikker, spisesteder og boliger.

Skulle rives

Men det har ikke alltid vært idyll i Marken-området. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var bygningene så slitt og dårlig vedlikeholdt at det ble lagt planer om å sanere Marken. Men først i 1953 ble et forslag til reguleringsplan, lagt frem for bystyret. Bergen kommune ønsket å sanere området for å gi det et mer moderne preg, og for å få bukt med trafikkproblemene i sentrum.

I 1964 vedtok bystyret uten debatt å totalsanere bygningsmassen mellom Nygaten, Peter Motzfeldts gate, Kong Oscars gate, Strømgaten og Kaigaten, inkludert Manufakturhuset.

Fra Bergens Tidende fredag 9. januar 1970:

«En perle truet

Den gamle trebygningen ligger både myndig og malerisk i bakkehellingen, og er et godt stykke borgerlig byggekunst. Det har sikre proporsjoner, bl.a. med en fin jamvekt mellom grunnmur og overdel, og om sommeren er det pyntet med utendørs blomsterkrukker sammen med nabohuset i Marken. Gjennom lang tid har det fått ligge som et forbjerg ut i gaten, en trafikk-felle av rang, men samtidig en idyll, en assymmetri og gledesspreder. […]

Perlen som var vårt utgangspunkt kommer til å forsvinne. Det er denne gang ikke trafikkmessige årsaker som bringer fram bulldozeren. Bakom rumler reguleringsplanen for Marken, så bygningen er i godt selskap.»

Heldigvis ble ikke mangfoldet av småhus revet. En del beboere i Marken og andre entusiaster engasjerte seg i arbeidet med å bevare området som de mente var verneverdig, og i 1974 vedtok kommunen å bevare Marken. I de kommende årene ble det arbeidet med å restaurere en del av de gamle husene i området.

• • •

• • •

Kilder: Bergens Tidende • Digitalarkivet • Gro E. Bastiansen/UiB •  Kunsthistorie.com •  Wikipedia/Marken • Dingate • Oppslagsverket.no (2004)

May Lis Ruus 2012 / 2014

Sandviken anno 1701

Veien skrånet nedover fra Rotthaugen. Noen bygninger lå langs en elv.

“Er det møller?” spurte Lucie. Hun hadde sett slike før, men ikke her ute.

“Ja, det er Småmøllen som tilhører Lille Sandviken gård. Det er den største møllen her omkring, og Mulelven har vært brukt til mølledrift i hundrevis av år, helt siden Bergen ble landets første hovedstad. Så det er et gammelt strøk. Men Sandviken har i alle år vært brukt til jordbruk og beitemark. Det var først i forrige århundre at byen trengte mer plass, og lagerboder ble bygget her ute.”

Sandviken lå nedenfor dem, og det måtte være den største stranden Lucie hadde sett. I sjøkanten lå det boder, noen med en ende inne i fjæren, men mange sto ute i sjøen. På denne avstanden lignet det en flytende by. Det minnet litt om bygningene på Strandsiden av Vågen, der pakkhusene sto på påler utover i sjøen slik at skipene kunne legge til ved husveggen og losse i ly for vær og vind.

“Hva driver de med der nede i sjøbodene? Bor det folk der, slik som i bodene rundt Vågen?”

Dragonen ristet på hodet. “Nei. Det er spesielt for Sandviken og Skuteviken at sjøbodene kun brukes til lager, mens folk bor i småhus et stykke ovenfor fjæren. Man må til Hamburg, Amsterdam og København for å finne dets like. Jeg tror det er fireogtyve pakkboder her nå. Men selv om folk ikke bor der, har alle pakkbodene egne lystværelser.”

Utdrag fra Nattmannens datter 3, «Den som vender tilbake»

Sandviken 1700. (Kartet er hentet fra «Sandviken Enestående i Norge – integrert i Europa, utgitt av Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene, Museum Vest)

Kart over Sandviken 1700:

Den store holmen i sjøen er Christiansholm (også kalt Tyvholmen/Tjuvholmen), som var et militært anlegg.

I viken til venstre (merket med en V) ses det som på slutten av 1700-tallet ble lyststedet Elsesro. (I serien er det der frøken Broch-Wagner bor med sin familie.)

Storemøllen ligger ved elven litt til venstre for midten av bildet.

Langs vannkanten ligger sjøboder og pakkboder. (Dragonen og hans foreldres hus ligger like ved X på midten av kartet, og farens sjøbod ligger like nedenfor.)

De lange byggene er reperbanene som ligger på hver sin side av veien. Der veien svinger nedover på bildet, er Småmøllen og Mulelven. Fjellknausen Rotthaugen skiller Sandviken fra Skuteviken, som ligger til høyre på bildet. Nederst til høyre ses festningsverket Sverresborg.

• • •

May Lis Ruus 2012