Lucies trøst i benhuset

Thomas H. Kingo (1634-1703).

I bok 3 finner Lucie trøst i en salme som husmor Halland har lært barnelemmene, «Sorrig og glæde de vandre til hobe». Det var en av de første sangteksene jeg fant da jeg begynte å lete etter sanger de kjente på på begynnelsen av 1700-tallet.

Salmen handler om kontrastene i livet. Sorgen og gleden som vandrer sammen, opplevelsen av motgang og medgang, lykke og ulykke gjennom livet. Alle har sitt, mye eller litt. Selv det vakre har en dårlig side, for rosen har torner og blomster kan være giftig. Og under røde kinn kan hjertet visne.

Salmen er skrevet av danske Thomas Kingo i 1681. Jeg fant en fin versjon på YouTube og har hørt på den mange ganger. Den blir finere og finere for hver gang. Jeg har også kjøpt en versjon på iTunes: ReChoired (2009).

• • •

Sorrig og glæde de vandre til hobe

Tekst: Thomas Kingo, 1681
Melodi: Visemelodi, ca. 1670

Sorrig og glæde de vandre til hobe,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og modgang hinanden tilråbe,
solskin og skyer de følges og ad.
Jorderigs guld
er prægtig muld,
Himlen er ene af salighed fuld.
Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.
Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.
Dejligste roser har stindeste torne,
skønneste blomster sin tærende gift,
under en rosenkind hjertet kan forne,1
for dog at skæbnen så sælsom er skift!
I våde-vand
flyder vort land,
Himlen har ene lyksaligheds stand.
Angest skal avle en varende glæde,
kvide skal vinde sin tot ud af ten.
Armod skal prydes i rigeste klæde,
svaghed skal rejses på sundeste ben.
Avind skal stå
fængslet i vrå,
Himlen kan ene alt dette formå.
Lad da min lod og min lykke kun falde,
hvordan min Gud og min Herre han vil,
lad ikkun avind udøse sin galde,
lad kun og verden fulddrive sit spil!
Sorrig skal dø,
lystigheds frø
blomstre på Himle-lyksaligheds ø!

Kilde: Den danske salmebog • Den store danske

• • •

May Lis Ruus 2012

3 Den som vender tilbake – utdrag

Den som vender tilbake

I salg fra 6. august til 16. september

Blant knokler og hodeskaller prøver Lucie å beholde både vettet og livet. Når det viser seg at Tilly er forsvunnet, søker Lucie trøst i Lars. Men fremdeles får hun ikke fred for tanken om at nattmannen må være faren hennes. På ny tar hun mot til seg og oppsøker ham på Nordnes.
• • •
Han slo ut med en hånd. «Det gjør meg vondt å høre historien din. Men du tar feil. Jeg har ingen datter. Hvis jeg hadde hatt det, hadde hun vært like dårlig stilt som jeg er. Hun kunne ikke ha gått på Torget og kjøpt fisk, for hadde noen solgt henne noe, hadde de blitt brennemerket selv. Folk ville ha spyttet etter henne og kalt henne rakkerunge. Hun hadde mistet alle muligheter til et anstendig liv. Et liv i fattigdom er bedre enn et liv som en levende død.»

Tårene rant nedover kinnene hennes. «Vil du fremdeles ikke ha meg?»

 • • •

UTDRAG FRA DEN SOM VENDER TILBAKE – NATTMANNENS DATTER 3

Det ringte i ørene hennes. En gjennomtrengende, øredøvende lyd som tvang sansene til å våkne. Hodet verket så kraftig at hun var redd for at det skulle sprenges. I ryggen kjente hun skarpe ilinger som forplantet seg til den armen hun hadde ligget på. Hoften var øm og vond.

Men samtidig med at kroppen våknet til liv, var det også noe annet som slo inn for fullt. Frykten.

Lucie kjente panikken bre seg i henne da hun ikke klarte å åpne øynene. Å, gode Gud, hva har hendt? jaget det gjennom hodet hennes. Hun våget ikke å røre seg så lenge hun ikke kunne se. Hun lå på rygg, på et bulkete underlag. Hun vætet leppene og prøvde å puste stille gjennom nesen. Det var kjølig, men ikke kaldt. Ingen vind. Hun fikk en fornemmelse av at hun var innendørs.

Hennes første innskytelse var å rope om hjelp. “Er det noen her? Hjelp! Hjelp meg!” Hun svelget hardt og tidde. Hvor var hun, og hvordan hadde hun havnet her?

Hun snuste ut i luften. Det luktet noe. En lukt hun ikke visste hva var, men som hun svakt erindret å ha kjent før. Men åndedrettet gikk for fort, og hun fikk ikke nok luft. Til slutt gispet hun i seg luft og begynte å puste med munnen.

Hvorfor klarte hun ikke å slå opp øynene? Hun beveget armen prøvende opp mot ansiktet, og hånden fant det ene øyet. En tett, ru masse lå stivnet over både pannen, tinningen og det ene øyet. Det andre øyet var dekket av sammenklistret hår. Hun røsket bort håret og fikk endelig opp øyet. Men likevel kunne hun ikke se noe.

“Å, Gud! Jeg er blind!” hvisket hun og kjente skrekken gripe om seg. “Gode Gud, ikke la meg være blind!”
Helt urørlig kikket Lucie rundt seg med det åpne øyet for å se hvor hun var. Men det var helt svart. Hvis hun var blind, ville det da ha vært svart? Eller den fargen som var bak øyelokkene når hun lukket øyet? Kanskje det var mørkt her, og at det var derfor hun ikke kunne se? Hun hørte små klynkelyder, og skjønte at de kom fra henne selv.

Hun lot hånden gli over kinnbenet og bakover til der den intense smerten kom fra. Mer stivnet masse, som tørket søle. Kunne det være størknet blod?

Hånden kom borti øret. Hun rykket til da hun kjente at det var revet opp. “Gud!” utbrøt hun, og kvapp like mye av lyden av sin egen stemme som av overraskelsen over det delte øret. Hun lot det være i fred, og smerten avtok.

Redselen satt hardt i henne, men hun tvang seg til ikke å la panikken ta overhånd.

Lucie lyttet. Hun forsøkte å høre forbi lydene som hun visste kom inne fra henne selv. Hjerteslagene hamret i hodet. Ringingen hun hørte, kom fra inne i øret. Ellers var det ingen andre lyder. Stillhet var et godt tegn, var det ikke? Hun levde, og hun var alene. Mangelen på lyder fikk henne til å roe seg. Tankene begynte å klarne.

Morgenstjernen! Hun husket kulen med de skarpe jernspissene som kom farende mot henne før alt ble svart. I det samme rullet synene foran øyelokkene hennes. Et bilde av mannen som Tilly hadde kalt bedemannen fra Sankt Jørgen kirke. Hun husket den pløsete huden med alle kopparrene og de fillete klærne. Det ondskapsfulle tonefallet og de truende ordene. Han hadde sagt noe om at han ville få enda et dødsbudskap å gi. Hva mente han? Hvem skulle dø?

Tilly! Hvor var hun? Var hun også her? Barnet hadde stått rett bak Lucie da morgenstjernen suste mot henne.

“Tilly?” Stemmen skalv av engstelse.

Stillhet.

• • •

May Lis Ruus 2012