Fangekjelleren i Rådstuen

Lucie er i fangekjelleren flere ganger og i forskjellige ærender. Det som er nevnt i bøkene om straffer er hentet fra historiske kilder. 

Det gamle rådhuset ligger på Rådstuplass 1 i Bergen. Huset ble opprinnelig bygget som privatbolig for lensherre Christoffer Valkendorf i 1558. Materialene som ble benyttet stammet for en stor del fra Allehelgenskirken som lå i strøket. I 1568 ble huset gitt i gave til byen, og magistraten (borgermestrene og rådmennene) tok det i bruk som rådhus. Sammen med Muren, som ble bygget som privatbolig for Erik Rosenkrantz, er det gamle rådhuset det viktigste private renessansebygget i Bergen i dag.

Rådstuen huset byens administrasjon, rådstuesal, rettssal og arrest. Rådstueretten i rådhuset ble første gang satt 2. mars 1568. Et tilbygg ble reist på nordsiden av rådhuset i 1662. Dette ble brukt som tinghus og inneholdt rettslokale og kontor for byfogden. Senere ble tinghusets lokaler brukt som vaktstue og politikammer.

Rådstuplassen malt av J. C. Dahl på begynnelsen av 1800-tallet. (Foto: MLR fra utstillling i Rosenkrantztårnet)

Raadhusalmindingen av J.F.L Dreier, ca. 1800 (Billedsamlingen Marcus, UiB)

Fangekjelleren

I Rådstuens første etasje var byens politikontor og fangekjeller.

Det var fire celler med plass til opptil tolv fanger i hver, i tillegg til to andre celler, Dårekisten og Trollkjerringarresten.

Trollkjerringarresten var for dem som var anklaget for hekseri og trolldom. Når de hadde fått dødsdom, ble de utsatt for tortur for å presse frem navn på medskyldige, før de enten ble brent eller halshugget på Rådstuplass.

Dårekisten var for de sinnslidende. I 1676 ble det tatt i bruk ytterligere to rom som dårekiste. Selve dårekisten var en innretning fra middelalderen som lignet en kiste, men med gitter på sidene. Der ble «uhelbredelige gale» mennesker  som kunne gjøre skade på seg selv eller andre, plassert i forvaring.

Dårekisten var for dem som kunne være en fare for seg selv eller andre. (Fritt)

•

Et nytt ul ljomet gjennom fangekjelleren, og det gikk kaldt nedover Lucies rygg. Hadde den stakkars, gamle kvinnen ligget i dårekisten helt siden i sommer, da Lucie var her med dragonen?

Fra Nattmannens datter 9

•

Raadhuset i Bergen, østre side. Tegning av arkitekt J.J. Reichborn 1765 (fritt)

•

Lucie følte seg litt uvel, men hadde ikke mot til å si at hun ikke ville høre om dette akkurat nå.

“Ellers har jeg lest nedtegnelser om flere mennesker som har sittet i fangekjelleren i Rådstuen. To tyver som hadde stjålet fra Jochum repslager, ble hengt i seksten enogtredve. Og året etter ble en pike satt i Trollkjerringarresten. Hun ble anklaget for å ha fått et skip til å forlise, og etter å ha blitt pint og dømt, innrømmet hun at det var en annen kvinne som hadde gjort det. Kvinnens hals ble omdreiet i mai samme år, her i Rådstuens kjeller. Deretter ble liket fraktet til Nordnes og brent.” Dragonen gjorde en liten pause og trakk pusten dypt. “La oss håpe og be om at disse trolldomsprosessene er over her i byen. De foregår fremdeles andre steder i Norge.”

Lucie nikket. Tidender om folk som ble anklaget og dømt til bål og ild for trolldom, reiste raskt. Selv lemmene på Manufakturhuset pleide å få høre om dem, for presten var snar til å bruke det som skremsel i prekenene sine.

“Det er mange tragiske historier i disse veggene,” sa dragonen tankefullt da han holdt døren for Lucie. 

Hun kjente pulsen stige da de trådte innenfor. Hun hadde ikke vært lenger enn til vindfanget og sekretæren tidligere, og nå skulle de se fangekjelleren. Hun grudde seg. 

Fra Nattmannens datter 5, Liljejomfruen

•

Det Gamle Rådhus (Moritz Kaland 1900, Billedsamlingen Marcus, UiB)

•

Gutten satt med hodet bøyd mot gulvet. Han stirret på en kakerlakk som gikk over skiferhellene, og et lite øyeblikk trodde Lucie at han skulle ta den og spise den, men han ble sittende ubevegelig. 

Fra Nattmannens datter 9

Fangekjelleren i Gamle Rådhus (Foto: MLR)

•

Nattmannen (Gard Frostad Knudstad) på Byvandring i nattmannens fotspor juni 2012. (Foto: May Lis Ruus)

Straffene

Før fengselsvesenet ble innført på 1800-tallet ble ikke forbrytere dømt til fengselsstraff. Gjennom hele middelalderen ble fangehullet i Rosenkrantztårnet brukt som et varetektsfengsel i påvente av dom, og etter hvert overtok fangekjelleren i Rådstuen som arrest. Her satt forbryterne i påvente av dommen.

Straffene kunne være bøter, kroppslig straff som pisking, brennemerking, gapestokk eller lemlestelse, og dødsstraff  ved henging, halshugging eller brenning. Fra 1600-tallet ble tukthusene opprettet, og fanger kunne bli dømt til et opphold der de måtte arbeide. Det var mest kvinner som ble dømt til Manufakturhuset i Bergen. Mennene ble før 1739 sendt til slaveriet på Bremerholm i København, og etter dette ble det opprettet et slaveri på Bergenhus.

“I den tilstand må de arme mennesker sidde nat og dag et halvt, et helt, halvandet, ja to aar, alt ligesom sagen appeleres fra ret til anden, i et hul indelugt, i stank og mørke, i kvalme, uden lys, uden varme og uden vederkvægelse, hvilket ofte er tungere enn straffen selv, da de dog kun sitte i forvaring”.

Byfogden om forholdene Rådstukjelleren i 1750

• • •

Branner

Rådstuen har blitt skadet i flere branner. I 1582 brente det i området Vågen–Stranden. Den startet i et hus ved Rådstuen da en ung prest kom full hjem etter et barselgilde og i sinne kastet en lysestake etter tjenestepiken sin. Store verdier gikk tapt, og nye allmenninger ble lagt. Domkirken ble reddet, til tross for at taket tok fyr.

6. april 1623, palmesøndag, startet en brann ved Nykirken som spredte seg langs hele Strandsiden og inn til Vågsbunnen.

5. juli 1640 brente store deler av området fra Bryggesporens allmenning til Sankt Jørgens Hospital og til Lille Lungegårdsvann. 17 mennesker mistet livet i brannen.

19. mai 1702 ble byen rammet av den største brannen i Bergens historie, da 7/8 av byen ble lagt i aske. Etter denne  brannen sto bare murene og den hvelvede kjellerarresten igjen. Sitt nåværende preg fikk bygningen etter ombygning i 1885. Bygget ble ominnredet og restaurert i 1901 og 1985.

Rådhuskjelleren

I Rådhuskjelleren

Fangecelledør

Fangecelle

Fangecelle sett innefra

Kontor i Rådhuskjelleren

•

En sak fra 1738 fra Statsarkivet i Bergen om en kvinne som hadde begått sitt tredje leiermål og for denne hor ble hun dømt til pisking:

Dend 3. May 1738.

Da mig fra Høyædle og Velbaarne Hr. Admiral og Stiftsbefalingsmand Ulrich Kaases under Skrivelser af 30te April Sidstl. og følgende formeld.

Ædle Hr. Byfogd !

Vedfølger Een Dom over et Qvindemenniske, nafnl. Martha Johanesdatter som for begangen 3de Leiermaal er dømt at pidskes til Kagen. Samme Dom er (som af paateigningen nærmere Erfares) Allernaadigst Confirmeeret, og Haver Hr. Byfoged forderligst eftter Kongelig May.te Allernaadigste Resolution at Lade Foranstaltte Execcutionen Vorder Forrettet. Jeg forblif.

Ædle Hr. Byefogets tieniste Beredvilligste

Bergen dend 30de april 1738 U. Kaas

(Kilde)

Den sørlige inngangen til fangekjelleren (Foto: May Lis Ruus 2012)

• • •

Fakta:

• Fangene ble luftet i korridoren utenfor cellene. Den er mørk og vindusløs. De fikk ikke komme ut i frisk luft.
• Rådmennene som satt i byråd i etasjen over, klaget ofte på stanken fra fangekjelleren som sivde opp til dem.
• Den strengeste fengelskosten var vann og brød. Når fangene skulle irettesettes, ble de satt på denne kosten i to–tre dager som straff.
• Fangekjelleren fungerte som varetekt mens mangene ventet på dom. De kunne sitte der i opptil et år og vente på straffen sin.
• Fangekjelleren var i bruk til 1867 da et nytt fengsel sto ferdig.
• Det gamle rådhuset i Bergen er fremdeles i bruk av byrådet som har sine møter i bystyresalen.

• • •

Kilder og videre lesning: Bergen bys historie II • Bergenskartet • Bergenskartet •  Wikipedia: Det gamle rådhuset • Wikipedia: Dårekiste • Arkivverket: Barbari i Bergen – Kilder fra Bergen Tinghus • BT.no: Fengselsbyen Bergen •

• • •

May Lis Ruus 2013

6 Forbannelsen – fakta

Min egen skisse til bok 6

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest boken.

Bok 6 ble skrevet i oktober 2011, og siste gjennomgang fra min side før trykk, ble gjort i juli 2012. Det var i ferien, og jeg benyttet fridagene til å koste på meg å lage en skisse som ble sendt til illustratøren som grunnlag for forsiden. Denne gangen ønsket jeg et mykere inntrykk på forsiden, siden det var litt hygge ved Store Lungegårdsvann.

Dragonen hadde jeg tenkt skulle være litt diffus og ikke ha like mye fokus som Lucie, men illustratør Vebjørn Strømmen er kjempegod å tegne menn, så det var bra at dragonen ble tydelig. Jeg så for meg Lucie med lukkete øyne, men redaktøren mente det var best med åpne øyne, og slik ble det.

Tittelen Forbannelsen henspeiler på scenen der den gamle konen som oppsøker Lucie. Les mer i eget innlegg om Trolldom.

• • •

Se også egne saker om:

Brennemerking

Trolldom

Ludvig Holberg og Nattmannens datter

Utdrag fra bok 6

Tilbakemeldinger fra leserne på bok 6

• • •

Galgemann

Alrune i Dioskorides’ De materia medica fra det 7. århunde (Fritt)

Galgemann var en alrunerot som ifølge folketroen vokste under galger. Den hadde menneskeskikkelse og kunne gjøre golde hustruer fruktbare. Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne.

Alrunen var kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp, så for å komme i trygg avstand, kunne man binde en svart hund til planten slik at den dro planten opp med roten.

Alruneroten ble også tillagt magiske evner. Den kunne brukes som personlig hjelpeånd – dradukker. Ved å dryppe litt av sitt eget blod på den, fikk den magiske evner og kunne trekke rikdom til eieren.

Alrunerot er giftig og ble brukt som bedøvende middel. Fordi roten lignet en menneskekropp, mente man at denne planten var et universalmiddel mot alt, og derfor ble det betalt godt for røttene.

Troen på galgemannen var alminnelig både i Vest-Europa og i Orienten og er meget gammel. Galgemann nevnes allerede av Homer, og Plinius forteller hvordan den skal graves ut.

Kilder: Store norske leksikon • Wikipedia: Alruner • Wikipedia. Dradukke • Wikipedia: Signaturlære 

• • •

“Jeg har to nyheter i kveld,” erklærte husmor. Den ene er at vi har fått en ny ferle, som jeg har tenkt å kalle Mester Pine. Som dere ser, er den mye vondere enn Broder Smerte. Mester Pine har små skinnpisker med knuter i enden, så slagene vil rive opp deres tynne, myke barnehud.”

Barnelemmene stirret med store øyne på husmors nye strafferedskap. Lucie kunne se at treverket var lyst og nytt, og i den skjeformede enden hang det en liten hale av fem–seks små pisker. Hun ristet på hodet. Den ville bli enda vondere på armer og rygg enn den forrige ferlen.

“Vokt dere vel for å bryte reglene, så slipper dere å stifte det nye bekjentskapet,” sa husmor og la fra seg ferlen på bordet. “Den andre nyheten er at det kommer to nye gutter hit i morgen tidlig. Det er forstander Galle som har bestemt at to unge husmannssønner skal tas inn, siden fire barn har rømt. Guttene kommer fra Nye Kirkens kirkesogn. De er født av ærlige foreldre, og er som dere skjønner ikke fattiglemmer som dere.”

Fra bok 6

Husmannssønner

Den virkelige forstanderen på Manufakturhuset, Jacob von Wida, fikk 26. februar 1687 amtmannens skriftlige erklæring på at han ved behov kunne beordre to husmannssønner fra hvert kirkesogn i byen til å gå i lære på Manufakturhuset. Det var straffbart å motsette seg det. Etter at von Wida overtok som forstander i 1684, ble inntjeningen viktigere enn opplæring av barn.

Husmannssønnene var ikke foreldreløse, men sønner av ærlige foreldre. De fikk velge hvilket håndverk de skulle læres opp i, og de fikk mat og underhold til de var over 20 år.

Begrepet husmannssønner er kanskje ikke så dekkende for det vi legger i det i dag. Den gang – som nå – var det meste av grunnen i byen festet, og sånn sett var de husmenn/leilendinger, selv om de var byfolk. Kirkesognene i Bergenhus amt var mange og de lå tett. Det er altså ikke landsens husmenn, men folk i byen det er snakk om.

Kilde: lokalhistorie.no

• • •

Ferle

I Nattmannens datter har husmor Halland gitt navn til sine ferler. Det er inspirert av Ludvig Holbergs karakter Mor Nille som har en pisk som hun kaller Mester Erich.

Om bruken skriver Den norske kirkeodinans av 1607:

«Ferle maa de ikke bruge at lemlæste Børn med, dog maa de vel have Ferler udi Skolerne, om nogen store Rebeller ville sætte sig op mod dem» (http://no.wikipedia.org/wiki/Ferle 

Se bilde av ferle her

• • •

Salmen som barnelemmene hører i spisesalen ved kveldsmaten i kapittel 6, heter  Jeg ved et evigt Himmerig. Det er en tysk salme fra 1612, med melodi fra 1640. Den ble senere skrevet om til norsk, og vi kjenner den som Eg veit i himmerik ein borg.

Sangen ble sunget på Byvandring II av barnelemmene i Domkirken. Hør sangen sunget i begynnelsen av video fra vandringen.

Havregrøten og flatbrødene ble som vanlig spist i stillhet, og en ny salme ble lest opp av en stående husmor Halland med andektig stemme:

“Jeg ved et evigt Himmerig,

som ej med guld det røde

omdraget er så prydelig,

men med Guds ord det søde.

Der bor min Herre Jesus Krist,

som er Guds Søn den fromme,

han al min tillid er for vist,

har bedt mig til sig komme.”

Lemmene lyttet som vanlig, for de visste at i morgen måtte de kunne disse to versene utenat, og i løpet av en uke skulle samtlige kunne alle versene på rams.

Fra Nattmannens datter bok 6

 

• • •

May Lis Ruus desember 2012