Bok 25 I Slottstårnet – omtale og utdag

Nattmannens datter 25

I Slottstårnet

25 I slottstårnetI salg fra 16.02.2015

 

Baksidetekst:

Endelig får Lucie og Ditlef være sammen, men de gode stundene formørkes av tanken på hvor deres lille datter befinner seg. Så blir Christine arrestert. Sammen med nattmannen føres hun av gårde til Bergenhus. Lucie kommer seg inn på festningsområdet, og med hjertet i halsen leter hun etter fangehullet.

Hun så ned på gulvet i håp om at det kunne ligge en sten eller noe annet der som hun kunne kaste inn mot mennesket som satt urørlig. 
   Med ett hørtes en lyd. Et ørlite sukk.
   «Christine!» ropte Lucie så høyt hun våget.
   Men fremdeles var det ingen bevegelse å spore. Lucie begynte å føle seg urolig. Noe var galt! «Far? Er det deg? Hører du meg?»

utsnitt25

Utdrag fra boken:

«Nestor Natmand!» buldret med ett en kjent stemme.
Begge snudde seg. Politimesteren sto med hendene på hoftene. På geledd bak ham ventet seks soldater med musketter i hendene.
«Vi er kommet for å hente nattmannkone Christine Andersdatter og føre henne til arresten. Den midlertidige benådningen er på denne dag trukket tilbake idet hun ikke har lykkes i å oppfylle kravene om å avle en kommende nattmann for Bergen stiftsamt.» Han slo ut med armen. «Soldater, gjennomsøk bygningene!»
«Far …» utbrøt Lucie gråtkvalt. Hun klarte knapt å stå oppreist, men han holdt henne oppe med sine beskyttende armer.
«Husbond? Hva er det som foregår?» Alles blikk flyttet seg til drengestuen. Christine kom gående med en kurv med tøy. Selv om hun var tettbygd fra naturens side, var det ingen bul på magen hennes.
«Christine Andersdatter, du pågripes herved for illgjerningen som ble begått i januar dette Herrens år 1702, der du på tukthuset fødte en dreng i dølgsmål og deretter kvalte ham med din egen fotlenke. For denne forbrytelse er det dødsstraff, og den midlertidige benådningen er i dag trukket tilbake fordi du ikke har oppfylt kravene.»
Nattmannkonen ble hvit i ansiktet, og kurven falt i bakken. Små plagg ble liggende på den gulbrune marken. Hun så ut som om hun skulle besvime.
«Midlertidige …»
Lucie hadde fremdeles farens armer om seg, men oppmerksomheten hans lå på Christine. Uten et ord trakk Lucie seg ut av armene hans så han var fri til å gå til sin hustru.
Nestor Natmands skritt var tunge mens han gikk mot den lamslåtte kvinnen som ikke hadde visst at benådningen hadde en betingelse.
«Christine … jeg ville ikke si noe, for jeg … jeg var sikker på at du ville bli barntung.»
«Barntung? Hva er det dere mener?» Hun uttalte ordene med tydelig forvirring. «Er jeg … er jeg ikke fri likevel?»
Nestor omfavnet sin kone, og idet hun skjønte hva denne dagen hadde brakt, utstøtte hun et forpint skrik. Hun sank til bakken, og hennes mann omfavnet henne.
Lucie ristet av kulde og frykt mens hun så på den langsomme oppvåkningen til den rå virkeligheten. Christine hadde i villelse og fortvilelse tatt livet av sitt nyfødte barn, men i stedet for skarpretterøksen hadde hun blitt nattmannkone. Kvinnen hadde trodd at hun hadde fått livet i gave, og hadde ikke ant at hun hadde levd på lånt tid.
«Jeg er lei for det … jeg skulle ha fortalt det …» Nattmannens stemme var gråtkvalt og nesten ikke mulig å høre, der han satt sammenkrøpet mens kroppen omsluttet konen han hadde kommet til å holde av.
Politimesteren var alvorlig for en gangs skyld. «Du fikk en midlertidig benådning der betingelsen var at du skulle bli svanger innen et halvt år. Nestor forhandlet fristen til desember. Tiden er ute.»
«Men det var siste dag i desember …» mumlet Lucie, tappet for kraft.
Christine utstøtte et jammerhyl, og det ble helt stille.
Soldatene sto urørlige, men de bøyde hodene vitnet om et snev av menneskelighet. Ingen av dem så opp. Alle som én syntes det var hjerteskjærende, det var ikke vanskelig å se på dem.
«Kom vi for sent?» Herman var med ett ved siden av Lucie, og hun brøt sammen. Han la armene om henne for å holde henne på bena.
«Vekter Bryning, hva gjør De her? De har vakt nå.» Politimesteren så på ham med smale øyne. Så skjønte han det, for munnen krøllet seg i et kaldt smil. «Jeg forstår. De kom for å advare. Dette koster Dem stillingen.»
Lucie kjente hvordan Hermans kropp spente seg idet han trakk pusten. «Hun er mer verdt levende. En død rakkerkone kan ikke unnfange barn.»
«Vi skal alltids klare å skaffe en ny rakkerkjerring til å avle unger,» spottet politimesteren, knapt uten å møte vekterens blikk.
«Christine kan ennå bli svanger! Og Marte … rakkerdrengens kone er ventende!» ropte Lucie i et fåfengt håp om å få politimesteren til å ombestemme seg.
Denne gangen vendte politimester Berg seg til Lucie og ristet avvisende på hodet. «Ungen kan dø. Det kan bli en jente.» Blikket hans flyttet seg til Herman. «Da hospitalslemmet – hun De senere gikk hen og giftet Dem med – hentet hittebarnet som jeg plasserte her, var Stinches skjebne forseglet. At det har tatt tid, har ene og alene med brannen å gjøre. Nå skal hun ha straffen for den udåden hun har begått. Menn, grip henne!»
Det ble helt stille. Soldatene nølte.
«Grip mordersken!» brølte politimesteren.
Den yngste av soldatene tok et steg frem. Blikket flakket usikkert, og han så seg over skulderen for å se om hans feller gjorde det samme som ham.
«Grip henne, ellers mister dere huden, alle som én!» kom det på nytt fra den rasende politimesteren.

• • •

Illustrasjon: Vebjørn Strømmen

Boken kan bestilles hos NorskeSerier

• • •

Noen tilbakemeldinger fra leserne

Hilde: Nettopp ferdig med siste bok. Veldig god! Som alltid. Men denne gjorde ekstra godt!

Turid J: Har lest ferdig siste bok nr. 25 – huff så spennende. Denne serien kan fortsette i mange bøker til – håper jeg.

Mary-Ann: Går helt inn i verdenen og vil ikke forlate den.

Kitty: Feeeeerdig med nr 25…. Og som vanlig så må jeg bare skryte av den fantastiske forfatteren. 🙂 Utrolig bra bok 🙂 Jeg klarer ikke å spare på bøkene i denne serien.

Marit: Jeg fikk min bok på fredag, i går var den ferdiglest. Så spennende.

Anne L: det er en herlig serie. Gleder meg til nr 26. Ha en fin dag.

Åse: Då var bok 25 utlest og som vanlig var den kjempe flott May Lis Ruus Thanks

Anne L: Har nettopp lagt fra meg bok nr 25.Den var super. Åhhh det er så leeenge til neste. Du skriver så bra. Gleder meg til hver bok. Klarer ikke legge den bort når jeg først har begynt å lese.

Kari B: Ja, nr. 25 var veldig bra.

Mary-Ann: Ja altså ferdig nå:) En VELDIG god bok:) Kan jo ikke skrive for mye, men at boken dreide seg om to elskede som ENDELIG fikk tid sammen.

Trine: Ble ferdig med den i kveld jeg også. Alltid like spennende!

Camilla T: Du er fantastisk flink å skrive spennende avslutninger på bøkene. Hvordan skal jeg kunne vente helt til neste bok? Den siste her var ulidelig spennende.

Marit: veldig god bok 🙂

Helga: Boken var så flott Håper på at neste bok blir en «murstein» på 8-900 sider Nå er de jo bare noen timer med kos

Hege S: Liker den…. Rasende på deg!!!! Vil ha 26 nå med engang

Camilla T: Den er utrolig spennende

Turid: Gleder meg til bok nr. 25 kommer ut i dag. Nysgjerrig nå på hva som vil skje. Bøkene er super gode.

Kristin C: Fikk på tirsdag, og har alt lest den ut og levert den videre til mamma vi leser begge 2 og diskuterer flittig etterpå klarer nesten ikke vente på neste bok

Anne-Grethe: Skal begynne på Nattmannens datter nr 25. Spennende serie. Blir helt hekta.

Bok 23 Helhesten – Omtale og utdrag

nidstangNattmannens datter 23

Helhesten

I salg fra 17.11.2014 – 29.12.2014

Baksidetekst

Kjøpstaden Bergen er forvandlet til en rykende ruin, og Lucie blir sendt ut av byen til Hope, sammen med Tilly og Karen Malene. Hun ser frem til å bli bedre kjent med morsslekten, som ikke vet at Lucie lever. Samtidig bærer hun et uekte barn, og hemmeligheten vil snart bli synlig for alle.

Ved siden av grinden lå en svart hest urørlig.
Elen hvisket så bare de nærmeste kunne høre det. «Til Hel red den døde på en hest.»
Jentene så på kvinnen, avventende. Redde.
«Det er en vette i hesteskikkelse. Svart … med tre føtter og uten hode. Mager som et skjelett. Helhesten varsler død, ulykke og sykdom.»

• • •

Utdrag fra boken

Nede på gresset der sauene, geitene og kyrne av og til beitet, sto det en påle. I toppen av den var det noe hvitt og svart. Rundt pålen var det en skikkelse som beveget seg med de merkeligste hopp og sprang. Rundt og rundt og rundt. Det lignet en gal manns dans.
«Olav,» hvisket Lucie matt.

Hun ble stående lenge og stirre på ham. Han virket utrettelig, for han danset lenge. Det kom ingen lyder fra ham, og det var det som gjorde det så uhyggelig.
Lucie visste ikke om hun burde rope på ham eller gå ned dit, men skrekken fra tidligere på sommeren gjorde at hun nølte. Magen var mye større nå, og hun kunne ikke løpe like fort som før.
Samtidig hørtes sporadiske rop nede fra gården. Var det Olav de savnet og ropte på? Eller var det noe annet som sto på?
Jørgine!
September var hennes tid. Slutten av september … men slikt var ikke alltid lett å vite. Kunne fødselen ha begynt?
Det var lørdag. Da var ikke mennene kommet tilbake fra byen ennå. De kom om ettermiddagen og var på gården til mandag morgen. Kvinnene var alene.

Lucie begynte å gå frem og tilbake. Hva skulle hun gjøre? Prøve å komme seg forbi den åpenbart vettløse mannen der nede og løpe ned til gården for å tilby sin hjelp? Noen måtte ro etter jordemoderen, og den nærmeste var i Skjold skipereide, nesten like langt som til kirken. Hvis alle mennene var i byen, måtte en av de eldste jentene ro, for den eneste gifte kvinnen der nede var Elen. Bare hun kunne bistå med fødselen. Og Karen Malene … men hun var ikke særlig erfaren selv om hun hadde født en gang.
«Tenk deg om!» mumlet Lucie mens hun stadig skottet over muren, bare for å se at Olav holdt på med sin ville dans fremdeles.

Øksen. Hun kunne ta den med seg når hun passerte ham. Og hun hadde kniven. Det var ikke sikkert at han ville sette etter henne, for han så virkelig ikke ut til å være ved sine sansers vett, der han hoppet rundt som en villmann.

nd bok 23 medLucie bestemte seg. Hun gikk hurtig tilbake til sin lille stue og hentet øksen og luen som hun trakk godt ned i pannen. Kappen tok hun på seg og slo hetten opp.

Da hun kom til stien som gikk langsmed beitemarken, var det ingen steder å skjule seg. Hvis hennes gale morfar så opp, ville han se henne med det samme. Håpet var at han ikke skulle kjenne henne igjen. Øksen hadde hun i hånden, skjult i stoffet på kappen.
Lucie holdt blikket på ham hele tiden. Hva var det han danset rundt? Var det et tøystykke som blafret i vinden? Hun glemte nesten å følge med hvor Olav så, for hun prøvde å skjønne hva det kunne være. Det lignet ingenting hun hadde sett før.

Først da hun nesten hadde passert, gikk det opp for henne i all sin gru. Slike hadde hun sett mange ganger, i alle forråtnelsesstadier, nede på fyllingen ved Lille Lungegårdsvann. Det var en stor, spiss hodeskalle! Trolig fra en ku. Skallen var nesten renspist, kun litt skinn og kjøttrevler hang igjen. I befippelsen glapp øksen ut av hånden hennes og falt i bakken med et dunk.

«Nei!» utbrøt hun og skyndte seg å bøye seg for å plukke den opp igjen. Idet hun reiste seg, møttes blikket deres.

Han stanset brått. Armen hans løftet seg langsomt og grep pålen.

«Nidstang reiser jeg her,» ropte han og vred på stokken slik at hodeskallen pekte på Lucie.

«Mot nidingen Emmelie, født som min datter, nå fortapt i skam, og mot hennes løsunge snur jeg dette nid, på det at de skal veiville fare, ikke sine hjem finne eller nå, før landvettene har drevet Emmelie og løsungen av landet ut!»

Olav tidde. I en lang stund ble den gamle mannen stående slik, helt urørlig. Lucie kjente blikket hans som en isende pust fra en ugudelig og ukristelig forestillingsverden hun ikke bare fryktet, men også avskydde. Slik hun var opplært til gjennom hele livet. Hun tviholdt på økseskaftet til hånden skalv. For sitt indre blikk så hun for seg hvordan hun kunne uskadeliggjøre ham. Armen? Skulderen?

Like brått som han hadde sluttet, begynte mannen å danse igjen. Uten et ord. Uten en lyd. Han svingte med armene, tok seg til hodet, løftet knærne og sparket med føttene. Han så forrykt ut!
«Gode Gud, frels oss alle fra denne djevelskap som har tatt bolig i det som en gang var en enkel bonde,» sa hun og kastet et fort, bedende blikk mot himmelen.

Fra NorskeSerier

• • •

Noen tilbakemeldigner fra leserne

Jannicke F: Herlighet , du er helt råååå, May Lis Ruus jeg gråt noen skvetter da jeg leste bok nr 23 ❤ jeg gleder meg til bok nr 24 kommer til meg 🙂 Dette blir bare helt himmelsk å se frem mot. Jeg er tom for ord og evig takknemlig for at du skriver så godt som du gjør .)

Elin W: Visste at det var god grunn til å glede seg til nr. 23. .. sukke inderlig fornøyd.. Jeg er ikke overrasket over at denne var bedre enn de to forrige. For en spenning! .. sukke igjen.. vikingmoro og guffen bestefar, bryllup og fødsel. Du har overgått deg selv, og jeg sitter her og gliser fra øre til øre. Det var så passende, fin cliffhanger denne gangen. Jeg sitter ikke med hjertet i halsen på samme måte nå, som de gangene når jeg er desperat etter å få vite hva som skjer, og nærmest går og grugleder meg. Nå go`gleder jeg meg på en tilfreds måte. Det er en helt annen følelse skjønner du og en ikke så lett å bringe frem hos meg. Du er en forbløffende dyktig forfatter.

Vibeke: Så utrolig god bok

Edel: Bok 23 var en utrolig god bok. Klarte ikke å stoppe! 2 kvelder så var det gjort! Du e en meget god forfatter May Lis og takk for det

Marianne H: Nettopp ferdig med bok nr. 23. Så spennende. Gleder meg stort til neste bok.

Ingunn L: May Lis, du har gjort det igjen. og med den mest spennende slutten noen gang. må innrømme jeg hylte ‘ikke stopp nå’ når May Lis tok sin etterhvert berømte cliffhanger slutt. Jeg kommer til å ligge klar når postmannen kommer neste gang. Du vet virkelig hvordan du skal holde dine lesere på pinebenken. Den nye risikosporten for ansatte i postvesenet i Bergen og omegn. Dele ut abobøkene til Nattmannens datter.

Anne L. Kjempefin serie. Bok 23 var super. Synd det er så lenge til neste

Else H: Håper vi får følge Lucie lenge, du skriver fantastisk, Altfor lenge og vente mellom hver bok

Britt: Nå håper jeg det ikke er lenge før neste bok kommer, dette er slutta alt for spennende blir det mere spennende nå så trur jeg nesten jeg må låse inn et par tre fire bøker sånn at jeg kan fortsette på samme kveld, for nå er jeg spent på hva som skjer altså.. utrolig bra skrevet may lis

Isabelle: Herregud, en til som mente det samme! Jeg slang boka på bordet når jeg var ferdig med den og brølte et meget oppgitt sukk.. Det sluttet med en gigantisk stemning!.. Man må definitivt lese hele serien igjen på nytt når alle er utgitt, så man kan bare plukke opp neste bok fra hylla :p

Therese: Akkurat ferdig og skulle ha sneket litt i manuset nå….. Lenge å vente på neste bok

Svein: Den siste boka di, (helhesten) er den beste jeg har lest noen gang!! Du bør ikke slutte å skrive, en dag vill nok bli en stor forfatter May Lis Ruus !!

Anita R: Er ferdiglest men venter spent på nr 24 Måtte bare tiden fly frem til neste bok…

Hege S: May Lis, du har gjort høsten til den mest spesielle bokhøsten noen gang!!!!

Siren A: Endelig fortsetter historien om Nattmannens datter. Nå noen timer senere har jeg kommet til siste side i bok 23. Du skriver fantastisk May-Lis sist jeg leste og fulgte med i en seie som trollbandt meg slik var Sagaen om isfolket til Margit Sandemo. Tror denne bok serien blir like sagnomsuste og berømt. Og du kommer til å bli en berømt forfatter May-Lis. Du er virkelig unik som menneske og forfatter May-Lis

Elisabeth S: Ja du er fantastisk koser meg med bøkene dine

Ingunn L: ferdig med bok 23 nå. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHHHHHHH, May Lis Ruus er virkelig speningens mester. Nå må jeg telle dager til neste bok igjen!!!!!»

Line: Du skriver utrolig bra unge dame 🙂

Bente-Elin: Nettopp lest siste bok, du skriver levende, følte jeg var tilstede i handlingen

Siren: Jeg tipper at akkurat disse nydelige bøkene dine blir svært populære, og at din magiske skrivekunst  komme til å leses lenge etter vår tid. Du har virkelig ordene og historiene i din makt eller de har deg. Du skriver så levende, interessant og  kunnskapsrikt og likevel så enkelt at alle kan forstå og sette seg inn i det. Fint å lære litt historie om byen vår samtidig med at vi koser oss

Åse S: Du gjør d bra May Lis Ruus, MEGET BRA. Wow for en slutt. Bok 24 BØR komme seinest i morgen May Lis Ruus

Kitty: Lest ut. Hjelpe meg May Lis. Du å du kor spennende og herlighet hvor sakte dagene kommer til å gå til neste bok kommer. Fantastisk bok atter en gang 🙂

Line: Utrolig spennende

Unni: Ferdig med Nattmannens datter. Det er veldig spennende nå og det er altfor lenge å vente på neste bok. 🙂

Bente: Jeg koser meg i Lucie’s verden! Med andre ord… PERFEKT FREDAG!

Wenche B: fantastisk bok, til å anbefale:)

Anne-Bente: gleder meg til neste bok kommer i butikken. I mellomtiden leser jeg fra begynnelsen av ND

Hege S: Bok nr 23 var nok en fantastisk bok. May Lis dette kan du…. Du fengsler meg fra første ord i hver eneste bok! Fortsett og skriv! Fortsett og gjør akkurat det du gjør no! For eg digger det!!!

Åse: Wow for en kanon bok………MÅ være den beste……..

Andrea W: *sukk og stønn* Og så må jeg vente såå lenge for å få vite hvordan dette går …. Vel, vel, må jo bare det da! Det er vel verdt å vente på. Knallbra skrevet, lever meg helt inn i Lucies tid.

Monica GA: Ooooo hellige glede!! Takk for bok!! :):)

Kjersti: Yes 🙂 Endelig kom den og fy som jeg gleder meg til lesefred litt senere i kveld 🙂

Hege S: Igjen en fantastisk bok!!!!!! Men igjen, hater slutten og ventetiden til neste bok!!!!

Jannicke A: Tenk 23 bøker! og fortsatt like kjekt å lese! Gleder meg 🙂

Eva: Har spart opp de 3 siste 😀 Gleder meg til å lese de.

Turid M: Månedens høydepunkt

Kjersti Y: Gleder meg som et barn på julaften 🙂

Monica R: Helt hekta 😉

Britt P: gleder meg til å lese

Anne-Bente: GLEDER MEG

May Liss: Venter i spenning

• • •