Ekstraordinært utdrag fra bok 7

Nattmannens datter7_ForsideSiden bok 7 ikke kom i forrige uke på grunn av juleferien, kommer to ekstra utdrag fra boken her. Bildene er fra stedet der lemmene drar på utflukt, Hope på Grimstad.

Utdrag 1

Skipet la til ved innløpet til en lun vik med skogkledte, lave åser på hver side. Det var grunnere her enn de bratte kystlinjene Lucie hadde sett på veien, og hun kunne se skjærene som lysegrønne, undersjøiske øyer under vannflaten. Inne langs land var det en liten strand, og det var trukket flere småbåter opp i fjæren. På veggene av de tjæretekte nøstene hang det fiskegarn til tørk.

Det sto en liten ansamling mennesker inne på land og skygget for solen med hendene. Det var nok ikke hver dag de så et stort krigsskip kaste anker utenfor deres lille, fredelige vik.

To robåter hadde lagt til ved skipssiden, og en taustige ble låret. Dragonen sto ved siden av Svendsen, og forstanderparet sto like bak.

Svendsen ropte til lemmene. “Barn! Vi er fremme ved Hopsvika, og her slutter vår ferd med Feline. Vi skal fraktes i småbåter inn til land. Still opp her, så blir dere rodd inn i tur og orden.”

Noen av de eldste guttene som sto fremst, begynte å klatre i stigen, mens et par menn sto klar til å hjelpe. Lucie så på Klara, som holdt seg over det omfangsrike brystet. Ansiktet var hvitt som et laken.

“Å, gid! Den stigen kommer aldri til å holde meg!” Klaras stemme var høy og opprørt. “Jeg kan ikke gå ned der! Og båten, den er så liten. La meg bli igjen her på skipet Det skal vel til byen igjen snart. Si det til kapteinen, vær så snill,” ba hun.

“Sånt tøys. Det går bra, Klara. Båten er synkefri,” humret Svendsen.

“Men det er ikke jeg!” ropte Klara og klamret seg fast til den eldre mannen.

“Jeg skal passe på deg og ta samme båt som deg til slutt.”

“Hvis jeg må, så. Men da må du redde meg om vi velter.”

“Det skal jeg, Klara,” smilte vaktmannen og klappet Klara på ryggen.

Tilly kniste litt, og Lucie måtte smile, hun også. Elisabetta sto alvorlig og så ikke ut til å ha fått med seg det lille opptrinnet. Det måtte være noe viktig hun hadde på hjertet.

Utdrag 2

Lemmene hadde begynt å gå etter hvert som de kom i land. Lucie og de andre gikk bak roeren, som snakket med forstanderparet. Dragonen gikk bakerst, alene.

Stien hadde spor etter kjerrehjul, og gikk langs utkanten av en stor slåttemark. Lucie så en husklynge litt lenger oppe, og antok at det var hovedgården.

“Stedet her heter Hope, og gården er den største i området. Det har blitt drevet fiske og jordbruk her i uminnelige tider. Det er tre bruk her, og de har vært under Nonneseter kloster og senere Domkapitlet i Bergen. Deretter ble gårdene gitt til selveste Vincents Lunge. Den gamle lensherren på Bergenhus” Unggutten så på forstander Galle, som for å se om han kunne sin historie.

“Ja, Lungeætten eide mye land,” bekreftet Galle. “Du vet mye om stedet?”

Gutten nikket. “Ja, min pleiefamilie har vært leilendinger her i mange generasjoner, og vi er opptatt av historien til jorden vi dyrker.”

“Jeg skjønner,” sa forstanderen.

“Så måtte kongen selge unna eiendommer fordi statskassen var tom. Landkommisær Hans Christophersen Hjort kjøpte denne og andre gårder i nærheten for tyve år siden, men han døde ni år senere. Enken hans satt igjen med alt, men solgte til forskjellige godseiere.”

Lucie klarte ikke å høre etter. Igjen var hun tilbake i gravkrypten, men det var ikke skrekken hun følte, men en drøm hun hadde hatt der. Nei, ikke en drøm. Et minne.

Med ett sto det for henne. Hun hadde vært her før. Med faren.

Hun så rundt seg. Det var beitemark og utmark i alle retninger. Ovenfor var det en skogkledt ås som gikk så langt øyet kunne se. Gårdsbygningene sto tett sammen i enden av kjerreveien. Kyr beitet i skogkanten, og i en havnehage sto det hester.

Ja, det var her. Det kunne ikke finnes to steder som var så like. Hjertet begynte å banke fortere. Hadde Gud en mening med å føre henne tilbake hit? Hvilken mening kunne det være? Var det for at hun skulle minnes den lykkelige barndommen med faren, eller hadde det noe å gjøre med fremtiden hennes?

Minnene strømmet på, og halsen ble tykk. Lucie og faren gått på denne kjerreveien som førte opp til husene på haugen. Faren hadde visst nøyaktig hvor de skulle, og han hadde sagt at det var tre gårder der oppe. Lucie husket at hun hadde spurt hvorfor husene sto i en klynge når de hadde all denne jorden å bygge på. Faren hadde svart at det var best å bo slik, for det var ofte sønner som bygget seg nye hus når de stiftet familie, og så levde de sammen og delte på arbeidet og beitemarken.

Hun husket de fulle hesjene der solen tørket det nyslåtte gresset, duften av sommerblomster, og … bordet. Det skulle være et langbord dekket når de kom opp denne bakken.

Hun kjente igjen tunet med det hvite våningshuset, den røde løen, fjøsene, stallen, vognskjulet og de mindre uthusene. Like ved var det to tun til, med lignende bygninger.

Et lite sukk unnslapp henne. Faren skulle ha vært her, med skreppen sin og den store, gode neven som pleide å holde hennes lille hånd.

Men hesjene var tomme, og blomstene hadde levd sine korte liv. Bladene på trærne var ikke grønne, men gule. Det var ingen tunge humler som summet i sommervinden. Og da hun kom opp bakken, var det ikke noe langbord å se. Hun så bare lemmene som gikk etter hverandre som en flokk sauer på beite. Hvor var folkene som bodde her? Bortsett fra de som sto nede i viken, hadde hun ikke sett noen.

Med ett så Lucie for seg en hvithåret mann som hyttet neven mot faren hennes og ropte at han ikke ville se verken ham eller datteren hans igjen. Lucie kulset og ønsket seg med ett bort herfra.

“Hadde det vært sommer, kunne dere ha badet på Stamsneset, men det er vel for kaldt i vannet nå, for dere byfolk,” sa drengen. “Om vinteren fryser Storevannet til is, og vi står på skøyter og kjører slede på isen. Vinteren er den stille tiden, da har ungene tid til å leke.” Gutten pekte mot et mørkt vann der en flokk ender gled stille over vannflaten.

“Er dere mange barn her?” spurte fru Galle.

“Vi er da noen, med smått og stort. Og så er det pikene og drengene.” Gutten så mot alle lemmene. Han hadde ikke smilt en eneste gang. “Men vi har vel knapt sett så mange unger som dette. Det er dekket langbord i den ene løen. Det er mye høy der etter andreslåtten, og hvis det blir tid, kan ungene få hoppe i det.”

“Det vil de nok like,” sa Klara begeistret. “Det er så koselig her. Jeg minnes min barndom i Fane.”

MLR 14.01.2013

Utdrag fra neste bok: 7 Brennemerket

7

I salg fra 21. januar 2013 – 4. mars 2013

Baksidetekst

I sin bekymring for faren som blir hudflettet, glemmer hun all forsiktighet. Men i den opphissede folkemengden får hun uventet hjelp. Likevel er ikke farens prøvelser over ennå. Det kommer nyheter om Madam Moll, og Lucie får oppklart saker hun har lurt på. Bo kommer med et uventet forslag til Lucie. Karen Malenes tilværelse blir forverret, og Lucie frykter at spådommen har rammet venninnen.

Lucie så at rakkerknektens øyne flakket, og han dro altfor hardt i tømmene, slik at hestens hode ble tvunget bakover. Den vrinsket høyt og steilet. Bo brølte av redsel og brukte pisken. Idet hesten satte føttene ned igjen, tråkket den forkjært. Kjerren rykket til og ett av hjulene traff en stubbe.

“Kjerren velter!” ropte Lucie skrekkslagen. Hjelpeløst ble hun stående og se på mens det ene hjulet ble revet av vognen i sammenstøtet, og kjerren tok overhaling med nattmannen og rakkerknekten oppi.

• • •

Utdrag fra boken

I det samme hørte hun lyden av vognen som skramlet bortover den stenete kjerreveien ved Klokkehaugen. Hun løp dem i møte. Faren satt baki og klamret seg fast til den lave kanten. Ansiktet var forvridd av smerte mens vognen skumpet bortover. Bo hadde en pisk i den ene hånden, og hun kunne se at faren ropte noe. Det gikk altfor fort!

Gutten så ut til å ha vanskeligheter med å holde tømmene med kun én hånd. Han ga hesten et kraftig slag med pisken.

“Ikke pisk hesten! La den ta det i sitt eget tempo!” ropte hun før hun stanset. Med forskrekkelse så hun at kjerren raste bortover den humpete veien.

“Lucie, hva gjør du her?” ropte Bo fra kuskesetet da hun var kommet innenfor hørevidde. Han pisket hesten igjen, og farten økte enda mer.

“Du kjører for fort! Ikke bruk pisken, det går fortere da!” Gode Gud, la hun til inni seg.
Hun så på Bos ansikt at han ikke var trygg der han satt. Han så ut til å ha dårlig styring på både hest og kjerre. Med sammenbitte tenner dro han i tømmene mens han ropte ut en ed mot hesten.

“Jeg prøver jo å få hesten til å oppføre seg!” ropte Bo, hvit i ansiktet.

“Dra i tømmene, så stanser den,” ropte faren og forsøkte å reise seg opp. Men han klarte det ikke og falt ned i bunnen av kjerren. Han brølte av smerte.

“Bo, ikke kjemp imot. La hesten styre det selv! Den vet hva den skal gjøre,” ropte Lucie og håpet at det var slik.

Hun så at guttens øyne flakket, og han dro altfor hardt i tømmene, slik at hestens hode ble tvunget bakover. Den vrinsket høyt og steilet. Bo brølte av redsel og brukte pisken på nytt. Idet hesten satte føttene ned igjen, tråkket den forkjært, og kjerren rykket til mens ett av de fire kjerrehjulene traff en trestubbe.

“Kjerren velter!” ropte hun skrekkslagen.

Hjelpeløs ble hun stående og se på, mens det ene hjulet ble revet av vognen i sammenstøtet med stubben og kjerren begynte å velte med de to mennene oppi. Hesten vrinsket idet den ble trukket med vognen mot skråningen nedenfor.

“Nei!” skrek Lucie idet både hest og kjerre veltet og skled bortover gresset. Hun begynte å løpe mot dem og håpet at den ikke ville seile videre nedover, men stanse. Både faren og Bo ble kastet ut og lå fortumlet på bakken.

Endelig stanset kjerren og ble liggende på siden. Samson prøvde å komme seg opp, men seletøyet hindret ham. Faren lå på ryggen, helt stille. Bo satte seg opp og tok seg til hodet.

“Bo, er du i orden? Kan du løsne Samson, så ser jeg til … nattmannen?” Hun våget ikke å kalle ham “far”, for et par menn kom springende opp bakken fra husene nedenfra.

“Hjelp oss, vognen har veltet!” ropte hun mot dem og veivet med armene. Så styrtet hun mot faren og kastet seg ned ved siden av den livløse kroppen.

“Far, kan du høre meg?” spurte hun lavt mot øret hans og strøk ham over pannen. Det var så mye blod på trøyen at hun var sikker på at det måtte være mer enn bare fra hudstrykningen. Den ene armen lå i en unaturlig stilling, og hun fryktet at den måtte ha brukket ved albuen. Hunden kom settende mot sin herre og snuste på ham før den slikket ham på kinnet.
“Balder, sitt,” befalte Lucie, og hunden satte seg ned ved siden av den livløse eieren sin.

De to mennene hadde kommet opp til den veltede vognen. Den ene var ikke mye eldre enn Lucie, med lang og tynn kropp, mens den andre var tettbygd og med et stenk av grått i håret.
“Det er nattkisten!” ropte den yngste da han kjente igjen den forhatte nattmannens hest og kjerre. Begge stanset uten å komme nærmere.

Balder reiste seg og gjødde advarende mot de to mennene. Lucie prøvde å nå den, men ville ikke flytte seg bort fra faren. Hunden løp mot mennene, som begge tok et par skritt bakover.

“Hjelp oss, vær så snill,” ropte Lucie mens hun forsøkte å legge farens hode i fanget sitt. “Han er falt i uvett! Han er skadet!”

“Nei, for pokker! Rakkeren holder vi oss unna. Vi er ikke tåsser,” ropte den eldste og holdt ut en arm for at ikke den yngre mannen skulle røre seg. Med den andre armen holdt han en stokk mot hunden.

“Vi kan vel hjelpe hesten av med seletøyet,” mumlet den yngste av dem.
Den eldre nikket. “Hvis dere holder rakkerbeistet unna, kan vi hjelpe horsen!” ropte den eldste mot Bo, som hadde kommet seg på bena. Han ravet bortover mens han fremdeles holdt en hånd mot den blodige pannen.

“Balder, kom hit,” lokket Lucie, og hunden kom nølende mot henne. “Flinke Balder.”

Bo gikk bort til hesten og klappet den over manen og på halsen. Hesten ventet tålmodig på at de to fremmede karene skulle løsne den fra skjækene. Lucie kunne høre at den prustet tungt, den var nok urolig. Da den var løs fra kjerren, reiste den seg opp og tok et par skritt unna Bo.
“Takk skal dere ha,” sa Bo mot mennene. “Kan dere se på hjulet? Vi må frakte mannen i kjerren, for han er skadet.”

“Nei,” sa den eldste og ristet på hodet. “Dere får klare dere selv. Rakkeren vil vi ikke ha noe med å gjøre. Kom, gutt, vi går.”

De to mennene gikk, og Lucie kunne se flere andre som sto hoderystende og fulgte opptrinnet på avstand.

“Ingen vil hjelpe, Bo,” sa hun og kjente håpløsheten bre seg.

Fra Norske Serier

• • •

MLR 10.12.2012