6 Forbannelsen – fakta

ND6-MLskisse

Min egen skisse til bok 6

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest boken.

Bok 6 ble skrevet i oktober 2011, og siste gjennomgang fra min side før trykk, ble gjort i juli 2012. Det var i ferien, og jeg benyttet fridagene til å koste på meg å lage en skisse som ble sendt til illustratøren som grunnlag for forsiden. Denne gangen ønsket jeg et mykere inntrykk på forsiden, siden det var litt hygge ved Store Lungegårdsvann.

Dragonen hadde jeg tenkt skulle være litt diffus og ikke ha like mye fokus som Lucie, men illustratør Vebjørn Strømmen er kjempegod å tegne menn, så det var bra at dragonen ble tydelig. Jeg så for meg Lucie med lukkete øyne, men redaktøren mente det var best med åpne øyne, og slik ble det.

Tittelen Forbannelsen henspeiler på scenen der den gamle konen som oppsøker Lucie. Les mer i eget innlegg om Trolldom.

• • •

Se også egne saker om:

Brennemerking

Trolldom

Ludvig Holberg og Nattmannens datter

Utdrag fra bok 6

Tilbakemeldinger fra leserne på bok 6

• • •

Galgemann

Alrune i Dioskorides’ De materia medica fra det 7. århunde (Fritt)

Galgemann var en alrunerot som ifølge folketroen vokste under galger. Den hadde menneskeskikkelse og kunne gjøre golde hustruer fruktbare. Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne.

Alrunen var kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp, så for å komme i trygg avstand, kunne man binde en svart hund til planten slik at den dro planten opp med roten.

Alruneroten ble også tillagt magiske evner. Den kunne brukes som personlig hjelpeånd – dradukker. Ved å dryppe litt av sitt eget blod på den, fikk den magiske evner og kunne trekke rikdom til eieren.

Alrunerot er giftig og ble brukt som bedøvende middel. Fordi roten lignet en menneskekropp, mente man at denne planten var et universalmiddel mot alt, og derfor ble det betalt godt for røttene.

Troen på galgemannen var alminnelig både i Vest-Europa og i Orienten og er meget gammel. Galgemann nevnes allerede av Homer, og Plinius forteller hvordan den skal graves ut.

Kilder: Store norske leksikon • Wikipedia: Alruner • Wikipedia. Dradukke • Wikipedia: Signaturlære 

• • •

“Jeg har to nyheter i kveld,” erklærte husmor. Den ene er at vi har fått en ny ferle, som jeg har tenkt å kalle Mester Pine. Som dere ser, er den mye vondere enn Broder Smerte. Mester Pine har små skinnpisker med knuter i enden, så slagene vil rive opp deres tynne, myke barnehud.”

Barnelemmene stirret med store øyne på husmors nye strafferedskap. Lucie kunne se at treverket var lyst og nytt, og i den skjeformede enden hang det en liten hale av fem–seks små pisker. Hun ristet på hodet. Den ville bli enda vondere på armer og rygg enn den forrige ferlen.

“Vokt dere vel for å bryte reglene, så slipper dere å stifte det nye bekjentskapet,” sa husmor og la fra seg ferlen på bordet. “Den andre nyheten er at det kommer to nye gutter hit i morgen tidlig. Det er forstander Galle som har bestemt at to unge husmannssønner skal tas inn, siden fire barn har rømt. Guttene kommer fra Nye Kirkens kirkesogn. De er født av ærlige foreldre, og er som dere skjønner ikke fattiglemmer som dere.”

Fra bok 6

Husmannssønner

Den virkelige forstanderen på Manufakturhuset, Jacob von Wida, fikk 26. februar 1687 amtmannens skriftlige erklæring på at han ved behov kunne beordre to husmannssønner fra hvert kirkesogn i byen til å gå i lære på Manufakturhuset. Det var straffbart å motsette seg det. Etter at von Wida overtok som forstander i 1684, ble inntjeningen viktigere enn opplæring av barn.

Husmannssønnene var ikke foreldreløse, men sønner av ærlige foreldre. De fikk velge hvilket håndverk de skulle læres opp i, og de fikk mat og underhold til de var over 20 år.

Begrepet husmannssønner er kanskje ikke så dekkende for det vi legger i det i dag. Den gang – som nå – var det meste av grunnen i byen festet, og sånn sett var de husmenn/leilendinger, selv om de var byfolk. Kirkesognene i Bergenhus amt var mange og de lå tett. Det er altså ikke landsens husmenn, men folk i byen det er snakk om.

Kilde: lokalhistorie.no

• • •

Ferle

I Nattmannens datter har husmor Halland gitt navn til sine ferler. Det er inspirert av Ludvig Holbergs karakter Mor Nille som har en pisk som hun kaller Mester Erich.

Om bruken skriver Den norske kirkeodinans av 1607:

«Ferle maa de ikke bruge at lemlæste Børn med, dog maa de vel have Ferler udi Skolerne, om nogen store Rebeller ville sætte sig op mod dem» (http://no.wikipedia.org/wiki/Ferle 

Se bilde av ferle her

• • •

Salmen som barnelemmene hører i spisesalen ved kveldsmaten i kapittel 6, heter  Jeg ved et evigt Himmerig. Det er en tysk salme fra 1612, med melodi fra 1640. Den ble senere skrevet om til norsk, og vi kjenner den som Eg veit i himmerik ein borg.

Sangen ble sunget på Byvandring II av barnelemmene i Domkirken. Hør sangen sunget i begynnelsen av video fra vandringen.

Havregrøten og flatbrødene ble som vanlig spist i stillhet, og en ny salme ble lest opp av en stående husmor Halland med andektig stemme:

“Jeg ved et evigt Himmerig,

som ej med guld det røde

omdraget er så prydelig,

men med Guds ord det søde.

Der bor min Herre Jesus Krist,

som er Guds Søn den fromme,

han al min tillid er for vist,

har bedt mig til sig komme.”

Lemmene lyttet som vanlig, for de visste at i morgen måtte de kunne disse to versene utenat, og i løpet av en uke skulle samtlige kunne alle versene på rams.

Fra Nattmannens datter bok 6

 

• • •

May Lis Ruus desember 2012

Brennemerking

I slutten av bok 5 og begynnelsen av bok 6 befinner Lucie seg i fangekjelleren på Rådstuen sammen med politimesteren, nattmannen og den innsatte Madam Moll som blir forhørt.

“Lucie, har du noe du vil si før vi brennemerker skjøgen med det glødende jernet?”

Hjertet holdt på å slå seg ut av brystet mens hun vantro stirret på politimesteren. Hun syntes nesten hun kunne kjenne lukten av brent hud allerede, selv om hun visste at de ikke hadde gjort det ennå. Hun hadde mer enn nok med å holde kvalmen unna, og visste at hun ikke kunne klare mer. Hvis hun sa sannheten, ville skjøgens kroppsdeler settes på steile og hjul på utstilling for byens befolkning. Lucie ville ikke ha det på seg.

Hun reiste seg og stavret vekk fra politimesteren som satt på stolen, nattmannen med brennjernet og Moll i strekkbenken, mens hun holdt seg for munnen. Hun ravet mot døren uten å si ett ord.

Fra Nattmannens datter bok 6

Madam Molls forbrytelse var innbrudd i dragonens hus, siden de ikke har mer på henne. I loven var det forbudt å bryte seg inn og stjele i eplehager (Abildgaard) og kålåkre (Kaalgaard), på samme måte som det var forbudt å bryte seg inn i hus. Selv om dragonen ikke savnet noe av verdi, stjal hun og Janemann mat. Moll ble tatt, mens han kom seg fri. Men også hor kunne føre til brennemerking.

Bryder mand anden Mands Abildgaard, eller Kaalgaard, eller andet, som indhægnet er, og stæl Frugt, eller Kaal, eller andet, da bliver hand derfor Tyv, saasom hand stal i hans Huus andre Koster.

Chr. Vs norske lov av 1687, 6. bok, kapittel 7, artikkel 23

Tyvsmerke som ble brent inn på forbryterens kinn, panne eller rygg. Fra boken "I hine hårde dage" av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008.(Cappelens arkiv, gjengitt med tillatelse)

Tyvsmerke som ble brent inn på forbryterens kinn, panne eller rygg. Fra boken «I hine hårde dage» av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008. (Cappelens arkiv, gjengitt med tillatelse)

Brennemerking

En tyv ble som regel straffet med bøter. Hvis ikke tyven kunne gjøre opp for seg, ble han eller hun idømt fysisk avstraffelse. Begge disse straffene fratok forbryteren æren, men de hadde muligheten til å være en del av samfunnet, enten på sitt eget sted eller å starte på nytt igjen et annet sted. Men dersom man ble tatt for tyveri for annen gang, skulle man brennemerkes.

Ringe tyveri var mindre tyverier, og førte til disse straffene:

  • For første gangs ringe tyveri: Miste sin hud i fengselet (pisking).
  • For annen gangs ringe tyveri: Offentlig kagstrykning og brennemerking på ryggen.
  • For tredje gangs ringe tyveri: Offentlig kagstrykning og brennemerking på pannen.
  • For fjerde gangs ringe tyveri: Offentlig kagstrykning, brennemerking med tyvsmerket og arbeid på livstid i jern på Bremerholm.

Eksempel på ringe tyveri var å ri en annen manns hest uten tillatelse eller melke en annen manns ku, får eller geit.

Stort tyveri var verdien av en hest, hoppe, ku eller over 20 lodd sølv, og hadde disse straffene:

  • For første gangs stort tyveri: Offentlig kagstrykning og brennemerking på pannen.
  • For andre gangs stort tyveri: Offentlig kagstrykning, brennemerking med tyvsmerket og arbeid på livstid i jern på Bremerholm.

Dersom den livstidsdømte rømte fra slavearbeidet, og så ble tatt i å stjele igjen, skulle han eller hun straffes med galgen. Christiansholm var stedet der tyver ble hengt.

Christiansholm i Sandviken. Da holmen ble befestet i 1641befalte kong Christian den fjerde at Tyveholmen til offisielt skulle kalles Christiansholm. Utsnitt av et prospekt fra 1740. (Fritt pga. alder)

Christiansholm i Sandviken. Da holmen ble befestet i 1641befalte kong Christian 4 at Tyveholmen offisielt skulle kalles Christiansholm. Utsnitt av et prospekt fra 1740. (Fritt)

Brennjern med tyvsmerke. Den dømte ble merket i panne, på kinnet eller på ryggen med dette, så alle kunne se at vedkommende var en dømt forbryter. (Foto: Rune Aakvik / Arkivverket. Gjengitt med tillatelse.)

Brennjern med tyvsmerke. (Foto: Rune Aakvik / Arkivverket. Gjengitt med tillatelse.)

Med et glødende jern ble det brent inn et merke på forbryternes rygg, panne eller kinn, for at andre folk kunne ta seg i akt for dem og gjenkjenne dem hvis de på ny ble grepet i en forbrytelse. Tyvsmerket hadde som regel form som et hjul (steile og hjul-straffen) eller som en galge. I tillegg var det en kirkelig straff i form av skriftemål.

I tillegg til brennemerking, ble det i praksis også brukt lemlestelsesstraffer som avhogging av fingre og ører. Dette var utifra prinsippet fra moselovene; øye for øye, tann for tann. Straffen for å bite noen var å få trukket ut fortennene. Et hugg skulle straffes med tap av en hånd.

Skarpretteren fikk 4 rigsdaler for å brennemerke en forbryter, og 2 rigsdaler for knip med glødende tenger.

Barn under 14 år som stjal, skulle ikke straffes med bøter, men ha ris. Loven ble opphevet i 1815.

• • •

Kilder: I hine hårde dage av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008 • Store norske leksikon: brennemerking • Chr. Vs norske lov bok 6, kap. 17 • Kriminalitet og rettsvesen i Kristiania på slutten av 1600-tallet av Bodil Chr. Erichsen 1993 • Lokalhistoriewiki: Brennemerking • Lokalhistoriewiki: StraffWikipedia: Bøddel • Statsarkivet i Bergen: Barbari i Bergen – kilder fra Bergen Tinghus

• • •

May Lis Ruus 2012