Byvandring 2014

At vi skulle slå rekorden fra lanseringsdagen og de to etterfølgende byvandringene, hadde jeg ikke forventet. Men mer enn 550 mennesker strømmet inn på første stopp som var Domkirken.

Kirketjeneren sluttet å telle etter det, så det nøyaktige antallet får vi aldri vite. Kvelden ble fantastisk, og enda et høydepunkt for meg og Nattmannens datter. Som forfatter føler jeg meg veldig privilegert som har en så entusiastisk, trofast og hengiven leserskare som jeg har. Jeg er beæret over at så mange kom, og takknemlig fordi jeg har så mange flotte lesere. Og mest av alt finnes det knapt noe mer inspirerende enn en slik hendelse.

Vår omviser Tryggve Fett loset oss gjennom ruten, full av kunnskap og fortellerglede. Han fortalte om de forskjellige stedenes historie, om bybrannen 1702, og om handlingen i bøkene. Nattmannen i Gard Frostad Knudstads skikkelse trollbandt oss med sin gripende fremførelse av monologene «Jeg er nattmannen» og «Hun er alt for meg».

Nestor Natmand i Gard Frostad Knudstads skikkelse (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Nestor Natmand (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Domkirken

Det første stoppet var Domkirken. Der sang Cecilia, Mathilde, Selma Indine og Lovice med sine tostemte englestemmer salmen «Jeg ved et evig himmerig» mens kirken langsomt fyltes opp. Det var en del som nølte med å komme inn fordi de ikke trodde det kunne være Nattmannens datter-lesere, for det var så mange der inne.

Etter at Tryggve hadde fortalt sitt, spilte min datter Linnea på 9 år to melodier på harpe; «Dans i middelalderstil» og «Scarborough Fair». Det var ikke antydning til sceneskrekk, og hun sa senere at «alle menneskene ble bare til prikker».

Foto: Vibeke K. Seldal

Foto: Vibeke K. Seldal

IMG_7301

Rådstuen

Neste stopp var Rådstuen (nå Gamle rådhus). Der foregikk det oppussingsarbeid, så vi kom ikke inn i fangekjelleren denne gangen, men Tryggve fortalte om byggets historie og om lov og rett på Lucies tid.

Inngangen til Marken

I år hadde vi et nytt stopp; begynnelsen av Marken. Bybrannen i 1702 startet i Ole Salmakers hus like ved Manufakturhuset, siden det ikke var så mange hus i nærheten, er det godt mulig at det er de to husene som i dag er Marken 1 og Peter Motzfeldtsgate 3. Det førstnevnte huset er i bøkene salmakerhuset, og nabohuset er forstanderboligen der jeg bodde i åtte år.

Tryggve nevnte også foredraget han skal ha om brannen på Bergen Off. Bibliotek 28.10.2014, der også jeg skal være litt med.

Katarinahospitalet

Neste stopp på vandringen Asylplass, som var stedet der Katarinahospitalet lå frem til bybrannen 1702.

Asylplass

St. Jørgen Hospital og Urtehagen (nå Lepramuseet)

Etter å ha hørt om St. Jørgen Hospital der de spedalske levde, kom vi denne gangen inn i Urtehagen som ligger på baksiden av hospitalsanlegget. Det er en idyllisk, liten grønn flekk i byen som til vanlig er avstengt. Man kan besøke hagen når man besøker museet.

St. Jørgen

 •

St. Jacobs kirkegård for fattige

På den gamle kirkegården fikk vi høre Tryggve fortelle om de som ble begravet her da det var en fattigkirkegård, og at det etterhvert ble en gravplass for de fornemme.

Nattmannen dukket opp og fremførte monologen jeg har skrevet til ham, «Jeg er nattmannen», før han forlot oss.

St. Jacobs kirkegård

Foto: Vibeke Kristiansen Seldal

Foto: Vibeke Kristiansen Seldal

Foto: Carina Kristoffersen

Foto: Carina Kristoffersen

Lungegården

Nest siste stopp var der klosteret Nonnesterkloster, og senere herregården Lungegården, lå. Alt som er igjen av anleggene, er Tårnfoten.

Lungegården

Manufakturhuset

Det siste stedet var Manufakturhuset. Der var det satt opp stillaser, men det er jo en byvandring og vi skal være glad for at de pusser opp de gamle bygningene. Jentene sang vakkert mens vi kom inn, «Sorrig og Glæde», før Lucie 14 år fortalte sin historie om hvordan hun mistet far. Tryggve Fett fortalte Børne- og Tugthusets historie, og så kom nattmannen inn på plassen og holdt sin andre monolog, «Hun er alt for meg». Tryggve Fett avsluttet, og så var byvandringen over.

Foto: Vibeke Kristiansen Seldal

Foto: Vibeke Kristiansen Seldal

Nøsteboden

Som i fjor hadde vi en sosial samling på Nøsteboden på Nøstet. Mange kjente hverandre fra Nattmannens datters facebook-side og –gruppe, og noen fikk nye venner. Det var også mulig å beskaffe seg varer fra Lucies lille krambod. Til siste slutt var det en god gjeng som satt igjen og sang Bergenssanger. Tiden gikk altfor fort, og plutselig var det over.

En minneverdig kveld!

Tusen takk!

Møtene med så mange glade og fornøyde lesere gjør denne tiden jeg befinner meg i nå – Nattmannens datters tid – til noe helt spesielt. Jeg forventer ikke å oppleve noe slikt igjen, og dette kommer jeg til å leve lenge på!

Tusen takk til alle som ville komme på byvandringen vår! Jeg håper at mange koste seg og lærte noe nytt om vår vakre by Bergen, og at dere får enda litt mer følelsen av Nattmannens datters verden. Takk for at så mange har vist bildene sine på Nattmannens datter-gruppen, så vi kan mimre.

Tusen takk til de som ga byvandringen et menneskelig perspektiv: Omviser Tryggve Fett, nattmann Gard Frostad Knudstad, jentene som sang: Cecilia, Mathilde, Selma Indine og Lovice, og Linnea som spilte på harpe.

Og en stor takk til de som hjalp meg med organiseringen: min mann Hugo som hjalp både før, under og etter med stort og smått, og ikke minst leser Eldrid som tålmodig holdt styr på gjestelisten til Nøsteboden med påmeldinger og matbestilling. Det er vanskelig å planlegge alle detaljer, og mye måtte vi ta på sparket.

Tusen takk til Mirela og Roger Iversen som lot oss komme til Nøsteboden og fortsette kvelden.

Sist, men ikke minst, en stor takk til forlaget jeg er hos, Cappelen Damm / NorskeSerier, som enda en gang spanderte byvandring på oss!

Om det ikke blir flere vandringer, kan vi i alle fall prøve å få til en sammenkomst med gravøl på Nøsteboden når siste bok om Lucie og de andre er kommet ut. 🙂

Gard Frostad Knudstad som Nestor Natmand (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

Gard Frostad Knudstad som Nestor Natmand (Foto: Vibeke Kristiansen Seldal)

• • •

Foto som ikke er merket med navn, har jeg tatt selv. Hvis noen vil ha et bilde fjernet, gi meg en lyd.

May Lis Ruus 2014

Nattmannens datter-opplevelsen

Jeg lever virkelig et parallelt liv, det er ikke bare noe jeg sier. Selv om jeg fysisk befinner meg i på 2000-tallet fordi jeg ikke kan annet, er jeg mentalt mye tilstede i Lucies tid.

Først og fremst er jeg inni handlingen når jeg skriver. Det er nok noe av grunnen til at man trenger tiden det tar å skrive og det går noen uker mellom hver bok. Jeg kan ikke skynde meg gjennom handlingen, for jeg må finne alt som er verdt å skrive. Hvordan er det akkurat der vi er i handlingen? Hvordan ser det ut, hvilke lyder høres, hvordan lukter det, hvordan har Lucie det?

Først føler jeg, så skriver jeg det ned. Det jeg håper, er at leserne klarer å fange opp stemningene og leve seg inn i handlingen.

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.  Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Når jeg er der, er Lucie der, er leserne der.
Fotograf: Silje Katrine Robinson, publisert i Norsk Ukeblad 2012

Ekkoet

Men det er ikke bare når jeg har et manus foran meg at jeg får Lucie-opplevelsen.

Når jeg går i Bergen kan jeg se for meg ting hun har opplevd på det stedet jeg befinner meg på. For mitt indre blikk fjerner jeg alt det nye og setter opp husene, stretene og  allmenningene slik det ser ut i mitt hode etter å ha lest mye om Bergen gjennom flere år.

Når jeg er i naturen, har jeg begynt å få en vane med å se for meg landskapet og se forbi menneskelagde strukturer og tenke meg til hvordan det ville vært der på Lucies tid.

Hvordan ville dagen deres vært, og ikke minst, natten? Det er de små tingene, som følelsen av å være kald på fingrene, gleden ved å se den første vårblomsten, lukten av høst og forventningene til en kommende begivenhet.

Det er disse tingene jeg har begynt å legge mer merke til etter at jeg begynte å skrive, etter at Lucie kom inn i livet mitt.

Historiens ekko er over alt. Det er bare å stanse opp og lytte.

Tinglykke er også lykke

Det gir meg stor glede å eie ting som er omtalt i Nattmannens datter, slik at jeg kan se, holde, lukte og kjenne på noe av det hun har hatt. Selvsagt kan jeg dikte opp en såpe, en sabel eller et ravstykke, men det aller beste er å oppleve tingene selv. Så jeg er alltid på utkikk etter ting som Lucie kan ha brukt og hatt i sin verden, for det gir meg en egen følelse av nærhet til den fortiden jeg delvis lever i.

Jeg har steinen med IS-runen som Nestor ga Lucie til beskyttelse, jeg har drikkeflasken Moll brukte i en bok, jeg har glassene med bringebærknopper som Lucie og Ditlef drakk av i huset hans sommeren 1701. Også ringene og halssmykket som Lucie eier, ravstykket hun finner på stranden, og til og med en leidarstein. Jeg har lukteflasker, apotekerglass, urter, Kingo-salmebok, skrivetavle med griffel, krittpipestilker, Gnav og Hneflatafl, en stein fra Mareminehollet, og en pose sand fra Vestindien hvor Lars reiste til. Det meste er reproduksjoner, noe er gammelt og noe er håndlaget.

Jeg ønsker å dele opplevelsen det er å være nær Nattmannens datters verden. Men det meste av dette kan ikke selges i Lucies lille krambod. Men det som egner seg, har jeg tatt inn. Og jeg håper det kan bli mer.

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod

Noen av tingene som selges i Lucies lille krambod, og noen andre ting som hører til i hennes verden.

 

Andre opplevelser

Byvandringene der nattmannen og barnelemmene er med, er en annen opplevelse som gir glimt av Lucies tid. Stemningen på gårdsplassen på Sankt Jørgens Hospital. Lyden av barnelemmenes salmesang under det høye taket i Domkirken. Vissheten om menneskene som ble stedt til hvile på fattigkirkegården. Den kjølige luften mellom murveggene i Rådstukjelleren. Fornemmelsen av alle skjebnene av de som tidligere har gått over Manufakturhusets plass. Og gåsehuden jeg får av synet av nattmannens ansiktet under hetten. Alt dette og mer til gir en nærhet til menneskene jeg har skildret i Nattmannens datter-bøkene.

Det kan gi samme følelse å gå på noen av disse stedene alene, der det er mulig. Jeg tar meg ofte slike små turer, men stundene er så flyktige og forsvinner så lett. Byvandringene har for meg vært mimring fra Lucies liv, siden jeg har mange bilder i hodet som nesten føles som minner. Jeg håper at det også blir det for dere som leser, på den neste gratis byvandringen (29. august 2014). Da vil de som har lest jevnt, ha kommet nesten like langt som jeg er nå. Dere vil ha de samme minnene som meg.

Det er kanskje bare én byvandring igjen, det kommer an på hvor lang serien blir. Men hvem vet, kanskje blir det noe til slutt også, når serien er ferdig. Ingenting er planlagt, for vi har ikke kommet så langt ennå. I alle fall håper jeg at det blir en siste Nattmannens datter-opplevelse også når historien er rundet av.

En annen kilde til mimring og inspirasjon, er musikken jeg noen ganger hører på når jeg skriver. Det er kanskje hundre sanger, og et tyvetalls er så sterkt forankret til spesielle scener at jeg blir dradd tilbake til den aktuelle stunden sammen med Lucie. Jeg føler det hun følte.

Det er i sannhet en gave å få leve i to verdener.

• • •

May Lis Ruus, 18. mai 2014