Bok 34 – Vindens røst

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 9. mai 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel
.

NB: Inneholder spoilere

Baksidetekst

Nestor-ND34Lucie har endelig fått visshet om hvem hun er, men det er vanskelig å forsone seg med at sannheten må forbli en hemmelighet. Og det gjør vondt å vite at Ditlef har løyet for henne.

La oss lage en pakt, du og jeg, pustet vinden mot Lucies øre.

Det slo henne at trærne ikke suste. Sjøen lå blank og rolig. Vinden snakket kun til henne. 

Du får møte ham igjen i et annet liv. I dette livet hører dere ikke sammen. I dette livet har deres veier allerede skilt lag. Du har det bedre uten ham, fortsatte vinden med sin lokkende stemme.

• • •
Utdrag

Salomon Grimstad stilte seg ved vinduet, slik at ansiktet hans lå i skygge. Lucie visste at hennes var opplyst, både fra lyset og vinduet.

Mannen hadde et beger i hånden, men han drakk ikke av det.

«Jeg hadde tenkt å tale med Dem i kveld, så da jeg så at De gikk opp hit, tok jeg meg den frihet å følge etter så snart jeg kunne. Jeg håper det ikke er upassende.»

Lucie ristet på hodet. «Jeg ønsket å tale med Dem også.»

Salomon virket ikke overrasket. «Jeg er klar over at jeg stirrer mye på Dem, men som jeg har sagt, er De Deres mor opp av dage. Det er rart å se henne igjen i Dem. Jeg mener … å se Emmelies datter.»

Det siste ordet ga Lucie hjertebank. Det var forståelig at han var nysgjerrig på henne, hun var tross alt hans førstefødte datter.

«Særlig slik De sitter nå, med Deres datter i armene. Slik kunne også Emmelie ha sittet, om ikke Herren hadde tatt henne til seg så tidlig.»

Lucie visste ikke helt hva hun skulle svare til det. Han hadde opplevd et tap, han også, da hans gamle venninne sovnet inn.

«Når fikk De vite at min mor var svanger?» Det var ikke lett å finne riktige ord, men det fikk bære eller briste. Lucie trodde ikke at han kunne se det som uhøflig at hun spurte.

«Det viste seg mot høsten. Da var jeg allerede blitt gift med min kone.»

Lucie-34Det var ikke så mye å si, følte Lucie, så hun bare nikket. Mannen i kammerset hadde blitt bestefar. Det var nok en høytidsstund for ham å se sitt barnebarn for første gang.

Han drakk ut og satte kruset fra seg i vinduskarmen. «Jeg fikk aldri se henne slik. Med barnet i sin favn.» Nå tok han et steg nærmere Lucie i stolen.

«Vil du holde henne?» spurte Lucie.

Det var som om han ikke hørte. Han var kun opptatt av sine egne tanker. «Du er ikke mye eldre enn hun var. Håret var lysere, og nesen litt større. Men øynene … det er som å se inn i Emmelies sjel. Jeg undres på om ungpikekroppen hennes endret seg etter fødselen …» Blikket hans gled ned til utringningen og stanset ved kløften.

Lucie kjente at kinnene ble varme, ikke bare for at en far kunne glane på sin datters byste, men fordi hun hadde sin bestefars galskap friskt i minne. Han hadde også sett Emmelie i Lucie.

«Jeg må legge henne,» mumlet Lucie og reiste seg.

Uten å se på Salomon gikk hun bort til krybben og la Emme ned. Piken var fremdeles våken, men glippet med øynene da hodet traff den lave puten. Lucie bredte over den lille kroppen, og ble stående og påse at datteren fant roen.

Bak seg kunne hun høre at Salomon pustet. Hun skottet bakover et par ganger, men han rørte seg ikke. Da Lucie så at Emme hadde lukket øynene, vendte hun seg mot mannen som var hennes kjødelige far.

«Hvis De har tid, vil jeg gjerne klare opp i forholdet vårt. Hvor vi står.» Hun kjente at hjertet banket fortere, for egentlig ville hun ikke ha denne samtalen, men hun måtte få det ut av verden. «Kan vi gå ut i korridoren?»

Et nesten umerkelig rykk syntes i Salomons ansikt.

«Jeg forventer intet fra Dem, herr Grimstad. Jeg vil bare at vi skal snakke om det, en gang for alle, og så går vi hver til vårt.»

«Forventer …» begynte han, men Lucie ville ha ham ut fra kammerset der de to barna sov.

Hun gikk mot døren og ventet at han skulle komme etter.

Blikket hans var inngående da han langsomt gikk over gulvet. Med den ene hånden rettet han på halstørkleet sitt, før han dro neven gjennom det lange, løse håret. Han sveipet så vidt borti Lucies hånd da han passerte. Var det med vilje?

Da døren til kammerset var lukket, gikk Lucie bort til vinduet. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle begynne, for nærværet av ham fylte all luften omkring henne. Det var vanskelig å puste.

Idet hun snudde seg for å stå ansikt til ansikt med ham, løftet han hånden sin. Før hun fikk stanset ham, hadde han berørt det ene brystet hennes med håndbaken.

«Herr Salomon!» utbrøt Lucie og trakk seg unna. Hva var dette? Hadde hun ikke visst bedre, hadde hun trodd at han gjorde kur til henne.

«Emmelie hadde større bryster enn deg,» sa han lavt. Han stirret på dem.

«Hva behager?» Var han drukken? Eller var han like forrykt som hennes bestefar hadde vært?

«Hun var vakker uten klær.»

Lucie følte seg skammelig behandlet, nesten skitten. «Herr Salomon. Vil De vennligst se meg i øynene?»

«Om forladelse. Jeg skulle ønske jeg hadde sett deg før …»

Han tiltalte henne ikke høflig, og Lucie visste ikke om hun burde påpeke det. Han visste jo hvem hun var. En dannekvinne. Men også hans egen datter.

Lucie prøvde å samle seg. «Jeg har naturligvis også tenkt på Dem, herr Grimstad.»

«Si Salomon.»

«Salomon …»

Grimstad-bonden sto med ett så nær at hun kunne kjenne pusten hans. Hvordan hadde det skjedd? Lucie sto helt inntil vinduet og følte seg trengt inn i et hjørne.

«Jeg vil ikke at Deres kone skal bli skadelidende, ei heller Deres døtre … så hvis vi kan tale om vårt forhold i minnelighet, hadde jeg satt pris på det.»

Snuste han inn lukten av henne? Nesen hans var ved pannen hennes, og hun kunne ha sverget på at leppene nærmet seg huden.

«Min mann kommer snart … han vil også gjerne tale med Dem om hva … om tingenes tilstand.» Lucie hørte at hun vrøvlet. Utsagnet ga ingen mening. «Jeg vet at han bekreftet sannheten, noe jeg mener han ikke burde ha gjort.»

«Hadde du bare … jeg fikk vite at du bodde i skogen i flere måneder. Barntung … slik hun var.»

«Herr Salomon?» Lucie trodde ikke at han var drukken, og i motsetning til morfaren visste denne mannen tydeligvis at hun ikke var Emmelie.

«Jeg vet at du er gift, men … men gi meg denne lille gleden.» Det virket som om han knapt klarte å styre seg.

«Hvilken glede? Nå synes jeg at det er nok, herr Grimstad.» Lucie satte hendene mot brystet hans for å få avstand.

«Du er så lik henne. La meg nyte gjensynet.»

Sinnet veltet opp i Lucie, og hun skubbet ham fra seg. «Hva er du for en mann? Jeg er din datter, ikke Emmelie som du delte leie med!»

nd 34-med

Fra NorskeSerier

Bok 32 – Lille hjerte

I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 25. januar til 18. mars 2016. Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.

 

Nattmannens datter 31Lucie vet ikke om hun kan stole på Duved, som lokker henne med nyheter om Emme, noe hun ikke kan si nei til, selv om hun aner fare. Underveis til Austråttborgen prøver Lucie å finne ut hva svensken har i sinne.

Det undret Lucie at han virket så tilfreds. Var det fordi det hadde lykkes ham å få henne med seg helt inn hit? Det var ingen steder å flykte nå. Borgen var bygget for å holde folk ute … og på samme måte holdt den også alle som var innenfor, fanget her. Plutselig hørte hun en kjent stemme rope: «Lucie? I himmelens navn … Lucie!»

• • •

Ikke lenge etter sto Lucie og den middelaldrende mannen ute i den stille gaten. Det dryppet litt fra de grå skyene, men ikke så mye som tidligere. En raggete løshund gjødde et par ganger og luntet mot de to, men så mistet den interessen og streifet videre. Lyden av banking nådde dem, og Lucie trodde det måtte være smeden lenger borte i gaten som hamret på metall. Den samme lyden hadde hun hørt tidligere. Hun ønsket at Ditlef skulle komme, for hun ville ha følt seg tryggere om han ble med. Men det var ikke et menneske å se.

«Kan vi ikke vente på …» begynte hun, men i det samme tok Duved ordet.
«Denne vei,» sa han og la hånden på ryggen hennes, som om de skulle være fortrolige.

Lucie likte det ikke. Det var på et vis faretruende at han berørte henne. Tenk om hun var hans fange nå? Hva om hans egentlige mening med alt dette var å bytte Lucie mot Christence? Han hadde trolig vært den som skulle hjelpe Christence med å flykte, men så hadde Ditlef grepet inn og forpurret planen. Det var ikke umulig at Duved ville bruke Lucie som byttemiddel.

Hun innså at dette ikke bare var uklokt, men rett og slett korttenkt. Den kvikke og handlekraftige gjestgiveripiken hadde sett at ikke alt var som det skulle, og det hadde vært en gyllen mulighet til at de tre kunne sette svensken ut av spill, ta brevet og komme seg vekk fra ham.

ND32 LucieDu er et fehode, sa Lucies indre stemme. Lar deg friste av et brev som kanskje ikke har noe med deg å gjøre i det hele tatt.

Men innerst inne visste hun at det ikke bare var brevet som lokket. Hun hadde et stort og inderlig ønske om å være den som gjenforente Ditlef med sin far.

«Litt fortere, er De snill», sa Duved innbitt. «Vi har mistet mye tid på den tossete krojenten.»

Han styrte Lucie mot en stor, toetasjers bygård på den andre siden av gaten. Huset var omkranset av et gjerde, høyt som en husvegg, som skjulte det som lå bak, trolig en gårdsplass eller en hage.

I stedet for å sette kursen mot bygningens inngangsparti gikk Duved mot portdøren midt på gjerdet. Døren var åpen, som om han hadde avtalt det med gårdeieren.

Portdøren ble lukket bak dem, og de sto inne i en hage. Rundt dem var det ikke annet enn kålåkre og uthus, og nedenfor lå sjøen.

«Skal vi ut i båt?» spurte Lucie forbauset. Hun hadde ikke trodd at de skulle langt. Kanskje kjøre et stykke med karjolen hans, eller gå inn til byen.

En rekke småbåter var trukket opp i sanden, og utenfor lå skipene for anker. Noen robåter gled bedagelig forbi, og en jekte lå og duppet ved en trebrygge mens noen menn vaset rundt og gjorde båten klar for seilas.

«Vi skal seile til Austrått. Er vinden god, rekker vi frem i kveld.»
«I kveld? Men jeg kan ikke være borte så lenge. Ditlef kommer til å …»

Svensken lot ikke til å høre etter. Han tok henne bestemt i armen og førte henne mot bryggen.

Lucie prøvde å stanse. «Herr Duved, jeg er redd jeg ikke kan bli med likevel. Flere timer på sjøen er en lang tur. Tilly og Kirsten fikk ikke vite hvor vi skulle, og da vil min mann bli engstelig for meg. Jeg beklager så meget. Hadde De sagt dette, ville jeg ha sagt nei tidligere. Jeg går tilbake til gjestgiveriet.»

«Det gjør De ikke.» Han klemte hardere om armen hennes, og bryskt halte han henne over den sleipe bryggen. «Oppi med Dem. Det ble ikke Christence som fikk friheten sin i dag, men jeg er likeglad. Hun ville neppe ha klart å gjøre opp for seg likevel. Med Dem i min varetekt har jeg med ett flere ben å stå på. Te deg nå, så slipper jeg å kaste Dem over bord midt ute på fjorden.»

Lucie knep sammen munnen. Hun hadde latt seg lure.

Om bord i jekten var det fem mann. Den ene tok imot Lucie uten et ord og uten å fortrekke en mine. Han slapp ikke taket da hun hadde kommet på dekk, men fulgte henne frem til baugen. Der ble han stående med armene i kors og vokte over henne.

Blikket hennes vandret utover mot fjorden. Det var nok av båter og skip rundt dem, men var det ikke enda mer uklokt å påkalle mannskapets oppmerksomhet? Duved hadde helt sikkert fortalt dem at kvinnen som var i hans varetekt, skulle passes på. Kanskje han også hadde en plan for hva de skulle gjøre om hun gjorde anskrik. De kunne enkelt vippe henne over bord og senere skylde på at det var en ulykke. Lucie ville uansett trekkes under av skjørtene og kappen.

Det eneste lyspunktet var at Tilly ikke var her sammen med henne.

Mennene heiste de to seilene i masten, og vinden tok tak i dem med det samme. Duved sto høyreist og så på mens han stadig kastet blikk på Lucie.

Det var først da de hadde kommet et stykke utpå at Lucie klarte å fange tanken som hadde svevet over henne.
Den kvelden på Manufakturhuset … Gry og Giertrud hadde blitt hentet av secondmajoren og kumpanen hans … svensken Duved. Lucie orket ikke å tenke på hva de to søstrene hadde gjennomlevd av redsler.

Gode Gud! Hvordan kunne hun glemme den natten?

ND32-austraatt

• • •

Fra NorskeSerier