5 Liljejomfruen – fakta

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest Liljejomfruen.

Ill.: Vebjørn Strømmen

Bok 5 ble skrevet over fire uker i september og oktober 2011, og min siste gjennomgang før trykk var i juni 2012. Den kom i salg 27. oktober 2012.

Tittelen henspeiler på historien som Lucie hadde fått høre av sin far da hun var liten, og som hun gjenforteller for de andre jentene på sovesalen. Les mer om legenden om Liljejomfruen.

På forsiden er det portrett av Lucie og dragonen, og et miljøbilde av Vågen i Bergen. Den er illustrert av Vebjørn Strømmen.

Vågen i Bergen. Nordnes er neset til høyre i bildet. Til venstre ses Sverresborg og Bergenhus. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen 2012)

Vågen i Bergen. Nordnes er neset til høyre i bildet. Til venstre ses Sverresborg og Bergenhus. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen 2012)

Andre innlegg med tilknytning til bok 5

• • •

Dragonens ring

Når Lucie mister sin mors ring, gir dragonen henne en ring han har etter sin farmor. Beskrivelsen av den er inspirert av den eldste ringen jeg har, som jeg arvet etter min egen farmor.

“Ringen har ingen stor verdi, men den tilhørte en god kvinne. Jeg hadde håpet at du ville ta imot den, og selv om den aldri kan erstatte din mors ring som er borte, håper jeg du vil bruke denne inntil … inntil din egen ring kommer til rette.”

Han rakte den til henne, og ble stående og holde på den lille pungen.

Ringen var smidd i ett stykke, med en liten, sort sten innfattet i den tykkere delen midt på. Rundt var det et snirklete mønster. Dragonens farmor måtte ha hatt slanke fingre, for ringen var liten.

“Den er vakker,” hvisket hun stille.

“Stenen er en smykkesten som heter obsidian. Det er vulkansk glass som, er blitt brukt siden oldtiden. I folketroen står obsidian for besluttsomhet og viljestyrke, akkurat slik som du har,” sa han og så anerkjennende på henne. “Det blir sagt at den som bærer en obsidian, vil finne de riktige målene i livet og nå dem. Den kan også ta bort redsel som har med fortiden å gjøre.”

Lucie lot ordene synke. Det var ikke bare en rørende gest å gi henne arvestykket, men også ordene som fulgte med, betydde at han virkelig så henne som den personen han mente hun var.

Fra Nattmannens datter bok 5

Dragonens ring (Foto: MLR)

Dragonens ring (Foto: MLR)

• • •

“Har dere sett trehesten som Svendsen har satt opp? Den står der og venter på en rytter. Den som ofrer seg og sitter der i en time, kan sørge for at alle spiser fiskelever og gulrot til middag og jurpe med flatbrød til kveldsmat. Jeg venter spent!” Stemmen var nesten lystig.

Lucie så for seg maleriet med kvinnen som red naken gjennom landsbyen, kun skjult av sitt lange hår.

Fra Nattmannens datter bok 5

Å ri trehesten

Å ri trehesten eller tremerra, var opprinnelig et strafferedskap som besto av en planke satt på kant, montert på to bukker. Den dømte ble satt overskrevs på trehesten med sandposer eller blyvekter festet til føttene, slik at plankens skarpe kant gnagde seg inn i kroppen. Trehest ble helst brukt som straff for småtyverier, oppsetsighet og disiplinære forseelser og liknende.

Avstraffelsen ble også brukt i det militæret, der trehesten var plasert på ekserserplassen, men for soldater og underoffiserer.

Bruk av vekter ble avskaffet i 1747, men selve treheststraffen ble det først slutt på sent på 1700-tallet.

(Kilder: Lokalhistoriewiki: Trehest • Nordenfieldske Grenader Compagnie • Store norske leksikon: trehest •  Wikipedia: Wooden horse)

1700s_wooden-horse_guerard

• • •

Walkendorffs tårn (fritt)

Walkendorffs tårn (fritt)

Steder

Båten duvet lett på den rolige sjøen, og Lucie hørte dragonens jevne åretak blande seg med pusten hans.

“Vil du ikke åpne øynene? Vi er rett utenfor Holmen, med Håkonshallen og Walkendorffs tårn. Det er vakkert fra sjøen, synes du ikke?”

Solen lyste hvitt og skarpt gjennom Lucies lukkede øyelokk. Hånden som hadde knuget båtens rekke, begynte å slappe av. En måke fløy over dem og kastet en rask skygge foran solen. Hun åpnet øynene. Dragonens jevne tenner lyste mot henne i et vennlig smil.

Fra Nattmannens datter bok 5

Walkendorffs tårn var navnet på Rosenkrantztårnet frem til det ble skiftet i 1945.

Etter Slaget på Vågen i 1665 ble festningsverkene i Bergen forsterket. Et lite fort ble reist på det som tidligere hadde vært Tyveholmen (Tjuvhomen/Tjuhomen). Navnet ble ved kongelig befaling av Christian IV endret til Christiansholm i 1641. 

Sandviken 1700. (Kartet er hentet fra “Sandviken Enestående i Norge – integrert i Europa, utgitt av Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene, Museum Vest)

Christiansholm slik det så ut ca. 1700. Prospekt fra 1740. (Fritt på grunn av alder)

• • •

Tavle og griffel

Lucie får lære bokstavene ved å bruke tavle og griffel. Tavlen har et lag med voks utenpå, og på den skrives det med en pinn (stylus) av skifer.

“Det tar vel mye tid, og De er en opptatt mann. Kanskje jeg ikke har hode for slik kunnskap. Mine evner ligger ikke i hodet, men i fingrene.”

“Tøys. Hvem er det som har innbilt deg dette? Legg deg ned i sengen, så skal jeg hente en liten tavle jeg har et eller annet sted. Den ble brukt da jeg lærte å lese som gutt, og jeg lærte Hansine bokstavene med den også.”

Fra Nattmannens datter bok 5

Tavle og griffel og rømerglass med bringebærknopper. Kjøpt i museumsbutikker i Bergen. (Foto: MLR)

Tavle og griffel og rømerglass med bringebærknopper. Kjøpt i museumsbutikker i Bergen. (Foto: MLR)

Drikkeglass

Glassene som er beskrevet i boken er rømerglass fra 1500-tallet. De ble laget i glasshytter i Böhmen, i dagens Tsjekkia, i Tyskland og i Nederland. Med hanseatene ble de tyske drikkeglassene spredt over store deler av Nord-Europa og var ikke lenger forbeholdt de aller rikeste.

Sin grønne farge fikk de fordi råstoffene var jernholdige. I middelalderen var helt klare og fargeløse glass ansett for å være de fineste.

I Bergen er det funnet mange skår fra rømerglass i det som var Vinkjelleren, byens eneste skjenkestue som serverte vin.

• • •

Kilder: Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse av Ludvig Holberg, 1737 • UiB: Drikkeglass

 

• • •

May Lis Ruus november-desember 2012

Sandviken anno 1701

Veien skrånet nedover fra Rotthaugen. Noen bygninger lå langs en elv.

“Er det møller?” spurte Lucie. Hun hadde sett slike før, men ikke her ute.

“Ja, det er Småmøllen som tilhører Lille Sandviken gård. Det er den største møllen her omkring, og Mulelven har vært brukt til mølledrift i hundrevis av år, helt siden Bergen ble landets første hovedstad. Så det er et gammelt strøk. Men Sandviken har i alle år vært brukt til jordbruk og beitemark. Det var først i forrige århundre at byen trengte mer plass, og lagerboder ble bygget her ute.”

Sandviken lå nedenfor dem, og det måtte være den største stranden Lucie hadde sett. I sjøkanten lå det boder, noen med en ende inne i fjæren, men mange sto ute i sjøen. På denne avstanden lignet det en flytende by. Det minnet litt om bygningene på Strandsiden av Vågen, der pakkhusene sto på påler utover i sjøen slik at skipene kunne legge til ved husveggen og losse i ly for vær og vind.

“Hva driver de med der nede i sjøbodene? Bor det folk der, slik som i bodene rundt Vågen?”

Dragonen ristet på hodet. “Nei. Det er spesielt for Sandviken og Skuteviken at sjøbodene kun brukes til lager, mens folk bor i småhus et stykke ovenfor fjæren. Man må til Hamburg, Amsterdam og København for å finne dets like. Jeg tror det er fireogtyve pakkboder her nå. Men selv om folk ikke bor der, har alle pakkbodene egne lystværelser.”

Utdrag fra Nattmannens datter 3, «Den som vender tilbake»

Sandviken 1700. (Kartet er hentet fra «Sandviken Enestående i Norge – integrert i Europa, utgitt av Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene, Museum Vest)

Kart over Sandviken 1700:

Den store holmen i sjøen er Christiansholm (også kalt Tyvholmen/Tjuvholmen), som var et militært anlegg.

I viken til venstre (merket med en V) ses det som på slutten av 1700-tallet ble lyststedet Elsesro. (I serien er det der frøken Broch-Wagner bor med sin familie.)

Storemøllen ligger ved elven litt til venstre for midten av bildet.

Langs vannkanten ligger sjøboder og pakkboder. (Dragonen og hans foreldres hus ligger like ved X på midten av kartet, og farens sjøbod ligger like nedenfor.)

De lange byggene er reperbanene som ligger på hver sin side av veien. Der veien svinger nedover på bildet, er Småmøllen og Mulelven. Fjellknausen Rotthaugen skiller Sandviken fra Skuteviken, som ligger til høyre på bildet. Nederst til høyre ses festningsverket Sverresborg.

• • •

May Lis Ruus 2012