Ole Salmakers hus

I bok 13 trenger Lucie hjelp, og bestemmer seg for å spørre Even, tidligere barnelem og nå i lære hos Ole Salmaker.

Lucie så seg ikke tilbake mens hun løp mot Ole Salmakers hus, der Even bodde nå. Hun måtte ha hjelp, og selv om Karen Malene ville ha vært hennes første valg, var ikke hun den rette. Ikke bare vegret venninnen seg mot å gå ut i Hospitalets kappe og å ringe med bjellen, men hun hadde også en tung bør med den store magen. Dessuten ville Lucie spare henne for påkjenningen.

Døren til salmakeren sto halvåpen. Det lød stemmer innefra. Lucie visste at det bodde mange mennesker her. Det var den utgamle Ole Salmaker, hans middelaldrende sønn, Sjur Salmaker, og hans voksne sønn, som het Ole etter sin farfar. Ole Salmaker den yngre hadde overtatt farens virke, og han hadde tatt inn Even som dreng. Det var også noen barn her, som var Ole den yngres barn. Hvor mange som bodde på loftet i huset, som rommet både verksted, utsalg og lager, var ikke Lucie sikker på.

Fra Nattmannens datter 13

Marken 1 i 1957. Det har i nyere tid vært både barneklærforretning, pelsverksted- og butikk og klesbutikk i huset. (Foto: Gustav Brosing / UBB-Bros-00245A)

Man vet ikke hvor Ole Salmakers hus lå, bare at det lå i nærheten av Manufakturhuset. Men det kan ikke ha vært mange andre hus som lå nær Manufakturhuset.

I øst lå De sjøfarendes fattighus der Allehelgenskirken hadde ligget før.

I vest lå Lille Lungegårdsvann og det var ingen bebyggelse mellom Manufakturhuset og vannet, med unntak av brakker på et tidspunkt.

I nord lå Rådstuen og noen næringseiendommer (bl.a. et slakteri) ned mot vannets nordøstside.

I sør lå strøket Marken, bebygget på 1600-tallet med enkle småhus og St. Jørgens Hospitals område.

Det som kan ha vært Ole Salmakers hus og forstanderboligen. (Foto: MLR)

Det nærmeste huset til Manufakturhuset må ha vært det som omtales som forstanderboligen. Det brant i 1702, og ble bygget opp igjen året etter. Den murte kjelleren er eldre. Tomten var stor (merket med 10 på rodekartet) og gikk ned til Lille Lungegårdsvannet, så det var ikke andre hus nedenfor.

På oppsiden av forstanderboligen lå et hus (merket 11 på rodekartet under). Det har sannsynligvis lang tradisjon i å være næringseiendom, kanskje skinnverksted. Kildene sier at det bodde en leieboer i dette huset, Jan Wæsselmand, som var ansatt av forstanderen ved Manufakturhuset. Så det er godt mulig at forstanderboligen var nabo med Ole Salmakers hus.

Rodekart 1888. Rode 18, utsnitt. Manufakturhuset har tomt 7 og 10, og «forstanderboligen» er tegnet inn. Eiendommen ser ganske stor ut, så det kan ha vært en stor hage eller utmark, eller kanskje det har stått flere bygninger på tomten.

Marken sett fra Nygaten i 1957. Forstanderboligen og Manufakturhuset ligger utenfor bilde på høyre side. (Foto: UBB-Bros-00245B)

Ole Salmakers hus og Forstanderboligen sett fra Manufakturhuset (Foto: MLR)

Se egen sak om forstanderboligen.

• • •

May Lis Ruus 2013

Utdrag fra bok 13

Nattmannens datter bok 13 «Den eneste stjernen» kommer i salg 30. september 2013

Omtale av Den eneste stjernen

13 Den eneste stjernen

Lucie rømmer fra Manufakturhuset for å lete etter Tilly og hjelpe faren. Hun søker ly i dragonens hus, men blir oppdaget og beskyldt for tyveri og hor. Familien Broch-Wagner forlanger at presten skal gi Lucie straff som fortjent.

“Dette er straffen for din lettsindighet,” sa presten.
“Hva vil hende nå?” Lucie hikstet midt i setningen.
“Kirketukt ville vært det rette, men herr Lyches navn bør ikke nevnes i en slik sammenheng.” Han så alvorlig på henne.
“Mange takk,” hvisket hun.
“Men det hjelper ikke deg, er jeg redd,” sa presten.
Det gikk kaldt nedover ryggen hennes.

• • •

UTDRAG FRA BOKEN:

Lucie var kommet helt opp på tunet før Balder roet seg. Den tidde, men logret ikke.
“Hva er det med deg, Balder? Hva har hendt her?” Hun stolte ikke helt på dyret og nærmet seg forsiktig.

På bakken lå en krakk veltet, og en liten gryte og to nesten tomme treboller lå på bakken. Rester av grøt fløt i det visne gresset. Lukten av sur, våt aske svevde forbi nesen hennes, og hun bøyde seg ned mot bålfatet som nylig hadde blitt slukket.
“Tok de far, Balder? Og Bo også?”

Faren og Bo måtte ha sittet her og spist middagen sin i fred og ikke ant noe. Så måtte de ha kommet, de som trodde at nattmannen hadde drept secondmajoren for å få hesten hans.

Lucie ristet på hodet. Nei, det var kanskje ikke slik det var. Alt vekteren hadde sagt, var at politimesteren og hans menn skulle hente nattmannen inn til forhør på grunn av en hest som tilhørte en savnet mann.

Men Lucie visste innerst inne at det måtte være så ille som hun fryktet. Flere hadde sett nattmannen ute i Sandviken to dager tidligere. Utenfor byens grenser – utenfor hans område. Nå var en soldat sporløst borte, og hesten hans befant seg hos nattmannen. Det måtte være åpenbart at mannen ikke hadde forært hesten til nattmannen, for at det var en god hest, var lett å se. Secondmajoren ville ikke ha gitt slipp på den. Ikke med mindre han var død.
“Herr Høk, dragonens far. Han kan gå god for far,” sa Lucie halvhøyt ut i luften.

Hun snudde seg og så utover fjorden. Sandviken lå der på den andre siden med sine brune sjøboder. Skulle hun hente herr Bastian Lyche og få ham til å følge med henne til Rådstuen? Det ville ta lang tid å gå rundt siden hun ikke hadde mulighet til å betale for båtskyss. Og tid var nettopp det hun ikke hadde.

Lucie veide mulighetene opp mot hverandre. Kunne nattmannen klare å overbevise lovens menn om sin uskyld? Han måtte i så fall lyve, for han kunne ikke fortelle om dragonens duell. Og han ville aldri innrømme hvorfor han egentlig red ut til Sandviken den morgenen, for da ville han avsløre at han ville komme sin datter til unnsetning. Så vidt Lucie visste, var det kun politimesteren som visste om slektskapet, ikke de andre embedsmennene og vekterne som holdt til i Rådstuen.

Kanskje politimesteren ville be om å få snakke med herr Høk, om Lucie fortalte om ham. Hun nikket sakte. Ja, det ville være det beste.

En svak lyd fikk henne til å snu seg igjen. Døren i nattmannens skakke stue sto på gløtt. Hun stirret mot mørket der inne og kjente at hjertet allerede følte frykten hun selv prøvde å stagge.
“Er det noen her?” Lucie lyttet. “Bo? Er du her?”

Lucie så på Balder. Den sto fremdeles anspent. Hva var det som foregikk her? Hva var det med hunden?

• • •

Fra NorskeSerier