Latinskolen

Katedralskoler, ofte kalt latinskoler, var presteskoler tilknyttet bispedømmene. Bergen katedralskole ble stiftet ca. 1153, nevnt i kildene første gang 1268. Den lå opprinnelig på Holmen, nå Bergenhus. Etter reformasjonen flyttet Geble Pederssøn skolen til nordsiden av Domkirken.

Latinskolen var først og fremst en presteskole som skulle forberede studenter som skulle studere på universitetene i utlandet. Men mange elever vendte tilbake til Bergen som prester eller lærere ved sin gamle skole eller ved privatskoler.

Utsnitt av tegning av Bergen i 1741. Domkirken er merket med 6, og foran ligger Latinskolen. Korskirken er merket med 7. (Faksimine fra Bergen bys historie II)

Til katedralskolene har elevene kommet i ganske ung alder, trolig rundt 7 år gamle, og de fleste av dem var da bestemt for å gå inn i kirkelig tjeneste. Men siden det lenge var den eneste skolegangen som kunne tilbys, var det også den grunnleggende opplæringen for andre som skulle ha utdanning, for eksempel til tjeneste i statsapparatet eller innenfor handel.

Undervisningen var styrt av det som var målet for katedralskolene; å utdanne fremtidige prester. Det var ikke før tidlig på 1600-tallet det ble vanligere for studentene å reise utenlands for å studere. Latinen har hatt en sentral plass i katedralskolene, og det er derfor naturlig at de også har vært kalt latinskoler.

Det var ikke et stort behov for allmuen å kunne lese. Lover og forordninger ble lest opp for folk på rådhustrappen eller i kirken. Utropere var ansatt av byrådet, og de gikk rundt og ropte ut opplesningene gjennom forutgående trommevirvler.

Både Petter Dass og Ludvig Holberg har gått på Latinskolen.

En skolescene fra 1592. Også ved de bergenske skolene på 1500-, 1600- og 1700-tallet var riset et vanlig avstraffelsesmiddel. (Kilde: Nordens eldste barneskole 1740-1990)

En skolescene fra 1592. Også ved de bergenske skolene på 1500-, 1600- og 1700-tallet var riset et vanlig avstraffelsesmiddel. (Kilde: Nordens eldste barneskole 1740-1990)

1500-tallet

Ved reformasjonen ble en del av grunnlaget for katedralskolene endret, men ved kirkeordinansen i 1539 fikk skolen en fast ordning, nemlig fortsatt å være først og fremst presteskoler, men de fikk utvidet sitt verdslige innhold, og latinens plass ble noe mindre enn den hadde vært før.

Geble Pederssøn lette byen rundt etter evnerike gutter, også fattige. Han støttet dem økonomisk slik at de kunne gå på skolen. Dette fortsatte å være skolens politikk gjennom 1600- og 1700-tallet.

I 1647 støttet skolen 47 elever med klær, og i 1675 var det 72 stykker som fikk klær. Underholdet kom fra degnepenger og gjennom renteinntekter fra skolens formue. De fattigste fikk også synge i forbindelse med begravelser og gjestebud.

I 1562 gjorde Latinskolens peblinger, under ledelse av Absalon Pederssønn Beyer, en epokegjørende innsats for norsk kulturliv. Stykket «Adams fall» ble satt opp på kirkegården mellom Domkirken og skolen. I de følgende årene ble også andre stykker oppført samme sted.

Dans i 1588 (Illustrasjonsbilde: La Galliarde. From the Orchésographie of Thoinot Arbeau (Jean Tabourot), Langres. Fritt)

Jenter var utestengt fra alle skoler helt frem til fattigskolene kom 1740. Enkelte formuende menn engasjerte huslærere, domesticus pædagogus, men det var sjeldent, for å ha en privatlærer var for kostbart for folk flest, og ikke særlig nyttig siden man mente at jenter ikke trengte boklig lærdom.

I 1571 ble datteren til Absalon Pederssøn Beyer satt i skole hos en kvinnelig lærerinne. Absalon skriver i sin dagbok at Susanne leste sin ABC ut etter 12 ukers undervisning. Men jenter ble nok først og fremst undervist i musikk og håndarbeid.

Latinskolen i 1870-årene (Foto: Knud Knudsen, UBB-KK-M-029)

Latinskolen i 1870-årene (Foto: Knud Knudsen, UBB-KK-M-029)

1600-tallet

I 1607 kom den norske kirkeordinansen. I følge den skulle landets byer holde en dansk, tysk eller norsk skole, slik at undervisningen foregikk på morsmålet og ikke bare på latin. Det ble undervist i katekismen, lesing, skriving og regning.

I 1617 kom en bestemmelse fra slottsherren på Bergenhus om at biskopen skulle eksaminere nytilsatte lærere og følge deres undervisning. Tallet på elever skulle ikke være mer enn 60 pr. lærer, og det ble laget en tariff for hva hver enkelt elev skulle betale i skolepenger.

I 1632 kom flere bestemmelser, som også innbefattet «ærlige quindfolk som av fornødenhet lærer piker å sy kniple, læse». Biskopen skulle nå også uteksaminere huslærere fordi det noen ganger forekom «absurditeter og ulemper» ved deres virke.

I 1645 var det i Bergen syv mannlige og kvinnelige lærere, utenom latinskolens personale. En underviste i navigasjon, en i knipling, og de andre underviste i lesing og skriving. De rangerte lavt på sosiale rangstigen.

Ved Mortensmesse 11. november og i julen dro peblingene rundt i byen og underholdt med sang og spill. Opptredene var stort sett populære, men bøteregnskapet forteller om en sak i 1613 da læreren og hans diskanter overfalt av garpene (hanseatene) da de utøvde sine kunster på Bryggen.

Ikke alle satte pris på latinskoleelevenes sang og spill i byen. (Illustrasjonsbilde: "Enraged musician" av William Hogarth, 1741 (Kilde: wikipedia, fritt))

Ikke alle satte pris på latinskoleelevenes sang og spill i byen. (Illustrasjonsbilde: «Enraged musician» av William Hogarth, 1741 (Kilde: wikipedia, fritt))

Peblingene på Latinskolen fikk «Ligpenge og Brudepenge» når folk leide elevene for å synge i begravelser og bryllup. Men også de offentlig ansatte stadsspillemennene hadde plikt til å spille ved slike anledninger, og de skulle også la sine instrumenter tone fra Jonskirkens vektertårn hverdagskvelder og fra kirketårnene søndager og helligdager.

I 1668 klaget latinskolens rektor på denne konkurransen. Få år etter ble det ansatt en kantor som skulle «flittigen informere skolens disipler om å forstå musikk og moderere røsten etter den nå brukelige modell».

På slutten av 1600-tallet fremførte peblingene ukentlige oratorier i Domkirken, på initiativ av rektor Søren Linstrup, Holbergs lærer i mesterlektien. Dette kan sies å være de første kirkekonsertene i Norge. Oratoriene ble svært godt besøkt, ikke bare av folk i byen, men også av tilreisende.

Latinskolen tegnet av J.J. Reichborn i 1764. (Wikipedia-fritt)

Latinskolen tegnet av J.J. Reichborn i 1764. (Wikipedia-fritt)

1700-tallet

I 1702 brant latinskolen, og selv om bygningen ble reist igjen, var skolen i de følgende årene i sterkt forfall.

I 1714 var det i Bergen 13 lærere, tre av dem var kvinner. To av disse drev en liten skole, men de var i «slet tilstand». En av de mannlige lærerne hadde bare 6 elever, alle sammen fattigbarn.

1719 kom det en forordning fra kong Frederik 4 om at at det skulle opprettes skoler, Norges første skolelov.

1720 hadde Latinskolen 5 klasser og 27 elever, det var kun en fjerdedel av elevtallet tidligere. Mange barn ble sendt til latinskolen i Stavanger istedet. Grunnen var lærernes dårligere faglige kompetanse, som skyldtes den dårlig lønnen.

I slutten av 1730 ble det bygget en etasje til på latinskolebygget.

På 1730-tallet ønsket overklassen å omskape Latinskolen til en eksklusiv skole for sine barn, uten å ha fattige elever der. I 1739 kom det derfor nye opptaksbestemmelser. Det ble et krav om at elevene allerede skulle kunne lese og skrive før de begynte, noe som i praksis førte til at de fattige ikke ble tatt opp. Latinskolen ble nå forbeholdt overklassen.

I 1740 åpnet den første fattigskolen i Bergen, Christi Krybbe, i Korskirkens sogn.

Utsnitt av "Analysis of Beauty" av William Hogarth, 1753

Latinskoleelevene hadde mye annet fore enn å gå sitte på skolebenken. (Illustrasjonsbilde: Utsnitt av «Analysis of Beauty» av William Hogarth, 1753)

I 1748 kom den danske biskopen Erik Pontoppidan til Bergen. Han fant latinskoleelever på steder de ikke skulle være, midt i skoletiden. Istedet hadde de sammenkomster. De unge peblingene betalte for at kareter plukket opp kvinnfolk som ble kjørt til dem, og ved døren ble de mottatt av musikanter, som senere spilte opp ved deres danselag.

Et populært skjenkested lå like ved, det het «Skolen» og ble hyppig brukt av latinskoleelevene.

Karet (Kilde: snl, fritt)

Karet var en stor, lukket flerspent gallavogn med lakeier. (Kilde: snl, fritt)

Bergen Katedralskole har hatt kontinuerlig drift, men har flere ganger flyttet tilholdssted. Den nåværende skolebygningen er fra 1840, men med flere om- og påbygginger.

Ludvig Holberg, malt i 1847 av Jørgen Roed (1808-1888) Nasjonalgalleriet, København

Ludvig Holberg, malt i 1847 av Jørgen Roed (1808-1888) Nasjonalgalleriet, København

Ludvig Holberg om Latinskolen

Ludvig Holberg forteller om sin skolegang på Katedralskolen i sin levnetbeskrivelse. Der får vi et bilde av en hard skole. Hver lærer var en suveren konge, og elevene levde under streng tukt. Deres stripete rygger, buler i pannen og hovne kinn viste at skolen var som «et lacedæmonisk gymnasium». Foreldrene oppmuntret lærerne og spurte daglig om guttene fikk «brav hugg».

Mye av dagene gikk ellers med til å delta i gudstjenester og følge lik til graven med sang.

Til tross for dette ser det ut til at Holberg trivdes på skolen og hadde utbytte av undervisningen. Da han senere ble huslærer på Voss, brukte han selv de samme metodene med avstraffing.

Ludvig Holberg gikk på Latinskolen til han som 18-åring ble sendt til København da skolen gikk tapt i bybrannen i 1702.

Se eget innlegg om Ludvig Holberg og Bispegården i Bergen

Latinskolen-Domkirken-MLR

Den oransje bygningen er Latinskolen, og i bakgrunnen er Domkirken. Bildet er tatt fra lille Øvregate. (Foto: MLR)

• • •

Kilder: DNS’ sider om Holberg • Arkivverket • Store norske leksikon: hestekjøretøy • Nordens eldste barneskole 1740-1990 av Anders Bjarne Fossen, J.W. Eide forlag 1989 • Bergen bys historie II av Anders Bjarne Fossen, Universitetsforlaget 1979

May Lis Ruus 2014

Åletust/sjøorm

Man kommer ikke utenom å skrive om menneskenes forestillingsevne når man går noen århundrer tilbake i tid, som til begynnelsen av 1700-tallet. Åletusten – eller sjøormen – er et av de vesenene det var spunnet mange myter om. De fantes i havdypet rett utenfor Norge kyst. Men sjøormen var mer enn bare folkelig overtro. 

«Men hun følte seg ikke trygg. Det var nok av overnaturlige vesener i verden, alt fra åletust i havet utenfor byen, til småfolk og tusser i fjell og skoger som var de barna Eva hadde skjult for Gud. Djevelen hadde stor makt, og noen mennesker hadde gitt seg hen til ham og lot ham gi dem krefter. Den gamle konen måtte ha sine krefter fra Den onde. Det fantes mer mellom himmel og jord enn forstanden kunne gripe.»

Fra bok 7 Brennemerket

Tresnitt av en sjøorm laget i Firenze etter anvisning av Olaus Magnus, for hans historieverk om Nordens folk og natur. (Wikipedia/fritt)

1555: Tresnitt av en sjøorm laget i Firenze etter anvisning av Olaus Magnus, for hans historieverk om Nordens folk og natur. (Wikipedia/fritt)

Sjøorm, sjøslange, åletust eller Serpens Marinum, finnes det mange beretninger om i Norge. Det er blitt sagt at sjøormer oppstår når vanlige ormer får smake blod. Da søker de til innsjøer der de kan vokse seg til store uhyrer. Slike ormer slutter aldri å vokse. Sjøormens verste fiende er havhesten, og i en kamp mellom dem taper alltid sjøormen.

Sjøormer angriper kuer og sluker dem. Det er dårlig fiske der sjøormen holder seg, så det tyder på at de også spiser fisk. Sjøormer er farlig for mennesker, men særlig for brud og brudgom fordi de befinner seg i en overgansfase mellom ugift og gift. Man kan jage sjøormer ved å tenne bål.

1555: Sjøorm etter den katolske erkebiskopen Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus. (Wikipedia/fritt)

1555: Sjøorm etter den katolske erkebiskopen Olaus Magnus’ Historia de gentibus septentrionalibus. (Wikipedia/fritt)

Berømte sjøormer

En av de mest berømte sjøormene beskrives i Hamarkrøniken fra 1500-tallet (ukjent forfatter). Sjøormen viste seg på høylys dag i Mjøsa i 1522.

«Sammeledes lod sig til Syne om lys Dag en forferdelig stor sjøorm udi Mjøs som syntes at naa fra øens Land og ind i Kongens Land.»

Hamarkrøniken, utgitt 1774

Kroppen hadde flere farger, lang og svart man, og øyne så store som tønnebånd. Sjøormen strandet på et skjær, og en av biskop Mogens menn drepte udyret med en pil. Da rant det grønn væske fra såret, og sjøen rundt ble farget grønn. Kadaveret ble liggende på land og stinke, og ble senere brent. Skjelettet lå i mange år på stranden, til noen tyske kjøpmenn fikk overta det. Den minste delen av ryggraden var så stor at en voksen mann knapt kunne bære den.

1734: Sjøormen tegnet ut etter Hans Egedes anvisning.

1734: Sjøormen tegnet ut etter Hans Egedes anvisning.

Biskop i Bergen, Erik Pontoppidan (1698–1764), var lenge skeptiker, men skiftet mening: «… min Tviil er bleven mig gandske betagen ved tilstrekkelige Beviiser.» Han samlet vitnesbyrdene i boken Det Første Forsøg paa Norges Naturlige Historie fra 1755.

Flere hundre sjøfolk og fiskere hevdet at de hadde sett disse store skapningene langs Norges kyst. Særlig utenfor Vestlandet var det mange observasjoner. Noen fortalte at de hadde hørt om andre som hadde sett sjøormer, og at de ikke nødvendigvis hadde sett dem selv. Og de avviste at det kunne være snakk om ål eller torsk. Pontoppidan skrev at ved siden av kraken, var dette den største skapningen av Herrens gjerninger. Dessuten nevnte han havmenn.

Sjøorm tegnet av Hans Strøm for biskop Erik Pontoppidans Norgeshistorie, 1755. (Wikipedia/fritt)

1755: Sjøorm tegnet av Hans Strøm for biskop Erik Pontoppidans Norgeshistorie. (Wikipedia/fritt)

Den kongelige sjøkaptein, Commandeur og Oberlos Hr. Lorentz de Ferry fortalte Pontoppidan at han selv hadde vært i tvil, men så hadde han sett ormen med egne øyne.

Lorentz de Ferry forklarte i bytingretten i Bergen at han hadde reist i en jekte fra Trundhiem en dag i august 1746. Det var stille vann og varmt vær da han nærmet seg Molde. Han satt og leste i en bok da han hørte mumling fra de åtte karene som rodde. Styrmannen kunne fortelle at sjøormen var forut. Lorentz befalte at de skulle ro mot land der sjøormen befant seg. Sjøormen passerte, og de måtte snu båten og ro etter den. Men ormen svømte raskere enn karene kunne ro. Kapteinen tok sin flint (gevær) som var ladet med hagl, og skjøt etter dyret. Det dykket ned i vannet med det samme. Roerne fikk beskjed om å ro over stedet der ormen hadde dukket under, i tilfelle den skulle komme opp igjen. Men alt de så var blod i vannet, så kanskje noe av haggelet hadde truffet den.

Sjøorm (Arkivverket/fritt)

Sjøorm (Arkivverket/fritt)

Kaptein Lorentz beskrev sjøormen slik: Hodet var mer enn en alen (62 cm) over vannet og lignet et hestehode. Fargen var grålig, og mulen ganske sort. Den hadde meget store, sorte øyne, og en lang, hvit manke som hang over halsen i sjøen. Man så 8–9 bukter av den tykke kroppen i vannskorpen, og han gjettet at det var en favns (1,88 m) avstand mellom hver bukt.

Sjøorm (Arkivverket/fritt pga. alder)

Sjøorm (Arkivverket/fritt pga. alder)

Jærtegn

På 1500-tallet var sjøormer et fenomen som inngikk i den vitenskapelige rasjonaliteten. Blant annet Sebastian Münsters verdensbeskrivelse fra 1543, Cosmographia, omtaler underlige sjø- og landdyr. Observasjonene av sjøormen som var omtalt i Hamarkrøniken, spredte seg raskt til utlandet, og ble oppfattet som et jærtegn, et forvarsel om at noe ondt skulle hende. Jærtegn var betydningsfulle, for de ga mennesker visdom over verden.

I et verk fra 1532 ble det fortolket som et forvarsel på Christian 2.s fordrivelse. Olaus Magnus mente i sitt verk om de nordiske folkene (1555) at sjøormen hadde varslet om reformasjonen.

«Olaus Magnus […] skriver om den store Søe-Orm, som er seet i Miøs for Kong Christiani II. Fengsel, og Canikernes Uddrivelse; og at samme Søe-Orm bliver altid seet for nogen Forandring i Riget, ligesom en Comet pleyer at være Forbud for noget Ondt.»

Jonas Danilssønn Ramus i Norriges Beskrivelse, 1715

En mulig forklaring

Sjødyrene som ble observert utenfor Norgeskysten kan ha vært verdens lengste beinfisk, Sildekongen. Sildekongen kan bli opptil 270 kg og 11 m lang, og regnes som den lengste beinfisk i verden. Den har opp gjennom historien sannsynligvis vært opphavet til myten om sjøormer. Den yngler mellom juli og desember, og dette kan forklare Pontoppidans observasjon om tidspunktet da den kom opp fra dypet.

Døde sildekonger ble av og til skylt i land langs de nordlige kystene i Atlanterhavet – inkludert Norge. Den har fått sitt latinske navn Regalecus glesne etter at to eksemplarer drev i land ved fiskeværet Glesnes utenfor Bergen i 1772.

sildekonge

Sildekonge (Wikipedia/fritt)

• • •

Kilder: ArkivverketHistorie som argument, Hamarkaupangen får nytt liv, av Mari Kristin Høilund, UiO 2007  • Svart katt over veien av Ronald Granbo, Cappelen Damm 2012 • Wikipedia: Sildekonge • Dykking.noWikipedia: PontoppidanWikipedia: måleenheter • Wikipedia: Hamarkrøniken 

Sjøorm i Marken i Bergen 2002 (Foto: May Lis Ruus)

Sjøorm i Marken i Bergen 2002 (Foto: May Lis Ruus)

Sjøormobservasjoner i moderne tid

• • •

May Lis Ruus 2013