Fana

Fana er en bydel i Bergen som frem til 1972 var en egen kommune. Bydelen hadde 40 087 innbyggere pr. 1. januar 2013. Det er den geografisk største bydelen i Bergen kommune med et areal på 150,99 km² og den har de beste jordbruksområdene på Bergenshalvøyen. (Kilde)

NB: Innlegget inneholder spoilere. Ikke les om du ikke vil vite handling som er i bok 12.

Mye av handlingen i bok 12 er i Fana, den gang ble det skrevet Fane og Fanø/Phanøe, alt ettersom hvem som skrev kildene.

Det som i boken handler om legenden om sølvkorset, Fana kirkes historie, overtroen om Korsneset, Krykkjehaugen, relikviene og reformasjonen, er fakta eller hentet fra historiske kilder. Beskrivelsene av området er friere tolkning av den antatte topografien den gangen.

Fra Fanahammeren (Foto: Ingunn Lausund 2013)

Fra Fanahammeren (Foto: Ingunn Lausund 2013)

Se kart over Fanahammaren til Hamretjønna på Finn kart

Se historisk kart over Fanahammaren til Hamretjønna på Finn kart (fra 1951)

Fra Fanahammeren og utover Fanafjorden (Foto: Ingunn Lausund)

Fra Fanahammeren og utover Fanafjorden (Foto: Ingunn Lausund 2013)

• • •

Tusenårstedet

Kulturpark og Bergens tusenårsted (Foto: May Lis Ruus)

Kulturpark og Bergens tusenårsted (Foto: May Lis Ruus 2012)

Fra Nattmannens datter bok 13:

En bred, klukkende bekk snodde seg nedover fra kirkehøyden. Lucie så på de små steinene på bunnen av det grunne, klare vannet. De kom i mange størrelser, og de var under langsom, ugjenkallelig forandring av omgivelsene de var en del av. Avslepne. Runde. Formet av det mektige vannet.

Akkurat som oss – tukthuslemmene som preges av dem som har makt og frihet. 

“Hva er det, Lucie?” spurte Oda lavt.

Lucie hadde ikke merket at hun hadde stanset. Hun trakk til seg blikket fra den runde, hvite steinen som hadde fanget oppmerksomheten noen øyeblikk.

“Det er vakkert her, er det ikke?” Det var dragonens stemme. Han hadde også stanset. Munnen hans smilte, men øynene virket triste, og han hadde et blekt drag over ansiktet.

I det minste reiser han ikke med lett hjerte, innså Lucie med ett. Men det ga henne ingen glede.

Gult gress og visne bregneblader hang utover elvebredden, og mosegrodde trær vokste rett innenfor. De hadde gode kår her. Friskt vann og god jord, og de var så mange at de ikke ble hugget til ved og byggevirke før de rakk å vokse seg store.

Bekken som omtales her, har jeg sett for meg er den som nå renner gjennom Bergens tusenårssted.

Fana kirke og kulturlandskapet rundt ble i forbindelse med millennieskiftet valgt til Bergen kommunes tusenårsted.

Kulturpark og Bergens Tusensårssted (Foto: May Lis Ruus)

Kulturpark og Bergens tusenårsted (Foto: May Lis Ruus 2012)

Hovedveien med Fana kirke i bakkant (Foto: Ingunn Lausund)

Hovedveien med Fana kirke. (Foto: Ingunn Lausund 2013)

Fana kirke (Foto: Wikipedia/fritt)

Fana kirke (Foto: Wikipedia/fritt)

Fana kirke

Fana kirke er en middelalderkirke som antas å være oppført omkring midten av 1100-tallet. Kirken er bygd i lokal bruddstein med innfatninger av kleberstein. Kirken ble gjenstand for en omfattende restaurering i 1953. Bl.a. fikk kirken ny tårnfot og et tilbygg til koret for sakristi og menighetshus; ytre kalkpuss ble fjernet. Kirken har vel 400 sitteplasser. (Kilde)

I kildene er Fana kirke nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228 som Det hellige korsets kirke. I kirken skal det ha vært et hellig sølvkors med helbredende virkning, som var et viktig pilegrimsmål i middelalderen. (Kilde)

Kirken var kongelig kapell fra 1303 til reformasjonen. I 1644 brant kirketårnet etter et lynnedsslag. I 1723 kjøpte kirkevergene Niels Øfstevold og Vincentz Nedre-Titlestad kirken. I 1741 ble den kjøpt av eieren til Stend gård, bergenskjøpmannen Wollert Danchertsen, og kom via ham i slekten Krohns eie. Den ble i 1862 overtatt av Fana kommune. (Kilde)

Fana kirke som i middelalderen var viet til Det hellige korset. (Foto: Ingunn Lausund)

Fana kirke som i middelalderen var viet til Det hellige korset. (Foto: Ingunn Lausund 2013)

Det hellige sølvkorset

Fortellingen om det hellige sølvkorset som er med i Nattmannens datter 12, er delvis en legende og delvis  fakta, om de skriftlige kildene stemmer.

I følge legenden ble et sølvkors funnet ved Korsnes i Korsfjorden av fiskere som brakte det til Fana kirke, hvor det skal ha leget syke som søkte hit.

Historiske kilder forteller at i relikvien gjorde at Fana kirke ble en pilegrims- og valfartskirke. Like ved kirken kastet folk krykkene sine etter å ha blitt helbredet av korset.

I 1530-årene, etter reformasjonen, skulle alle de katolske rikdommene føres til kongen i København. Lensherren på Bergenhus, Tord Roed, beordret korset og andre verdigjenstander hentet for omlasting i Bergen, for så å skulle sendes videre. Men skipet som førte sølvkorset sank ved Kvarven, og nådde aldri Bergen.

 I 1546 skal presten Peder Simenssen ha brent seks hestelass med krykker og staver fra Krykkjehaugen. (Kilde)

Prestegården til Fana kirke (Foto: Ingunn Lausund)

Prestegården til Fana kirke (Foto: Ingunn Lausund 2013)

Veien opp fra Fana kirke til Hamretjønna (Foto: Ingunn Lausund)

Veien opp fra Fana kirke til Hamretjønna (Foto: Ingunn Lausund 2013)

• • •

Hamretjønna (Hamrevannet)

Matmor Klaras bakgrunn i Fana ble tidlig plassert. Det ble bare slik, for jeg visste om en Klara i Fana – mormoren til min barndomsvenninne. Nesten et år senere skulle vi på location-rekognosering, og et av valgene falt på Hamretjønna fordi det var en liten strøm der. Den passet til scenen der Lars og Lucie sitter i bok 1, som ble med i traileren.

Lucie (Julie Rusti) og Lars (Kim Kvamme) ved Hamrevannet, som her forestiller strømmen mellom Lille- og Store Lungegårdsvann. (Foto: Bjørneby Productions/Torgeir Haugaard)

Lucie (Julie Rusti) og Lars (Kim Kvamme) ved Hamrevannet, som her forestiller strømmen mellom Lille- og Store Lungegårdsvann. (Foto: Bjørneby Productions/Torgeir Haugaard 2012)

Dermed hadde jeg et forhold til stedet, og det ble der Lucie og dragonen tok farvel. Det er et nydelig sted selv om det ikke er urørt. Det er både veier, hus og kraftledninger der. Men jeg klarer å se for meg den rørende avskjeden mellom dem, i urørt natur.

Lucie og dragonen ved Hamretjønna (Foto: Ingunn Lausund)

Lucie og dragonen ved Hamretjønna (Foto: Ingunn Lausund 2013)

Se Hamretjønna i Google Maps.

Bilder fra Hamrevannet (Foto: May Lis Ruus april 2012):

• • •

Takk til Jørgen Jæger for utfyllende opplysninger, og Ingunn Lausund for bruk av bilder.

Kilder og videre lesning: Kunsthistorie: Fana kirke •  Fylkesarkivet: Fana kirkeWikipedia: Fana • En gjenklang av middelalder i Fana kirke – Bergens Tidende 2003 

• • •

May Lis Ruus 2013

Fakta om boktraileren

Denne uken ble boktraileren til Nattmannens datter publisert. Jeg fulgte det meste av innspillingen, og så hvor grundige Bjørneby Productions var. Filmmanuset var godt og jeg var veldig fornøyd med de valgte skuespillerne.

Forhåpningene var ganske høye, og vi ventet spent på det ferdige resultatet. Og jeg ble ikke skuffet. Tvert i mot. Klippene, lyden, skuespillernes innsats, filmvinklene, lyssettingen – alt sammen gjør det til en filmsnutt som jeg er stolt over at skal promotere bokserien min. Selv jeg som vet hva som skjer videre har bare lyst til å se mer når nattmannen forsvinner fra skjermen i siste scene.

Her er noen fakta om skuespillerne og innspillingen.

• Lucie spilles av Julie Rusti 22 år. Hun har tidligere spilt i Varg Veum-filmen Tornerose (2008). Hun har også spilt i grøsserne Skjult (2009) og Fritt vilt III (2010). I 2013 blir hun aktuell med filmen Blåtur.

• Tilly spilles av Selma Indine Strønen Damm, 9 år. Hun har tidligere spilt i teateroppsetninger, en kortfilm og i reklamefilmer.

• Julie og Selma Indine er i virkeligheten kusiner.

• Nattmannen spilles av Gard Frostad Knudstad. Han ble håndplukket til rollen, som flere av de andre skuespillerne.

• Gard har også spilt i en Varg Veum-film, Falne engler. Han har også spilt Armauer Hansen, mannen som oppdaget leprabasillen, og i en rekke teaterstykker, filmproduksjoner og reklamefilm. Stemmen hans kan også høres på TV2 mellom programmene.

Tonja Sitara Sanborn spiller den biske husmoren på Manufakturhuset. Vi så på en Varg Veum-film i tiden mens castingen foregikk, og der spilte Tonja en ikke veldig serviceinnstilt dame i en skranke. Og dermed ble hun spurt om å spille i Nattmannens datter-traileren.

• Tonja har vært tilknyttet Oslo Nye Teater og DNS, og har erfaring fra kortfilmer, reklamefilmer, Hotel Cæsar, NRK og TV2.

• Også Selma Indines to eldre søstre Cecilia (12) og Mathilde (11) er med i traileren, som barnelemmer. I sommer skal de spille i forestillingen Kaptein Knurr på Gamle Bergen. Cecilia og Mathilde har hatt statistroller i spillefilmen Vegas, spilt i Ulverock på DnS og hatt roller i flere teateroppsetninger og reklame- og filmproduksjoner.

• Scenen med Serines begravelse er spilt inn på Stamsneset der jeg vokste opp. En velvillig nabo, Øystein Hope, lot oss grave på eiendommen hans.

• Vekteren ble spilt av Hugo Blindheim, som jeg er gift med.

• Mathilde er på forsiden av bok 1, Frostrosen.

• Selma Indine er på forsiden av bok 2, Morgenstjernen.

• Traileren ble spilt inn helgen 5.-6. mai. Det var ganske kaldt, og i løpet av de to dagene hadde vi sol, regn, sludd, hagl og mye vind.

• Første innspillingsdag varte fra 08.00 om morgenen til 04.30 neste morgen. En lang dag for både crew og skuespillere. Og neste dag var de i gang igjen kl. 09.00.

• Scenen der Lucie 8 år blir etterlatt på fattighuset av faren, er spilt inn på Gamle Bergen. Bebyggelsen på Laksevåg i bakgrunnen er retusjert bort.

• Scenen der Lucie sitter på vevsalen, er spilt inn på Hordamuseet.

• Scenen med Lucie og Lars (Kim Kvamme) og likfunnscenen er spilt inn ved Hamretjørna i Fana.

• Piskescenen er spilt inn på Manufakturhuset i Peter Motzfeldts gate 2 om kvelden lørdag.

• Scenen med nattmannen og håndkjerren er spilt inn på Bryggen natt til søndag.

• En kortere versjon av traileren skal vises som riksdekkende kinoreklame i 6 uker i sommer, fra og med uke 22.

• • •

Se traileren på Cappelen Damms blogg Serieliv eller i HD-kvalitet, stor skjerm og høy lyd på YouTube.

Foto: Bjørneby Productions

Tekst: May Lis Ruus – sist oppdatert oktober 2012