I salg i kiosker og dagligvarebutikker fra 15. august til 10. oktober 2016.
Kan også kjøpes etter salgsperioden fra forlagets nettbokhandel.
Omtale
36 Fra asken til ilden
Emme og noen av de andre jentene på Signes Hus befinner seg på en av skjenkestuene på Nøstet. Emme og den gråøyde blir låst inne på et skittent og stinkende kammers. Med ett står en politibetjent i døren.
Først da de ble ledet inn av døren i fangekjelleren, gikk det opp for henne at hun skulle settes i fengsel. For hor! Hun hørte ikke hjemme her. Ikke hadde hun gjort noe ulovlig, for hun var like urørt som før. Og ikke var det hennes skyld at hun hadde befunnet seg bak en låst dør på Madam Fröhlichs bordell. Det verste var at hun ikke engang kunne si hvem hun egentlig var.
•
Utdrag
Fra ingensteds kom husets madam strenende over gulvet.
«Og hva står på her?» spurte Madam Fröhlich myndig. «Hvem er skyld i dette griseriet?»
«Den vesle villkatten der,» sa den fornærmede Gjespe-Jesper, som nå hadde kommet seg på bena igjen. Stemmen var hes og sprakk underveis.
Emme så at flere rundt bordet nikket. Ansiktene var harde.
«Nå? Hva har du å si, jente?» spurte Madam Fröhlich.
«Han tvang seg på meg, og jeg forsvarte meg.» Emme sto med hevet hode og hadde ikke tenkt å fremstå som et offer.
Kvinnens smale øyenbryn skjøt opp, og en håndfull streker tegnet seg i pannen hennes. Så vendte hun blikket mot dansken med kinnskjegget. «Og hva har De å si, min gode herre?»
«Hun drakk av mitt krus, men nekter å vise takknemlighet for min sjenerøsitet,» sa den hese dansken og tørket pannen med håndbaken.
Emme fnøs. «Ingen fortalte meg at jeg må godta krenkelser om jeg takker ja når jeg blir budt et krus,» sa hun høyt og tydelig.
«Hun må være stokk dum,» var det en kvinnestemme som ropte.
«Eller fra landet.»
«Eller katolsk!»
Latteren runget. Emme var het i toppen av sinne og ydmykelse, men gjorde alt hun kunne for å besinne seg.
«Vi vil ha påfyll i krusene som veltet,» krevde en av mennene, og Emme trodde det var han med fippskjegget.
«Hvem skal betale for brennevinet som er spilt? Noen får tørke opp her, det drypper fremdeles.»
Madammen løftet et krus og studerte det. «Vel, jente. Her er det blitt en bulk i messingen, og bordet og gulvet er vått. Jeg holder deg ansvarlig. Vil du legge deg på alle fire og tørke det opp, eller vil du betale for deg? For fireogtyve skilling tenker jeg vi er skuls.»
Emme satte hendene i siden og så utfordrende på vertshusholdersken.
«Jeg har ingenting å betale med,» sa hun trassig.
Det kunne ikke falle henne inn å tørke opp, og ikke hadde hun tenkt å ta ansvaret for det den frekke mannen hadde fortjent. Selv om ingen var klar over det, kom Emme fra en fornem og rik familie som bodde kort vei herfra, og fireogtyve skilling var lommerusk.
«Jo, det har du,» smilte madammen, og blikket hennes gled ned mot Emmes hofter, der ringen blinket på hånden hennes.
Emme fnøs foraktelig, vel vitende om at det ikke var noe ved henne nå som kunne minne om en forsagt fattigpike.
«Ringen min? Den er verdt mye mer enn noen usle skillinger. Jeg betaler ikke med den. Jeg tror De må være gått fra forstanden om De tror jeg betaler for urett som er blitt begått mot meg.» Selv om det kokte inni henne, var hodet forbausende klart. Å våge å tale slik til en eldre kvinne, selv om hun var en simpel skjøge, kom muligens av vissheten om at Emme hadde drukket en bjorr og smakt på brennevin. Hun tok av seg ringen og la den i skjørtets lomme.
«Noe mer nesevist og frekt har jeg knapt vært borte i,» sa madammen rolig. «Men du skal snart få se at ingen piller meg på nesen. Du skal i sannhet få gjøre opp for deg.»
Emme følte situasjonen truende, og ville trekke seg unna. Kvinnen gjorde et nikk, og brått dukket det opp en kjempe av en mann bak Emme. Med brå bevegelser grep han henne i armene og tvang dem bak på ryggen. Det var ikke mulig å komme seg løs.
«Hva er dette?» ropte Emme og prøvde å snu seg for å se ham.
«Nå skal du gjøre opp for deg, jente, og jeg beholder overskuddet for tort og svie.» Madammen klappet i hendene, til tross for at hun allerede hadde alles oppmerksomhet.
«Mine herrer! I dag har vi en ung lekkerbisken å tilby dere. Hvem byr tredve skilling for en stunde alene med denne skjønne ungjenten?»
Det tok ikke mer enn et øyeblikk før et dusin hender hadde løftet seg.
Mens mennene ropte ut hva de ville betale for å dele leie med Emme, sto hun måpende og betraktet dem. Hun kunne knapt tro at dette hendte henne. Vel var hun ikke Emme utad, og navnet hennes ville ikke ta skade, men kroppen hennes ville bli skjendet om dette endte slik madammen ville.
Endelig var det som om Emme fikk talens bruk igjen. «Jeg gir meg. Jeg skal betale, eller tørke opp … bare stans dette,» ropte hun mot skjenkestuemadammen.
Men kvinnen overhørte henne. Hun gjentok budene etter hvert som hun hørte dem. «To ort. Noen høyere?»
Emme vendte seg mot de to venninnene hun hadde kommet hit med. De satt på benken og så forskrekket ut.
«Hører De ikke, madam? Jeg sier at jeg skal betale det De vil ha. Jeg kan hente pengene nå med det samme, for min far er en holden mann.»
«Din far er død, det sa du til oss,» utbrøt Fride. Stemmen var ikke skadefro, og heller ikke sa hun det særlig høyt, men alle kunne høre det.
«Jeg løy. Min far er sjømann, og han er ikke død. Eller, vi vet ikke.» Det lød ikke særlig overbevisende. «Jeg kan hente pengene, og noen kan følge meg, om De ønsker,» fortsatte Emme.
Hun talte for døve ører. Budene haglet, og madammen fortsatte å oppmuntre dem.
«Hører jeg en daler? Piken har som dere ser yppige former, er forholdsvis ren, og hun blir nok villigheten selv når hun ligger på rygg.»
Mennene målte henne med blikket, nikket, sa noe og slikket seg om munnen.
«Vil De ha mer enn en daler, må vi få en titt på varen vi byr på,» ropte en av offiserene på gebrokkent dansk. Han var trolig nederlandsk.
«Få henne til å kle av seg!» ropte en og ble belønnet med jubel.
• • •
Fra NorskeSerier
Nattmannens datter 