Trolldom

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest bok 6 Forbannelsen.

Hekser var allerede på slutten av 1500-tallet definert som stygge. Skjønnhet var en gave fra Gud og tilkommer fromme kvinner. I tillegg mente man at de stinket, og at dette kom av deres omgang med Satan.

Hekser var allerede på slutten av 1500-tallet definert som stygge. Skjønnhet var en gave fra Gud til fromme kvinner. I tillegg mente man at hekser stinket, og at dette kom av deres omgang med Satan.

Tittelen på bok 6, Forbannelsen, ble valgt etter scenen der Lucie blir oppsøkt av en gammel kone.

“Vil du kjøpe en rose av en gammel, fattig kone?” sa den gamle kvinnen med en stemme som minnet om breking. Munnen hadde ikke en eneste tann, og hun lespet mens hun snakket. Huden i ansiktet var full av skitt og sot, og rynkene var dype og mange. Øynene var blasse, men blikket var klart.

“Jeg skulle gjerne ha gitt deg noen skillinger, men jeg har ingen på meg. Jeg er svært lei for det.” Lucie tok et skritt nærmere konen. “Det er en vakker rose.”

“Da skal du få den, barn,” sa kvinnen og rakte den mot Lucie. “Se, ta den.”

Fra Nattmannens datter bok 6

• • •

Den gamle konens trolldomskunst er inspirert av en beskrivelse av en hendelse i 1566. I sin dagbok skrev Absalon Pederssønn Beyer den 19. august om en trollkone som satt i Rådstuens fangekjeller. Der var det en egen celle for trollfolk, kalt Trollkjerringarresten. Hun begikk selvmord ved å kvele seg selv. Kvinnen hadde vært byfogdens elskerinne, og hun etterlot seg 400 sølvdaler og kontanter.

Da hun sto for retten tok byfogden av henne hodekledet, og der fant de et bånd med tre knuter i. Det inneholdt hår, jord og annen trolldom. Dette ble for sikkerhets skyld gravd ned under galgen på Tyveholmen. Hennes trolldomsprosess ble nr. 606, men må ha vært et av de første dødsfallene i den gryende heksetiden.

trollkone-APB

Fangekjelleren i Gamle Rådhus (Foto: MLR)

Fangekjelleren i Gamle Rådhus har fire slike celler der opptil 12 fanger kunne sitte, samt to celler til som fungerte som arrest for trollfolk og en dårekiste for de gale og avsindige. (Foto: May Lis Ruus)

Tidlige lover om trolldom

Allerede i vikingtiden er det i Snorresagaene omtalt noe som trolig er en trolldomssak. Eirik Blodøks (895-954) gikk hardt frem mot trollfolk, og han brant sin bror Ragnvald levende, sammen med 80 seidmenn på Hadeland.

De eldre norske lovene fra 1100–1200-tallet inneholdt bestemmelser mot å fare med trolldom eller å reise til Finnmark for la seg spå. Ifølge Gulatingsloven måtte den som ble funnet skyldig i å drive med galdresang og trolldom, forlate kongens land. Likevel kjenner vi til få tilfeller av dødsstraff som følge av trolldom i norsk middelalder.

Befindis nogen Troldmand, eller Troldqvinde, at have forsoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastis paa Ilden og opbrændis.

Christian Vs norske lov av 1687, 6. bok, 1. kapittel, artikkel 9

Trolldomstiden

"Die Hexe" av Albrecht Dürer ca. 1500 (fritt)

Tiden for hekseforfølgelse hører først og fremst til etter reformasjonen (1537). I store deler av middelalderen ble hekser oppfattet som ufarlige, drømmende mennesker. På 1400-tallet oppsto et nytt syn, der heksene ble Guds jordiske fiender fordi de hadde allianse med djevelen.

I 1487 utkom boken Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren i Tyskland. Den ble raskt fordømt og forkastet som en forfalskning, og forfatteren ble dømt av inkvisisjonen. Men det var stor etterspørsel etter retningslinjer for hva man skulle gjøre med trollfolk og deres hekseri, og boken fortsatte å bli utgitt i mange opplag over hele Europa. Heksehammeren var den viktigste referansen i jakten på Satans medsammensvorne og håndlangere.

Frykten bunnet ut i forestillingen om en eldre, ufruktbar kvinne i seksuell omgang med djevelen. Hun dreper og spiser småbarn, gjør menn impotente og folk og fe syke, samtidig som hun har hemmelige medsammensvorne.

Men også omstreifende menn som levde på kanten av loven utgjorde hovedtyngden av dem som ble anklaget. I et samfunn med mye fattigdom der det ikke skulle mange ulykker til før folk mistet sitt livsgrunnlag, var det lett å lete etter syndebukker som forklaring.

Overtro

Det fantes god trolldom (signing) og ond trolldom (maning). Den gode var for å helbrede, lindre og få gode ting til å skje. Den onde var for å skade folk, eiendom og dyr.

Tidens forestillingsverden besto av overnaturlige vesener i mange former. Forestillingene var så inngrodde at man visste at det fantes troll, nisser, hulder, tusser, draug, nøkk og haugfolk. Det var naturlig at det fantes mennesker som gikk i ledtog med djevelen for egen vinnings skyld. Gikk det bra for noen, kunne det forklares med at djevelen hadde belønnet en av sine undersåtter. De som var fattige, kunne ty til det onde for å bedre sin situasjon.

heksetortur-Das Recht im bild (tritt)Etter hvert som folk ble anklaget og forhørt, kom det tilståelser og angiveri, og det ble «bevist» at prester og øvrighet hadde rett. Ny kunnskap om djevelens metoder og bestialske spill kom frem under pinlig forhør (tortur).

Ingen skal pinligen forhøris, uden hand tilforn er dømt til Døde for nogen Ugierning, med mindre det er in crimine Majestatis i højeste Grad, hvor Sagens Beskaffenhed ikke lider, at den almindelig Lands Proces kand følgis.

Christian Vs norske lov av 1687, 1. bok, 18. kapittel

Tortur var ikke en tillatt forhørsmetode. I følge loven var det først når en person hadde blitt dømt til døden at han eller hun kunne pines i den hensikt at vedkommende skulle avsløre sine medsammensvorne. Men for en så viktig sak som å avsløre andre djeveltilbedere, ble tortur likevel brukt. Det viktigste var å få frem sannheten.

Til Norge kom impulsene via Danmark, men det var først fra 1570 at demonologien slo om seg. Mellom 1570 og 1700 ble 2000 mennesker i Norge stilt for retten mistenkt for trolldom. En fjerdedel ble dømt til døden ved brenning. De fleste var fattige, eldre kvinner som ikke hadde forankring i lokalsamfunnet. Men også ressurssterke mennesker kunne bli utsatt for mistanker og anklager, ofte på grunn av misunnelse, krangler og dårlig behandling.

I saken mot Birgitte Hansdatter i 1631, var det antakelig hennes ektemann, fogden Laurits Markvadsen som var årsaken til at hun fikk to anklager om trolldom mot seg. Han hadde utnyttet folk og skaffet seg mange fiender. Alminnelige folk fikk gjennom trolldomsanklager makt til å slå tilbake – bevisst eller ubevisst – mot øvrigheten. Laurits fikk to dødsdommer kom de seg ut av det ved å betale erstatning til kongen. Birgitte fikk to trolldomsanklager mot seg, og selv om hun ikke ble dømt, fortalte mannen hennes at det hadde vært en stor påkjenning for henne, og hun døde noen måneder etter siste frikjennelse.

heksebrenning ca. 1692 (fritt)

Rensende bål

Hva tenkte folk når de sto foran bålet og så et medmenneske bli brent levende? Klarte de å se forbi den utpekte og dømte heksen, og se mennesket bak? Så de lidelsen til kvinnen, eller så de samfunnets befrielse av et ondt vesen?

I lys av at alle trodde på det overnaturlige og at man «visste» at mennesker kunne inngå pakt med djevelen, tror jeg at de kan ha sett et vesen som var forgjort av ondskap og som ikke lenger var et fromt kristent menneske. Personen som var utpekt, som sto i rettsalen, som satt i fangecellen eller var bundet til pælen i flammene, var ikke et menneske som de selv. De var fienden, djevelens undersått.

Hekserettsak på 1600-tallet (Photos.com)

Hekserettsak på 1600-tallet (Photos.com)

For de pårørende tror jeg ikke det ble sett på slik. De har nok sett en mor, en bestemor, en søster, en nabo osv. som av ulike grunner ble anklaget og trukket ned i dragsuget.

Men om det skulle bli for brutalt å se på den dødsdømtes lidelse på bålet, ga kirken trøst. For ilden var ikke bare en straff, men også den eneste redning mot evig pine for den dødsdømtes sjel. Gjennom flammene ble heksen renset, og djevelen mistet grepet om sin undersått. Ilden var barmhjertig.

Prestefrue og heks

Absalon Pedersssønn Beyer som skrev om byfogdens frille som viste seg å være en trollkone, var gift med Anne Pedersdatter (ca. 1530–1590). Hun ble Norges mest berømte heks, og hennes skjebne er kjent langt utenfor landegrensene.

Fra forestillingen Anne Pedersdatter, Festspillene i Bergen 2010. (Foto: May Lis Ruus)

Fra forestillingen Anne Pedersdatter, Festspillene i Bergen 2010. (Foto: May Lis Ruus)

Magister, prest, lektor og slottsskriver Absalon Pedersssønn Beyer (1528–1575) og hans kone Anne  tilhørte overklassen i landets største by, Bergen. De var omgangsvenner med lensherren, Erik Rosenkrantz og hans hustru fru Helvig. Absalon og Anne fikk åtte barn, men bare tre levde opp.

Absalon var opptatt av overnaturlige fenomener og gudommelige tegn. Tolkning av skyformasjoner var en av hans spesialiteter, og han var dessuten opptatt av astrologi. Men han skriver lite om trolldom i sine skrifter. Han nevner byfogdens frille, samt saken om Anna på Bierget og hennes mor Ingeborg. De ble anklaget for trolldom av forstanderen på Sankt Jørgens Hospital. Mor og datter skulle ha brukt trolldom for å starte en stor bybrann i 1561. Absalon skriver i sin dagok i 1570 at kvinnene ble frifunnet, mens forstanderen ble dømt til døden i for falske anklager.

I begynnelsen av 1570-årene fikk Anne Pedersdatter kongens brev på at hun var frikjent for beskyldninger om trolldom, men ryktene hadde skadet hennes ære.

Los caprichos, Francisco Jose de Lucientes y Goya, 1799 (photos.com)Absalon døde i april 1575, og Anne ble senere samme år anklaget for å ha drevet med trolldom. Det ble rettsak, men bevisene var for svake, og saken ble avvist. De neste 15 årene merket hun sladderen og beskyldningene i nabolaget, og hun ble bitter og ilsken. Hun slo tilbake med sinne og forbannelser, noe som gjorde henne enda mer upopulær og fryktet. Til slutt kom det nye anklager, og ny rettssak.

Det var mange som kunne vitne om at Anne og hennes tjenestepike hadde drevet med trolldomskunster. De hadde blitt sett ridende på sin tjenestepike Elina til fjellene Lyderhorn og Føien for å delta på heksesabbat tre julenetter på rad, hun hadde tatt livet av seks mennesker – deriblant et lite barn – ved hjelp av trolldom, hun hadde skadet avlinger og husdyr og planlagt oversvømmelse og brann. Dessuten skulle Anne med vitende og vilje ha forhekset et pæretre ved å gå rundt det flere ganger, slik at det visnet og døde.

I april 1590 ble hun dømt til døden ved brenning, og dommen ble fullbyrdet.

Andre saker

Hexen av Hans Baldung, 1508 (fritt)Saker i Bergen (Hordaland):

  • 1539: 1
  • 1560-årene: 3
  • 1570-årene: 2
  • 1580-årene: 5
  • 1590-årene: 8
  • 1600-årene: 6
  • 1610-årene: 2
  • 1620-årene: 4
  • 1630-årene: 7
  • 1640-årene: 7
  • 1650-årene: 8
  • 1660-årene: 16
  • 1670-årene: 1
  • 1680-årene: 5
  • 1690-årene: 4
  • 1701-1754: 7

Anne Pedersdatter var den femte trolldomssaken i Bergen. Den første trolldomssaken foregikk 50 år tidligere, i 1539 mot Brita Bjørnsdatter. Den neste kom ikke før i 1556 med den ovenfornevnte Byfogds frille. De to neste var Ingeborg og Anna på Bjerget i 1568, som er i slekten vår. Den neste var Anne Pedersdatter, men også hun ble frikjent den gangen. Åtte nye prosesser fulgte mellom 1575 og 1590, da Anne Pedersdatter ble brent på Nordnes.

I 1632 ble Herlofs Anne dømt til døden, og denne saken hører vi om i Nattmannens datter bok 5, kap. 13. I denne saken ble også en tredje kvinne fra vår slekt anklaget, Birgitte Hansdatter Ruus, som var gift med byfogd Laurits Markvadsen (se egen sak: Gode og onde fogder).

Mellom 1536 og 1754 ble det ført 78 trolldomssaker i Bergen. Ikke alle førte til dom, og den siste dødsdommen var på midten av 1600-tallet. Men heksebålene brant fremdeles andre steder i landet, spesielt hardt rammet var Finnmark, der de fleste dømte var menn. I loven sto det om trolldomskunster, og folks overtro var sterk. Trolldom var i Lucies tid en høyst reell trussel.

• • •

Hadde Hansine vært av trollkoneslekt? Djevelen tok mange former. Hadde denne gamle konen virkelig noe å gjøre med Den onde? Hekser hadde blitt brent i hopetall på Nordnes i hundre år, og geistligheten og myndighetene hadde fremdeles årvåkne øyne for trolldom. Selv i loven sto det om hekser og hvordan de skulle behandles og straffes. Hun husket dragonens fortelling om kvinnen som ble pint i Trollkjerringarresten i Rådstuen, fordi hun hadde fått et skip til å forlise. Ingen var trygge. Trollfolk og kjettere gikk iblant dem, og Bergen hadde fostret mange av dem.

Fra Nattmannens datter bok 6

• • •

svartebok, Trolldomsarkivet, UiO

Oppskrift fra svartebok

Pergamentet Siprianus Kunste Bog ble skrevet på Wittenbergske Accademie i 1345, og senere gjenfunnet på Københavns Slott i 1665 i en Marmorstenskiste. Her er et par oppskrifter hvordan gjøre seg usynlig i 9 timer, og hvordan kurere seg for forkjølelse:

At være usynlig

Tag Øret, at en
sort Haand kat, kog det i sød melk og
smør dit ansigt over med flager mus-
blod, og drik, eller æd det kogt øre, saa
er du usynlig 9 Timer.

Om For Kiøllelse i Legeme:

Skal de
Tage en bødte af sin urin, og lege deri
endeke sig vel over hovedet
med et tet klæde Runt om, og side over
den damp til du sveder, slaae
det bort paa envei.

• • •

Video fra Whitch Witch av Dollie de Luxe

«Who do you want to burn» med Jahn Teigen fra forestillingen Whitch Witch av Dollie de Luxe.

«She Devil» fra 1987

• • •

«Når en kvinne tenker alene, tenker hun ondt.»
Fra Heksehammeren. (Rune Blix Hagen, «Heksen»)

«En trollkvinne skal du ikke la leve»
2. Mosebok 22:18

• • •

Kilder: I hine hårde dage av Nils Johan Stoa, Cappelen 2008 • Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen, Humanist Forlag 2003 • Heksen og humanisten av Nils Gilje, Vigmostad & Bjørke 2003 • Absalon Pederssønn Beyers Dagbok • UiO Trolldomsprosessene • Bymuseet i Bergen: Anne Pedersdatter • UiO: Trolldomsprossessen mot Herlofs Anne • Wikipedia: Heksehammeren • UiO: Chr. Vs norske lov 1687

• • •

May Lis Ruus, 9. desember 2012

Ny byvandring

Nattmannens monolog på St. Jacobs kirkegård for fattige. Fotograf: Janneche Strønen

I Nattmannens fotspor

Etter det overveldende oppmøtet til den første byvandringen i forbindelse med lanseringen av Nattmannens datter, inviterer Cappelen Damm en ny byvandring i Bergen.

Som omviser har vi fått borgermesteren i Gamle Bergen, Tryggve Fett, og nattmannen i Gard Frostad Knudstads skikkelse kommer også denne gang. I tillegg skal «barnelemmer» synge noen av salmene fra bøkene, og Lucie 12 år skal fortelle om det hun har opplevd.

Rute: Domkirken (inne) – fangekjelleren i Gamle Rådhus (inne) – Katarinahospitalet/Asylplass – St. Jørgen Hospital (inne) – St. Jacobs kirkegård for de fattige og Stadsporten – Manufakturhuset.

Tid og sted: Mandag 27. august kl. 19.00. Oppmøte utenfor Narvesen Harbitzhjørnet (Lidohjørnet). Ingen påmelding. Arrangementet er gratis.

Boksignering

Det blir også ny boksignering av forfatter May Lis Ruus på Narvesen Harbitzhjørnet. Ta med deg bøkene eller få bok 1, 2 og 3 gratis (gjelder så langt lageret rekker).

Tid: 17.30–19.00.

Undertegnede signerte bøker på lanseringsdagen 11. juni. (Foto: Unni Bjørneby)

Se også

Byvandring 11. juni 2012

«Jeg er nattmannen»

• • •

May Lis Ruus, oppdatert 26. august 2012