Allehelgensaften, halloween og julebukker

Nymotens amerikansk halloween og norsk, tradisjonsrik julebukk. De to skikkene har mer til felles enn at barn kler seg ut og ringer på dørene for å få godterier. Går man tilbake til den opprinnelige skikken med julebukk, finnes det en annen sammenheng mellom halloween og julebukken.

Til en kommende Nattmannens datter-bok har jeg gjort research om julebukken og åsgårdsreien. Som gammel Donald- og Carl Barks-fan husket jeg et bilde fra en Barks-historie om Halloween, som slo meg som ganske lik den norske åsgårdsreien, det skumle følget av spøkelser, hekser, skrømt og andre uvesener, som i følge folketroen fór over himmelen ved juletider.

Opptog av spøkelser og skrømt over Donand Ducks hus i Andeby. (Faksimile fra Donald Duck:  Eventyrlig snadder)

Opptog av spøkelser og skrømt over Donand Ducks hus på halloween. Ikke ulikt den gammelnorske Åsgårdsreien som fløy over Norge på lussinatten. (Faksimile fra Donald Duck: Eventyrlig snadder, 1993)

Halloween/allehelgensaften

Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallows Eve(All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld». Ordet kan på engelsk også skrives Hallowe’en.

484034475

Allehelgensaften, eller halloween, er kvelden før allehelgensdag.

Halloween har sin opprinnelse i en pavelig bulle fra år 749, og har tatt opp i seg trekk fra flere hedenske høstfester, blant annet den romerske festivalen for Pomona og kelternes fest for dødsguden Samhain.

Allehelgensdag er den katolske minnefesten for helgener og martyrer som ikke har egen dag i kalenderen. Selv om Norge gikk fra katolisismen til den lutherske lære i 1537, forble allehelgensdag en helligdag frem til festdagsreduksjonen i 1770.

For den protestantiske kirke er høytiden også preget av at Luther allehelgensaften den 31. oktober 1517 slo sine teser mot den katolske kirke opp på kirkedøren i Wittenberg. Derfor regner man den 31. oktober som jubileumsdagen for reformasionen.

På allehelgensaften ble de døde minnet. (Foto: May Lis Ruus 2014)

På allehelgensaften ble de døde minnet. (Foto: May Lis Ruus 2014)

Fra England og Irland

Tradisjonen med å gå fra dør til dør har sin opprinnelse i 1800-tallets allehelgensfeiring. I følge folketroen kunne de døde ferdes fritt allehelgensaften. De reiste rundt i store følger som ble kalt åsgårdsrei (eller oskorei), sammen med nisser, alver og annet skrømt.

Åsgårdsreien ble trolig oppfattet som et følge av døde, kanskje av dem som verken hadde gjort seg fortjent til himmel eller helvete. Tradisjonen må ses på bakgrunn av mørketiden og allmenne forestillinger om døde som søker tilbake ved juletider.

I både Irland og England var det vanlig at ungdom gikk i maskerte åsgårdsreier mellom gårdene. I Irland gjorde de pek og spiste matofferet som var satt frem til de døde. I England banket de på og ba om sjelekaker. Også irene skar ut lanterner av grønnsaker, men de brukte turnips, ikke gresskar.

Allehelgensaften i Andeby (Fra boken: Donald Duck – Eventyrlig snadder)

Allehelgensaften i Andeby (Fra boken Donald Duck – Eventyrlig snadder, 1993)

I USA

Halloween har altså sin opprinnelse fra England og Irland, men kom til Norge rundt år 2000 som en kulturimpuls fra USA.

Halloween-feiringen fulgte irske, engelske og skotske immigranter til Amerika. De feiret nyttår denne dagen, og mente blant annet at det også var den dagen de overnaturlige og døde kunne besøke de levende. Men keltiske skikker er ikke alene om at ha skapt den amerikanske halloween. Den sterke dødssymbolikken i amerikansk halloweenfeiring med skjeletter, hodeskaller, flaggermus og teaterblod er inspirert av den meksikanske allehelgensfeiringen, De dødes dag.

På 1930-tallet var det politiske kampanjer mot halloweenfeiringen i USA, men skikken ble ufarliggjort av at de yngste barna ble hovedpersonene.

Halloweenfest anno 1919. Det kunne like gjerne vært en julestue. (Kilde: wikipedia, fritt)

Halloweenfest i USA anno 1919. Det kunne like gjerne ha vært en julestue som var illustrert. (Kilde: wikipedia, fritt)

Julebukk

Julebukktradisjonen har røtter tilbake til hedensk tid, og den ble videreført da kristendommen ble innført.

Opprinnelig var julebukken en lek som hørte til i de såkalte julestuer i romjulen. Julestue var selskaper som ble holdt i storstuer som rommet mange mennesker. Alle deltok på lik fot – fattige og rike, herskap og tjenere, og i by og bygd. Fra middag til morgengry samlet folk seg og drakk juleøl og lekte juleleker.

Julebukk var en av lekene. En ung mann var utkledd som en geitebukk. Med et bukkehode på en stang og et skinn over seg, kom han inn i julestuen. Ofte hadde han også med en trehammer som forestilte Tors hammer, en tydelig hedensk etterlevning.

Vesenet ble presentert som et skremsel både for voksne og barn. Julebukken ville vite hvem som hadde vært snille og hvem som hadde vært slemme i året som hadde gått. Bukken gjorde hopp og sprang mens den førte an i en sang som alle gjestene var med på. Så falt den død om, akkurat som Tors bukk. Etter hvert som sangen fortsatte, ble bukken levende igjen.

julebukk-Troels-Lund

1600-tallet

På 1600-tallet i Danmark begynte lekens form å endres. Torsdyrkelsen var forlengst glemt, og kongen i Danmark hadde innført et strengt forbud mot geitehold, noe som gjorde det umulig å skaffe bukkehoder.

Allerede på den tiden var det lærde som mente at skikken var hedensk, og at det var djevelen selv som var fremstilt i bukkens skikkelse. For å skremme samtiden uttalte D. Monrath: «Man har hørt om forskrekkelige utganger på sådanne julebukker, hvordan fanden i slike bukkers skikkelse er kommet inn i julestuer og har bortfrt en del mennesker som befant seg der og hadde behag i slikt apespill.»

I Danmark forbød myndighetene til slutt befolkningen også å holde julestuer.

Julebukkens omdannelse til en djevelfigur tyder på at den selv i sin opprinnelige form var i strid med en lysets fest. Til tross for alle forbud holdt skikken seg, og tok etterhvert et mer uhyggelig preg ved at julebukken ble til den onde selv. Det fantes historier om kvinner som hadde forsvunnet og at hennes blod kunne sees sprengt utover loft og vegger.

Det var vanlig å kle seg ut til festlighetene i julestuen. (Kjøpt bilde)

Det var vanlig å kle seg ut til festlighetene i julestuen. (Kjøpt bilde)

1700-tallet

Litt etter litt hadde julebukken forandret seg til en slags spøkelses- eller djevelfigur, der kun hornene minnet om bukkeopprinnelsen. Slik var julebukken på Ludvig Holbergs tid på 1700-tallet, beskrevet i komedien Jule-stuue. Julestuene holdt seg, og det var mange som kom utkledd til disse festlighetene.

1800-tallet

I Danmark og Norge holdt skikken med julebukk seg til langt inn på 1800-tallet. Mellom 1843 og 1849 forbød Bergens politimester julebukkens opptreden. Likevel våknet leken til live senere.

Denne sangen som ble sunget i 1860, skal ha eldre opprinnelse:

1.
Bukken op paa Elias Top,
Der stjal den sig en Faareflok.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

2.
Bukken op paa Elias Fjæld,
Der faldt den ned og slog sig ihjel.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

3.
Og hvad vil du gi’ mig for Bukkens Skæg?
Jeg skal gi’ dig en Tønde Æg.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

4.
Og hvad vil du gi’ mig for Bukkens Horn?
Jeg skal gi’ dig en Tønde Korn.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

5.
De bredte paa Bukken den Kappe saa rød.
Og det gjorde de, for Bukken var død.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

6.
De bredte paa Bukken den Kappe saa hvid.
Og det gjorde de, for Bukken laa Lig.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

7.
Op stander Bukken og ryster sit Skæg,
Den hopped og sprang paa femten Bæg.
Kid-Bukken min!

Ennå på 1800-tallet oppfattet folk julebukken som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i åsgårdsreiens mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, samt en slags julegave.

1900-tallet

Skikken med å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter – er ennå i bruk i Norge, selv  bymessige strøk, og blir kalt «å gå juebukk». Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.

Julebukk for ikke så lenge siden

Forandringer kommer hele tiden, og selv om vår julebukktradisjon allerede er gammel, var også min barndoms julebukk ganske forskjellig fra den opprinnelige skikken.

I min oppvekst på 1970- og 1980-tallet hadde vi bare hørt om halloween – som den gang ble kalt allehelgensaften – gjennom Donald-historier. Hva de gjorde i Amerika visste vi ikke så mye om, vi som bare hadde én TV-kanal.

Vi hadde julebukk.

I forkant lette vi i klesskap, på loft og i boder etter avlagt tøy vi kunne kle oss ut i. Det morsomme var jakten etter passende ting. De heldigste barnene var de som hadde en mor som var flink til å sy, vi andre måtte ta til takke med det vi fant og kreativiteten.

Tidlig kveld på nyttårsaften gikk vi barn – uten voksne som følge – fra hus til hus på Hope. Vi sang en sang og fikk snop innpakket i servietter, en klementin eller noen pepperkaker. Alt gikk oppi kurven, posen, vesken eller skålen vi hadde med, og vel hjemme igjen, åpnet vi serviettene og fant ut hva som var inni. Så var det å spise til vi ble uvel, og som regel hadde vi noe igjen til dagen etter også.

• • •

Russ, laug og julebukk

russelue-ruus87

Ruus-87

Den hedenske tradisjonen med julebukken har også paralleller til russefeiringen.

De som skulle studere måtte gjennom en rituell «renselsesprosess». Når de rå og udannede horn ble saget av, kunne det nye mennesket få adgang til studentertilværelsen.

Russ er forkortelse for det latinske depositorus som betyr den som har avlagt hornene.

En tilsvarende skikk finnes innen håndverkerlaugene. I tidligere tiders ritualer for opptagelser til et laug, var det likheter til den gamle Tor-dyrkelsen.  Den som skulle innlemmes som svenn i et laug, ble nøye utspurt, og om man ikke klarte prøvene, vanket det avstraffelser. Fra å være en uvitende, skittent og stinkende «dyr», ble han opptatt som et aktverdig medlem av lauget.

Russ87

Russ anno 1987 (Privat bilde)

• • •

Se også blogginnleggene Luciemesse (lussinatt) og Sankt Johannisaften og andre helligdager (allesjelersdag)

• • •

Kilder:

• • •

May Lis Ruus 2014

Sankt Johannisaften og andre helligdager

Hvordan så året ut for Lucie og de andre? Hadde de flere eller færre fridager enn vi har nå? Og visste de til enhver tid hvilken dato og hvilket år det var? 

Fra 1600-tallet av gikk man bort fra den gamle evighetskalenderen, primstaven. Istedet ble svenske og danske almanakker brukt i Norge. Almanakken var en populær bok, med stor utbredelse. Mange steder var Bibelen og almanakken de eneste trykksakene man hadde i huset, og den samme urokkelige tiltro ble festet til begge.

Årstall var ikke så viktig, for begivenheter ble tidfestet etter store hendelser, som året etter den store flommen, før eller etter et uår eller en snevinter. Hendelsene det dreier seg om var som regel lokale.

MERKEDAGER

I 1701 var de gamle katolske helligdagene fremdeles i bruk. Navnene på helligdagene kom fra helgentroen, og selv etter avskaffelsen av den katolske lære, ble navnene beholdt.

Det fantes mange dager som hadde sitt eget navn, noen var merkedager og andre var helligdager. Noen av merkedagene var gaukedagen (12. mai),  bjørnevåk (22. mai), Kolbjørn med laksen eller Kolumbamesse (9. juni), De ti tusen riddere (22. juni), syftesok (2. juli), syvsoverdagen (27. juli) osv. (Kilde: Caplex. Se også full oversikt over merkedager og helligdager Wikipedia.)

HELLIGDAGER

I Lucies tid var det 21 helligdager. De hadde kanskje flere helligdager enn vi har nå, men det var strenge regler for hvordan dagene skulle tilbringes. Helligdagene skulle tilbringes i kirken og til bønn.

Først i 1770 ved festdagsreduksjonen ble dette forandret. Da ble halvparten av høytidsdagene fjernet (se liste under), og bare elleve gjensto. Grunnen til at så mange ble fjernet, var at «selv om helligdagene hadde et gudelig øyemerke, er de dog mer blitt anvendt til lediggang og laster enn til sann gudsdyrkelse.» Derfor skulle man også i Danmark-Norge bruke dagene til arbeide og nyttige gjerninger.

I tillegg til helligdagene vi fremdeles har, hadde Lucie & co også disse helligdagene:

  • Helligtrekongersdag, 6. januar.
  • Kyndelsmesse, 2. februar (halvgått vinter).
  • Maria Bebudelsesdag, 25. mars.
  • Tredje påskedag.
  • Tredje pinsedag.
  • St. Hansdag, 24. juni.
  • Maria Besøkelsesdag, 2. juli.
  • Mikkelsmess, 29. september (tid for høstonn)
  • Allehelgensdagen, 1. november
  • Tredje juledag

(Kilde: Wikipedia)

• • •

Sankt Johannisaften 1701 ved Lungegården, ved Lille Lungegårdsvann. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen, utsnitt fra forsiden på Nattmannens datter bok 4)

Sankthans

I bok 4 er det sankthansfeiring for børnelemmene og de løse kvinnene på Manufakturhuset. På den tiden het sankthansaften Sankt Johannis-aften, i følge et bilde laget af J.F.L. Dreier. Sankt Hansdag var tredje juledag, i følge Danmark og Norges Kirkeritual av 1685: «På Skt. Hans dag, som falder tredje juledag, …» (Kilde)

Om sankthans, fra Wikipedia:

Sankthans, sankt hans, jonsok eller midtsommer er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes’ fødsel. Dagen feires den 24. juni og er oppkalt etter døperen Johannes’ danske helgennavn, St. Hans. Dagen var helligdag inntil 1770 da den ble avskaffet ved festdagsreduksjonen. «Jonsok» kommer av jónsvaka, som er norrønt og betyr «våkenatt for Jon» (en annen variant av Johannes). 

Sankthansaften feires 23. juni, kvelden før høytidsdagen, på samme måte som for eksempel jul-, påske- og pinseaften.

Sankthansfeiringen er knyttet til gamle, før-kristne midtsommertradisjoner som har blitt markert på ulikt vis over hele Nord-Europa, oftere som en folkelig midtsommerfest enn en kristen høytid.

Sankt Johannisaften i Bergen (J.F.L Dreier 1818)

• • •

«Allesjelersdag kom, og det var ingen vanlig onsdag. Lemmene fikk sove til klokken syv. De måtte gå i bedehusklærne. I morgenbønnen talte husmor om dem som hadde dødd for sin tro. Men det var ikke en helligdag, selv om alle behandlet dagen som det. Det var som om folket tok sine forholdsregler til tross for at Kirken og den eneveldige kongen sa at dette var en dag som alle andre.»

Fra Nattmannens datter, en kommende bok

Helgemesse/allehelgensdag (1. november)

I Lucies tid var dagen alltid på 1. november, og det var en halv helligdag. Helgemesse, eller allehelgensdag var innstiftet fordi noen helgener ikke hadde fått sin egen messedag. På primstaven var det blant annet en omvendt båt fordi skipsfarten skulle opphøre foran vinteren. Ved festdagsreduksjonen i 1770, ble halvparten av helligdagene avskaffet, og helgemesse ble flyttet til første søndag i november. (Kilde)

Allehelgensdag heter på engelsk All Saints day eller All Hallows day, og noen av skikkene i forbindelse med allehelgensaften 31. oktober, Halloween, overlever i folkelige tradisjoner, men på grunn av deres tilknytning til ånder og spøkelser blir de av mange i dag feilaktig assosiert med Alle Sjelers dag 2. november. (Kilde)

Alle sjelers dag (2. november)

Tradisjonen sier at man på denne dagen ikke skulle slå hardt med dørene, for da kunne en sjel komme i klemme. Noen steder var det forbudt å spinne garn på denne dagen. Man skulle også vokte seg vel for å arbeide på denne dagen, da slikt kunne være forbundet med uhell. Overtroen var også forbundet med straff fra sjelene i skjærsilden, som kunne vise seg på jorden og hjemsøke dem som hadde gjort dem urett mens de levde. (Kilde)

Dagen ble etter reformasjonen slått sammen med allehelgensdag slik at allehelgensdag nå er til minne om alle døde i protestantiske land.

Allehelgensdag var til minne for alle de helgener som ikke hadde fått sin egen messedag. (The Forerunners of Christ with Saints and Martyrs (about 1423-24), National Gallery, London (fritt))

• • •

Sankta Lucia (13. desember)

Luciadagen var ikke en helligdag eller en merkedag. Ifølge legenden led den unge piken Lucia martyrdøden i Syrakus under Diokletians kristenforfølgelser i 304. Hun var lovet bort til en hedensk mann, men nektet å gifte seg med ham fordi hun selv var kristen og hadde lovet å leve hele livet som jomfru. Hun ble drept etter et langt og grusomt martyrium der hennes forfølgere først forsøkte å sende henne til et horehus, deretter å brenne henne (troen beskyttet henne i begge tilfelle) og så stakk ut øynene hennes (men hun fikk straks et nytt par). Til slutt lyktes de i å ta livet av henne med et sverdstikk.

Lucia har vært en populær helgen i den katolske verden. Særlig påkalles hun mot øyensykdommer, og hun er dessuten skytshelgen for både øyenleger og elektrikere.

Navnet Lucia har samme språklige rot som det latinske ordet for lys. I vår del av verden forbindes Lucia derimot med et motsatte: Lyset som er blitt borte. Lysets Lucia er blitt til den truende skikkelsen Lussi, dagen hennes faller sammen med det dypeste vintermørket. Helgenen som fikk øynene stukket ut, ble forvandlet til et mørkets vesen. Folketradisjonen sa f.eks. at etter Lussidagen måtte barna ikke være ute når det var blitt mørkt, da kunne de bli tatt av onde makter.

Slik den feires i Norge i dag, er Luciafesten egentlig en svensk tradisjon. Det etter hvert så velkjente Lucia-verset «Svart senker natten seg …» er opprinnelig italiensk, skrevet omkring 1850 og senere oversatt til svensk av Arvid Rosén (1895-1973). Den norske versjonen er basert på den svenske. Her skildres nettopp kampen mellom lyset og vintermørket og kanskje kan denne teksten sees som uttrykk for at de to eldre tradisjonslinjene har smeltet sammen.
(Kilde: Merkedager og tidsforståelse i norsk folketradisjon, UiO)

• • •

SKRIVEMÅTER

Året: I Lucies tid ble året og datoer og år skrevet på følgende måte:
Den ellevte Novembris år etter Kristi fødsel ett tusen syvhundre og ett = 11. november 1701.
(Kilde: Chr. Vs danske lov/lutherdansk)

Månedene: I kirkebøkene – som alle prester etter loven skulle ha for skrive opp døpte, konfirmerte, gifte og begravde – ble månedene skrevet på latin.

Måndene het: Januarius, Februarius, Martius, Aprilis, Maius, Junius, Julius, Augustus, September, October, Novembris, December. (Kilde)

• • •

MÅNEFASER

Når det i Nattmannens datter står at det er fullmåne eller nymåne, så var det det på den datoen, i hvert fall i følge en matematisk utregnet kalender for 1701. Når jeg skriver, er alle dagene og datoene notert i margen i mitt eget dokument. Disse bryr jeg ikke redaktørene med, men jeg sender med et resymé til dem der de ser hva som skjer på den og den dagen. I teksten prøver jeg å flette inn dag der det er naturlig, og innimellom skriver jeg hele datoer slik at leseren skal ha litt oversikt over når handlingen foregår.

Se kalenderen for 1701

• • •

May Lis Ruus 3. september 2012, oppdatert 3. november 2012