Forstanderens urenslighetskamp

Ting tok tid før i tiden også. 10 år tok det før forstanderens krav om opprydning rundt Lille Lungegårdsvann ble hørt.

I 1711 var Jacob von der Wida lei av alt søppelet som ble dumpet i og rundt Lille Lungegårdsvann. Han hadde bygget seg et nytt hus ved Lille Lungegårdsvanns munning, ved Lille Strømmen. Det var anlagt en ny kjerrevei der, og her ble byens avfall dumpet.

30. juli 1711 skrev han brev til Slottsloven og klaget over at Manufakturhuset og fargeriet som var i et eget bygg, var sterkt plaget over lukten og urensligheten. Han ville at ingen “urenslighet og skarn” måtte kastes på vannets østside, fra lille Strømmen (nå Strømgaten) og til apotekerhagen (nå Ole Bullsplass).

Allerede 1. august samme år ble det utferdiget et svar på Aggershuus Slot, der forstanderen fikk medhold.

Men det kan ikke ha ført frem, for tre år senere, 21. desember 1714 ble resolusjonen gjentatt. Magistraten i Bergen ble pålagt å sørge for at dumpingen opphørte, og han fikk også ordre om å at det skulle letes etter et annet bekvemt sted der innbyggerne kunne “utkaste og bortføre sine urenligheter”. Dessuten skulle det forfattes et lovforslag til hvordan man skulle forholde seg til kasting av avfall.

Fire år tok det før magistraten i 1718 oppnevnte en gruppe på ni personer som skulle se på mulige steder for kasting av bosset.

Først i 1721 ble besiktigelsen foretatt, med følgende unnskyldning om hvorfor det tok så lang tid: “Thi har vi til dens fuldbyrdelse ofte villet været forsamlet; men formedelst een og anden forekommende forhindringer…” Befaringen skjedde 12. juni 1721, og komiteen mente at det var kun tre mulige steder; Store Lungegårdsvann, i sjøen ved Nøstet, og Lille Lungegårdsvann som nå.

Saadan u-reenlighed som komme af Mennisckers legeme” – altså kloakk – var det bare én mulighet for, og det var ved nærmeste vei til vannet, inkludert ved Vågen, Lungegårdsvannene, ved Nøstet og andre steder der sjøen ville skylle det bort.

Komiteen mente at grunnen til Jacob von Widas krav om å rydde opp ved Lille Lungegårdsvann, kom av at han hadde fått oppført sitt nye hus like ved broen over Lille-Strømmen. Så at det var til sjenanse for Manufakturhuset og fargeriet utenfor, var bare en unnskyldning for å få stanset tilkjøringen av avfall ved sitt eget bolighus. Komiteen beklaget også at Slottsloven i 1711 hadde tatt mer hensyn til én eneste mann enn til magistraten og 16 menns sannferdige erklæringer om byens situasjon og beskaffenhet.

I lovforslaget som også ble utferdiget, sto det blant annet at de manns- og kvinnepersoner som ikke hadde arbeid – altså arbeidsføre tiggere – skulle tvinges til å fjerne boss for de huseierne som betalte for tjenesten. Hvis de nektet å påta seg disse oppgavene, kunne de straffes med fengsel på vann og brød og halsjern. I tillegg kunne de ikke nekte å fjerne urenslighet fra gatene. Straffen for dette var halsjern for første gangs unnlatelse, straff på kroppen og fengsel eller straffarbeid for andre gang, og tredje gang førte til tvangsarbeid på Bremerholm i København for menn, eller tukthuset for kvinner.

Det ser imidlertid ikke ut til at dette forslaget til en renovasjonsordning trådte i kraft.

Da Den store nordiske krig var over i 1721 gikk det nedover med etterspørselen av klærne og utstyret som ble tilvirket på Manufakturhuset, og det gikk etter hvert dårlig med Jacob von Wida. Han havnet i en bitter strid med styret, og i 1721 ble han oppsagt som forstander på Manufakturhuset.

Jacob Cortsen von der Wida ble gravlagt i Domkirken 8. august 1735, og han «nød fri jord» fordi han døde fattig.

Kilder: Digitalarkivet, Bergensposten 2003, Wikipedia, arkeliet.no, BerGIS.uib.no, Bergen bys historie II

• • •

May Lis Ruus 2012

Forstanderfruen Anna

Anna Stud Lauritsdatter er omtalt som borgermester Lauritz Sørensen Brøggers datter, som giftet seg med forstanderen på Manufakturhuset, Jacob von Wida.

Anna må ha vokst opp i en barneflokk av stesøsken, halvsøsken og helsøsken som bestod av 9 barn. Hennes mor Johanna Pedersdatter Montagne giftet seg for andre gang i 1668 med Lauritz Sørensen Brøgger, men døde to år senere, i 1670.

Det er ikke lett å si hvem som er Annas far. Moren var først gift med Knud Stud, som Anna har etternavnet etter. Hvis Anna var født ca. 1666, var hun 18 år da hun giftet seg. I så fall er hun Knuds datter.

Da han døde i 1667, giftet moren seg om igjen med Lauritz Sørensen Brøgger i 1668. Om Anna ble født etter det, kan hun ikke ha vært mer enn 15 år da hun giftet seg. Dermed er det mulig at hun vokste opp som borgermesterens datter, men at Knud var hennes biologiske far. Hun er også omtalt med Lauritz’ navn.

Annas mor døde i 1670, bare to år etter at hun giftet seg med Lauritz.

Lauritz giftet seg med Christine Mechlenburg, enken etter Hans Thomassen Ruus, og hun hadde fem barn fra før. Sammen fikk Lauritz og Christine tre barn til. Hans Thomassen Ruus var forøvrig onkelen til Johanna, Annas mor. Så Annas stesøsken var også hennes mors fettere og kusiner.

29. juli 1684 fikk Anna Stud og handelsmannen Jacob Cortsen von der Wida ekteskapsbevilling.

Samme år som han giftet seg med Anna, fikk Jacob von Wida kongens tillatelse til å produsere «et grof linnet og ulden manufactur i Børnehusset». Tukthuslemmene begynte dermed å produsere uniformer og uniformsdeler for det militære.

Grunnebok for Bergen

Grunneboken som forstanderen førte er nå på Statsarkivet i Bergen. Foto: Hege Christin Eknes, 2013

Jacob von Wida var ikke bare en driftig handelsmann og medeier i flere skip, han var også en glimrende systematiker. Manufakturhuset mottok leieinntekter av over 50 % av bygrunnen i Bergen, samt områder i Stavanger. Ved tildeling av privilegiet fikk forstanderen samtidig påbud om å registere all bygrunn, ikke bare den Manufakturhuset mottok leieinntekter for.

Jacob von Wida satte dermed opp Grunnebok for Bergen 1686 som nå befinner seg på Statsarkivet i Bergen.

Illustrasjonsbilde: ‘Saying Grace’, Jean Baptiste Simon Chardin

Anna og Jacob fikk fem døtre: Christine Adelus, Johanne Margrethe, Else Lucie, Canute Octavia og Susanne Marie.

Den ene datteren, Johanna Margaretha von der Wida fikk 24. august  1709 kongelig bevilling til å ekte Geert Geelmuyden selv om de var i beslektet i 2. og 6. ledd.

14. desember 1701 ble det ringt i kirkeklokkene for Anna da hun ble begravet.

Anna Stud er også omtalt som Anna Stoud, Anna Lauritzdatter/Laurits/Lauretsdatter Brøgger og Anna Knudsdatter Stud.

• • •

Kilder: Yngve Nedrebø (Statsarkivet i Bergen) • Per Nermo/nermo.org • Digitalarkivet • Stromsnes Genealogy • look.no • Wikipedia • BerGIS.uib.no • Se elektronisk utgave av Grunnbok for Bergen 1686

• • •

May Lis Ruus 2012