Julen før i tiden

Det er ikke bare i vår tid at det er travelt før jul. Lille julaften var som oftest årets mest kaotiske dag, og man pleide å si når huset var spesielt rotete: «Det ser ut som på lille julaften». 

Hele desember var det mye som skulle gjøres både inne og ute. Blant annet skulle juleølet brygges, og på Thomasmesse 21. desember skulle det stikkes og prøvesmakes. Tomasmesse ble delvis regnet som vintersolverv, for i norrøn tid ble julfreden lyst fra denne tiden.

Å vaske seg ren og ha noen nye klær til julehelgen var viktig. Man skulle gå fornyet ut av det gamle året og inn i det nye. Den som ikke fikk seg noe nytt, ble kalt julefant eller skitbukk, og ble straffet av julebukken. Skitbukken måtte sitte på en stabbe til spott og spe. Ofte lot man være å skifte klær i det hele tatt i ukene før jul, og søndagen før jul het derfor skittensøndag. Den var som en hverdag hvor ingen fikk ta på seg bededagsklærne.

Julebrygging på 1500-tallet. Den som ikke brygget øl til jul, fikk bøter, slo Gulatings kristenrett fast. (Olaus Magnus)

Julebrygging på 1500-tallet. Den som ikke brygget øl til jul, fikk bøter, slo Gulatings kristenrett fast. (Olaus Magnus)

Julefreden

På Thomasmesse begynte Julefreden. Det sto blant annet i Byloven. Julefreden varte i tre uker, og «enhver voldsomhet begått i denne tid, straffes med forhøyede bøter.»

I Bergens Raadhus-Protokol heter det: «Anno 1593 paa Sct. Thomæ Dag, som er den 21de Decembris, blev sat Julefred efter Byloven».

For å sikre julefreden, gikk menn i byene julevakt. I tallrik flokk gikk borgerne sammen med en tjener, med lykter i hånden og væpnet med kårder, rundt i byen og passet på at ingen brøt julefreden. På alle allmenninger i Bergen stanset de opp og ropte: «Vagt i ho!». Å gå julevakt var noe besværlig, så ofte endte de opp hos venner og bekjente i gjestebud.

Når julefreden varte, måtte ingen arbeide, unntatt det som var nødvendig, som å fôre dyrene. Ingen måtte sysle med noe som var rundt, for det var særdeles uheldig. Retterstedene skulle også hvile. Menneskene skulle holde fred med sine arvefiender: ulver, bjørner, rotter, mus og de kunne ikke omtales ved sitt rette navn.

Lille julaften var Tollesmesse. Da skulle alt av juleforberedelser være ferdig, og bare det mest nødvendige skulle gjøres de nærmeste ukene.

 

Julaften

24. desember var det mye å gjøre og huske på, og man ble ikke alltid ferdig med alt. Mange fikk sanne de gamle ordene: «Året er aldri så langt, juleaften er jo trang».

Husbonden måtte gå rundt og male julekors på dører og i uthus. Når tennene på kveget var gnidd inn med en blanding av salt og sot, kunne Helligaften begynne. Dyrene fikk en ekstraforing denne kvelden, og man sa gjerne noen ord til hestene og kuene, som for eksempel: «Det er julekveld, kyre mi,» eller «Her har du, for at du skal vite at det er jul.» Det var mye liv i stallen den natten.

Lussi, den slemme vetten som viste seg på Lussinatt 13. desember, kunne dukke opp igjen på når julen hadde satt inn. Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

En mann blir kastet ut av en nisse fordi han ikke har passet sine egne saker. (Tegning av H. Gude)

En mann blir kastet ut av en nisse fordi han ikke har passet sine egne saker. (Tegning av H. Gude)

Ingen skulle glemmes. Å ha en tanke for dyrene, fuglene, trærne og de usynlige, kunne bringe lykke i det kommende år.

På gårdens nærmeste tre helte man melk og øl på røttene, og noen steder satte man på julaften ut et krus øl, noen kaker og et stykke kjøtt foran det største treet. Nisser, engler, vetter og andre usynlige vesener måtte man holde vennskap med. Man kunne sette mat utenfor døren, og bordet skulle stå dekket hele julen igjennon, slik at vandrende tusser kunne nyte god forpleining. Alle dører skulle julenatten stå ulåst, slik at de underjordiske kunne komme frem hvor de ville.

De usynlige veseners gjentjeneste (Olaus Magnus 1555)

De usynlige veseners gjentjeneste (Olaus Magnus 1555)

 

Julaften ringes inn

Når Mariklokkene kimte, gikk julen inn, og dens fred og glede senket seg over alle. Ikke bare mennesker og dyr, men også de hemmelighetsfulle, usynlige vesener. Fra nå skulle hvert rike – menneskenes, dyrenes og de usynlige veseners – passe på seg og sitt.

Når Mariklokken hadde ringt, skulle folkene vaske seg. De bega seg til husets badstue og tok dampbad. Etterpå kledde man på seg rene klær. Særlig viktig var rent undertøy. «Renslighet er en god ting, sa kjerringen, hun vendte sin serk på julaften.»

Den siste som forlot badstuen skulle fyre godt i, slik at varmen kunne holde seg lenge ennå. Hensikten var at de avdøde slektninger skulle kunne ta seg et bad om de lystet.

Huslyden kom inn i stuen, ren utenpå og inni, og hilste hverandre med ordene: «Gledelig jul! Helsen og sunnhet og alt hva kjært er!»

Julaften

Julegaver

Julelysene brant og bordet var dekket med god mat. Nå skulle julegavene utveksles. Skikken med julegaver er gammel, kjent fra romerne til de hedenske nordboere. Antallet gaver kunne bli stort. Erik Rosenkrantz, lensherren på Bergenhus, delte julaften 1560 ut gaver til 187 forskjellige personer. En del var almisser.

En vanlig gave fra husfader til husmoder var julekaker. De kunne være fine med honning og pepper, eller grovere med bare rugmel. I form var de runde som solen, eller som skikkelser av menn, bukker og griser. Sannsynligvis stammer de fra hedensk tid og Tor-dyrkelsen. Spor av disse har vi ennå, i form av kakemenn.

I Lucies tid var det ikke vanlig med gudstjeneste på julaften, men 1. juledag, både morgenmesse og aftenmesse.

Julereisen er ute og vandrer på julenatten. ("Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt))

Julereisen er ute og vandrer på julenatten. («Julereia» av Nils Bergslien, 1922 (fritt))

Julenatt

Julenatt er natten mellom julaften og første juledag, var en av de farligste og mest magiske nettene i året. Omtrent alt som var av overnaturlige vesener og trollskap var ute julenatten, derfor var det viktig å ta sine forholdsregler og beskytte seg mot det onde.

Ved midnattstimen, i Frelserens fødselsstund, kunne kveget snakke som folk. Dyrene vendte hodet mot øst og nikket tre ganger, før de ba fadervår. Dette måtte ikke menneskene overvære. En nysgjerrig mann som ville overvære dyrenes snakking, ble gjennom hele natten kastet fra vegg til vegg så han kom ganske syk derfra. Og … «det var ikke kveget som kastet ham.»

Julereien var en brokete samling bestående av nisser, huldre, underjordiske, tusser, troll, hekser og annet pakk, som var ute på julenatten. Derfor var det best å holde seg innendørs etter mørkets frembrudd på julaften, og ikke gå ut igjen før solen hadde stått opp på juledagen. Var man ute julenatten og møtte julereien, da kunne man risikere at de tok med seg ens «hug» (sjel), mens kroppen ble liggende igjen. Og skulle sjelen vende tilbake, så ville en være sykelig resten av sitt liv.

Det var nok overtro for denne gang.

gammeldags_julehilsen-kjpt

 

Gode julenetter!

fra May Lis

Mer om julens gamle skikker kan leses i Nattmannens datter 25.

• • •

Kilder:
• Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede: VII Bog. Aarlige Feste, Troels Frederik-Lund
• Merkedager og gamle skikker av Per Holck, Cappelen 1993
• wikipedia: Julenatt

• • •

May Lis Ruus 2014

Luciemesse

Lussinatt og Luciadagen – fra mørke til lys

Feiringen av Luciemesse 13. desember er en blanding av to tradisjoner; den hedenske Lussi langnatt, og den kristne Luciadagen. Lussi og Lucia er bokstavelig talt som natt og dag. Den ene ond og den andre god.

Lussi

Lussinatt var årets farligste, fylt av overtro og uhygge. Ifølge folketroen var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden da julen ble innledet.

Lussi var en vette med demoniske trekk og et farlig temperament. Ifølge flere sagn hadde hun vært Adams første kone og var stammor til alle de underjordiske. Hun lusket rundt husveggene og speidet etter slemme barn, og hun fór over himmelen på ildsprutende hester sammen med sitt skrekkinnjagende følge.

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.  "Julereia" av Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Lussi var stammor til alle de underjordiske, og i julen var de særlig aktive.
Utsnitt av «Julereia», Nils Bergslien, 1922 (fritt)

Juletiden begynner

I tillegg til å være navnet på en vette, er Lussi også en tidsangivelse, siden juleperioden begynner på Lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med Lussinatten åpnet man døren for årets skumleste periode.

Før Lussinatt skulle tresking og spinning være avsluttet. Man skulle også være godt i gang med baking og brygging av juleøl. Sent på kvelden var det like før Lussi viste seg. Hun smakte og undersøkte om arbeidet var gjort godt. Var hun ikke fornøyd, kunne folk se et heslig, fordreid ansikt presse seg mot vinduet.

Lussinatt var den eneste natten i året at dyrene kunne snakke med hverandre, enten på båsen eller ute. Timen rundt midnatt var så skummel at folk gjorde fra seg fjøsstellet tidlig den kvelden. De holdt seg inne i hovedbygningen, for ved midnatt «levde» fjøset.

Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

Trollkoner og gjenferd

Alle trollkjerringene var også ute denne natten, noen gikk i kirken forkledd som vanlige folk. Men man kunne avsløre dem ved å legge ut et hestebissel innenfor kirkedøren. Da ville trollkjerringen vrinske som en hest når hun kom inn, og på den måten avsløre seg selv.

På samme tid som Lussi og følget hennes viste seg, begynte også de døde å fare rundt. Også i tomme kirker på nattestid. Redselen for dette var så utbredt at den ble kalt «Kyrkjefælsla». På julenatten var det aller farligst, da hadde de døde gudstjeneste og gjenferdene satt tett i tett på kirkebenkene.

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Åsgårdsreien var et broket følge av døde sjeler. De kommer ridende om natten og særlig i tiden rundt jul. «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872 (fritt)

Lussiferden

Blandingen mellom den hellige Lucia og den hedenske Lussi har blitt knyttet til djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden.

Lussiferden var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julens Åsgårdsrei, som var et broket følge av urolige, døde sjeler. I tiden rundt jul kom de ridende om natten på brennende hester eller glødende stenger, og laget mye støy og larm. Folk som ikke hadde gjort seg helt ferdig til julehøytiden, kunne bli dratt med i Lussis følge. 

Åsgårdsreien kom alltid fra nord, og når folk hørte larmen kunne de si: ”Dra nord og ned”, da var det håp om å slippe unna. Uttrykket ”nord og ned” kjenner vi den dag i dag.

For å beskytte seg denne natten, måtte man legge stål under sengen og male tjærekors på dørene i hus og i fjøs. Over stalldøren måtte man spikre opp en ihjelslått ugle. Hestene på gården var særlig utsatte, for de ble ofte skamridd om natten.

Men hvis man var så uheldig å være ute og fikk øye på Lussiferden, skulle man legge seg ned på bakken og rette armene strakt utover slik man var som et kors. Da ble man oversett av Lussi og hennes følge.

Sagnene forteller også at sjelen til de sovende kunne bli revet med og ført langt avsted.

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia er ofte avbildet med øyne på et fat fordi en av legendene forteller at hun stakk ut øynene på seg selv for at en beiler ikke skulle beundre dem. («Saint Lucy» av Domenico di Pace Beccafumi, 1521 (fritt))

Sankta Lucia

Luciadagen er den katolske markeringen av den hellige jomfru Lucia av Siracusa (ca. 286–304) som døde for sin tro. Hun hjalp de fattige, utførte et mirakel og nektet å gifte seg med en fornem, hedensk mann. For det ble hun dømt til å arbeide i et bordell. Da hun skulle føres dit, ble hun som en uflyttelig klippe og lot seg ikke rikke av verken vakter eller et kobbel med okser. Da bestemte stattholderen at Lucia skulle brennes på bålet. Men veden tok ikke fyr. Istedet drepte romerne henne med et sverd over strupen, og hun led martyrdøden den 13. desember 304.

Luciemesse ble feiret i hele Norden frem til reformasjonen (i Norge 1537). I Sverige har man feiret Lussenatten siden 1600–1700-tallet, mens Luciadagen med opptog er en tradisjon som oppsto i 1928 da man begynte å kåre Stockholms, og senere alle svenske byers, Lucia.

Den svenske tradisjonen med syngende barn med hvite kapper og lussekatter om morgenen 13. desember ble tatt opp i Danmark og Norge etter andre verdenskrig.

• • •

Kjekt å vite:

• Luciemesse er gammelnorsk for lúciemessa (Kilde)

• I Snorres saga står det at kong Haakon Haakonsen døde rundt Luciemesse. (Kilde)

• Lussinatt var årets lengste natt frem til 1700 da Danmark-Norge gikk over til den gregorianske kalender. Før det var vintersolverv den 13. desember, og Lussinatt var årets lengste. (Kilde)

• Kvinnenavnet Lucia og Lucie var i følge Norsk Personnavnleksikon «kjent i Norge siden 1300-tallet. Ganske vanlig på Nordvestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge på 1700-tallet, dels skrevet i de norske formene Lussi og Løssi (Møre og Romsdal)». Det var også i bruk i samiske områder i formen Lussjije. (Kilde)

• Lucia er skytshelgen for bønder, angrende prostituerte, glassmestere, kusker, syersker, salmakere, skreddere, vevere, knivsmeder, skrivere, notarer, vaktmestere og dørvoktere.
I England: skytshelgen for forfattere, advokater, tjenerinner og dørselgere, for blinde, syke barn, mot øyensykdommer, legemlig og sjelelig blindhet, blødninger, halsinfeksjoner og dysenteri. (Kilde)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.)

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene er gamle symboler med tradisjoner tilbake til bronsealder (1800–500 f.Kr.) (Bilde: kjøpt)

• • •

Kilder: 

Videre lesning: 

• • •

May Lis Ruus, desember 2013