I Lucies fotspor: Rakkerhaugen

«Mangen spåkone som av en eller annen medsøster av misunnelse eller ondskap eller av uvidenhet, beskyldtes for hekseri eller trolldom blev sammenbundet med tau og under stor tilslutning kastet i Rakkerdammen der opp på Sydneshaugen.» (Kilde)

Det gamle Sydnes var hele halvøyen som i nord og vest grenser mot Puddefjorden, i syd mot Strømmen (gamle Nygårdsbro) og i øst mot Store- og Lille Lungegårdsvann, samt Jonsvollene (Engen). Ifølge de eldste historiske kilder (bl.a. Magnus Lagabøtes bylov av 1276), dannet det opprinnelige Sydnes Bjørgvins vestgrense.

Fra gammelt av utgjorde Sydnes den sydlige motpart av bergenshalvøens Nordnes, men områdets utstrekning har krympet i takt med at de nye bydeler ble anlagt og utbygget. I dag er dette området oppdelt i strøkene Engen, Møhlenpris, Nygård, Sydnes og deler av Sentrum.

Retterstedet Rakkerhaugen

Sydneshaugen var brukt som rettersted da galgen ble flyttet fra Nordnes til Sydnes i 1640. I 1645 ble her også foretatt halshugging. Det var to bønder som skulle henrettes, men den ene skapte seg gal og måtte føres tilbake til arresten. Dagen etter forsøkte man igjen å få ham til å legge hodet på bøddelens blokk, men han var fremdeles gjenstridig. Prestene ba og overtalte ham, og mens den dødsdømte glemte seg, så bøddelen sitt snitt til å «hugge hodet av ham i en svupp.»

Frem til begynnelsen av 1700-tallet var Sydnes ubebygd utmark med beitemarker og knauser. Fra 1700-tallet kommer en enkel, spredt trehusbebyggelse.

Ved Rakkerhaugen og Rakkerdam ble Synnøve Spåkone brent 25. september 1662, sannsynligvis som en av mange «hekser». Hun var trolldomsprosess nr. 0689 i Bergen. Hun ble mistenkt for å ha kastet en magisk sykdom på en fjortenårig gutt, og ble arrestert. Hun kvalte seg selv i fengselet før hun ble forhørt. Trollfolk kunne utsettes for pinlig forhør (tortur) for å få frem medsammensvorne. Kroppen ble brent på bålet likevel, for det var den eneste måten å rense sjelen fra djevelens tak.

Retterstedet skal ha vært brukt siste gang brukt i 1803 da lærdølen Anders Lysne ble halshugd for å ha nektet militærtjeneste. 96 mann fra borgermilitsen dannet ring rundt blokken. Navnet Rakkerhaugen var oppkalt etter bøddelens medhjelper rakkeren.

Slektsgransker Jan Frode Johansen har funnet 8 nattmenn som virket i Bergen på 1700-tallet og inn på 1800-tallet. Den siste av dem, Peder Anfindsen, er oppført med bosted Sydnæs. Han døde 66 år gammel i 1839. Samme år vedtok Bergen å ansette en fast renovatør.

Rakkerhaugen ble minert bort da museet ble bygget i 1864-1866. Så sent som i 1960-årene ble barn frarådet å gå for nært «Rakkerdammen» i det som nå er Muséhagen da «gjenferd» kunne dra dem under. (Kilde)

De eneste synlige rester av Rakkerhaugen finner vi i sokkelen mot Muséparken, der årstallet 1865 er hugget inn. Den er minert ut av grunnen og murt inn i sokkelen – kantete blokker uten tilhugging. (Kilde)

Fra C. Fastings Bergensbeskrivelse fra 1722:

«Paa den sydvestre side af byen og bagenfor Engen eller Mynterpladsen ligger en høide eller bakke, hvor misdædere pleie at aflives, og dernæst er en sumpig morads, hvor i forrige tider de såkallede troldkvinder berettes at være blevne brendte.» (Kilde)

Kartutsnitt Sydneshalvøyen (MLR 2013)

Kartutsnitt Sydneshalvøyen. Klikk på kartet for full versjon. (MLR 2013)

Les artikkel fra Bergens Tidende 1938: Omkring Sydneshaugen – Fra rettersted til forlystelsespark

Se ekstern sak om St. Hans-feiring på Rakkerhaugen

Bergen Museum, De Naturhistoriske samlinger. Museet ble bygget i 1866. (Foto: Nina Aldin Thune. Kilde: Wikipedia, fritt)

Museet står nå der Rakkerhaugen var før. Bergen Museum, De Naturhistoriske samlinger. (Foto: Nina Aldin Thune. Kilde: Wikipedia, fritt)

Rakkerdammen anno 2013

IMG_9850

Nygårdshøyden med Muséhagen/Botanisk hage til venstre.

IMG_9853

 I bakkant av museet ligger Muséhagen, og de tre små anlagte dammene der, er rester av Rakkerdammen.

IMG_9866

Rakkerdammen

IMG_9868

Rakkerdammen

IMG_9882

Rakkerdammen

IMG_9904

Kanskje det var slik det så ut i apoteker de Besches hage ved Lille Lungegårdsvann på begynnelsen av 1700-tallet. I Botanisk hage 2013

Armauer Hansen (MLR)

Armauer Hansen, Leprabasillens oppdager

Fra Nattmannens datter bok 2:

Dette var en naturlig plass å sette opp huset for byens rakker og nattmann, slo det henne. Han ble holdt utenfor samfunnet, på et område der ingen andre ville oppholde seg. Når det hang lik i galgen, kunne nattmannen holde vakt slik at ikke den henrettedes slekt kom og tok ned den døde for å begrave ham før ravnene forsynte seg av kjøttet. Her kunne han sysle med det nattmenn gjorde når de var hjemme, selv om Lucie ikke skjønte hva det kunne være. Annet enn å sove, siden han arbeidet om natten.

Hun lurte på om han skulle flytte, nå da henrettelsene foregikk på Rakkerhaugen mellom Engen og Møhlenpris i stedet for her ute på Nordnes.

De to nakne trærne sto som mørke, grimete skjeletter i enden av stien. Selv om dagene var lengre nå, gjorde den grå himmelen stedet dystert.

• • •

Kilder: Wikipedia: Sydnes • BT: Preik med Truls Synnestvedt • Sydnæs Bataljon • Nattmenn i Bergen på 1700-tallet

Tekst og foto: May Lis Ruus 29.05.2013

Sjelemesse

Sjelemesse

I bok 8 overværer vi en sjelemesse på Sankt Jørgens Hospital for en som har blitt spedalsk. Sjelemesse var opprinnelig et katolsk ritual for de døde, men når man ble spedalsk, ble man ansett som en levende død. Man kom ikke ut fra Hospitalet i live.

De spillsyke ble ansett som rammet av en vond skjebne, noe man kunne beklage, men ikke kunne gjøre noe med. På 1800-tallet omtalte en prest hospitalet som en ”begravelsesplass for levende”.

Pasientene levde normalt bare 3-4 år etter innleggelse.

Legene i Norge hadde i liten grad vært involvert i arbeidet med de spedalske. I 1817 fikk hospitalet en legestilling da korpslege Jacob C. Th. Teuscher (1772-1846) ble ansatt som kirurg. Effekten av legens innsats ble heller ikke særlig merkbar i de første årene. Dødeligheten ved St. Jørgen forble svært høy, og forstanderen foreslo etter kort tid at legestillingen ble fjernet. (Kilde: Yngve Nedrebø/Lepraarkivene i Bergen)

• • •

“Så befaler jeg deg i Guds nåde og barmhjertighed, Han gjøre din smerte tålelig, din tålmodighet stadig, ditt håp og tillit aldeles ubevegelig, og la sin fred alltid hvile over deg fra nå og inntil evig tid, amen!”

Fra Nattmannens datter bok 8, kap. 18

• • •

Fakta: Beskrivelsen av sjelemessen er fakta, hentet fra Kirkeritualet av 1685, 6. kap., 1. art. Ordene presten sier er historisk korrekt, mens en del av ritualet er utelatt.

Fiksjon: Imidlertid var sjelemessen kun for den spedalske, så det er fiksjon at Lucie overvar den. Dessuten ble sjelemessen trolig utført i hjemmet, før den syke kom til Hospitalet. (Kilde: NRK Fylkesleksikon)

St. Jørgens kirke (Foto: Janneche Strønen)

St.Jørgens kirke (Foto: Janneche Strønen)

• • •

Hospitalspresten

I en av de eldste bevarte fundasene for St. Jørgens Hospital fra 1617 heter det at Hospitalet maa have og føde selv en Prædikant og Sjælesørger, som blandt andet sit Embedes Bestillinger ogsaa skal i det mindste een Sinde om Ugen trøste de Syges Samvittigheder.

I fundasen fra 1654 kan man også lese om andre av prestens plikter: Hospitalets Præst skal og holde rigtig Bog og Fortegnelse paa alle Hospitals-Lemmer, og notere Dag og Tid, de indkommer i Hospitalet, og paa hvad Dag de igien uddøer.

Hospitalets første egne prest skal ha blitt ansatt i 1572. Tidligere hadde St. Jørgen kirke vært betjent av Domkirkens geistlige. Den første hospitalspresten, Gustav Olssøn eller Just Olafsen, ble visstnok indsat til hospitalsprest paa den maade, at han fik lov til at lægge sig derind mod at overtage sjælesorgen for de syge. (Kilde: Bymuseet)

St. Jørgen 1957 (UiB/Gustav Brosing)

St. Jørgen 1957, inngang fra Portgaden, nåværende Kong Oscarsgate. (Billedsamlingen Marcus, UiB/Gustav Brosing)

• • •

Hospitalspresten kom gjennom døren fra Portgaden. Han så inngående på henne, smilte og skrådde over plassen. Hun hadde sett ham flere ganger før, da Karen Malenes oldemor levde. Han var en eldre mann med milde øyne som passet godt for en sjelesørger.

“Guds fred,” hilste Lucie og småløp etter ham. “Herr Rubbert, kan jeg få tale med Dem?”

Presten stanset og så mildt på henne. “Hva er det, barn?” Tonefallet avslørte at han var sørfra, kanskje fra Stavanger.

Fra Nattmannens datter 8, kap. 17

• • •

Rubbert Rubbertsen Pfeif

Virkelighetens hospitalsprest i Lucies tid het Rubbert Rubbertsen Pfeif, født i Stavanger og var 59 år i 1701.

Robbert Robbertsen Pfeiff var prest på St. Jørgen i over 50 år. Etter at han først var personlig kapellan hos sin forgjenger i ca et år, var han hospitalsprest fra 1673 til sin død i 1725.

Edvardsen skriver: Hr. Rubbert Rubbertsen Pfeif fød i Stafuanger Aar 1642 den 21 Junij aff ærlige Forældre Rubbert Pfeiff oc Joannetie Wilhelms Daatter Kay, huilcken effter flittig Skolegang udj Stafuangers Latinske Skole til 1664 sampt 5 Aars continuerlig Studering paa Kiøbenhafns Academie, 1669 otte Dager effter Michaelis til Bergen ankommen, der hand wed Øfuelse udj Prædicken, oc hæderlige Folckis Børn at underwiise, mangis yndist hafde forhuerffuet, er hand Aar 1672 den 7 Junij af hæderlig oc vellærd Mand Sal. Hr. Thoma Gilbertsen vocerit at være hans Comminister til Hospitalet huor til hand oc siden effter hans Død 1673 ved Kongelig Benaadings Bref er confirmerit.

I St. Jørgen kirke henger portretter av både Herr Pfeiff og hans hustru Anna Margreta Møller. I følge Bendixen er portrettene malt i 1690, da Pfeiff var 48 år og hans hustru 33 år. Ekteparet skjenket også en kalk og en disk av sølv til kirken.

Jørgen Hatting beskriver Pfeiff som en ferm og brav Mand i sit Embede, og begrunner dette ut fra en sak der Pfeiff ble overlatt ansvaret for et spesielt menneske. (Kilde: Bymuseet)

• • •

Jeg har tidligere skrevet en egen sak om St. Jørgens Hospital og spedalskhet: St. Jørgens Hospital.

Bok 8 samleside

• • •

May Lis Ruus 2013