5 Liljejomfruen – fakta

NB: Innlegget inneholder mulige avsløringer om du ikke har lest Liljejomfruen.

Bok 5 ble skrevet over fire uker i september og oktober 2011, og min siste gjennomgang før trykk var i juni 2012. Den kom i salg 27. oktober 2012.

Tittelen henspeiler på historien som Lucie hadde fått høre av sin far da hun var liten, og som hun gjenforteller for de andre jentene på sovesalen. Les mer om legenden om Liljejomfruen.

På forsiden er det portrett av Lucie og dragonen, og et miljøbilde av Vågen i Bergen. Den er illustrert av Vebjørn Strømmen.

Vågen i Bergen. Nordnes er neset til høyre i bildet. Til venstre ses Sverresborg og Bergenhus. (Illustrasjon: Vebjørn Strømmen 2012)

Andre innlegg med tilknytning til bok 5

• Helse og helbred
• Les utdrag fra boken
• Tilbakemeldinger på bok 5
• Legenden om Lady Godiva
• Legenden om Liljejomfruen

• • •

Dragonens ring

Når Lucie mister sin mors ring, gir dragonen henne en ring han har etter sin farmor. Beskrivelsen av den er inspirert av den eldste ringen jeg har, som jeg arvet etter min egen farmor.

“Ringen har ingen stor verdi, men den tilhørte en god kvinne. Jeg hadde håpet at du ville ta imot den, og selv om den aldri kan erstatte din mors ring som er borte, håper jeg du vil bruke denne inntil … inntil din egen ring kommer til rette.”

Han rakte den til henne, og ble stående og holde på den lille pungen.

Ringen var smidd i ett stykke, med en liten, sort sten innfattet i den tykkere delen midt på. Rundt var det et snirklete mønster. Dragonens farmor måtte ha hatt slanke fingre, for ringen var liten.

“Den er vakker,” hvisket hun stille.

“Stenen er en smykkesten som heter obsidian. Det er vulkansk glass som, er blitt brukt siden oldtiden. I folketroen står obsidian for besluttsomhet og viljestyrke, akkurat slik som du har,” sa han og så anerkjennende på henne. “Det blir sagt at den som bærer en obsidian, vil finne de riktige målene i livet og nå dem. Den kan også ta bort redsel som har med fortiden å gjøre.”

Lucie lot ordene synke. Det var ikke bare en rørende gest å gi henne arvestykket, men også ordene som fulgte med, betydde at han virkelig så henne som den personen han mente hun var.

Fra Nattmannens datter bok 5

Dragonens ring (Foto: MLR)

• • •

“Har dere sett trehesten som Svendsen har satt opp? Den står der og venter på en rytter. Den som ofrer seg og sitter der i en time, kan sørge for at alle spiser fiskelever og gulrot til middag og jurpe med flatbrød til kveldsmat. Jeg venter spent!” Stemmen var nesten lystig.

Lucie så for seg maleriet med kvinnen som red naken gjennom landsbyen, kun skjult av sitt lange hår.

Fra Nattmannens datter bok 5

Å ri trehesten

Å ri trehesten eller tremerra, var opprinnelig et strafferedskap som besto av en planke satt på kant, montert på to bukker. Den dømte ble satt overskrevs på trehesten med sandposer eller blyvekter festet til føttene, slik at plankens skarpe kant gnagde seg inn i kroppen. Trehest ble helst brukt som straff for småtyverier, oppsetsighet og disiplinære forseelser og liknende.

Avstraffelsen ble også brukt i det militæret, der trehesten var plasert på ekserserplassen, men for soldater og underoffiserer.

Bruk av vekter ble avskaffet i 1747, men selve treheststraffen ble det først slutt på sent på 1700-tallet.

(Kilder: Lokalhistoriewiki: Trehest • Nordenfieldske Grenader Compagnie • Store norske leksikon: trehest •  Wikipedia: Wooden horse)

• • •

Walkendorffs tårn (fritt)

Steder

Båten duvet lett på den rolige sjøen, og Lucie hørte dragonens jevne åretak blande seg med pusten hans.

“Vil du ikke åpne øynene? Vi er rett utenfor Holmen, med Håkonshallen og Walkendorffs tårn. Det er vakkert fra sjøen, synes du ikke?”

Solen lyste hvitt og skarpt gjennom Lucies lukkede øyelokk. Hånden som hadde knuget båtens rekke, begynte å slappe av. En måke fløy over dem og kastet en rask skygge foran solen. Hun åpnet øynene. Dragonens jevne tenner lyste mot henne i et vennlig smil.

Fra Nattmannens datter bok 5

Walkendorffs tårn var navnet på Rosenkrantztårnet frem til det ble skiftet i 1945.

Etter Slaget på Vågen i 1665 ble festningsverkene i Bergen forsterket. Et lite fort ble reist på det som tidligere hadde vært Tyveholmen (Tjuvhomen/Tjuhomen). Navnet ble ved kongelig befaling av Christian IV endret til Christiansholm i 1641. 

Christiansholm slik det så ut ca. 1700. Prospekt fra 1740. (Fritt på grunn av alder)

• • •

Tavle og griffel

Lucie får lære bokstavene ved å bruke tavle og griffel. Tavlen har et lag med voks utenpå, og på den skrives det med en pinn (stylus) av skifer.

“Det tar vel mye tid, og De er en opptatt mann. Kanskje jeg ikke har hode for slik kunnskap. Mine evner ligger ikke i hodet, men i fingrene.”

“Tøys. Hvem er det som har innbilt deg dette? Legg deg ned i sengen, så skal jeg hente en liten tavle jeg har et eller annet sted. Den ble brukt da jeg lærte å lese som gutt, og jeg lærte Hansine bokstavene med den også.”

Fra Nattmannens datter bok 5

Tavle og griffel og rømerglass med bringebærknopper. Kjøpt i museumsbutikker i Bergen. (Foto: MLR)

Drikkeglass

Glassene som er beskrevet i boken er rømerglass fra 1500-tallet. De ble laget i glasshytter i Böhmen, i dagens Tsjekkia, i Tyskland og i Nederland. Med hanseatene ble de tyske drikkeglassene spredt over store deler av Nord-Europa og var ikke lenger forbeholdt de aller rikeste.

Sin grønne farge fikk de fordi råstoffene var jernholdige. I middelalderen var helt klare og fargeløse glass ansett for å være de fineste.

I Bergen er det funnet mange skår fra rømerglass i det som var Vinkjelleren, byens eneste skjenkestue som serverte vin.

• • •

Kilder: Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse av Ludvig Holberg, 1737 • UiB: Drikkeglass

 

• • •

May Lis Ruus november-desember 2012

Legenden om Liljejomfruen

Lucie underholder de yngre jentene på sovesalen med historien om Liljejomfruen. Historien har hun hørt av sin far da hun var liten. Det er en engelsk legende fra middelalderen om den vakre Elaine fra Astolat, eller Liljejomfruen. Som meg, likte ikke Lucie slutten på historien, så hun endrer den så den ikke ender trist. 

Diktet The Lady of Shalott av Alfred, Lord Tennyson gjorde uforglemmelig inntrykk på meg på videregående skole. Det er bygget på en Kong Arhur-legende om en kvinne som attrådde Sir Lancelot. Men han hadde bare øyne for dronning Guinevere som han innledet et forhold til bak kongens rygg.

The Lady Of Shalott, John William Waterhouse, 1888 (fritt)

• • •

Solen lyste hvitt og skarpt gjennom Lucies lukkede øyelokk. Hånden som hadde knuget båtens rekke, begynte å slappe av. En måke fløy over dem og kastet en rask skygge foran solen. Hun åpnet øynene. Dragonens jevne tenner lyste mot henne i et vennlig smil.

Jeg er den fagre Elaine, og dragonen er ridder Lancelot.

Hun smilte av den dårete tanken. Fortellingen om Liljejomfruen hadde fascinert henne fra hun første gang hørte den av sin far. Hun hadde bare vært et barn den gangen, men historien kunne hun aldri glemme. Mange ganger hadde jentene ligget i mørket på sovesalen mens Lucie fortalte historien til de andre. Hun hadde ikke hjerte til å fortelle den egentlige slutten i legenden, så hun pleide å forandre den. Når Lucie fortalte, fikk Liljejomfruen til slutt sin ridder. 

Fra Nattmannens datter bok 5, Liljejomfruen

• • •

Legenden

Det er flere versjoner av historien, men essensen er den samme. En av dem er Le Morte d’Arthur, utgitt i 1485.

Kongen i landet er kong Arthur, og han er gift med Guinevere. En av kongens riddere er Sir Lancelot. Han er beryktet fordi han alltid vinner turneringene. Andre riddere vil ikke møte ham i duell fordi han er fryktløs og uslåelig. Lancelot elsker Guinevere, en håpløs kjærlighet. Når han kommer tilbake til England etter jakten på den hellige gral, begynner deres mangeårige forhold å bli klart for mange, unntatt for kong Arthur selv. Redd for en skandale, unngår Lancelot dronningen, og hun forviser ham fra Camelot. Han reiser til en eremitt som en gang var hertugen av Tintagel i nærheten av Windsor.

For å muntre seg selv opp, holder Guinevere en stor fest. Det ender med at hun blir anklaget for forræderi, og hun står i fare for å bli brent på bålet. Lancelot blir hentet. I forkledning kjemper han i en turnering, og sannheten kommer frem. Dronningen blir spart.

Kong Arthur vil feire med en stor turnering i Astolat, Diamantturneringen, 15 dager senere. Lancelot ønsker ikke å delta, men blir til slutt overtalt av Guinevere som sier at det vil se mistenkelig ut om han ikke stiller. Men hun ber ham opptre i forkledning, ellers vil ingen møte ham.

Han rir avgårde, men mister veien. Han ser et slott og blir tatt imot av en stum tjener. Sir Bernhard av Astolat kommer og ønsker ham velkommen. Han bor der sammen med to sønner og en datter, den fagre Elaine. Lancelot forteller sin vert at han er en av ridderne av Det runde bord, men at han ønsker å ikke si sitt navn ennå.

Elaine gir Lancelot tegnet på hennes gunst. Broren med det hvite skjoldet er i bakgrunnen.
John Moyr Smith (1839-1912) (fritt)

Elaine blir betatt av mannen som er innlosjert hos dem. Hun ber ham bære et tegn på hennes gunst, det perlebesatte, røde ermet fra kjolen hennes. Lancelot nøler, for hans hjerte er allerede hos dronningen. Han har aldri før tatt imot en annen kvinnes gunst. Men for ikke å røpe sin sanne identitet, går han med på det. Siden hans eget skjold er viden kjent, ber han Sir Bernhard om å få låne et. Lorden gir ridderen et enkelt, hvitt skjold som tilhører Elaines bror. Lancelots skjold gjemmer Elaine på sitt kammers.

Den forkledde Lancelot kjemper i turneringen mot alle kongens førti riddere, og vinner. Men han får en skade i siden og blir båret bort fra arenaen. Når Elaine hører om den skadde ridderen som hun har blitt kjær i, trygler hun faren om å ta ham til deres borg slik at hun kan pleie ham.

So this maiden Elaine never went from Sir Launcelot, but watched him day and night … there was never woman did more kindlier for man than she.

Lancelot blir frisk igjen, og han har fått vite at Guinevere er sint fordi Lancelot bar en annen kvinnes gunst. Han får også vite at Elaine av Astolat elsker ham. Hun forteller ham at hun vil dø for hans kjærlighet og at hun ønsker at han gifter seg med ham. Men han svarer at han aldri skal gifte seg.

My lord, Sir Launcelot, now I see ye will depart; now fair knight and courteous knight, have mercy upon me, and suffer me not to die for thy love.

What would ye that I did? said Sir Launcelot.

I would have you to my husband, said Elaine.

Fair damosel, I thank you, said Sir Launcelot, but truly, said he, I cast me never to be wedded man.

Han er takknemlig for hennes velvilje og godhet og sier at hun sikkert vil finne en annen god ridder å gifte seg med, og han vil gi dem en årlig sum på tusen pund. Men hun sier at hvis han ikke vil gifte seg med henne eller ta henne som elskerinne, skal han vite at hennes gode dager er omme. Lancelot sier at han er lei seg, men det endrer ingenting. Elaine skriker og faller om.

Elaine besvimer. (John Moyr Smith (fritt))

Lancelot er lei seg, for hennes fortvilelse, for hun er en fager jomfru, god og mild og med god dannelse. Men det endrer ikke hans mening, og han forklarer det til Sir Bernhard og hans to sønner.

The Lady of Shalott av William Maw Egley, 1858

And I am right heavy of her distress, for she is a full fair maiden, good and gentle, and well taught.

Lancelot tar avskjed, og treffer igjen kong Arthur og ridderne av Det runde bord som hyller ham. Men dronningen er fremdeles rasende og vil ikke vite av ham.

the Fair Maiden of Astolat that made such sorrow day and night that she never slept, ate, nor drank

Den fagre jomfruen av Astolat sørger dag og natt, og verken sover, spiser eller drikker. Etter ti dager er hun så svak at hun tilkaller sin far og sin bror og ber om at de skriver et brev for henne. Hun ber om at de må våke over henne til hun dør, og at brevet blir lagt i hånden hennes mens den ennå er varm. Hun ønsker å bli kledd i sine mest kostbare klær og bli lagt i en vakker seng. Deretter vil hun bli kjørt i en vogn til elven Themsen der hun skal bli lagt i en båt. Én mann skal være i båten for å styre den nedover elven til Westminster, der kongen og dronningen har residens.

Så dør den fagre Elaine, og faren følger hennes siste ønsker.

Elaine
Toby Edward Rosenthal (1848-1917)

Kong Arthur og dronning Guinevere står og snakker sammen ved vinduet da de ser båten som kommer. Fire riddere blir sendt ut for å undersøke hva som foregår. Den gamle mannen i båten vil ikke si et ord. Kongen og dronningen går ut for å se, men forstår ikke hvem den vakre, døde piken kan være.

I den ene hånden har hun en lilje, og i den andre et brev. Dronningen oppdager brevet, og kongen tar det og tilkaller sine riddere så de kan få lest det opp.

«Most noble knight, Sir Launcelot, now hath death made us two at debate for your love. I was your lover, that men called the Fair Maiden of Astolat; therefore unto all ladies I make my moan, yet pray for my soul and bury me at least, and offer ye my mass-penny: this is my last request. And a clean maiden I died, I take God to witness: pray for my soul, Sir Launcelot, as thou art peerless.»

Etter at brevet har blitt lest opp, gråter kongen, dronningen og ridderne av medlidenhet for den fagre liljejomfruen som hadde dødd av knust hjerte.

Lancelot blir budsendt og brevet blir lest opp for ham. Lancelot sier at han er tung om hjertet for den vakre damens død, men han er ikke er skyld i hennes død.

 I will not say nay, said Sir Launcelot, but that she was both fair and good, and much I was beholden unto her, but she loved me out of measure.

Han forteller om Elaines ønsker og at han tilbød henne medgift. Han sier at han ikke kan tvinges til å elske, for kjærlighet må vokse i hjertet. Kongen sier at det er sant, for ellers vil man miste seg selv. Lancelot betaler for en kostbar begravelse for Elaine, og gir penger til kirken, slik Elaine skrev i brevet sitt.

Dronning Guinevere skjønner at hun har gjort Lancelot urett siden Elaine døde som urørt jomfru, og sender bud på ham. Hun ham ber om tilgivelse fordi hun var sint på ham uten grunn, men forbyr ham å kjempe i forkledning igjen. Hun viser ham sin gunst ved å gi ham sitt eget erme i gull.

Sitatene er fra arthurian-legend.com

Visste du at … 

• begrepet frilanser (uavhengig arbeider) kommer fra ridderturneringenes lanser. En fri lanse var en middelaldersk leiesoldat som ikke sverget til noen herres tjenester.
• Astolat er i følge legenden en by i kong Arthurs England. Den er noen ganger kalt Shalott. Den er også kalt Ascolat og Escolat i historiske kilder. De gamle skriverne sier at det er byen Guildford.
• en rose ble i 2009 oppkalt etter Tennysons dikt i anledning 200-årsjubileet for hans fødsel; Lady of Shalott.
• det er mange likheter mellom The Lady of Shalott/Elaine og Grimms eventyr om Rapunzel. Begge var innestengt (frivillig og ufrivillig) i et tårn og så ut på verden gjennom vinduet. Begge kom seg ut, men på forskjellig vis.

• • •

Hør sangen som er laget til Tennysons dikt av Loreena McKennitt – The Lady of Shalott (med tekst og bilder)

• • •

Kilder: Le Morte d’Arthur Book 18 • Wikipedia: The Lady of Shalott • Wikipedia: Astolat • Wikipedia: John William Waterhouse • Wikipedia: Elaine of Astolat • London-guiden.no • sir-lancelot.co.uk • The story of Elaine, the lily maid of Astolat

• • •

May Lis Ruus 2012