Legenden om Lady Godiva

I Nattmannens datter-bøkene er det innimellom henvisninger til litteraturhistorie. En av dem er den engelske legenden om Lady Godiva, kvinnen som red naken på en hest gjennom landsbyen for å stå opp mot urett. Bildet dragonen vil at Lucie skal lage et gobelin av, er fra Lady Godiva.

Her er et utdrag fra bok 5, Liljejomfruen:

Husmor gikk med en gang bort til veven for å se på bildet som Lucie holdt på med. Hun gispet da hun så den nakne kvinnen som satt på hesten.

“Men hva i alle dager er dette? Er det slikt du sitter og arbeider med, Lucie?” Hun så fra Lucie til dragonen. “Min gode herre, hadde jeg ant at det var et slikt usømmelig arbeid De har satt vår Lucie til å gjøre, hadde nok min avgjørelse blitt en annen!”

Lucie holdt pusten. Nå kom de to til å brake sammen.

“Jeg kan forsikre Dem om at dette bildets historie ikke på noen måte er usømmelig. De kjenner kanskje til den engelske legenden om Lady Godiva?”

Husmor satte nesen i sky og snurpet munnen.

“Nei, det kan jeg ikke si at jeg gjør. Slike grove historier som dette åpenbart har sin bakgrunn i, holder jeg meg for god for å lytte til!” Fru Halland gjorde ikke mine til å ville sette seg, selv om dragonen gjorde tegn til at hun gjerne måtte sitte.

“Legenden forteller at Lady Godiva var en adelskvinne som levde i England i middelalderen. Navnet hennes betyr ‘Guds gave’.”

Husmor Halland gjorde et kast med hodet for å vise at hun ikke var interessert i å lytte. Lucie kunne nesten ikke tro at kvinnen kunne te seg så uforskammet.

“Lady Godivas ektemann utnyttet menneskene i landsbyen som han styrte over, ved å pålegge dem høye skatter. Gang på gang ba hun sin mann om å lette på skattene, for folket var utarmet etter mange år under hans styre.”

Lucie la merke til at husmor Halland stirret mistenksomt på dragonen. Ansiktet ble stivere og knokene hvitere for hvert ord.

“Ektemannen nektet hver gang, men til slutt sa han at han ville etterkomme hennes ønske dersom hun kledde seg naken og red gjennom landsbyen.”

“Hvorhen vil De med denne syndige historien?” Husmor Halland var rød i ansiktet.

“Lytt, så kanskje De forstår hvorfor jeg forteller den.”

Lucie skuttet seg. Dragonen hadde åpenbart en dypere mening bak fortellingen.

Husmor Halland sank ned på kanten av divanen og ble sittende stiv som en stokk. Lucie kunne høre den opphissede pusten hennes. Husmoren var rasende.

“Lady Godiva tok ham på hans ord, og fikk utstedt en kunngjøring om at alle landsbyboerne skulle holde seg innendørs og holde vinduene lukket. Så red hun gjennom byen, kun dekket av sitt lange hår. Kun én person kikket, en skredder ved navn Tom. Han boret et lite hull i vinduslemmen, slik at han kunne se Lady Godiva ri forbi. Kikkeren Tom ble umiddelbart slått til jorden og blindet. Guds straff hadde rammet ham for livet. Lady Godivas ektemann ga seg og lettet på skattene.”

Det ble en trykket stemning i stuen da dragonen var ferdig med å fortelle. Lucie kikket forsiktig opp på dragonen, som fortsatt sto på gulvet. Han var alvorlig og stirret hardt på husmor Halland.

“Vel! Jeg må si at jeg føler meg ytterst krenket av å ha blitt tvunget til å lytte til et slikt usømmelig makkverk av en løgnaktig historie!”

“Så De ser ingen likhet med den grådige landsbyherskeren?”

Lucie sperret opp øynene av dragonens anklage. Nå kom husmor Halland til å legge dragonen for hat, slik hun allerede hadde gjort med Lucie.

• • •

Oljemaleriet ‘Lady Godiva’  ble malt i 1898 av den britiske forfatteren og kunstneren John Maler Collier (1850-1934), men det er basert på en middelalderlegende og det er laget mange varianter av motivet.

Lady Godiva levde ca. 990-1067 i Coventry, England. Hun er en historisk person, men ridingen gjennom landsbyen er sannsynligvis oppdiktet, mener de fleste historikere. Hun er ikke nevnt i samtidige kilder utenom at hun var gift med en rik mann og at de drev veldedighet i kirker og institusjoner.

Den versjonen vi kjenner med ‘Peeping Tom’, stammer muligens fra 1600-tallet, og at Lady Godivas nakenhet ble skjult av hennes lange hår, er også sannsynligvis et senere tillegg.

Andre referanser

En morsom musikkvideo om Legenden om Lady Godiva. Sangen er tidligere utgitt med blant annet The Velvet UndergroundDr. Hook, Herb Albert, Paul Jones, Peter & Gordon (1966), og Boney M har en sang med samme tittel.

Referanser til Lady Godiva er også med i TV-serien CSI, Charmed, Fresh Prince og Bel-Air, The Simpsons og Sorte Orm.

• • •

Kilder: Wikipedia/GodivaHarvard Magazine 

• • •

May Lis Ruus 2012

5 Liljejomfruen – utdrag

I salg 29. oktober til 10. desember 2012

Baksidetekst

Lucie er skadet, og dragonen tilbyr henne pleie og beskyttelse, men det er ikke alle som liker at tukthuspiken er i huset hans. Imens sitter Madam Moll i fangekjelleren, og politimesteren ønsker at Lucie skal være til stede når skjøgen forhøres. Selv frykter Lucie møtet med fryktinngytende Madam Moll
Madam Moll hadde ennå ikke sagt et ord da hun ble satt ned på en brisk som var festet i veggen med tunge kjettinger. Uten å blunke en eneste gang sa hun langsomt:

«Jeg har en gåte til deg, Lucie Tønnisdatter. Et barn, en pike på åtte–ti år, kommer til Tugthuset. En død mor, som aldri fikk se sin øyensten vokse opp, får ikke blomster på sin grav. Hvem er pikens far?»

• • • 


Utdrag fra boken

Hun ble liggende og stirre mot vinduet. Det var fremdeles lyst ute, selv om klokken måtte være nærmere ti, trodde hun. Hun grep tavlen og skrev alle de store og alle de små bokstavene i tur og orden. Hun ble forbløffet da hun skjønte at hun husket alle nå. Hun skrev sine egne bokstaver med snirklete skrift. L-u-c-i-e. Det var det eneste hun hadde kunnet fra før. Hun jublet inni seg. For første gang syntes hun at det var moro med bokstavene.

Hun satte seg opp i sengen, og ville helst løpe inn til dragonen og si at hun hadde klart å skrive sitt eget navn. Men så husket hun at han hadde sin venninne på besøk.

I stedet gikk hun bort til vinduet og kikket ut. Ruten vendte ut mot bakhagen og gjerdet som gikk mellom dragonens hus og foreldrenes hus bakenfor. Det var lys i flere av vinduene. Dragonen pleide å ta seg en tur hver kveld og besøke faren. De gangene Lucie hadde sett ham etterpå, hadde han sett trist ut. Hun trodde at han holdt mer av faren enn av moren. Hvordan var det mulig? Man var vel like glad i begge sine foreldre? På samme måte som at Lucie var like glad i Tilly som i Karen Malene. Det var bare en litt forskjellig kjærlighet, fordi de to menneskene var temmelig ulike.

Blikket falt på noe i gresset utenfor stallen. Var det et tøystykke? Det så ut til å ha samme farge som det grå sjalet hun hadde hatt i lerretsposen den dagen. Hun pleide enten å ha det på seg, eller ha det i posen i tilfelle det ble kjølig. Hun åpnet vinduet forsiktig for å se bedre, men det hjalp ikke. Hun kunne ikke se hva det var herfra.

Hva om alle sakene hennes lå ute i hagen? Ingen hadde lett etter at nattmannen hadde funnet posen på fremsiden, utenfor gjerdet. Hun var nødt til å gå ut og se, så hun kunne være sikker. Om det var sjalet, lå kanskje både ringen, brevet, krittpipen med ansiktet og pungen fremdeles ute i det høye gresset. Hun var glad for at hun ikke hadde tatt på seg serken ennå, for hun ville gå ut og lete. Siden vekteren kanskje sto på forsiden, måtte hun gå ut hoveddøren og si hva hun skulle, ellers ville kanskje mannen høre noen som tuslet i bakhagen.

Hun gikk ut i hallen. Latter og klirring av bestikk og porselen hørtes fra spisestuen. Lucie ble stående et øyeblikk og lure på om hun skulle avbryte dem og si hva hun skulle, men slo det fra seg. Det var best ikke å forstyrre. Det var nok at vekteren fikk vite at hun gikk ut.

Hun listet seg over gulvet og kom ut i bislaget. Der var det ingen lys som brant, men hun visste hvor støvlene hennes sto. Hun tråkket oppi dem og åpnet døren så stille hun kunne.

Da hun sto på trappen, så hun ingen vekter. Var han ikke her i kveld? Kanskje han fulgte Berte hjem for kvelden? Og så skulle han nok følge frøken Broch-Wagner tilbake senere. Ja, slik måtte det være.

Lucie ble stående på trappen og nøle. Det var ikke et menneske å se verken på stranden eller i sjøbodene. Heller ingen på kjerreveien. Det var et lett skylag som gjorde sommerhimmelen litt mørkere enn vanlig, men det var fremdeles lyst. Hun trakk pusten så dypt hun klarte og lukket øynene. Det var første gang hun var utenfor døren siden den tragiske dagen. Sommerbrisen strøk mildt over ansiktet hennes.

Det var ikke langt bort til stallen, og hun ville også ta en kikk ved gjerdet der nattmannen sa at han hadde funnet posen. Hun lot døren bak seg stå på gløtt, og så løp hun mot stallen. Det høye gresset kilte mot de bare leggene, og hun kjente at det var vått av duggen, nå som solen hadde gått ned. Det var dagligstuen som vendte ut mot denne siden, og den var bare svakt opplyst. Antakelig sto det kun et enslig lys og brant i rommet. Spisestuen og finstuen lå på motsatt side, så dragonen ville ikke engang merke at hun hadde gått ut en liten tur.

Hun hørte hesten inne fra stallen. Den prustet og slo med halen mot båsveggen, trodde hun.

“Det er bare meg, Leo,” hvisket hun mot stalldøren.

Allerede før hun bøyde seg for å plukke opp det som lå i gresset, så hun at det ikke var sjalet. Hun tok det opp for å være sikker. Det var en bit av en lerretssekk. Den hadde kanskje fløyet med vinden og landet her.

Hun lyttet. Kun lyden av vinden som suste i de friske, sterke bladene i frukttrærne hørtes, sammen med de svake klukkelydene fra sjøen som slo mot stranden. Fuglene hadde gått til ro for kvelden, og ingen mennesker var å se. Lucie rettet blikket mot porten. Hun kunne gå langs gjerdet og se om det var noe annet der. Ringen hadde ligget i pungen, og hvis den lå der, kunne hun kanskje få øye på den i halvmørket.

Hurtig hastet hun over hellene som førte mot porten. Det kom et lite klikk da hun åpnet haspen, og hun snudde seg mot vinduene i spisestuen. Gardinene var ikke trukket for, og hun kunne se paret som satt der inne, i lyset fra alle de tente lampene og kandelabrene. Frøken Broch-Wagner satt med glasset hevet og lo høyt mot dragonen, som satt med pipen i hånden.

Lucie snudde seg bort med et stikk i hjertet. Det var ikke det at de satt der inne i et vakkert rom, i et stort hus som var som en drøm. Heller ikke at spiste god mat og hygget seg. Det var noe annet. Noe hun ikke engang ville tenke på.

Hun er ikke den rette for ham.

Hun lukket øynene og skuttet seg. Vinden føltes med ett kjølig, og huden på armene og bena nuppet seg. Hun gikk langs gjerdet og stirret ned i bakken. Gresset var ikke så høyt ved grusstien, og hun skjønte fort at sakene hennes ikke lå der. Dessuten ville vel nattmannen ha plukket opp det også, om han hadde sett det. Han hadde jo vært her i dagslys.

Hun bestemte seg for å lete nøyere når hun først var her, og bøyde seg ned. Men da hun hadde gått langs hele gjerdets lengde, var hun sikker på at det ikke lå noe her. Hun rettet seg opp og speidet bortover stien i begge retninger, og nedover mot stranden. En hund bjeffet et stykke unna, i retning av det store berget som skilte Sandviken fra Skuteviken.

Nedslått skulle hun til å gå mot porten igjen da hun så noe som blafret i vinden ved noen busker. Det lignet et papirstykke. Kunne det være brevet hennes? Hun gikk så fort hun klarte, og bøyde seg og grep det før vinden fikk tak i papiret. Det gikk en liten gysning over ryggen hennes da hun kjente igjen sitt eget navn. Det var brevet fra Lars! Tårene sto med ett i øynene hennes. Hun la det inntil brystet sitt og kjente gleden spre seg.

Fordi hun ikke var på vakt, ble overraskelsen desto større da hun hørte en stemme bak seg.

“Det var du som skulle ha dødd, og ikke hun.”

Fra Norske Serier

• • •

Se bakgrunnsinformasjon om bok 5

MLR 2012