Forstanderboligen

Forstanderboligen i Nattmannens datter. Det henger sammen med et annet hus, som i serien er tenkt til å være Ole Salmakers hus. Nede i veien kan Manufakturhuset skimtes. (Foto: May Lis Ruus)

Det som la grunnlaget for Nattmannens datter, var de åtte årene vi bodde i det 300 år gamle bergenshuset som ligger nærmest Manufakturhuset. I de årene leste jeg alt jeg kom over om huset, Manufakturhuset og strøket på den tiden, men først da vi flyttet, kom idéen om å skrive bok. Og siden jeg hadde mye på hjertet, måtte det bli serieroman. 

Beskrivelsene i forstanderboligen er inspirert av dette huset som vi ble fortalt at en gang hadde vært bolig for forstanderen på Manufakturhuset. Det er ikke sikkert at dette stemmer, eller når det i så fall var det, men en mulighet er at det ble bygget omtrent samtidig med Tugt- og Børnehuset i 1646, som en forstanderbolig.

Det opprinnelige huset brant i 1702, men ble bygget opp igjen på den gamle grunnmuren. Hagen som er beskrevet er nå garasje med terrasse over, oppført på 1980-tallet. Bygningene som ligger nedenfor og innenfor er nokså nye, så det er ikke godt å vite hvor stor eiendommen var opprinnelig. I følge et rodekart (se under) kan eiendommen ha vært ganske stor og muligens hørt til Manufakturhuset.

Jeg har studert gamle tegninger av dette og andre lignende hus, og prøvd å se for meg hvordan det så ut da det ble bygget opp igjen i 1703.

Det som beskrives som forstanderparets soverom ble bygget om til bad på 1980-tallet, men var i følge eldre tegninger et sovekammer. På loftet var det også et sovekammer, det som er beskrevet i boken som pikekammeret, og resten var tørkeloft. Det er nesten full kjeller under, og tidligere eier fortalte oss at han hadde funnet ut at det hadde vært skjenkestue der.

Skjenkestuer

I kjelleren var det i de fleste gamle hus i Bergen enten lager, butikk eller utskjenking. Det var så mange skjenkesteder at myndighetene i 1596 forbød små hus i Marken, på Nøstet og ved Erkebispegården å ha skjenkestuer i kjelleren «fordi der skjer allermest Slagsmaal, Horeri, Rufferi, Tyveri og andet Skjelmeri».

I 1623 nevnte slottsherren at det var 400 skjenkesteder i Bergen og understreket at de mange drikkestedene medførte «stor Guds Fortørnelse, med Sues» (sus og dus), og hevdet at han flere ganger hadde bedt sine overordnede «om at slig forbandet Kroeri og letferdige Huuse maatte avskaffes». Istedet mente han at det måtte bli innrettet vertshus: «noen særdeles vertshuuse som den gemene Mand, saa og fremmde kunde have deres Logering udi naar Behov gjordes, saa og visse Personer ordineres som skulde holde Øltap».

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Restaurering

Da vi kjøpte huset i 1999, var det et oppussingsprosjekt. Forrige oppussing var på 1980-tallet, da blant annet kjelleren ble gjort i stand. Vi brukte over åtte år på restaureringen, og det var med tungt hjerte vi flyttet i 2007. På kjøkkenet var det en stor grue som var stengt igjen. Vi åpnet den opp, satte inn spjel og fikk kjøpt en skjerding og en stor, svart gryte. 80-talls flisene ble tatt bort og erstattet med skifter som vi tok fra en av hellene utenfor. Det var mye arbeid, men gruen ble veldig fin etterpå. Den ga mange varme og koselige stunder på kjøkkenet.

Bak gipsplatene fant vi gammelt tømmer, mitspist og støvete, men svært så sjarmerende. Det var lag på lag med gamle aviser og mørke 1800-talls tapeter som var limt opp som isolasjon. Også mose og hestehår var stukket inn mellom tømmerstokkene. På innerveggene fikk tømmeret komme frem i dagen igjen og vise litt av husets sjel.

I ytterveggen mot gaten fant vi en vindusåpning. Den siden ble isolert på nytt og platet igjen, men tømmeret er der fremdeles. I husets hjerte var det en murvegg med håndhugde murstein. Også disse fikk komme frem.

Kjelleren var som sagt tatt på 1980-tallet, men en liten blindkjeller var igjen. Der var det grunnfjell og litt jordgulv innimellom. Da vi tok vekk noe av dette for å gjøre kjelleren ferdig, fant vi ting i den tørre jorden som antakelig hadde vært fyllmasse da huset ble bygget opp igjen etter 1702-brannen. Det var glasskår, jernspikre, pipestilker, opptenningsflint og keramikkskår. Det var skrot på 1600-1700-tallet, men likevel små skatter for oss. Vi silte jorden og tok vare på alt.

IMG_7604

 

I ettertid har jeg lagt noen av disse gjenstandene på glass, slik at flere kan eie en ting fra Lucies tid og sted. Les mer i eget innlegg: Nattmannens skatter eller se dem i Lucies lille krambod

 

Rester av tapeter fra 1800-tallet fra stuen

Gamle aviser fra veggene i stuen. Spikrene fant vi også i veggene.

Noen beboere

Vi «arvet» noen papirer da vi kjøpte huset, og et av dem er et brev fra Bergen Byarkiv 08.02.1991. Der står det at de finner svært lite i arkivene om huset på denne adressen. De skriver at fordi løpenumrene ble endret, kompliserer det undersøkelsene ytterligere. Brevet nevner en kjøpmann Diedrich Andersen som døde 28,04,1783, 74 år gammel. Han hadde et landhandleri, og året etter hans død er det en Robine Jensdatter/Andersen som står som eier. I manntallet står hun oppført som «handelshusmand».

I 1801-tellingen står det under Rode 18 tomt 10:

  • Hans Michael Tilgner, huusfader. Alder: 81. Enkemand af 1te Ægteskab. Yrke: gartner.
  • Malena Nielsdtr. Alder: 50. Ugift. Yrke: Tienestepige.
  • Maria Jordan, logeerende. Alder 45. Enke af 1te Ægteskab. Yrke: Haandarbeide.

I 18. rode på 1720-1730-tallet er disse yrkene representert:

  • Vice-biscop
  • Major og General Wejmester
  • Corduanbereeder
  • Skredder
  • en som «holder vertshus»
  • gartner/urtegaardsmand
  • Vever (flere)
  • Smed
  • Vagtmester
  • Bager
  • Høker (flere)
  • Brendeviinshandler
  • Snedker
  • Øltapper /en som holder øltap (flere)
  • Slagter
  • Farver
  • Doctor
  • Krammer
  • Peruqvemager (parykkmaker)
  • bedemand
  • undermæter

1888: Rode 18, utsnitt. Tomt 10 er ganske stor og «forstanderboligen» er tegnet inn. Eiendommen ser ganske stor ut, så det kan ha vært en stor hage eller utmark, eller kanskje det har stått flere bygninger på eiendommen. Merk også «Biskoppens nøst», der Bispebryggen antakelig lå, ovenfor teksten «Kaigaten».
(Kartet er fra en print jeg hadde liggende.)

Marken

Marken kjennes som bystrøk allerede fra 1500-tallet, men det lå i utkanten av byen. Deler av strøket lå under Lungegården, men var opprinnelig jordbruksland for Nonneseter Kloster. Mange av husene i Marken har grunnbrev fra 1646, mens de første gang er nevnt på 1760-tallet. På Lucies tid sluttet bebyggelsen ved Sankt Jørgens Hospital, og resten var beitemark og utmark. I dag er Marken et populært sentrumsstrøk med mye særpreg. Gågaten består av små butikker, spisesteder og boliger.

Skulle rives

Men det har ikke alltid vært idyll i Marken-området. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var bygningene så slitt og dårlig vedlikeholdt at det ble lagt planer om å sanere Marken. Men først i 1953 ble et forslag til reguleringsplan, lagt frem for bystyret. Bergen kommune ønsket å sanere området for å gi det et mer moderne preg, og for å få bukt med trafikkproblemene i sentrum.

I 1964 vedtok bystyret uten debatt å totalsanere bygningsmassen mellom Nygaten, Peter Motzfeldts gate, Kong Oscars gate, Strømgaten og Kaigaten, inkludert Manufakturhuset.

Fra Bergens Tidende fredag 9. januar 1970:

«En perle truet

Den gamle trebygningen ligger både myndig og malerisk i bakkehellingen, og er et godt stykke borgerlig byggekunst. Det har sikre proporsjoner, bl.a. med en fin jamvekt mellom grunnmur og overdel, og om sommeren er det pyntet med utendørs blomsterkrukker sammen med nabohuset i Marken. Gjennom lang tid har det fått ligge som et forbjerg ut i gaten, en trafikk-felle av rang, men samtidig en idyll, en assymmetri og gledesspreder. […]

Perlen som var vårt utgangspunkt kommer til å forsvinne. Det er denne gang ikke trafikkmessige årsaker som bringer fram bulldozeren. Bakom rumler reguleringsplanen for Marken, så bygningen er i godt selskap.»

Heldigvis ble ikke mangfoldet av småhus revet. En del beboere i Marken og andre entusiaster engasjerte seg i arbeidet med å bevare området som de mente var verneverdig, og i 1974 vedtok kommunen å bevare Marken. I de kommende årene ble det arbeidet med å restaurere en del av de gamle husene i området.

• • •

• • •

Kilder: Bergens Tidende • Digitalarkivet • Gro E. Bastiansen/UiB •  Kunsthistorie.com •  Wikipedia/Marken • Dingate • Oppslagsverket.no (2004)

May Lis Ruus 2012 / 2014

2 Morgenstjernen – fakta

Bok 2 ble skrevet juni 2011 og min siste gjennomgang før trykking var i april 2012. Den kom ut 9. juli 2012.

Tittelen henspeiler på Den falske bedemannens vekterstav, som ble kalt Morgenstjerne.

På forsiden er Lucie og Tilly i Domkirken i Bergen.

• • •

Her er litt bakgrunnsinformasjon om fakta og fiksjon fra boken. 

• • •

Falske føflekker

På 1700-tallet ble det vanlig med falske skjønnhetspletter i enkelte kretser. De ble kalt mouche-språket (mouche = flue).

Betydninger:

Skøyeraktig – på leppen
Flørtende – nær leppen
Diskret – nedenfor underleppen
Provoserende – ved øyet
Verdig – på pannen
Amorøs – på kinnet
Leken – i smilelinjen
Kysser – i munnviken
Uforskammet – på nesen
Lidenskapelig – på øyelokket
Sjenerøs – over brystet

• • •

Domkirkens orgel og Kingo-salme

«Orgelet på galleriet bak dem fylte den store kirken med sine dype og dvelende toner. Forsangeren begynte å synge Keed af Verden, og kier ad Himmelen, en salme alle lemmene skulle kunne utenat.»

Fra Morgenstjernen

I Domkirken synger manufakturhuslemmene en salme av Thomas Kingo,  Keed af Verden, og kier ad Himmelen (se egen sak). 

Det nevnte orgelet var kanskje det samme orgelet som en i vår slektshistorie donerte til kirken. Strange Jørgensen var gift med Sissel Hansdatter Ruus og han ga 500 rigsdaler til et orgel til Domkirken.

• • •

Lungegården

Lungegården i 1816. Prospekt av J.F.L. Dreier. Hagen i forgrunnen huser nå Bergen Jernbanestasjon, og Brødrene Lohnes sølvvarefabrikk står på stedet der hovedhuset sto.

«Siden glansdagene hadde både huset og eiendommen sakte forfalt. Lars hadde funnet ut at den nåværende eieren, tollinspektørfrue Blanzefloor Scott, var en slektning av Vincent Lunge, som for lenge siden hadde fått eiendommen av Kongen. Fru Scott hadde arvet eiendommen av sin morsøster, men hun og mannen bodde inne i byen.»

Fra Nattmannens datter bok 2, Morgenstjernen

Det som står om Lungegården er også fakta.

• • •

Sankt Jacobs kirkegård for fattige

Kirkegården som er beskrevet er Sankt Jacobs kirkegård for fattige. Den ligger like ved Stadsporten, og på andre siden av veien lå herberget og bordellet Emmaus. Kirkegården som ligger på nedsiden av veien var ikke anlagt på denne tiden, så det er beskrevet som mark i boken.

St. Jacobs kirkegård for fattige. Fotograf: Silje Katrine Robinson

• • •

Herberget Emmaus

Utsnitt av et av de elskende parene på veggmaleriet fra Emmaus. (Foto: May Lis Ruus)

Emmaus, herberget ved Stadsporten ble revet i 1927, og på tomten står nå en sykkelbutikk. Dette var sannsynligvis et av de «letferdige Huuse», som slottsskriveren nevnte. Av dette huset eksisterer det fremdeles en vegg som i dag står på Bergens Historiske Museum. Veggen er malt og motivet forestiller to elskende par. Det ene paret er antakelig utro, for på hver side, skjult av de overdimensjonerte trærne, står en mann med maske og pistol og sikter på dem. På motsatt side står det som kanskje er den forsmådde hustruen. Dessverre er det både senger og stoler foran veggen og det er ikke lett å se hele bildet.

Beskrivelsene inne fra Emmaus er oppdiktet, kun beliggenheten og veggmaleriet er fakta.

Den maskerte mannen og det andre paret. (Foto: May Lis Ruus)

• • •

Hun er alt for meg

Teksten som også var med i bok 1, er inspirert av og fritt oversatt av sangen She’s Too Much av Duran Duran (2007). Den handler om en fars kjærlighet til sin datter. Hør originalen på YouTube.

Noen ganger blir det for mye for henne

Og du tror hun skal gå i stykker.

Jeg vet at hun lider.

Når hun er trist, skal jeg være der.

Når hun er redd, skal jeg være der.

Når verden faller ned på henne, skal jeg være der.

Jeg skal ta henne imot når hun faller.

Hun er alt for meg, og jeg tror ikke hun vet det.

• • •

Altona

«Hun svelget og ble stående og se seg rundt. Det var her de hadde gått, hun og faren, den siste dagen. Hun husket veien mot Altona-gården der de hadde spist og sovet. Det var rett frem, utover langs sjøen. Alle husene i den lange gaten mellom Muren og Ny-Kirken hadde brent for femten år siden. En ung pike hadde klint en tent prose på sengestolpen sin og forlatt den, og da hun kom tilbake, hadde kammerset hennes brent. Denne historien hadde de hørt mange ganger på Manufakturhuset, til skrekk og advarsel. Ikke gå fra et brennende lys. Gjorde de det, ventet streng straff. De fleste husene her ute var for lengst bygget opp igjen nå.»

Fra Morgenstjernen

På Lucie og farens siste dag sammen var de på herberget Altona som allerede da var hundre år gammelt. Altona er i dag selskapslokaler for hotel Augustin i Strandgaten. Under lanseringsmiddagen spiste vi i «Skjenkestuen».

Foto: May Lis Ruus

Den nevnte brannen i 1686 oppstod i Brandanus Wegeners hus innenfor Nykirken om kvelden, mandag 27. september, og varte hele natten. Brannen ble forårsaket av en pike som satte fra seg et levende lys i et kammers og forlot rommet. Området fra Murallmenningen til Nykirken ble ødelagt, og både hus og sjøboder langs Strandgaten gikk tapt, samt en del hus langs smugene. Pakkhusene i området hadde betydelige lagre av korn og andre varer. Området var et av byens mest verdifulle boligkvarter, med en rekke grunnmurte våningshus som var bygget opp etter forrige brann. Verdien av husene ble beregnet til 37.000 riksdaler, men da var en rekke våningshus i tre, pakkboder og varelagre ikke medregnet. Reguleringsplanene førte ikke til store endringer, bortsett fra at Holbergsallmenningen ble anlagt.

Ludvig Holbergs familie ble også husløse i denne brannen. I mars hadde faren dødd, og moren satt igjen med en barneflokk på 6, der Ludvig var yngst, bare 15 måneder gammel. Et halvt år etterpå brant hus med innbo, og branntomten ble solgt.

• • •

Slaget på Bergens våg er også gjengitt fra historiske kilder.

• • •

Det som er skrevet om Jørgen thor Møhlen og Møhlenpris er fakta. I 1701 hadde thor Møhlen gått konkurs og industriområdet var ikke lenger i full drift. Han hadde i virkeligheten kontakt med den historiske forstanderen på Manufakturhuset. Jørgen thor Møhlen hadde fremdeles et hus i Strandgaten hvor han bodde. Men kildene forteller at han i hvert fall året etter befant seg i København. Les egen artikkel om Jørgen thor Møhlen.

• • •

Oppskriften matmor Klara får fra apotekeren, er også en virkelig oppskrift. (God nok grunn til å være glad vi ikke lever i 1701!)

Også sykdommene og behandlingene (og prisene) som er nevnt, er fakta.

• • •

Beskrivelsene av rakkerne og nattmennene er funnet på forskjellige nettsider og er beskrivelser av nattmenn og rakkere fra Oslo og Trondheim. Sammenhengen er oppdiktet, siden jeg ikke har funnet noen kilder om nattmenn i Bergen fra dette tidsrommet.

• • •

Blomsterboken er noe jeg lager med min yngste datter. Hver sommer leter vi etter nye blomster som vi plukker, presser og limer inn i en bok.

• • •

Kilder: Gro E. Bastiansen/UiB • Wikipedia: Mouche • Mouche • Store norske leksikon: Strange Jørgenssøn • Bergenskartet • Store norske leksikon: Ludvig Holberg • Bergen bys historie II • En kulturhistorisk perle på Kalfaret 2008

• • •

May Lis Ruus 2012